Hva kan man selv gjøre for å bli frisk fra SF?

[bibben]

Jeg tror jeg av og til ønsker det for å slippe å ta ansvar for meg selv en stund, og for å slippe å ha kontroll. For å bli tvunget til noe jeg ikke klarer selv. Men dette føles ikke som rette fokus, eller rett motivasjon for innleggelse. Og dessuten ønsker jeg ikke å være borte fra familien min og datteren min. Jeg skulle bare ønske at noen kom og tok fra meg valget, men det er jo av svakhet og stress og ubehag jeg ønsker det.

Det er ikke umulig å lage et opplegg for personer som har ansvar for barn. Jeg har sett personer innlagt som har hatt små barn. Jeg tenker vel at det er å "velge" seg litt bort fra både familie og venner å være syk. Du er "borte", i alle fall på et visst nivå når du er inne i syke tanker. Du skriver at det har første prioritering. Det vil et barn fange opp...i alle fall ubevisst. Det å be om en innleggelse vil kanskje være den beste investering du kan gjøre for å være en fornuftig forelder.

Det er hyggelig at du setter pris på svar, vi er mange som har mye å takke hverandre her inne for av gode svar og omsorg opp i gjennom årenes løp.

[Gjest hvakalledette?]

Det er ikke umulig å lage et opplegg for personer som har ansvar for barn. Jeg har sett personer innlagt som har hatt små barn. Jeg tenker vel at det er å "velge" seg litt bort fra både familie og venner å være syk. Du er "borte", i alle fall på et visst nivå når du er inne i syke tanker. Du skriver at det har første prioritering. Det vil et barn fange opp...i alle fall ubevisst. Det å be om en innleggelse vil kanskje være den beste investering du kan gjøre for å være en fornuftig forelder.

Det er hyggelig at du setter pris på svar, vi er mange som har mye å takke hverandre her inne for av gode svar og omsorg opp i gjennom årenes løp.

Jeg ønsker så sterkt å klare det på egenhånd, med hjelp fra psykiateren min. Jeg er faktisk litt redd for at jeg skulle blitt ytterligere trigget av en innleggelse også, for jeg kjenne allerede på destruktive tanker og følelser i forbindelse med det.

Jeg kjenner meg litt desperat etter måter å bli friskere på, men alle måter som innebærer vektøkning (jeg fyker opp i vekt av absolutt ingenting nå) er utelukket. Og dermed er jeg jo på null igjen.

[skipohoi]

Hei,

Det er nesten skremmende å lese brevet ditt. Jeg driver med kuer og om de ikke spiser, er de syke, enten med infeksjon og feber eller "kvasst", som er fremmedlegeme som har kommet inn med fôret og som setter dyret helt ut, trolig pga smerte. Dyrlegen legger inn en magnet, og dyret "gafler" i seg graset en halvtime etterpå.

Av flere rådgivere får jeg høre at kuene mine er for tynne. Det er forskjell på de også, som med oss mennesker. Den rasen jeg har er en tynn type, og kan derfor synest noe tynn.

For de fleste folk er "velfødde" kyr, med en kraftigere bygning og mer underhudsfett mye finere og se på. Fettet er nødvendig for å få nok melk til kalven når den trenger mest og å halde varmen ved kulde. Fett er, enten en liker det eller ei, det viktigaste næringsstoffet, i tillegg til protein. Fett gir oss energi og livsnødvendige fettsyrer. Det hysteriet som er skapt mot fett i etterkrigstida er et tveegga sverd etter mitt syn.

Vi har jo veldig mye til felles med grisen, vet du hva som skjer viss bonden fôrer grisen med en kost med mye sukker?

Jo, den blir veldig feit.

Eller viss den får en fettrik diett? Da blir den harmonisk med passe fett.

Det er som NHD sier, men du trenger noen "grunner" for å klare det.

Håper virkelig du har funnet nok grunner her!!

Lykke til!

