Jeg er så flau og skulle gjerne sagt unnskyld

[Madelenemie]

Hei!

Da jeg fikk diagnosen asperger syndrom ble jeg tilbudt å gå i en gruppe på autismeenheten.

Jeg takket ja til dette, men omtrent hver samling så innledet jeg når jeg fikk ordet (vi hadde en liste vi skrev oss opp på) med å si at jeg jo på mange måter ikke passet inn, da jeg hadde det man kunne kalle for en mild asperger syndrom problematikk, jeg kalte det asperger light. (hvor jeg fikk ideen til dette vet jeg ikke og jeg har aldri fortalt min psykiater om dette, kanskje jeg bør det?)

Jeg syns nå, jeg hadde en slik total mangel på sosial intelligens at jeg ofte våkner om natten og kjenner jeg blir flau. Dette varte helt til en dame hadde et utbrudd der hun sa noe om at hun var møkkalei av å høre om min asperger light og at om noen i gruppen hadde asperger syndrom så var det jeg. Jeg tidde da stille. Etter hvert forstod jeg hva hun mente.

Jeg skulle gjerne sagt unnskyld til de som gikk i gruppen for min dårlige oppførsel, jeg satte meg over de andre tror jeg, ikke hyggelig, og jeg angrer veldig på dette i dag. De var på alle måter hyggelige og høflige mot meg, selv om de fleste var mest opptatt av det de selv skulle si, det var litt sånn at alle sa det de tenkte også ble det lite sammenheng. Tror ingen helt fikk til å forstå hvor de andre var tankemessing. Det er derfor ofte bedre med mennesker som ikke har autisme, de er lettere å følge på et vis, og hvis man har en avsporing ler de og man får hentet seg inn.

Mennesker med asperger syndrom er mer "i sin egen verden" og hvis de er interessert i store kattedyr er det det de forsøker få samtalen over på, jeg syns det blir kjedelig. Selv om jeg liker kattedyr, så liker jeg ikke snakke om kattedyr hele tiden, noen ganger , men ikke da, det ble uforståelig svar for meg. Det var et menneske der som når jeg sa jeg var lei meg, svarte med et nytt kattedyr. Det overrasket meg, men jeg tenkte meg frem til at det skyldtes særinteressen. Jeg prøvde så å se på menneske, men da så en annen vei, jeg følte da at jeg ikke fikk tak på menneske, og prøvde å se nærmere siden ikke så på meg, osv... Kanskje ikke så rart at jeg følte meg som en asperger light i den gruppen? Men det var uansett dårlig gjort av meg, for jeg har asperger syndrom, og ikke mindre enn de andre i gruppen. Jeg var overlegen og jeg misliker den oppførselen jeg hadde. Jeg ville ikke oppført meg slik i dag. Den gangen manglet jeg sosial intelligens, hva kan jeg gjøre med det når jeg angrer min egen oppførsel i dag?

[Gjest Nickløsheletida]

''hva kan jeg gjøre med det når jeg angrer min egen oppførsel i dag?''

Du trenger ikke å gjøre noe med dette nå. Vi har alle sagt eller gjort noe vi er flaue over, men forhåpentligvis lærer vi av det :-) Ikke tenk mer på dette. Gjort er gjort.

[laban]

Fagfolk er klar over og vant til at de som har en diagnose, ikke nødvendigvis har alle de typiske symptomene og i hvert fall ikke like sterkt og tydelig. Så samme person kan oppfattes som en "svakere" variant av diagnosen på enkelte felt og likevel passe godt inn på andre felt. Det tror jeg psykiateren din vil være enig i. Om det litt folkelig kan kalles "light" av den grunn, er egentlig ikke så viktig.

De som ledet den gruppa, har sikkert opplevd liknende tidligere. Og siden gruppa ikke møtes lenger, synes jeg ikke du skal tenke så mye på det lenger. Hvis du tilfeldigvis møter noen av deltakerne, kan du jo nevne at du ser annerledes på dette i dag. Noe annet synes jeg ikke du skal gjøre. Du har lært av det og vil ha det i bakhodet hvis det oppstår liknende situasjoner, det er det viktigste.

De aller fleste av oss har en samling slike episoder i hukommelsen som vi ikke får gjort noe med, men som vi tar med oss slik at vi kanskje oppfører oss litt annerledes en annen gang. Det hører med til det å være menneske, uansett hva slags personlighet og egenskaper vi har

tror

[Madelenemie]

Fagfolk er klar over og vant til at de som har en diagnose, ikke nødvendigvis har alle de typiske symptomene og i hvert fall ikke like sterkt og tydelig. Så samme person kan oppfattes som en "svakere" variant av diagnosen på enkelte felt og likevel passe godt inn på andre felt. Det tror jeg psykiateren din vil være enig i. Om det litt folkelig kan kalles "light" av den grunn, er egentlig ikke så viktig.

