Tror jeg skjønner det nå

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror jeg forstår det nå, hvorfor andre mennesker trodde når jeg var liten at hadde autisme også når jeg fikk barn at nei hadde asperger syndrom.

Jeg tror den autisme som ikke syns i ansiktet mitt i speilet merkes i ordene som kommer ut. For meg er de ordene vanlige og normale, de er ordene jeg tenker inni meg, jeg tenker mye på dem. Jeg tenker dem alene og fordi de fleste ordene tenkes alene kommer de ut på min måte. den måten er ikke gjennomsnittlig, det er som om ord og meninger i større grad unnfanges i ensomhet og i mindre grad preges av andre fordi jeg er mest i meg selv bare.

Når det skjer kan resultatet være både bra og mindre bra, uansett hva de er så er det ærlig.

Jeg er glad min psykiater har diagnostisert meg, jeg er glad hun ser de ting jeg ikke ser klart og tydelig. Det gjør meg trygg og glad, Derfor vet jeg nå at jeg trenger andre mennesker, men mer enn det er jeg blitt glad i mennesker, men glad i på min måte, det er ensomt i blant, men min psykiater sier alle mennesker er ensomme dypest sett.

Selv om jeg har gjort mange feil og gjør mange feil, og vil være flink men ikke greier det bestandig, så kom jeg på nå inni meg når jeg gikk på kjøkkenet og hang meg opp i lyden på kaffemaskinen, jeg skrur den på og skrur den på og tømmer hele kaffebønnebeholderen, at jeg tror de har rett alle sammen , jeg har autisme og disse lydene som fryder meg og skremmer meg er en del av det. Jeg lo i går av toalettlyden enkelte henger seg opp i, må trykke på toalettet for å høre lyden..:-), men så tenkte jeg nå, "det er jo en parallell til å trykke på kaffemaskinen, det er jo en glede".

Kaffebønnekvernen er en sånn lyd som gjør meg glad, den lukter godt den lyden og mange ganger vil jeg mer høre den lyden enn noe annet. Min mann sier "så mye kaffebønner det går" og jeg tenker "gjør det det, hva er mye?", men det går mye kaffebønner, noen ganger lager jeg kopper som bare står her, så lager jeg store kopper som samler opp all kaffen, og hver gang jeg trykker på knappen og hører lyden blir jeg glad.

Jeg vet nå at det virker rart på andre mennesker, og om den er en psykisk lidelse eller ikke vet jeg ikke, jeg lider ikke, men normalt og gjennomsnittlig er det ikke. jeg tror jeg har en sykdom, man lider ikke pga av det, men det gjør livet litt annerledes, tror jeg.

[stjernestøv]

Tror alle har lyder de liker og ikke liker, noen lyder er forstyrrende...som støvsuger, andre lyder er gode...som regnet.

[Gjest togli]

''jeg lider ikke, men normalt og gjennomsnittlig er det ikke. jeg tror jeg har en sykdom, man lider ikke pga av det, men det gjør livet litt annerledes, tror jeg.''

Det regnes vel like lite som en sykdom som det f.eks. døvhet gjør? Du er bare litt annerledes enn folk flest, akkurat som meg Jeg lider heller ikke pga at jeg er døv og jeg anser ikke døvheten min som et sansetap. Jeg er tross alt født døv og man kan ikke tape noe man aldri har hatt

Tenk så mye vi som er "annerledes" egentlig kan gi? Vi kan gi andre mennesker nye refleksjoner og kunnskaper de før ikke hadde - så vi er verdifulle

[Madelenemie]

''jeg lider ikke, men normalt og gjennomsnittlig er det ikke. jeg tror jeg har en sykdom, man lider ikke pga av det, men det gjør livet litt annerledes, tror jeg.''

Det regnes vel like lite som en sykdom som det f.eks. døvhet gjør? Du er bare litt annerledes enn folk flest, akkurat som meg Jeg lider heller ikke pga at jeg er døv og jeg anser ikke døvheten min som et sansetap. Jeg er tross alt født døv og man kan ikke tape noe man aldri har hatt

Tenk så mye vi som er "annerledes" egentlig kan gi? Vi kan gi andre mennesker nye refleksjoner og kunnskaper de før ikke hadde - så vi er verdifulle

Hei!

:-)

Ja det er sant:-)

Det er nok derfor min psykiater i motsetning til NHD sier, "nei du er ikke psykisk syk", det er min psykiater så fast bestemt på.