[Gjest Ladytron]

Hvis du bare blir tynn nok, så kommer du likevel til å være den samme personen... Synd å si det, men lykken sitter ikke i de kiloene som du eventuelt klarer å kvitte deg med. Dette tok det meg mange år å innse.

[frosken]

Jeg ønsker så sterkt å klare det på egenhånd, med hjelp fra psykiateren min. Jeg er faktisk litt redd for at jeg skulle blitt ytterligere trigget av en innleggelse også, for jeg kjenne allerede på destruktive tanker og følelser i forbindelse med det.

Jeg kjenner meg litt desperat etter måter å bli friskere på, men alle måter som innebærer vektøkning (jeg fyker opp i vekt av absolutt ingenting nå) er utelukket. Og dermed er jeg jo på null igjen.

''Jeg er faktisk litt redd for at jeg skulle blitt ytterligere trigget av en innleggelse også, for jeg kjenne allerede på destruktive tanker og følelser i forbindelse med det.

''

Dette tror jeg er en realistisk frykt. I stedet for innleggelse, vil jeg foreslå at du forsøker å formidle for deg selv hva slags fantasier/ønsker som også er et ledd i spiseproblematikken din. Forsøk å reflektere rundt hvorfor du tror det ville kjennes godt ut om noen andre tok over kontrollen. Hva er det du ønsker å rømme vekk fra?

Samtidig bør du mobilisere det du har av fornuft til å stoppe de destruktive handlingene/unnlatelsene. Du skylder deg selv dette - og du skylder også ditt barn det.

[Gjest hvakalledette?]

''Jeg er faktisk litt redd for at jeg skulle blitt ytterligere trigget av en innleggelse også, for jeg kjenne allerede på destruktive tanker og følelser i forbindelse med det.

''

Dette tror jeg er en realistisk frykt. I stedet for innleggelse, vil jeg foreslå at du forsøker å formidle for deg selv hva slags fantasier/ønsker som også er et ledd i spiseproblematikken din. Forsøk å reflektere rundt hvorfor du tror det ville kjennes godt ut om noen andre tok over kontrollen. Hva er det du ønsker å rømme vekk fra?

Samtidig bør du mobilisere det du har av fornuft til å stoppe de destruktive handlingene/unnlatelsene. Du skylder deg selv dette - og du skylder også ditt barn det.

Jeg tror ganske enkelt det vil gi meg lov til å stoppe. Jeg føler at jeg ikke kan stoppe før jeg er syk og tynn. At det er å gi opp, ikke å bli frisk. Men dersom noen tvinger meg, da er det ikke jeg som har tatt valget om å slutte,og det er ikke jeg som har gitt opp og feilet.

[Gjest hvakalledette?]

Hvis du bare blir tynn nok, så kommer du likevel til å være den samme personen... Synd å si det, men lykken sitter ikke i de kiloene som du eventuelt klarer å kvitte deg med. Dette tok det meg mange år å innse.

Nei. JEg har i hvert fall ikke blitt lykkeligere av å miste førti kilo.

Dvs., i et sekund her og der, i et prøverom med størrelse Small over rumpa, da føler jeg meg lykkeligere. I et sekund. Og i et sekund de morgenene jeg har gått ned i vekt. De kveldene jeg legger meg kjempesulten og jeg har holdt meg til planen.

Men stort sett er det bare vondt og slitsomt, og utrolig fælt at jeg har påført meg selv dette nå som jeg skal ta vare på det vakre lille barnet mitt og lære det om alle de gode tingene i verden.

[Gjest hvakalledette?]

Hei,

Det er nesten skremmende å lese brevet ditt. Jeg driver med kuer og om de ikke spiser, er de syke, enten med infeksjon og feber eller "kvasst", som er fremmedlegeme som har kommet inn med fôret og som setter dyret helt ut, trolig pga smerte. Dyrlegen legger inn en magnet, og dyret "gafler" i seg graset en halvtime etterpå.