De som ledet den gruppa, har sikkert opplevd liknende tidligere. Og siden gruppa ikke møtes lenger, synes jeg ikke du skal tenke så mye på det lenger. Hvis du tilfeldigvis møter noen av deltakerne, kan du jo nevne at du ser annerledes på dette i dag. Noe annet synes jeg ikke du skal gjøre. Du har lært av det og vil ha det i bakhodet hvis det oppstår liknende situasjoner, det er det viktigste.

De aller fleste av oss har en samling slike episoder i hukommelsen som vi ikke får gjort noe med, men som vi tar med oss slik at vi kanskje oppfører oss litt annerledes en annen gang. Det hører med til det å være menneske, uansett hva slags personlighet og egenskaper vi har

tror

Hei!

Okey, da skal jeg prøve å tenke sånn.

Men bør jeg fortelle dette til min psykiater?

Jeg føler jeg bør skrive det, siden hun "tror" jeg alltid oppfører meg skikkelig, og vet lite hvor sviktende min sosiale intelligens var på den tiden. Når det gjelder feilene jeg gjorde med barna har hun sagt jeg skal tilgi meg selv, det med lekene på rekke og rad, jeg angrer det så veldig, men i mitt hodet må ting stå på rekker.

I dag har jeg endret på dette fordi jeg vet mer om andre mennesker.

[Madelenemie]

''hva kan jeg gjøre med det når jeg angrer min egen oppførsel i dag?''

Du trenger ikke å gjøre noe med dette nå. Vi har alle sagt eller gjort noe vi er flaue over, men forhåpentligvis lærer vi av det :-) Ikke tenk mer på dette. Gjort er gjort.

Hei!

Ja gjort er gjort, men jeg liker å oppføre meg pent og jeg syns dette var på grensen, jeg mente det ikke så dårlig, men jeg var så opptatt av at andre trodde jeg hadde asperger syndrom og at det viste man vel lite om.

Plutselig bare godtok jeg det, etter å ha laget en oversikt for meg selv, jeg tok valget om å bare godta og ikke lure mer, siden min psykiater er så fast bestemt på saken og har jobbet både på Dikemark, Vinderen, og Ullevål osv...og hun har jo lang erfaring, så da har hun nok rett.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Okey, da skal jeg prøve å tenke sånn.

Men bør jeg fortelle dette til min psykiater?

Jeg føler jeg bør skrive det, siden hun "tror" jeg alltid oppfører meg skikkelig, og vet lite hvor sviktende min sosiale intelligens var på den tiden. Når det gjelder feilene jeg gjorde med barna har hun sagt jeg skal tilgi meg selv, det med lekene på rekke og rad, jeg angrer det så veldig, men i mitt hodet må ting stå på rekker.

I dag har jeg endret på dette fordi jeg vet mer om andre mennesker.

''Når det gjelder feilene jeg gjorde med barna har hun sagt jeg skal tilgi meg selv, det med lekene på rekke og rad, jeg angrer det så veldig, men i mitt hodet må ting stå på rekker''

Akkurat det var vel mest plagsomt for deg selv vel?

Jeg husker at jeg også holdt på slik da den eldste var liten. Jeg satte alle leker pent og pyntelig på rekke og rad i hylla, til og med sånne små kindereggfigurer frem til jeg skjønte at det var like greit å hive alt sammen i lekekasser hvis jeg ønsket å bruke tiden på også andre ting :-)

[Madelenemie]

''Når det gjelder feilene jeg gjorde med barna har hun sagt jeg skal tilgi meg selv, det med lekene på rekke og rad, jeg angrer det så veldig, men i mitt hodet må ting stå på rekker''

Akkurat det var vel mest plagsomt for deg selv vel?

Jeg husker at jeg også holdt på slik da den eldste var liten. Jeg satte alle leker pent og pyntelig på rekke og rad i hylla, til og med sånne små kindereggfigurer frem til jeg skjønte at det var like greit å hive alt sammen i lekekasser hvis jeg ønsket å bruke tiden på også andre ting :-)

Hei!

Okey, kanskje har du helt rett i det?

Men det var en biolog som spurte om ikke barna hadde fått asperger syndrom fordi jeg hadde skadet dem. Jeg svarte "jeg tror ikke det", men så startet jeg tenke på det.

Men jeg tror ikke det, de er jo trygge og harmoniske, så jeg tror kanskje du har rett, at det er mest plagsomt for meg selv, sånn har jeg ikke tenkt på det før, Takk :-)

[Gjest meg er meg]

Hei!

