Å ikke bli tatt på alvor! Meninger NHD og andre?

[Gjest Hva_mener_dere?]

I all den tid jeg har vært psykisk syk har jeg i sjeldne tilfeller blitt tatt på alvor.

Både i psykiatrien og på somatisk avdeling.

Jeg må si det er vondt, skikkelig vondt når en blir syk, si for eksempel at du får symptomer på alvorlig sykdom, og når du beskriver dette til legen på sykehuset, avviser han deg, med den begrunnelse at din helsetilstand skyldes angst pga din psykiske lidelse.

Jeg var nylig innlagt på grunn av synstap og hodepine.

Jeg ble meget skuffet over sykehuset da de hele tiden kom fram med at det kunne skyldes stress.

Jeg ble lovet at jeg skulle få ta en mr av hodet, men det ble avlyst pga at de mente det hele var psykisk.

Jeg er meget skuffet over helsevesenet hvordan de behandler pasienter som kommer inn pga somatiske lidelser som blir feiltolket som nærmest hypokondere og nervevrak.

På sykehuset fikk jeg plutselige smerter i venstre ben og arm og senere vondt i rygg.. da sa legen rett ut at han trodde jeg hadde googlet meg fram til symptomer, noe jeg ikke hadde.

Jeg følte meg avvist og krenket.

Jeg følte meg latterliggjort og stemplet som hypokonder.

Jeg sliter fortsatt med synet, men får ikke hjelp, foten stivner og det er vondt å gå.

Men både sykepleiere og leger stempler meg som løgner.

Det er vondt å bli avvist på den måten.

Det er slik at jeg føler meg sint på grunn av min psykiske sykdom, tanken som vekker meg selv er: Hvorfor måtte jeg bli psykisk syk?

Jeg er bare et menneske som eksisterer, jeg synest ikke, jeg bare eksisterer.

På sykehuset nektet dem å hjelpe meg, jeg var alene.

Da jeg spurte om jeg kunne få hjelp til å dusje (var hjelpetrengende på det tidspunkt) fikk jeg spørsmål om jeg ikke kunne vente til dagen etter.

Jeg hadde sterke smerter og det sterkeste jeg fikk var ibux, jeg spurte om jeg kunne få noe sterkere, men det sa dem nei til.

Jeg lå og gråt og vrei meg pga smertene.

Det virket som om dem stemplet meg som rusmissbruker, selv om jeg aldri har vært det.

Jeg har ikke tatt sterkere enn ibux på over 1 år.

Jeg er meget skuffet over helsevesenet, MEGET SKUFFET!

Det er slik at jeg noen ganger vurderer selvmord pga urettferdigheten jeg blir utsatt for.

Jeg husker en gang for ikke så lenge siden da jeg hadde behov for hjelp fra politiet, da bare sa dem at det måtte jeg ordne opp i selv og så la dem på.

Det fikk meg til å lure på hva jeg har gjort feil.

Jeg som har kjempet for rettferdighet og gjort gode gjerninger for dem som trenger det, har jobbet for psykisk utviklingshemmede slik at dem skal føle seg verdige, jeg betaler skatt slik at jeg bidrar i samfunnet, og dette er takken?

Jeg jobber frivillig og gratis for at andre skal ha det bra, og så blir jeg behandlet på denne måten?

Hvor blir det av statsministeren som lover og lover at det blir bedre?

Har han tatt ferie?

Jeg har selvmordstanker pga tanker som sier meg at jeg ikke er verdig nok til å ha dette livet.

Som sier meg at jeg er ubrukelig i dette samfunnet, som er lat og bruker opp ressurser.

Jeg er ikke lat, jeg jobber for at folk skal få mat i magen sin og jobber 6 timer i strekk med bare en halvtimes pause.

Jeg gjør det for å bidra til noe godt, for uten meg og andre kokker hadde kundene vært uten mat.

Jeg har et spørsmål, er ikke vi psykisk syke verdige nok? Skaper vi bare problemer for dette landet?

Er vi for mye bry når vi ligger i sykehussengen og trenger hjelp til det psykisk friske får hjelp til?

Det føles ut som hver gang jeg kommer til akuttmottaket så står det i pannen på legen: Vi tar ikke i mot psykisk syke pasienter.

Vi blir stemplet på som farlige, derfor vil dem ikke ha oss der.

Vi får behandlig som om vi satt i fengsel.

Skal vi godta dette?

Skal vi godta å bli behandlet på denne måten?

Skal ikke alle egentlig få hjelp, uansett diagnose?

Hva om vi får et slag eller akutt hjerteinfarkt og legen mener det er hypokonderen som har slått inn og sender oss hjem igjen?

Når skal helsevesenet skjerpe seg?

Vi er helt vanlige mennesker vi også, vi stammer ikke akuratt fra rommet, så hvorfor får ikke vi behandling slik som vanlige mennesker.

Hver gang vi ber om hjelp fra helsevesen og politi blir vi sett på som totalt hjerneskrudde mennesker som lever langt inni en psykose.

