Jeg har skiftet kjønn, hva gjør jeg nå?

[Gjest Sara Tancredi]

Jeg er 35 år gammel, og jeg har et problem. Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort. Jeg ble født som jente med mannlige kjønnskarakteristika (kall det hva du vil, formelt har jeg diagnosen F64.0). Før jeg går videre vil jeg understreke at jeg aldri har hatt noen såkalt kjønnsidentitetsforstyrrelse. Jeg har aldri noensinne i mitt liv hatt det minste ønske om å være gutt/mann. Under oppveksten hadde jeg en følelse av at kroppen min var feil. Samtidig hadde jeg et inderlig ønske om å være jente, så sterkt at ord aldri vil komme i nærheten av å beskrive det. Men jeg tilpasset meg samfunnet, gikk gjennom obligatorisk skole, sesjon, videregående, førstegangstjeneste, høyere utdanning, og jeg jobbet flere år som systemutvikler. I 2008 ble jeg suicidal, jeg tilbrakte en helg på psykiatrisk akuttavdeling, og dette var foranledningen til at jeg startet en kjønnskonvertering. Jeg har egentlig aldri følt glede, og jeg har hatt et dødsønske det meste av livet. Det var aldri planen min å "skifte kjønn", men da lidelsen ble for stor besluttet jeg å gi det en sjanse. For ca. 2 måneder siden hadde jeg SRS (populært kalt kjønnsskifteoperasjon) i utlandet. Det er viktig for meg å undra det offentlige informasjon om genitaliene mine, så jeg er fremdeles juridisk mann. Det som gjør tilværelsen min uutholdelig er veldig vonde følelser knyttet til kjønnsinndeling og tvang. Dette opplevde jeg på skolen, spesielt i forbindelse med helseundersøkelser og i gymnastikktimene, men de mest smertefulle følelsene er knyttet til mannlig verneplikt. Det er særlig fire forhold ved det som føles vondt: 1) At jeg ble utsatt for tvang. 2) Det skjedde fordi jeg var mann. 3) Tvangen er hjemlet i lov. 4) I ytterste konsekvens kan jeg tvinges til å ta liv eller ofre mitt eget. Jeg forsøker ikke å rettferdigjøre følelsene mine, jeg erkjenner enkelt og greit at jeg har dem. Smerten jeg føler inni meg er der hele tiden, men ofte blir den veldig sterk. Når smerten rammer føles den i magen, som et slags kvalmende sjokk, og så brer det seg utover slik at jeg kjenner det prikker i huden. Jeg føler et ekstremt raseri og en trang til å agere. Dette følger i selvskading og tanker om selvmord. Jeg har vridd hjernen for å prøve å bearbeide smerten, men jeg kommer stadig tilbake til det uungåelige faktum at jeg er pålagt tjenesteplikten fordi jeg er født, og jeg kan ikke simpelthen trekke fødselen min tilbake. Jeg har hatt tallrike terapitimer og går fremdeles til behandling, men ingen har hatt så mye å komme med. Planen min er å avvikle min eksistens ved å hoppe fra en høyde, men jeg vil vente til jeg har blitt bedre etter SRS-operasjonen, så jeg kommer til å gjøre det om noen måneder. Tror du det finnes et alternativ? Jeg er godt orientert om ulike behandlingstilnærminger (du kan droppe å nevne kognitiv terapi for eksempel). Det jeg ønsker er et nytt alternativ til selvmord for å lindre en uutholdelig smerte. Ingen moralpreken er du snill. Hva kan jeg gjøre, og hvem kan jeg oppsøke, vet du det?

[motorPrøysen]

Du har sikkert selv tenkt over at verneplikten symboliserer noe viktig for deg. Den blir jo den ytterste konkretiseringen av hvordan omgivelsene har behandlet deg som mann, og tvunget deg til å oppføre deg som mann — mens du har vært kvinne. Det er nærliggende å tenke at verneplikten har blitt som en magnet for alle de negative følelsene du må ha hatt omkring dette. Har du gått i dybden ang. dette i terapien? Har du forsøkt fortolkende/psykodynamisk terapi?

Du har også selvmordsplaner. Det må du si klart fra om og be om hjelp for. Har du forsøkt antidepressiva? Hvis ikke er det kanskje en idé nå.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bygger på feil antagelser. Du trnger ikke avtjene verneplikt mot din overbevisning.

Dette er hjemlet i lov:

http://www.lovdata.no/all/hl-19650319-003.html

[Gjest Sara Tancredi]

Du bygger på feil antagelser. Du trnger ikke avtjene verneplikt mot din overbevisning.

