Løvetannbarn og evig "sliter"?

[BraveM]

Hei, jeg skriver til deg i håp om å få tilbakemelding på noen tanker som stadig gjør seg gjeldende. Kort fortalt så er jeg et såkalt løvetannbarn som klarer meg bra til tross for oppvekst i et dysfunksjonelt hjem; alkoholisert far som drakk seg fra går og grunn og utøvet vold mot mor, en mor som tidlig utviklet overlevelsesmekanismer i form av å bli en følelsesmessig zombie, som skøttet jobb og hjem men evnet ikke vise følelser eller kjærlighet. Jeg påtok meg som barn ansvaret for min mors "ve og vel", og fulgte det opp helt til hun gikk bort nå i vår. Videre tok jeg tidlig ansvar for meg selv og utviklet selv overlevelsesmekanismer, hvor bl.a. det å stå på og være sterk er hovedtrekk som har ført meg dit jeg er i dag; jeg har en god jobb, klarer meg godt økonomisk, men lever alene og opplever i veldig stor grad at relasjoner til andre, være seg familie, venner etc, er mer slitsomt enn naturlig og harmonisk. Kjærlighetslivet mitt har vært begredelig helt fra starten av, og har mang en gang kjent på fysisk angst ved tanken på å inngå et nært forhold til menn. Nå kan jeg tilføye at jeg mistet et nær venn i en alder av 16, deretter min ungdoms kjæreste da jeg var 17, og til slutt far da jeg var 18 - alle under tragiske omstendigheter. Opp gjennom årene har jeg hatt noen kjærlighetsforhold, men de har tatt slutt før det har utviklet seg til noe veldig seriøst. Jeg har f.eks aldri levd/bodd sammen med en mann. Siste forholdet jeg hadde var med en gift mann som oppsøkte meg, og som jeg falt veldig for, men greide å bryte med da han ikke var med meg fordi han "så noen fremtid med meg". Sexpartnere har jeg hatt forholdsvis mange av, og noen av forholdene jeg har hatt har sex vært drivkraften mer enn kjærlighet. Men det kan gå lang tid mellom hver gang jeg har noen form for forhold, Så kort fortalt så hungrer jeg etter nærhet og kjærlighet, og sex for den saks skyld (jeg er enda ung og har en god kropp som jeg vil bruke!), og opplever tilværelsen ofte som altoverveiende tom og vanskelig. Fasaden er i og for seg bra, men innholdet er kaotisk, og jeg har gått i mang en terapi-timer for å få hjelp til å få det bedre med meg selv, men det som oppleves som vanskelig og tungt kommer stadig tilbake igjen og igjen, og sånn går nå årene.. Spørsmålet jeg stiller meg selv er hva jeg skal med denne evindelige styrken til å klare meg greit nok, når jeg stadig kjenner på et altoppslukende savn etter kjærlighet og nærhet? Har du noen tanker og råd du kan dele med meg?

[tonie]

Jeg skulle til å si at de dype kjærlighetsforholdene ikke er for alle, og at enkelte klarer seg helt greit og kanskje bedre uten, men så skriver du at du savner det intenst. Da er ikke du en av dem, de som føler at samfunnet forventer at de har dype kjærlighetsforhold, men som egentlig ikke har så voldsomt behov for det selv. Hvorfor har du ikke funnet ut av disse tingene etter år i terapi? Det lurer jeg på. Beklager hvis det er et dumt spørsmål, men jeg synes jo at det hadde vært naturlig å fokusere på slike viktige ting.