Av flere rådgivere får jeg høre at kuene mine er for tynne. Det er forskjell på de også, som med oss mennesker. Den rasen jeg har er en tynn type, og kan derfor synest noe tynn.

For de fleste folk er "velfødde" kyr, med en kraftigere bygning og mer underhudsfett mye finere og se på. Fettet er nødvendig for å få nok melk til kalven når den trenger mest og å halde varmen ved kulde. Fett er, enten en liker det eller ei, det viktigaste næringsstoffet, i tillegg til protein. Fett gir oss energi og livsnødvendige fettsyrer. Det hysteriet som er skapt mot fett i etterkrigstida er et tveegga sverd etter mitt syn.

Vi har jo veldig mye til felles med grisen, vet du hva som skjer viss bonden fôrer grisen med en kost med mye sukker?

Jo, den blir veldig feit.

Eller viss den får en fettrik diett? Da blir den harmonisk med passe fett.

Det er som NHD sier, men du trenger noen "grunner" for å klare det.

Håper virkelig du har funnet nok grunner her!!

Lykke til!

Jeg skjønte ikke helt referansen med kyrne, det er sent på kvelden for meg.

Men tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg skal lese med friske øyne i morgen tidlig, kanskje det ikke flyr over hodet på meg da.

[Lillemus]

Jeg tror ganske enkelt det vil gi meg lov til å stoppe. Jeg føler at jeg ikke kan stoppe før jeg er syk og tynn. At det er å gi opp, ikke å bli frisk. Men dersom noen tvinger meg, da er det ikke jeg som har tatt valget om å slutte,og det er ikke jeg som har gitt opp og feilet.

''Jeg føler at jeg ikke kan stoppe før jeg er syk og tynn.''

Men du er svært syk, kjære deg. Og jeg tipper du er mye tynnere enn du selv tror også.

[Gjest luftslott]

Ja, jeg skal korrigere meg. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ønsket nok å bli frisk. Men jeg vet ikke hvordan jeg få meg selv til å ønske det mer enn jeg ønsker å bli tynn.

Jeg føler at jeg drukner i dette.

Tenk på barnet ditt. Det trenger en mamma som orker å leke, som orker å være med på ting. Det trenger også å vokse opp med at mat er viktig og ikke minst at mat kan være koselig og noe man kan skape et fellesskap rundt. Barn plukker opp mer enn man skulle tro, barnet ser nok mye mer av dine spisemønster enn du vil at det skal gjøre. Vil du at barnet ditt skal vokse opp med ditt spisemønster? Vil du at barnet ditt skal tillære seg ditt forhold til mat?

Jeg tror ikke du vil det. Derfor er det så viktig at du nå begynner å spise, og ikke minst slutter å kaste opp. Barnet ditt trenger mest av alt en mamma. I ytterste konsekvens er det jo det du driver med nå å ta fra barnet ditt mammaen sin, kilo for kilo. Fortsetter du sånn er sjansene store for at barnet ditt kan komme til å vokse opp uten mamma.

Om ikke du klarer å spise for din egen del, så gjør det for barnet ditt.

[Gjest hvakalledette?]

Tenk på barnet ditt. Det trenger en mamma som orker å leke, som orker å være med på ting. Det trenger også å vokse opp med at mat er viktig og ikke minst at mat kan være koselig og noe man kan skape et fellesskap rundt. Barn plukker opp mer enn man skulle tro, barnet ser nok mye mer av dine spisemønster enn du vil at det skal gjøre. Vil du at barnet ditt skal vokse opp med ditt spisemønster? Vil du at barnet ditt skal tillære seg ditt forhold til mat?

Jeg tror ikke du vil det. Derfor er det så viktig at du nå begynner å spise, og ikke minst slutter å kaste opp. Barnet ditt trenger mest av alt en mamma. I ytterste konsekvens er det jo det du driver med nå å ta fra barnet ditt mammaen sin, kilo for kilo. Fortsetter du sånn er sjansene store for at barnet ditt kan komme til å vokse opp uten mamma.