Okey, kanskje har du helt rett i det?

Men det var en biolog som spurte om ikke barna hadde fått asperger syndrom fordi jeg hadde skadet dem. Jeg svarte "jeg tror ikke det", men så startet jeg tenke på det.

Men jeg tror ikke det, de er jo trygge og harmoniske, så jeg tror kanskje du har rett, at det er mest plagsomt for meg selv, sånn har jeg ikke tenkt på det før, Takk :-)

Ingen får asberger på grunn av foreldres oppførsel.

[PieLill]

De som ikke husker å ha gjort et eller annet som ikke falt helt heldig ut er enten svært unge eller har elendig hukommelse.

:-)

Du er hverken den første eller siste som har tenkt og snakket i slike baner, enten det gjelder en diagnose eller noe helt annet.

Det er ikke så mye du kan gjøre med dette nå. Og det er ikke så fryktelig farlig heller. Dra nytte av lærdommen. Vis for øvrig overbærenhet med deg selv.

Er dette av dine verste blemmer, synes jeg du må kunne sies å være svært så eksemplarisk.

mvh

[Gjest Hulderen]

Dette kan du lære av. Du har skrevet at du ikke skjønner at andre ikke vil høre om salanandere. Det er akkurat som med store kattedyr. Du syns det er kjedelig å høre om store kattedyr, andre syns at salamandere er minst like kjedelig. I samtaler er det viktig å prøve å finne ut hva andre er opptatt av, ikke bare snakke om det som intereserer en selv.

[laban]

Hei!

Okey, da skal jeg prøve å tenke sånn.

Men bør jeg fortelle dette til min psykiater?

Jeg føler jeg bør skrive det, siden hun "tror" jeg alltid oppfører meg skikkelig, og vet lite hvor sviktende min sosiale intelligens var på den tiden. Når det gjelder feilene jeg gjorde med barna har hun sagt jeg skal tilgi meg selv, det med lekene på rekke og rad, jeg angrer det så veldig, men i mitt hodet må ting stå på rekker.

I dag har jeg endret på dette fordi jeg vet mer om andre mennesker.

Du kan fortelle om det hvis det faller naturlig en gang - f.eks. hvis du trenger et eksempel på noe du har forandret syn på. Du trenger ikke fortelle det bare for å "tilstå".

Hvis barna dine har Asperger-trekk er det fordi det går i arv, ikke pga. noe du gjorde da de var små. Husk at du ikke er den eneste voksne som påvirker dem.

[Madelenemie]

De som ikke husker å ha gjort et eller annet som ikke falt helt heldig ut er enten svært unge eller har elendig hukommelse.

:-)

Du er hverken den første eller siste som har tenkt og snakket i slike baner, enten det gjelder en diagnose eller noe helt annet.

Det er ikke så mye du kan gjøre med dette nå. Og det er ikke så fryktelig farlig heller. Dra nytte av lærdommen. Vis for øvrig overbærenhet med deg selv.

Er dette av dine verste blemmer, synes jeg du må kunne sies å være svært så eksemplarisk.

mvh

Hei!

Takk :-)

[Madelenemie]

Dette kan du lære av. Du har skrevet at du ikke skjønner at andre ikke vil høre om salanandere. Det er akkurat som med store kattedyr. Du syns det er kjedelig å høre om store kattedyr, andre syns at salamandere er minst like kjedelig. I samtaler er det viktig å prøve å finne ut hva andre er opptatt av, ikke bare snakke om det som intereserer en selv.

Hei!

Jeg er ganske flink til å tilpasse det der tror jeg, jeg passer meg for å ikke snakke for mye om tingene mine, jeg er for, for stille, jeg liker da også stillhet.

Men at jeg satt der og snakket om min asperger light er så flaut, men som PieLill skrev hvis dette er min alvorligste blemme er jeg eksemplarisk. Ja det er noe av det verste jeg har gjort, og damen ble sint, men det tok meg noen år å forstå helt hvorfor.

Men jeg har endret meg, jeg begynner jo se at jeg har asperger syndrom slik andre hevder og mener. Jeg så det selv også helt i begynnelsen, men så blir det fullstendig borte for meg fordi jeg ikke har noen konkrete prøvesvar.

[Madelenemie]

Du kan fortelle om det hvis det faller naturlig en gang - f.eks. hvis du trenger et eksempel på noe du har forandret syn på. Du trenger ikke fortelle det bare for å "tilstå".

Hvis barna dine har Asperger-trekk er det fordi det går i arv, ikke pga. noe du gjorde da de var små. Husk at du ikke er den eneste voksne som påvirker dem.

Hei!

Takk for at du minner meg om ting :-)