Men så er NHD av en oppfatning, også prøver jeg finne min egen.

Vel jeg fikk for noen dager siden innbetalingsblankett fra diginitas, og jeg tenkte nettopp på hvordan jeg skal få betalt den, da min mann betaler regninger og ikke jeg. Jeg har aldri gjort det før.

Siden han er i mot eutanasi så vil han nok ikke betale den, men siden jeg er for, så ønsker jeg å støtte saken. De aller fleste mennesker tror jeg er imot eutanasi hvis de virkelig tenker hva det innebærer, ikke bare sånn forhastet sier sin mening, men jeg er tilhenger av dette, da jeg forholder meg til realiteten og situasjonen og det konkrete og ikke til det utopiske og ideelle. Verden er ikke ideell, den er for tung for mange, det er realiteten som vi bør tenke over før man har en prinsipiell mening om dette.

Noe annet er også ansvarsfraskrivelse.

Jeg skal ikke og vil ikke ta mitt liv, men jeg er tilhenger av retten til selv å bestemme.

Jeg skriver dette nå til deg, fordi sikkert er også min annerledes måte å tenke om tingene en medvirkende årsak til at jeg har tatt den tunge erkjennelsen om at for noen er døden det rette å få hjelp til.

[Madelenemie]

''jeg lider ikke, men normalt og gjennomsnittlig er det ikke. jeg tror jeg har en sykdom, man lider ikke pga av det, men det gjør livet litt annerledes, tror jeg.''

Det regnes vel like lite som en sykdom som det f.eks. døvhet gjør? Du er bare litt annerledes enn folk flest, akkurat som meg Jeg lider heller ikke pga at jeg er døv og jeg anser ikke døvheten min som et sansetap. Jeg er tross alt født døv og man kan ikke tape noe man aldri har hatt

Tenk så mye vi som er "annerledes" egentlig kan gi? Vi kan gi andre mennesker nye refleksjoner og kunnskaper de før ikke hadde - så vi er verdifulle

Hei!

Forresten så er det noe annet rart som skjer her nå.

I går kveld ca kl 21.00 reiste min mann seg og forlot stuen da jeg hadde sagt at jeg mislikte en sak, han sier av og til noe som gjør min ene sønn lei seg, og i går sa jeg at dette liker jeg ikke.

han mente han ikke gjorde det, så jeg sa ikke mer, men jeg fortsatte å se på TV fordi det var jo ikke mer enn min mening jeg sa, så plutselig, tok han sin pc og gikk, og nå snakker han ikke til meg?

Han gikk for en stund siden i kirken, uten å si hade, plutselig var bilen borte. Jeg laget i går den middagen til han og jeg kokte risengrynsgrøt tidlig på morgenen i dag til alle (det tok ca 70 min) Jeg serverte dette og trodde mulig ting var i orden, men så var bilen borte.

Jeg syns det er vanskelig hvis jeg ikke kan si min mening uten at han blir sur og forlater stuen på denne måten. Jeg terpet heller ikke på det, noe jeg kunne forstått ville være irriterende, jeg sa kun min mening.

Jeg har derfor ikke noe lyst til å ta noe initiativ, jeg syns jeg må få lov til å mene dette og formidle det. Jeg vet ikke hva jeg føler nå, kanskje er jeg oppgitt?

Jeg misliker og går ikke i kirken selv hvis jeg har noe utestående med andre, jeg føler det lett blir hyklerisk(den følelsen kommer inni meg), derfor forundres jeg også at han kan krangle med meg/ være sint på meg, også likevel gå til gudstjeneste, ja vi mennesker er veldig forskjellige. Jeg føler vel heller at den gudstjenesten burde være en mennesketjeneste istedet når man kommer i slike situasjoner.

Skulle ønske jeg hadde en mor eller far jeg kunne spurt om råd noen ganger.

[mrxx]

Hei!

Forresten så er det noe annet rart som skjer her nå.

I går kveld ca kl 21.00 reiste min mann seg og forlot stuen da jeg hadde sagt at jeg mislikte en sak, han sier av og til noe som gjør min ene sønn lei seg, og i går sa jeg at dette liker jeg ikke.

han mente han ikke gjorde det, så jeg sa ikke mer, men jeg fortsatte å se på TV fordi det var jo ikke mer enn min mening jeg sa, så plutselig, tok han sin pc og gikk, og nå snakker han ikke til meg?