Dette er hjemlet i lov:

http://www.lovdata.no/all/hl-19650319-003.html

Du kunne ha spart deg for det tåpelige svaret. Jeg akter å begå selvmord når tida er inne, og jeg finner kynismen din motbydelig. For å være vernepliktig må man være mann mellom 19 og 44 år, ikke kvinne. Jeg er 35 år, så jeg kan ikke søke om fritak, for jeg har allerede blitt utsatt for det. Det ville aldri blitt aktuelt å søke om noe som helst. Min eksistens skal være betingelsesløs, eller jeg skal dø. Dessuten gjelder loven du lenker til fritak av overbevisningsgrunner. Min overbevisning er personlig og jeg trenger ikke redegjøre for den til noen. I tillegg er jeg anarkist og strategisk ikkevelger. Jeg bygger slettes ikke på feil antagelser, men uansett føler jeg det jeg føler, og den eneste måten jeg kan skru av de vonde følelsene på er døden. Men jeg hadde faktisk håpet på et seriøst svar, som kunne gi meg et fnugg av håp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kunne ha spart deg for det tåpelige svaret. Jeg akter å begå selvmord når tida er inne, og jeg finner kynismen din motbydelig. For å være vernepliktig må man være mann mellom 19 og 44 år, ikke kvinne. Jeg er 35 år, så jeg kan ikke søke om fritak, for jeg har allerede blitt utsatt for det. Det ville aldri blitt aktuelt å søke om noe som helst. Min eksistens skal være betingelsesløs, eller jeg skal dø. Dessuten gjelder loven du lenker til fritak av overbevisningsgrunner. Min overbevisning er personlig og jeg trenger ikke redegjøre for den til noen. I tillegg er jeg anarkist og strategisk ikkevelger. Jeg bygger slettes ikke på feil antagelser, men uansett føler jeg det jeg føler, og den eneste måten jeg kan skru av de vonde følelsene på er døden. Men jeg hadde faktisk håpet på et seriøst svar, som kunne gi meg et fnugg av håp.

Svaret mitt var seriøst. Jeg forstår dog at du har et alvorlig problem når du krenkes av at de regler som gjelder for alle andre i en demokratisk rettsstat også gjelder for deg.

Det er selvsagt fritt frem for deg å løse denne utfordringen etter din egen smak så lenge det ikke går ut over andre.

[Gjest Sara Tancredi]

Du har sikkert selv tenkt over at verneplikten symboliserer noe viktig for deg. Den blir jo den ytterste konkretiseringen av hvordan omgivelsene har behandlet deg som mann, og tvunget deg til å oppføre deg som mann — mens du har vært kvinne. Det er nærliggende å tenke at verneplikten har blitt som en magnet for alle de negative følelsene du må ha hatt omkring dette. Har du gått i dybden ang. dette i terapien? Har du forsøkt fortolkende/psykodynamisk terapi?

Du har også selvmordsplaner. Det må du si klart fra om og be om hjelp for. Har du forsøkt antidepressiva? Hvis ikke er det kanskje en idé nå.

Takk for svar. Jeg har drøftet psykodynamisk terapi med psykologen min.

[Gjest Sara Tancredi]

Svaret mitt var seriøst. Jeg forstår dog at du har et alvorlig problem når du krenkes av at de regler som gjelder for alle andre i en demokratisk rettsstat også gjelder for deg.

Det er selvsagt fritt frem for deg å løse denne utfordringen etter din egen smak så lenge det ikke går ut over andre.

Vernepliktsloven gjelder kun menn, ikke "alle andre". Jeg er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å bli en mann. Men du tar neppe dette til etterretning i og med at du er en priviligert cis person, så du har ingen referanser på hvordan det oppleves å tvinges av staten inn i feil kjønnsrolle. (Jeg vet selvfølgelig ikke om du er cis, men statistisk er det overveiende sannsynlig.)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vernepliktsloven gjelder kun menn, ikke "alle andre". Jeg er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å bli en mann. Men du tar neppe dette til etterretning i og med at du er en priviligert cis person, så du har ingen referanser på hvordan det oppleves å tvinges av staten inn i feil kjønnsrolle. (Jeg vet selvfølgelig ikke om du er cis, men statistisk er det overveiende sannsynlig.)

Hva var ditt offisielle kjønn /hva sto i papirene den gang du var i militæret?

[rose23]

Takk for svar. Jeg har drøftet psykodynamisk terapi med psykologen min.