Jeg synes helsepersonell burde få fingen ut å gjøre noe med problemet og skaffe lik behandling for både psykisk syke og psykisk friske mennesker.

Vi lever kun en gang, og da ønsker jeg at vi skal få unne oss et verdig liv slik at vi etterhvert kan få en lykkelig død.

Hva mener dere om dette innlegget?

Har jeg rett?

Og til dere som mener dere blir feilbehandlet: Stå opp mot urett og stå på de kravene du har rett på

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det mangler en viktig opplysning i innlegget ditt.

Har det i ettertid blitt påvist at alvorlige sykdommer er oversett?

[frosken]

Det jeg synes er trist med slike beskrivelser som den du gir her, er at det ikke virker som om sykehusets personale underveis i denne prosessen får til å ha noen ordentlige samtaler med deg hvor du kan få innsikt i hvordan de tenker og at de kan få nærmere forståelse for hvordan du tenker.

Det er jo slik at en del mennesker har for sterkt fokus på fornemmelser i kroppen og derfor kan komme til å tolke normale signaler som tegn på alvorlig sykdom. Jeg vet ikke om det gjelder deg,- men for de det gjelder så er jo smerten og fortvilelsen like stor selv om de feiltolker signalene. Det burde være mulig å finne måter å snakke med andre mennesker på som gjør at pasienter ikke forlater sykehuset med større fortvilelse enn da de kom.

[florista]

Det mangler en viktig opplysning i innlegget ditt.

Har det i ettertid blitt påvist at alvorlige sykdommer er oversett?

Hei.

Jeg forstår delvis hva du skriver om...

For noen år siden hadde jeg en lignende opplevelse. Jeg hadde store problemer med å puste. Det var fysisk vondt å trekke pusten godt nok inn og jeg følte at jeg ikke fikk nok luft. Selv ville jeg ikke på legevakten men en venninne dro meg dit.

Legen var inne på journalen og sa ganske så fort at dette er nok angst. Jeg var på vei for å reise meg igjen men venninnen min nektet å ta meg med derfra. Hun hadde aldri sett meg slik og dessuten var jeg nettopp begynt på p-piller. Legen lyttet litt halvveis, tok en crp som jeg mener bare var bittelitt forhøyet og sa at for han virket dette som angst. Min venninne er sykepleier og ga seg ikke. Jeg selv begynte nesten å gråte for jeg selv visste jo ikke og jeg var sliten.

Han gikk til slutt, med sterk sterk overbevisning fra min venninne, til å sende meg på sykehuset. Også legen på sykehuset sa fort at dette var angst etter å ha vært på journalen min. Han trykket meg litt på brystet og gikk ut igjen. Det gjorde enda vondere etterpå og sykepleieren som ikke hadde lest journalen sa at det ikke var så uvanlig ved blodpropp. To leger var innom og konfererte med hverandre. Til slutt sa de noe sånt som at vi får ta noen undersøkelser til da. Halvt engasjert.

Undersøkelsen, MR/CT ble tatt og plutselig stod det 4 leger og to sykepleiere rundt meg, dønn alvorlig. Lungeembolli. (blodpropp i lungen). De var stresset og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått en sprøyte med blodfortynnende i magen.

Men samtidig må jeg si at jeg forstår de på en måte. Klassisk tegn på angst hadde jeg. Men uten min venninne hadde det ikke blitt tatt videre undersøkelser.

Mvh

[tonie]

Jeg vet lite om hvorvidt psykisk syke oftere blir avfeid hos legene enn psykisk friske, men det er veldig mange i sistnevnte kategori som også noen ganger opplever å bli avvist med at det bare sitter i hodet. Det er ikke bare du som tror at du blir tatt mindre på alvor enn andre på grunn av din forhistorie?

[Gjest Hva_mener_dere?]

Det mangler en viktig opplysning i innlegget ditt.

Har det i ettertid blitt påvist at alvorlige sykdommer er oversett?

Ja! Det har det! Jeg gikk lenge uten behandling for alvorlige psykiske plager, helt til en dag legen ble alvorlig og sa: Du er alvorlig psykisk syk! Jeg fikk da diagnosen paranoid schizofreni.

Jeg gikk uten behandling fordi legen mente at jeg hadde funnet opp symptomene i mitt eget hode, og hadde lært av andre pasienter, men sannheten er at jeg fikk symptomer lenge før jeg havnet i psykiatrien.

Ved siste innleggelse var det en sykepleier som tok meg alvorlig på øyeavdelingen, hun sa at det var 50 prosent sjanse for at jeg hadde utviklet MS.

Og det hadde legen nevnt tidligere, og før han leste journalen min tok han meg alvorlig og ringte røntgenavdelingen og sa at jeg måtte ha røntgen allerde samme dag eller dagen etter.

Da han hadde lest journalen min ble han avvisende og da jeg fortalte at jeg hadde blitt verre på sykehuset sa han at han trodde dette kunne være psykisk.