Han gikk for en stund siden i kirken, uten å si hade, plutselig var bilen borte. Jeg laget i går den middagen til han og jeg kokte risengrynsgrøt tidlig på morgenen i dag til alle (det tok ca 70 min) Jeg serverte dette og trodde mulig ting var i orden, men så var bilen borte.

Jeg syns det er vanskelig hvis jeg ikke kan si min mening uten at han blir sur og forlater stuen på denne måten. Jeg terpet heller ikke på det, noe jeg kunne forstått ville være irriterende, jeg sa kun min mening.

Jeg har derfor ikke noe lyst til å ta noe initiativ, jeg syns jeg må få lov til å mene dette og formidle det. Jeg vet ikke hva jeg føler nå, kanskje er jeg oppgitt?

Jeg misliker og går ikke i kirken selv hvis jeg har noe utestående med andre, jeg føler det lett blir hyklerisk(den følelsen kommer inni meg), derfor forundres jeg også at han kan krangle med meg/ være sint på meg, også likevel gå til gudstjeneste, ja vi mennesker er veldig forskjellige. Jeg føler vel heller at den gudstjenesten burde være en mennesketjeneste istedet når man kommer i slike situasjoner.

Skulle ønske jeg hadde en mor eller far jeg kunne spurt om råd noen ganger.

Han furter litt, om en stund er alt i orden igjen, men han burde ha tålt at du har dine meninger om en sak

[Madelenemie]

Han furter litt, om en stund er alt i orden igjen, men han burde ha tålt at du har dine meninger om en sak

Hei!

Takk.

Det er akkurat det jeg føler, jeg misliker furting, da jeg syns det denne gangen er uberettiget, jeg sa på en stille måte, med vanlig tonefall min klare mening, det var alt.

Når ektefeller furter skal man så bare finne seg i det, vente til det går over?(jeg må vel det) Sist gang måtte jeg etter 3 dager be om unnskyldning, jeg tok på meg alt ansvar (jeg har jo asperger syndrom) og min mann ble glad. Jeg vet nå mine begrensinger så jeg ber derfor ofte om unnskyldning fordi jeg er for brutal og sårer andres følelser eller hva det nå er jeg gjør feil, noe jeg ikke mener å gjøre.

Jeg har lite/ingen lyst til å be om unnskyldning, men det ender vel med det etter 3 dager, jeg vet ikke, akkurat nå er jeg bare overrasket over at han ikke tålte den lille setningen.

Takk for ditt svar

[mrxx]

Hei!

Takk.

Det er akkurat det jeg føler, jeg misliker furting, da jeg syns det denne gangen er uberettiget, jeg sa på en stille måte, med vanlig tonefall min klare mening, det var alt.

Når ektefeller furter skal man så bare finne seg i det, vente til det går over?(jeg må vel det) Sist gang måtte jeg etter 3 dager be om unnskyldning, jeg tok på meg alt ansvar (jeg har jo asperger syndrom) og min mann ble glad. Jeg vet nå mine begrensinger så jeg ber derfor ofte om unnskyldning fordi jeg er for brutal og sårer andres følelser eller hva det nå er jeg gjør feil, noe jeg ikke mener å gjøre.

Jeg har lite/ingen lyst til å be om unnskyldning, men det ender vel med det etter 3 dager, jeg vet ikke, akkurat nå er jeg bare overrasket over at han ikke tålte den lille setningen.

Takk for ditt svar

Han er ikke så vant med at du ber om unnskyldning at han furter helt til du gjør det? Det blir i tilfelle helt feil, du skal ikke ta på deg all skyld, når du ikke har skyld i noe. Mener du at du har rett og han mener noe annet, får dere heller snakke om det og bli enige, hvis ikke står du på ditt så får han heller furte så lenge han orker.

[Madelenemie]

Han er ikke så vant med at du ber om unnskyldning at han furter helt til du gjør det? Det blir i tilfelle helt feil, du skal ikke ta på deg all skyld, når du ikke har skyld i noe. Mener du at du har rett og han mener noe annet, får dere heller snakke om det og bli enige, hvis ikke står du på ditt så får han heller furte så lenge han orker.

Hei!