Det har da med jevne mellomrom vært diskutert verneplikt for kvinner... Men da det er kvinner som er den som bærer fram og ofte har mest oppfølging av barna pluss at kvinner ikke har samme fysikken, så "slipper" de... Vi er heldige i Vesten. Sjeleglad jeg ikke er kvinne i Afganistan feks. Grøss

[Gjest Sara Tancredi]

Hva var ditt offisielle kjønn /hva sto i papirene den gang du var i militæret?

Jeg er MTF (kvinne til mann transseksuell).

[Gjest Sara Tancredi]

Det har da med jevne mellomrom vært diskutert verneplikt for kvinner... Men da det er kvinner som er den som bærer fram og ofte har mest oppfølging av barna pluss at kvinner ikke har samme fysikken, så "slipper" de... Vi er heldige i Vesten. Sjeleglad jeg ikke er kvinne i Afganistan feks. Grøss

Det opprinnelige spørsmålet mitt var ikke ment å starte en politisk diskusjon. Det var et ærlig spørsmål hvor jeg forklarer traumer jeg sliter med på grunn av den kjønnstvangen jeg har blitt utsatt for. Jeg opplever faktisk også kognitiv dissonans på grunn av det, men det eneste jeg ønsker er å få det bra. Jeg trenger ikke forsvare hva jeg føler.

Men jeg skulle mye heller ha vært en cis kvinne i Afganistan enn en trans kvinne i Norge. Det er faktisk cis kvinner som ikke kan få barn, har du tenkt på det? Hva er de sin oppgave? Dessuten veier jeg 48 kilo, jeg bruker størrelse 38 i sko, jeg har alltid vært ekstremt androgyn, og jeg er svakere enn de fleste norske cis kvinner. Men det spiller ingen rolle, for ingen kan noe for hvilke kropper de er født med uansett.

[rose23]

Det opprinnelige spørsmålet mitt var ikke ment å starte en politisk diskusjon. Det var et ærlig spørsmål hvor jeg forklarer traumer jeg sliter med på grunn av den kjønnstvangen jeg har blitt utsatt for. Jeg opplever faktisk også kognitiv dissonans på grunn av det, men det eneste jeg ønsker er å få det bra. Jeg trenger ikke forsvare hva jeg føler.

Men jeg skulle mye heller ha vært en cis kvinne i Afganistan enn en trans kvinne i Norge. Det er faktisk cis kvinner som ikke kan få barn, har du tenkt på det? Hva er de sin oppgave? Dessuten veier jeg 48 kilo, jeg bruker størrelse 38 i sko, jeg har alltid vært ekstremt androgyn, og jeg er svakere enn de fleste norske cis kvinner. Men det spiller ingen rolle, for ingen kan noe for hvilke kropper de er født med uansett.

Ok. Denne problemstillingen har jeg ikke hørt om før.... Greier ikke forstå den. Det har sine fordeler å være kvinne, men det har jammen menn også. Kanskje rette plassen å søke råd er støtteorganisasjoner for transversitter?

[Gjest Sara Tancredi]

Ok. Denne problemstillingen har jeg ikke hørt om før.... Greier ikke forstå den. Det har sine fordeler å være kvinne, men det har jammen menn også. Kanskje rette plassen å søke råd er støtteorganisasjoner for transversitter?

Jebus Christ, altså! Du har bare et så sykt stort opplysningsbehov!

Jeg er ikke en transvestitt. Jeg er trans. Det betyr bare at jeg ikke er cis. Du kan lese mer om det her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Cisgender

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva var ditt offisielle kjønn /hva sto i papirene den gang du var i militæret?

Du svarte ikke på spørsmålet mitt.

Den gang du var i militæret, var tredje siste siffer i personnummeret ditt et partall eller et oddetall?

[Gjest togli]

Jebus Christ, altså! Du har bare et så sykt stort opplysningsbehov!

Jeg er ikke en transvestitt. Jeg er trans. Det betyr bare at jeg ikke er cis. Du kan lese mer om det her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Cisgender

Reagerer på det krasse svaret til rose23 som bare forsøker å hjelpe deg...

Det er flott at du informerer oss som ikke vet så mye som deg om dette, men det er håpløst å kunne alt om ting man ikke har forutsetninger til å vite så mye om...

Jeg er døv og opplever ofte å få uvitende spørsmål fra folk som hører, men jeg er bare glad folk spør, så kan jeg opplyse dem Du vet sikkert like lite om døve som jeg vet om mennesker som har skifta kjønn - men jeg ønsker å lære

[Gjest]

Du svarte ikke på spørsmålet mitt.

Den gang du var i militæret, var tredje siste siffer i personnummeret ditt et partall eller et oddetall?