Om ikke du klarer å spise for din egen del, så gjør det for barnet ditt.

Foreløpig orker jeg alt dette med barnet mitt, men det er jo bare fordi jeg ikke gjør noe annet. Og jeg vet det, hun fortjener en frisk mamma, og det aller beste. Men den fæle sannheten er at ikke engang hun motiverer meg til å bli frisk.

[Tonette]

Skulle vel helst bare ønsker at det fantes måter jeg kan jobbe mot å bli frisk på før jeg er klar for å spise mer.

Konkrete måter å motivere meg selv på, konkrete ting å jobbe med som ikke innebærer å putte mer mat i munnen. Hva er skrittet før økt matinntak? Er det ikke noe steg der? Blir man bare sykere og sykere og sykere helt til man begynner å spise igjen? Ingen roligere og mer kontrollerbar tilnærming?

Som sagt; jeg er bare veldig sliten og veldig lei meg for at jeg har rotet meg oppi dette.

Måten å bli frisk på før du klarer å spise mer, er å drikke næringsdrikk.

Jeg har et barn som kun har levd på næringsdrikk i de siste 3 årene. Han greier rett og slett ikke å tygge og svelge ned mat, dette pga angst for å sette ting fast i halsen(noe som skjedde da for 3 år siden)

Men iallfall så fungerer han bra med næringsdrikk. Han holder seg frisk og rask, og kroppen fungerer som den skal.

Det er lettere å jobbe med den psykiske biten, når kroppen har fått den næringen den trenger.

Det har ikke allltid væt så lett for gutten min å få i seg næringsdrikken heller, men han vet at alternativet er sondemat, og det er iallfall ikke noe kult.

Kroppen trenger næring for å kunne fungere, så du må gjøre alt du kan for å kunne klare dette.

Hvis det blir for vanskelig å spise, vil jeg anbefale næringsdrikk i en periode. Jeg vet at ikke alle næringsdrikker er like lette å få ned heller, så du får prøve deg frem. Næringsdrikkene er ganske dyre, men livet er dyrbart, så jeg vil si det er verdt det. Du får kjøpt næringsdrikker på apoteket eller hos helsekostbutikker.

Lykke til videre!

[rose23]

Nei. JEg har i hvert fall ikke blitt lykkeligere av å miste førti kilo.

Dvs., i et sekund her og der, i et prøverom med størrelse Small over rumpa, da føler jeg meg lykkeligere. I et sekund. Og i et sekund de morgenene jeg har gått ned i vekt. De kveldene jeg legger meg kjempesulten og jeg har holdt meg til planen.

Men stort sett er det bare vondt og slitsomt, og utrolig fælt at jeg har påført meg selv dette nå som jeg skal ta vare på det vakre lille barnet mitt og lære det om alle de gode tingene i verden.

Den største jobben med å bli frisk, er det faktisk bare du selv som kan gjøre.. Hvilket liv vil du leve? Spiller det noen rolle om du veier 40 eller 80 kg? En er ikke mindre verdt av den grunn ;-)

[Gjest Ladytron]

Jeg tror ganske enkelt det vil gi meg lov til å stoppe. Jeg føler at jeg ikke kan stoppe før jeg er syk og tynn. At det er å gi opp, ikke å bli frisk. Men dersom noen tvinger meg, da er det ikke jeg som har tatt valget om å slutte,og det er ikke jeg som har gitt opp og feilet.

For at dette skal være et valg du skal kunne leve med (også på sikt) er jeg ganske sikker på at det er et valg du må ta selv.

[laban]

Du må tvinge deg selv til å følge samme opplegg som innlagte anorektikere må, hvis de ønsker å unngå sondeernæring. Det er svært vanskelig å få det til alene, da må du mobilisere den samme viljen som du nå bruker til å unnvike mat.