Jeg må ta på meg all skyld her i familien, i vertfall etter at jeg fikk diagnosen asperger syndrom, jeg er brutalt ærlig, ufølsom, sitter for mye på mitt rom osv... Det siste gjør jeg mindre og mindre da jeg er redd for anklagene. Jeg vet jo nå at problemet er meg. (dette er delvis mye riktig, da jeg må tilpasse og endre meg, det ser jeg selv, og jeg gjør det)

Men selv om min mann som regel er veldig snill mot meg, forsørger meg og er søt mot meg(det skal du vite), så tåler han så lite av det jeg sier for tiden, og det har jo blitt sånn, asperger syndrom forklarte problemene og min mann syns jeg oppfører meg som en asperger. Da skal jeg snakke med min psykiater og endre atferd, noe jeg gjør.

Men jeg syns feks nå at det er nok, en sånn liten setning også blir han sur og går uten å si hade osv...Min psykiater har av og til sagt at nå får din mann forstå dette. Det har vært godt for meg, at jeg ikke må ta på meg all skyld, det kan bli litt mye iblant.

Men for det meste så tar jeg nok på meg ansvar og skyld dette fordi de forklarer jo ting med mine vansker. Likevel min mann er mest snill, men jeg prøver også å være snill, jeg er også et menneske og jeg orker ikke nå, i vertfall ikke akkrat nå, å si unnskyld, men av erfaring skjer nok det om 3 dager.

[Gjest togli]

Hei!

:-)

Ja det er sant:-)

Det er nok derfor min psykiater i motsetning til NHD sier, "nei du er ikke psykisk syk", det er min psykiater så fast bestemt på.

Men så er NHD av en oppfatning, også prøver jeg finne min egen.

Vel jeg fikk for noen dager siden innbetalingsblankett fra diginitas, og jeg tenkte nettopp på hvordan jeg skal få betalt den, da min mann betaler regninger og ikke jeg. Jeg har aldri gjort det før.

Siden han er i mot eutanasi så vil han nok ikke betale den, men siden jeg er for, så ønsker jeg å støtte saken. De aller fleste mennesker tror jeg er imot eutanasi hvis de virkelig tenker hva det innebærer, ikke bare sånn forhastet sier sin mening, men jeg er tilhenger av dette, da jeg forholder meg til realiteten og situasjonen og det konkrete og ikke til det utopiske og ideelle. Verden er ikke ideell, den er for tung for mange, det er realiteten som vi bør tenke over før man har en prinsipiell mening om dette.

Noe annet er også ansvarsfraskrivelse.

Jeg skal ikke og vil ikke ta mitt liv, men jeg er tilhenger av retten til selv å bestemme.

Jeg skriver dette nå til deg, fordi sikkert er også min annerledes måte å tenke om tingene en medvirkende årsak til at jeg har tatt den tunge erkjennelsen om at for noen er døden det rette å få hjelp til.

Skjønner hva du mener ang eutanasi... For mange år siden studerte jeg Livssyn og Etikk på UiO, og der var eutanasi et hyppig tema til refleksjon.... Ikke lett å svare ja/nei på dette, for det avhenger så mye av hvilke "regler" man skal legge til grunn for at det evt skal bli "ja"... Kanskje du kan lage en egen tråd om dette på DOL? Kan bli en spennende diskusjon rundt det

[Gjest togli]

Hei!

Forresten så er det noe annet rart som skjer her nå.

I går kveld ca kl 21.00 reiste min mann seg og forlot stuen da jeg hadde sagt at jeg mislikte en sak, han sier av og til noe som gjør min ene sønn lei seg, og i går sa jeg at dette liker jeg ikke.

han mente han ikke gjorde det, så jeg sa ikke mer, men jeg fortsatte å se på TV fordi det var jo ikke mer enn min mening jeg sa, så plutselig, tok han sin pc og gikk, og nå snakker han ikke til meg?

Han gikk for en stund siden i kirken, uten å si hade, plutselig var bilen borte. Jeg laget i går den middagen til han og jeg kokte risengrynsgrøt tidlig på morgenen i dag til alle (det tok ca 70 min) Jeg serverte dette og trodde mulig ting var i orden, men så var bilen borte.

Jeg syns det er vanskelig hvis jeg ikke kan si min mening uten at han blir sur og forlater stuen på denne måten. Jeg terpet heller ikke på det, noe jeg kunne forstått ville være irriterende, jeg sa kun min mening.

Jeg har derfor ikke noe lyst til å ta noe initiativ, jeg syns jeg må få lov til å mene dette og formidle det. Jeg vet ikke hva jeg føler nå, kanskje er jeg oppgitt?

