Vanlig?

[stjernestøv]

"Friske" folk, de blir vel også sliten innimellom, uten at det er noe sykt med det?

De som har slitt psykisk er vel mer obs på "symptomer", men det trenger jo ikke være det. Alt er ikke sykdom, noe er rett og slett menneskelig. Noen ganger må folk ta det med ro, så de ikke blir utslitt. Slik er det vel for alle?

Trappet opp til 200 mg solian for jeg tenkte sykdom/symptomer, men tror ikke det er det. Det er rett og slett livet, livet går ikke alltid på skinner.

[stjernestøv]

Mener man blir aldri blottet for angst og negative følelser og ting.

[laban]

Friske blir også slitne og stresset. Men det er store variasjoner i hva man blir fortest sliten av og hvor grensene går. Det som er hverdagslig og ganske normalt for én, kan virke som høygir og turboliv for en annen. Det er nok både personlighet og vane som spiller inn her.

Man kan bli veldig fort sliten av noe som ikke er lystbetont, enn av aktiviteter man er glad i.

Men altså - det er helt normalt og ikke det minste sykelig å føle seg ganske langt nede i kjelleren og / eller føle trang til å stikke av fra hele hverdagen, med ikke altfor lange mellomrom.

Livet er ikke for amatører. Men man kommer et godt stykke ved å gjøre det beste utav det, og å nyte pustehullene når de kommer.

[Gjest germimate]

Jeg tenker som deg

[Gjest poncho]

Jeg prøver å tenke at er jeg sliten en dag så gjøre det ikke så mye. Ligger jeg i senga og ikke greier å gjøre noe i flere dager/uker er det på tide å gjøre noe. Det er bare det at da er man som regel for sliten til å søke hjelp. Jeg er ihvertfall litt sånn, det er først når jeg kommer meg litt at jeg tar tak i ting.

[stjernestøv]

Friske blir også slitne og stresset. Men det er store variasjoner i hva man blir fortest sliten av og hvor grensene går. Det som er hverdagslig og ganske normalt for én, kan virke som høygir og turboliv for en annen. Det er nok både personlighet og vane som spiller inn her.

Man kan bli veldig fort sliten av noe som ikke er lystbetont, enn av aktiviteter man er glad i.

Men altså - det er helt normalt og ikke det minste sykelig å føle seg ganske langt nede i kjelleren og / eller føle trang til å stikke av fra hele hverdagen, med ikke altfor lange mellomrom.

Livet er ikke for amatører. Men man kommer et godt stykke ved å gjøre det beste utav det, og å nyte pustehullene når de kommer.

''Men altså - det er helt normalt og ikke det minste sykelig å føle seg ganske langt nede i kjelleren og / eller føle trang til å stikke av fra hele hverdagen, med ikke altfor lange mellomrom.''

Akkurat.

[stjernestøv]

Jeg tenker som deg

Good :-)

[stjernestøv]

Jeg prøver å tenke at er jeg sliten en dag så gjøre det ikke så mye. Ligger jeg i senga og ikke greier å gjøre noe i flere dager/uker er det på tide å gjøre noe. Det er bare det at da er man som regel for sliten til å søke hjelp. Jeg er ihvertfall litt sånn, det er først når jeg kommer meg litt at jeg tar tak i ting.

Ja, er jo varselslampe når man blir liggende leeenge, men litt unehag må man tåle. Det er jo normalt.

[stjernestøv]

Ja, er jo varselslampe når man blir liggende leeenge, men litt unehag må man tåle. Det er jo normalt.

.....ubehag.

[frosken]

''"Friske" folk, de blir vel også sliten innimellom, uten at det er noe sykt med det?

''

Det er ikke noe sykt ved å bli sliten, men dersom man blir sliten av "ingenting" så kan det være grunn til bekymring.

[Gjest poncho]

Ja, er jo varselslampe når man blir liggende leeenge, men litt unehag må man tåle. Det er jo normalt.

Problemet mitt er vel heller at jeg ikke ser at jeg har et problem før noen andre påpeker det. Jeg er så vant til å ha lite energi og være syk at jeg tror livet skal være sånn. Det er også lett å gi opp og søke hjelp fordi man har prøvd så mye tidligere og tror ikke det er noe som kan hjelpe.

Det er ganske tøfft å presse seg hele tiden når kroppen ikke vil være med. Men jeg går turer, jeg stiller opp for andre, jeg lager mat helt til det sier stopp og da er det ikke noe mere å hente. Kanskje burde jeg søke hjelp før det går så langt, men jeg er lei av å syte og klage også.

[stjernestøv]

''"Friske" folk, de blir vel også sliten innimellom, uten at det er noe sykt med det?

''

Det er ikke noe sykt ved å bli sliten, men dersom man blir sliten av "ingenting" så kan det være grunn til bekymring.

Sikkert det da ja, men også hvor lenge man er sliten spiller inn.

[frosken]

Sikkert det da ja, men også hvor lenge man er sliten spiller inn.

Enig.

[stjernestøv]

Problemet mitt er vel heller at jeg ikke ser at jeg har et problem før noen andre påpeker det. Jeg er så vant til å ha lite energi og være syk at jeg tror livet skal være sånn. Det er også lett å gi opp og søke hjelp fordi man har prøvd så mye tidligere og tror ikke det er noe som kan hjelpe.

Det er ganske tøfft å presse seg hele tiden når kroppen ikke vil være med. Men jeg går turer, jeg stiller opp for andre, jeg lager mat helt til det sier stopp og da er det ikke noe mere å hente. Kanskje burde jeg søke hjelp før det går så langt, men jeg er lei av å syte og klage også.