Jeg har sett dette opplegget på nært hold, og det var omtrent slik:

Du definerer fire måltider pr. dag, til fast tid. Disse spisetidene er absolutte og kan ikke fravikes med mer enn 30 minutter +/- i nødsfall. De skal bestå av ordentlig mat, ikke noe diettdill. Du kan sikkert få forslag av legen eller noen andre, til normal frokost, lunsj, middag og kvelds. Ikke juks med å f.eks. skjære verdens tynneste brødskive, gjør som om maten var til noen andre.

Så spiser du akkurat det som er bestemt. Måltidet skal ta maksimalt 30 minutter. Etterpå, når du er ferdig, holder du deg helt i ro 30 minutter. Du kan gjerne lese eller sitte ved en skjerm, men ikke være i overdreven aktivitet.

Hvis du synes den normale matmengden er for stor, kan du drikke ernæringsdrikk (fra apoteket) før eller etter måltidet 1 - 2 ganger om dagen. Du skal spise normal mat som må tygges også, men du kan bruke drikken hvis du f.eks. synes det er vanskelig å spise om morgenen.

Mange med spiseforstyrrelser har hodet fullt av "regler" for hvordan maten skal tilberedes, skjæres opp osv. osv. Du er nødt til å erstatte disse "påleggene" med det ovenstående. Det er helt sikkert grusomt i starten, men det går seg til etter hvert.

Det er ikke lov til å veie seg "hele tiden". Avtal gjerne med legen at du bare skal veies på vekten der. Lat som om din egen er upålitelig.

Hvis du ikke gjør dette selv, kan neste skritt bli at det sitter en sur og lei sykepleier og ser på deg mens du gjør det samme. Evt. at de utstyrer deg med sonde. Tenk deg at du må ha 30 minutters "hviletid" etter maten fire ganger om dagen sammen med en som har tusen andre ting å gjøre, det er ikke spesielt trivelig. Tro meg, du vil helst klare det selv. Men da må du blokkere alle unnskyldninger og gjøre det.

[frosken]

Jeg tror ganske enkelt det vil gi meg lov til å stoppe. Jeg føler at jeg ikke kan stoppe før jeg er syk og tynn. At det er å gi opp, ikke å bli frisk. Men dersom noen tvinger meg, da er det ikke jeg som har tatt valget om å slutte,og det er ikke jeg som har gitt opp og feilet.

''Men dersom noen tvinger meg, da er det ikke jeg som har tatt valget om å slutte,og det er ikke jeg som har gitt opp og feilet.

''

Jeg synes du i denne tråden har kommet nærmere flere ting som spisevegringen handler om for deg. Neste skritt er å snakke om det på tilsvarende måte hos din behandler når han er tilbake. Det er vanskelig å ikke delvis se dette som en sterk apell til din behandler om at vedkommende skal bry seg mer, ta mer ansvar for deg, - og kanskje også et slags ønske om å få være barnet i relasjonen til din behandler.

Jeg tror du har de ressursene som skal til for å jobbe ordentlig med dette i terapi. Du leker med ilden ved stadig å velge å gå dypere inn i en spiseforstyrret tilværelse, - anorexi kan virke fristende på avstand, men det innebærer ikke mye lykke når det kommer til stykket. Du fristes av tanken på at noen skal ta over kontrollen og bestemme at du skal spise - men det er ingen vekst for deg som menneske i dette. Du beveger deg bare lenger og lenger inn på en blindvei.

[Bella Dotte]

For det første trenger du kontinuitet i behandlingsopplegget, det er ikke bra at din behandler "forsvinner" akkurat nå! Kunne du ikke fått en vikar så lenge??

Ellers er det mye inkompente folk der ute. Akk og ve og dobbeltve, liksom. Jeg tror at mine psykologer, og faktisk også sosionomen jeg snakket med tidligere, kunne fikse spiseforstyrrelser.

God bedring, og ta deg en bolle! Bokstavelig talt!