Manglende eget følelsesliv?

[Gjest Ratched]

Hei. Jeg hadde egentlig et ganske langt spørsmål som dette kanskje ikke er riktig forum for. Det jeg lurer mest på et om det finnes et medisinsk uttrykk for det å være avflatet følelsesmesig (jeg tror at jeg generelt føler ting i mye mindre grad enn de fleste andre), men samtidig ha sterk empati? Dette blir vel omtrent det motsatte av "affektavflatning"? Jeg jobber innen psykiatrien og merker at jeg lett blir påvirket av motoverføringer, og kan både gråte, kjenne angst, bli sint eller glad, eller til og med forelsket av å se andre med disse følelsene. Men jeg kjenner ikke disse følelsene på egen hånd. (Jeg må se hvordan andre reagerer for å vite hva som er "riktig" å føle.) Hva kalles dette, og hva kan det være et symptom på? (PS: har en mistanke om at jeg kan ha en schizoid og/eller unnvikende personlighetsforstyrrelse, men har tilpasset livet mitt etter dette slik at det ikke er noe stort problem.)

[motorPrøysen]

Noen spekulasjoner fra meg: Jeg vet ikke hva dette heter, om noe. Jeg tror du er på sporet når du nevner en schizoid tendens. Kanskje du kan kjenne deg igjen psykodynamisk litteratur om dette, eller utforske det sammen med en psykodynamisk orientert terapeut?

Jeg tror tilstanden du beskriver kan oppstå hvis man har en oppvekst der det stilles forventinger til hva slags følelser barnet kan komme med, der noen uttrykk er er ønska og andre ikke, eller hvis barnets selvstendighet på andre måter blir krenka, f.eks. ved mangel på grenser, sånn at det blir vanskelig å skille mellom egne og andres følelser og behov. Dette kan foregå nokså subtilt og trenger ikke være synonymt med det man tenker på som en traumatisk oppvekst.

Jeg vil også anbefale deg en selvhjelpsbok: Mindfulness - en vei ut av depresjon og nedstemthet. Boken fokuserer på depresjon, men er et opplegg med øvelser som går nettopp på å kjenne etter og slippe til følelser. Det er et åtte ukers opplegg, såvidt jeg husker. Jeg anbefaler deg å gi det en sjanse og se hva som skjer.

[Gjest Ratched]

Noen spekulasjoner fra meg: Jeg vet ikke hva dette heter, om noe. Jeg tror du er på sporet når du nevner en schizoid tendens. Kanskje du kan kjenne deg igjen psykodynamisk litteratur om dette, eller utforske det sammen med en psykodynamisk orientert terapeut?

Jeg tror tilstanden du beskriver kan oppstå hvis man har en oppvekst der det stilles forventinger til hva slags følelser barnet kan komme med, der noen uttrykk er er ønska og andre ikke, eller hvis barnets selvstendighet på andre måter blir krenka, f.eks. ved mangel på grenser, sånn at det blir vanskelig å skille mellom egne og andres følelser og behov. Dette kan foregå nokså subtilt og trenger ikke være synonymt med det man tenker på som en traumatisk oppvekst.

Jeg vil også anbefale deg en selvhjelpsbok: Mindfulness - en vei ut av depresjon og nedstemthet. Boken fokuserer på depresjon, men er et opplegg med øvelser som går nettopp på å kjenne etter og slippe til følelser. Det er et åtte ukers opplegg, såvidt jeg husker. Jeg anbefaler deg å gi det en sjanse og se hva som skjer.

Takk for svar, og tips. Har fått litt å tenke på. Jeg har nok en grunnleggende skepsis mot andre, noe jeg føler er medfødt. Men jeg er nysgjerrig på - og glad i - mennesker, og har innsett at et liv uten relasjoner til andre blir meningsløst.

Jeg har over mange år på egen hånd jobbet meg ut av en nesten invalidiserende angst for andres oppfatning av meg. Så nå har jeg begynt å se de trekkene jeg tror er påfallende annerledes hos meg enn hos de fleste andre.

Samtidig er jeg klar over at man lett kan bli litt "hypokondrisk" når man studerer psykiatri, og er generelt motstander av å "sykeliggjøre" alt som er litt annerledes enn "normalen". Men jeg merker at jobben min tvinger frem en del tanker om hvem jeg er og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.