Oddetall.

[Gjest Sara Tancredi]

Reagerer på det krasse svaret til rose23 som bare forsøker å hjelpe deg...

Det er flott at du informerer oss som ikke vet så mye som deg om dette, men det er håpløst å kunne alt om ting man ikke har forutsetninger til å vite så mye om...

Jeg er døv og opplever ofte å få uvitende spørsmål fra folk som hører, men jeg er bare glad folk spør, så kan jeg opplyse dem Du vet sikkert like lite om døve som jeg vet om mennesker som har skifta kjønn - men jeg ønsker å lære

Du har rett. Jeg beklager det krasse svaret. Dette er et svært følsomt tema for meg.

[Gjest togli]

Du har rett. Jeg beklager det krasse svaret. Dette er et svært følsomt tema for meg.

Forstår du ikke har det lett.... ang. verneplikten tror jeg du må snu tankegangen din litt... Det var ingen som visste hvordan det var å være deg, og hvordan det var å bli pressa inn i noe du ikke selv ønska fordi det på en måte ble en slags tvungen "bås" du ble satt i. Det er leit at dette skjedde deg, og det er igrunnen lett å forstå at det smerter å tenke tilbake på det...

Det er ting i fortiden min som smerter meg å tenke tilbake på også - ting som handler om døvheten min og at den var såpass "usynlig" at jeg ikke ble forstått (jeg har normalt talespråk), og det at jeg rett og slett ikke hadde nok kunnskaper selv til å sette foten ned. Hadde dette skjedd idag, med de tankene og erfaringene jeg har nå, så hadde jeg virkelig fått vist min sterke side

Jeg ser på disse til dels vonde erfaringene som noe som er tilbakelagt i livet mitt, og som jeg kan bruke for å hjelpe andre i tilsvarende situasjon. Det har ingen hensikt å dvele ved det - det eneste jeg da oppnår er å trykke ned meg selv og bli deppa.

Det er livet her og nå som betyr noe - og fremtiden. Fremtiden står åpen for oss, og det er vårt ansvar å gjøre noe med den

*klem*

[Gjest Sara Tancredi]

Forstår du ikke har det lett.... ang. verneplikten tror jeg du må snu tankegangen din litt... Det var ingen som visste hvordan det var å være deg, og hvordan det var å bli pressa inn i noe du ikke selv ønska fordi det på en måte ble en slags tvungen "bås" du ble satt i. Det er leit at dette skjedde deg, og det er igrunnen lett å forstå at det smerter å tenke tilbake på det...

Det er ting i fortiden min som smerter meg å tenke tilbake på også - ting som handler om døvheten min og at den var såpass "usynlig" at jeg ikke ble forstått (jeg har normalt talespråk), og det at jeg rett og slett ikke hadde nok kunnskaper selv til å sette foten ned. Hadde dette skjedd idag, med de tankene og erfaringene jeg har nå, så hadde jeg virkelig fått vist min sterke side

Jeg ser på disse til dels vonde erfaringene som noe som er tilbakelagt i livet mitt, og som jeg kan bruke for å hjelpe andre i tilsvarende situasjon. Det har ingen hensikt å dvele ved det - det eneste jeg da oppnår er å trykke ned meg selv og bli deppa.

Det er livet her og nå som betyr noe - og fremtiden. Fremtiden står åpen for oss, og det er vårt ansvar å gjøre noe med den

*klem*

Takk for at du deler din erfaring. Det er mye klokskap i det du skriver. Min mor sa alltid at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Jeg kjemper også for å komme meg videre, og prøver heller å tenke på framtida enn å dvele ved fortida. Jeg har noen utfordringer der, men jeg tenker at mine erfaringer kan hjelpe meg å påvirke samfunnet, og bidra til å gjøre det mykere og mindre kompromissløst. Det finner jeg en mening i.

Klem

[Gjest togli]

Takk for at du deler din erfaring. Det er mye klokskap i det du skriver. Min mor sa alltid at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Jeg kjemper også for å komme meg videre, og prøver heller å tenke på framtida enn å dvele ved fortida. Jeg har noen utfordringer der, men jeg tenker at mine erfaringer kan hjelpe meg å påvirke samfunnet, og bidra til å gjøre det mykere og mindre kompromissløst. Det finner jeg en mening i.

Klem

Og derfor er det så utrolig viktig at mennesker som deg fortsetter å informere og gi oss andre nye kunnskaper Vi trenger deg mer som levende enn død..... Håper du ser hvor stor verdi du har - både for deg selv og for alle andre

*klem i retur*