Sannheten er at jeg har hatt vondt for å gå i mange år.

Da jeg var liten var jeg en aktiv jente som kunne gå lange strekninger.. nå klarer jeg ikke en gang å gå til butikken som er bare et lite stykke unna uten å få vondt.

Når jeg har vondt og skal sette meg blir jeg skikkelig stiv når jeg reiser meg.

Jeg halter i flere minutter før beinet kommer på plass.

Jeg har også til tider smerter i armer.

På fredag da jeg var på kjøkkenet hadde jeg skikkelig vondt i håndleddet og jeg hadde blitt litt blå rundt håndleddet.

Jeg pinte meg igjennom arbeidsdagen.

Jeg har også problemer med ryggsmerter.

Hvis jeg står lenge i en bøyd stilling får jeg ekstreme smerter i ryggraden.

Da jeg prøvde å fortelle legen alt dette bare avbrøyt han meg og sa at det ikke var noe å bekymre seg for, at det hele nok var psykisk.

Så nå går jeg her da med smerter daglig og legen tror meg ikke.

Så er det meg det er noe feil med? Er det bare jeg som er et nervevrak, eller er det legen som har problemet?

[Gjest Hva_mener_dere?]

Hei.

Jeg forstår delvis hva du skriver om...

For noen år siden hadde jeg en lignende opplevelse. Jeg hadde store problemer med å puste. Det var fysisk vondt å trekke pusten godt nok inn og jeg følte at jeg ikke fikk nok luft. Selv ville jeg ikke på legevakten men en venninne dro meg dit.

Legen var inne på journalen og sa ganske så fort at dette er nok angst. Jeg var på vei for å reise meg igjen men venninnen min nektet å ta meg med derfra. Hun hadde aldri sett meg slik og dessuten var jeg nettopp begynt på p-piller. Legen lyttet litt halvveis, tok en crp som jeg mener bare var bittelitt forhøyet og sa at for han virket dette som angst. Min venninne er sykepleier og ga seg ikke. Jeg selv begynte nesten å gråte for jeg selv visste jo ikke og jeg var sliten.

Han gikk til slutt, med sterk sterk overbevisning fra min venninne, til å sende meg på sykehuset. Også legen på sykehuset sa fort at dette var angst etter å ha vært på journalen min. Han trykket meg litt på brystet og gikk ut igjen. Det gjorde enda vondere etterpå og sykepleieren som ikke hadde lest journalen sa at det ikke var så uvanlig ved blodpropp. To leger var innom og konfererte med hverandre. Til slutt sa de noe sånt som at vi får ta noen undersøkelser til da. Halvt engasjert.

Undersøkelsen, MR/CT ble tatt og plutselig stod det 4 leger og to sykepleiere rundt meg, dønn alvorlig. Lungeembolli. (blodpropp i lungen). De var stresset og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått en sprøyte med blodfortynnende i magen.

Men samtidig må jeg si at jeg forstår de på en måte. Klassisk tegn på angst hadde jeg. Men uten min venninne hadde det ikke blitt tatt videre undersøkelser.

Mvh

Hei!

Trist å høre at du ikke ble tatt på alvor!

Jeg forstår deg fullt ut.

Da jeg var på sykehuset var det også en sykepleier som var alvorlig som sa at jeg kunne ha utviklet MS.. da jeg tok opp dette med legen, som tidligere, før han hadde lest journalen tok opp temaet MS, men etter han hadde lest journalen var han skråsikker på at det hele var psykisk.

Så da ble behandlingen avbrutt og jeg ble bare verre og verre.

Da jeg skulle hjem var jeg så dårlig at jeg var hjemme fra jobb i flere dager.

Jeg hadde vondt i hodet, synet var dårlig og jeg hadde vondt i armer, rygg og bein.

Jeg ble aldri informert om hva det kunne være!

Bare at det var psykisk.

Alle undersøkelser som jeg skulle ta ble avbrutt og jeg står nå uten svar.

Så hvis det er slik som sykepleieren sier at jeg kanskje har MS, så vil jeg aldri få behandling.

Håper du blir tatt mer alvorlig etter det som skjedde.

Ønsker deg alt vel:)

[Gjest villevi]

Jeg har, dessverre som deg, dårlig erfaring med helsevesenet fordi jeg har en psykisk sykdom. Det virker som om enkelte leger ikke ser muligheten for at noen med psykiske lidelser kan bli fysisk syke. De opptrer ofte slik at én forlater undersøkelsen med en følelse av at man er skrullete i hode. Hos meg ble en fysisk sykdom oversett i åresvis pga dette. Det hjalp ikke at jeg gang på gang hevdet at jeg var fysisk syk og hadde mange symptomer på at jeg var nettopp det. Jeg ble gang på gang avfeid med at det var psykisk. Det kulminerte med akutt innleggelse på isolat og fysisk sykdom ble avdekket. Det er vondt å bli bemøtt slik, så føler med deg i din fortvilelse over dette.