Jeg misliker og går ikke i kirken selv hvis jeg har noe utestående med andre, jeg føler det lett blir hyklerisk(den følelsen kommer inni meg), derfor forundres jeg også at han kan krangle med meg/ være sint på meg, også likevel gå til gudstjeneste, ja vi mennesker er veldig forskjellige. Jeg føler vel heller at den gudstjenesten burde være en mennesketjeneste istedet når man kommer i slike situasjoner.

Skulle ønske jeg hadde en mor eller far jeg kunne spurt om råd noen ganger.

Jeg er enig med mrxx... Noen mennesker furter mer enn andre og bruker lengre tid på å bli blide igjen Du har rett til å ha din mening, og det må han bare akseptere. Han forventer kanskje at du skal ta ansvar for å gjøre alt godt igjen ved å "dulle" med ham (noe han sikkert liker ) - men ikke gjør det. Oppfør deg bare helt normalt og vær den du er, så går furtinga over ganske snart

[Gjest togli]

Hei!

Jeg må ta på meg all skyld her i familien, i vertfall etter at jeg fikk diagnosen asperger syndrom, jeg er brutalt ærlig, ufølsom, sitter for mye på mitt rom osv... Det siste gjør jeg mindre og mindre da jeg er redd for anklagene. Jeg vet jo nå at problemet er meg. (dette er delvis mye riktig, da jeg må tilpasse og endre meg, det ser jeg selv, og jeg gjør det)

Men selv om min mann som regel er veldig snill mot meg, forsørger meg og er søt mot meg(det skal du vite), så tåler han så lite av det jeg sier for tiden, og det har jo blitt sånn, asperger syndrom forklarte problemene og min mann syns jeg oppfører meg som en asperger. Da skal jeg snakke med min psykiater og endre atferd, noe jeg gjør.

Men jeg syns feks nå at det er nok, en sånn liten setning også blir han sur og går uten å si hade osv...Min psykiater har av og til sagt at nå får din mann forstå dette. Det har vært godt for meg, at jeg ikke må ta på meg all skyld, det kan bli litt mye iblant.

Men for det meste så tar jeg nok på meg ansvar og skyld dette fordi de forklarer jo ting med mine vansker. Likevel min mann er mest snill, men jeg prøver også å være snill, jeg er også et menneske og jeg orker ikke nå, i vertfall ikke akkrat nå, å si unnskyld, men av erfaring skjer nok det om 3 dager.

Du er ikke perfekt, og det er heller ikke din mann (eller noen andre mennesker for den saks skyld). Det er urettferdig hvis du alltid er den som skal be om unnskyldning. Denne gangen har du ikke gjort annet enn å gi beskjed om en sak der du var uenig (og dette hadde du sikkert gjort selv om du ikke hadde asperger). Du er ferdig med saken nå, og hvis han ikke er det - så er det hans problem. Ikke be om unnskyldning for noe du faktisk mener og står for

[Madelenemie]

Skjønner hva du mener ang eutanasi... For mange år siden studerte jeg Livssyn og Etikk på UiO, og der var eutanasi et hyppig tema til refleksjon.... Ikke lett å svare ja/nei på dette, for det avhenger så mye av hvilke "regler" man skal legge til grunn for at det evt skal bli "ja"... Kanskje du kan lage en egen tråd om dette på DOL? Kan bli en spennende diskusjon rundt det

Hei!

Ja det kunne vært spennende, vi får de hva som skjer :-)

Jeg er ganske engasjert i det, det hele startet ved at jeg pga av en feil meldte meg inn, men så ble det mer aktualisert for meg, og jeg har jo selv sett lidelsene, og realitetene, og jeg har mine tanker om ting, så ja det er aktuelt.

Jeg kjenner mange kjeimikere som har sine reserver stående, og det bør ikke være forbeholdt de med ressursene og kotaktene å ende sitt liv smertefritt og verdig :-)

[Madelenemie]

Jeg er enig med mrxx... Noen mennesker furter mer enn andre og bruker lengre tid på å bli blide igjen Du har rett til å ha din mening, og det må han bare akseptere. Han forventer kanskje at du skal ta ansvar for å gjøre alt godt igjen ved å "dulle" med ham (noe han sikkert liker ) - men ikke gjør det. Oppfør deg bare helt normalt og vær den du er, så går furtinga over ganske snart

Hei!

