NHD - hva synes du?

[huuff]

Hei:)

Jeg har skrevet en del her det siste 1,5 året ifbm mine to håpløse forhold til to menn. Jeg har såret, men også blitt såret. Det ene er delvis ufrivillig avsluttet, mens det andre "karrer" seg avgårde.

Tidligere har jeg slitt med søvn, mat og kronisk betente slimhinner i magen. Nå synes alt å ha eskalert: Konstant følelse av å være syk, vondt i magen, greier ikke å jogge pga smerter, er livredd for å legge på meg - men aller verst; verden er fullstendig grå. Jeg ser null mening i tilværelsen. Gleder meg ikke til noe. Føler livet er "slutt." Har jobb, familie og venner, men vil helst være for meg selv... Og da greier jeg i alle fall ikke å ordne opp i forholdet mitt.

Min psykiater sier nå at han etter et år er usikker på hvorvidt jeg er deprimert eller ei og har nevnt wellbutrin som en mulig medisin. Han synes jeg stamper i det samme uten å komme meg videre, dog han er altså usikker på hvorvidt det er depresjon eller tristhet og kjærlighetssorg.... Han mener jeg glimter til nå vi snakker om han jeg ikke fikk og lar meg distrahere - og altså ikke er depressiv?

Jeg er livredd for alt av medisiner, (redd for vekta, enda mer magesmerter, søvn) men også livredd for å kaste bort enda mer tid i dette "ingenmannslandet" jeg er i nå...

Hva ville du gjort? (Hehe, jeg klarer ikke engang å bestemme meg for å prøve eller ei, men måtte utsette det også )

[Gjest poncho]

Jeg er ikke NHD, vil bare si at wellbutrin er en veldig bra medisin. Jeg tror ikke du har noe å tape på å prøve den. Den gir ikke vektøkning, heller motsatt.

[Gjest germimate]

Jeg er ikke NHD, vil bare si at wellbutrin er en veldig bra medisin. Jeg tror ikke du har noe å tape på å prøve den. Den gir ikke vektøkning, heller motsatt.

Signeres

[XbellaX]

''Han synes jeg stamper i det samme uten å komme meg videre, dog han er altså usikker på hvorvidt det er depresjon eller tristhet og kjærlighetssorg.... Han mener jeg glimter til nå vi snakker om han jeg ikke fikk og lar meg distrahere - og altså ikke er depressiv? ''

Jeg ser du spør NHD men tar meg friheten med å svare likevel. Dette er en salig kombinasjon av depresjon og kjærlighetssorg, av den "leie"-typen som man ikke kommer seg ut av uten hjelp og som oftest trenger man medisiner. Tiden er overmoden for medisiner for din del. Det du skal huske på er at selv ved depresjon kan man glimte til og ha ok stunder; depresjonen kan altså variere noe.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Langvarig stress og bekymringer fører lett til depresjoner. De kan godt være det du har.

Hva har du å tape på å prøve?

[huuff]

Jeg er ikke NHD, vil bare si at wellbutrin er en veldig bra medisin. Jeg tror ikke du har noe å tape på å prøve den. Den gir ikke vektøkning, heller motsatt.

Takk:)

[huuff]

Langvarig stress og bekymringer fører lett til depresjoner. De kan godt være det du har.

Hva har du å tape på å prøve?

Takk for svar!

- Jeg har vel ikke annet å tape enn at jeg konstant vil sømfare og kjenne etter hver minste lille ting i kroppen. Dessuten føles det litt som et nederlag på en måte. Og jeg skjønner egentlig ikke hvordan slike tabletter hjelper - helt konkret hva de vil gjøre for meg?

Når jeg våknet tidligere i dag, var jeg automatisk smågrinete og gruer meg til dagens plikter og ønsker meg bare flere timer fram i tid. Altså livet er ikke bra. Jeg lengter tilbake til søvnen hvor jeg fast flere ganger pr uke drømmer om han jeg ikke skal ha mer med å gjøre. Er det mulig? Vi vet jo alle hvordan det er med drømmer - de kan forfølge en i morgentimene. Har livet mitt blitt så leit pga han = kjærlighetssorg - eller lurer jeg meg selv, at jeg skylder på det, når jeg egentlig er lei av alt...

Så hvordan konkret vil hverdagen min endres med tablettene? Hva skal de gjøre? Hvilken endring oppleves?

[huuff]

''Han synes jeg stamper i det samme uten å komme meg videre, dog han er altså usikker på hvorvidt det er depresjon eller tristhet og kjærlighetssorg.... Han mener jeg glimter til nå vi snakker om han jeg ikke fikk og lar meg distrahere - og altså ikke er depressiv? ''

Jeg ser du spør NHD men tar meg friheten med å svare likevel. Dette er en salig kombinasjon av depresjon og kjærlighetssorg, av den "leie"-typen som man ikke kommer seg ut av uten hjelp og som oftest trenger man medisiner. Tiden er overmoden for medisiner for din del. Det du skal huske på er at selv ved depresjon kan man glimte til og ha ok stunder; depresjonen kan altså variere noe.

Takk for svar:) Skulle så gjerne være helt sikker... Og takler i alle fall ikke å begynne, for så at ting og tang ikke bedres... Håpløs case liksom. Men så er det det å gi det en sjanse da. Men skjønner ikke hvordan slike tabletter virker.

[Gjest Nickløsheletida]

Takk for svar:) Skulle så gjerne være helt sikker... Og takler i alle fall ikke å begynne, for så at ting og tang ikke bedres... Håpløs case liksom. Men så er det det å gi det en sjanse da. Men skjønner ikke hvordan slike tabletter virker.

''Men så er det det å gi det en sjanse da''

Slik du er nå vil det bli halvhjertet, tror jeg.

[huuff]

''Men så er det det å gi det en sjanse da''

Slik du er nå vil det bli halvhjertet, tror jeg.

Så det må være en motivasjon til stede? Trodde disse tbl skulle hjelpe meg nettopp til å bli en smule mer handlingsdyktig. Sånn det er nå, kan jeg bruke 3 timer på å komme meg på trening.

Men har tenkt tanken at min negativitet og skepsis gjør at det uansett ikke blir vellykket. Nå savner jeg han andre så sykt mye. Og ingen pille kan vel hjelpe meg med det....