Får gjort mye du i grunn, gjør endel jeg og. Men er ikke sånn at jeg kunne vært i full jobb.

Og jeg tenker, hva er å søke hjelp? Hjelp hva er det? Hva kan de hjelpe med, når vi er ene og alene ansvarlige for oss selv. Veldig greit å styre medisinene selv, trappe opp og ned etter behov. Var hos min behandler i dag som sa "alt skal ikke sykeligjøres", hun har rett i det :-)

[stjernestøv]

Enig.

:-)

[Gjest poncho]

Får gjort mye du i grunn, gjør endel jeg og. Men er ikke sånn at jeg kunne vært i full jobb.

Og jeg tenker, hva er å søke hjelp? Hjelp hva er det? Hva kan de hjelpe med, når vi er ene og alene ansvarlige for oss selv. Veldig greit å styre medisinene selv, trappe opp og ned etter behov. Var hos min behandler i dag som sa "alt skal ikke sykeligjøres", hun har rett i det :-)

Er ikke i jobb jeg heller, men jeg har aldri gitt opp håpet om at jeg en dag skal greie det. Jeg greier en del ting fordi jeg er veldig sta. Det går på overskuddet uansett hva jeg gjør.

Prøver å la legen styre medisinene mine, men når jeg merker at jeg begynner å bli veldig psykisk dårlig hender det at jeg øker hvis jeg har "vett" nok til det og det ikke har gått for langt. Jeg bruker å bli paranoid til det meste når jeg blir sånn syk, også medisiner. Paradokset er at det jo er bare AP som hjelper imot denne tilstanden.

Jeg tror man kommer langt med å godta at livet er som det har blitt. Når man vet at man har gjort det meste for å bli friskere, og så godt man kan, så må man kanskje slå seg til ro med dette?

Idag skinner ihvertfall solen og jeg skal ut, uansett hva det koster meg, tror frisk luft kan gjøre godt :-)

[Madelenemie]

Hei!

Jeg leste at mengden energi vi har til rådighet er tilnærmet konstant, videre, denne konstanten er individuell.

Jeg tror det mye stemmer.

Likevel når vi bruker mer energi enn vi har til rådighet blir vi slitne eller utslitt osv...Det gjelder alle mennesker. Hadde vi kunnet sette konstanten med energi inn i en funksjon ville vi kunne vurdere og forutsi bedre når vi skulle/ville bli slitne. Ikke en umulighet, men pr av i dag har man ikke noe dekkende dataprogram for dette.

Jeg syns selv jeg er et "slitent" menneske, jeg sier det ofte til min psykiater, men hun retter på det og sier, "du har mer energi enn de fleste". Hvem som har rett vet jeg ikke enda, men jeg klarer nå å ha oversikt, mangel på oversikt skapte før vanskeligheter for meg/tok energi, dvs når jeg leser om unge mennesker som blir drept fordi de traff feil menneske, er det forferdelig og jeg tenker, så heldig jeg er som fortsatt har mitt liv og min familie, klemmene, matpakken, babylukten, omsorgen, og makrellen i tomaten m.m

Hvordan kan jeg blir lei meg?

Da får jeg straks mer energi. Ja bare ved å heve blikket.

[stjernestøv]

Er ikke i jobb jeg heller, men jeg har aldri gitt opp håpet om at jeg en dag skal greie det. Jeg greier en del ting fordi jeg er veldig sta. Det går på overskuddet uansett hva jeg gjør.

Prøver å la legen styre medisinene mine, men når jeg merker at jeg begynner å bli veldig psykisk dårlig hender det at jeg øker hvis jeg har "vett" nok til det og det ikke har gått for langt. Jeg bruker å bli paranoid til det meste når jeg blir sånn syk, også medisiner. Paradokset er at det jo er bare AP som hjelper imot denne tilstanden.

Jeg tror man kommer langt med å godta at livet er som det har blitt. Når man vet at man har gjort det meste for å bli friskere, og så godt man kan, så må man kanskje slå seg til ro med dette?

Idag skinner ihvertfall solen og jeg skal ut, uansett hva det koster meg, tror frisk luft kan gjøre godt :-)

''Jeg tror man kommer langt med å godta at livet er som det har blitt''

Det tror jeg og er viktig.

[stjernestøv]

Hei!

Jeg leste at mengden energi vi har til rådighet er tilnærmet konstant, videre, denne konstanten er individuell.

Jeg tror det mye stemmer.

Likevel når vi bruker mer energi enn vi har til rådighet blir vi slitne eller utslitt osv...Det gjelder alle mennesker. Hadde vi kunnet sette konstanten med energi inn i en funksjon ville vi kunne vurdere og forutsi bedre når vi skulle/ville bli slitne. Ikke en umulighet, men pr av i dag har man ikke noe dekkende dataprogram for dette.

Jeg syns selv jeg er et "slitent" menneske, jeg sier det ofte til min psykiater, men hun retter på det og sier, "du har mer energi enn de fleste". Hvem som har rett vet jeg ikke enda, men jeg klarer nå å ha oversikt, mangel på oversikt skapte før vanskeligheter for meg/tok energi, dvs når jeg leser om unge mennesker som blir drept fordi de traff feil menneske, er det forferdelig og jeg tenker, så heldig jeg er som fortsatt har mitt liv og min familie, klemmene, matpakken, babylukten, omsorgen, og makrellen i tomaten m.m

Hvordan kan jeg blir lei meg?

Da får jeg straks mer energi. Ja bare ved å heve blikket.

Godt innlegg :-)

[Madelenemie]

Godt innlegg :-)

Hei!

fint du syntes.