Okey, nå skal jeg gjør som du skriver... mener du jeg ikke etter 3 dager skal be om unnskyldning, for noe jeg delvis ikke forstår, men tenker sikkert er min feil?

Min mann er som du vet, veldig snill, jeg føler jeg har mye å takke han for, derfor prøver jeg nok å møte han, og derfor er det nok også at jeg påtar med skylden, selv om jeg noen ganger ikke helt henger med, men jeg tenker, ja jeg har jo asperger syndrom, og er ikke den mest sensitive osv...

[Madelenemie]

Du er ikke perfekt, og det er heller ikke din mann (eller noen andre mennesker for den saks skyld). Det er urettferdig hvis du alltid er den som skal be om unnskyldning. Denne gangen har du ikke gjort annet enn å gi beskjed om en sak der du var uenig (og dette hadde du sikkert gjort selv om du ikke hadde asperger). Du er ferdig med saken nå, og hvis han ikke er det - så er det hans problem. Ikke be om unnskyldning for noe du faktisk mener og står for

Hei!

Okey, takk da gjør jeg det sånn.

Nå skal jeg lage middag :-)

Mange takk Toglie. Jeg er glad for ditt råd da du også vet hvor snill min mann er, :-)

[Gjest togli]

Hei!

Okey, nå skal jeg gjør som du skriver... mener du jeg ikke etter 3 dager skal be om unnskyldning, for noe jeg delvis ikke forstår, men tenker sikkert er min feil?

Min mann er som du vet, veldig snill, jeg føler jeg har mye å takke han for, derfor prøver jeg nok å møte han, og derfor er det nok også at jeg påtar med skylden, selv om jeg noen ganger ikke helt henger med, men jeg tenker, ja jeg har jo asperger syndrom, og er ikke den mest sensitive osv...

Nei, jeg synes ikke du skal be om unnskyldning for noe du ga ham kritikk for.... Du har rett til å si din mening du også, og hvis han er et normalt menneske så vil han gjøre feil slik alle andre gjør

[Gjest togli]

Hei!

Okey, takk da gjør jeg det sånn.

Nå skal jeg lage middag :-)

Mange takk Toglie. Jeg er glad for ditt råd da du også vet hvor snill min mann er, :-)

Jeg vet han er en snill mann Selv om man er snill, så gjør man feil - det er menneskelig

Kos dere md middagen

[Madelenemie]

Jeg vet han er en snill mann Selv om man er snill, så gjør man feil - det er menneskelig

Kos dere md middagen

Hei!

Takk :-)

Når jeg treffer deg en gang skal jeg spørre deg om noe.

Jeg skal lage glasserte epler til dessert nå :-) Jeg har aldri lagd det før, men jeg har ikke noe dessert i dag også tenkte jeg at prøver dette nå før Halloween, sånn at vi kan se hvordan det smaker. Jeg mistenker at det smaker like ille som det ser ut, men siden mennesker syns det smaker godt, så håper jeg de faller i smak. Det er smeltet karamell utenpå, med strøssel på :-)

[Madelenemie]

Jeg vet han er en snill mann Selv om man er snill, så gjør man feil - det er menneskelig

Kos dere md middagen

Hei!

Jeg er så glad for å ha fått en så god venn som deg :-)

[Bella Dotte]

''jeg lider ikke, men normalt og gjennomsnittlig er det ikke. jeg tror jeg har en sykdom, man lider ikke pga av det, men det gjør livet litt annerledes, tror jeg.''

Det regnes vel like lite som en sykdom som det f.eks. døvhet gjør? Du er bare litt annerledes enn folk flest, akkurat som meg Jeg lider heller ikke pga at jeg er døv og jeg anser ikke døvheten min som et sansetap. Jeg er tross alt født døv og man kan ikke tape noe man aldri har hatt

Tenk så mye vi som er "annerledes" egentlig kan gi? Vi kan gi andre mennesker nye refleksjoner og kunnskaper de før ikke hadde - så vi er verdifulle

'' Det regnes vel like lite som en sykdom som det f.eks. døvhet gjør? Du er bare litt annerledes enn folk flest, akkurat som meg Jeg lider heller ikke pga at jeg er døv''

Tusen takk - dette var en bra sammenligning og en enkelt forståelig forklaring. Det å ha Asperger syndrom kjennes ikke som noen sykdom. Jeg føler meg ikke syk. Men jeg er litt annerledes enn mange andre, på noen områder og i noen situasjoner.