Særligt sensitive skammer sig

[PieLill]

Hei

Altså skulle det være to s, her, men dette syns jeg aknskje ble komplisert nå, for av og til kan det være vite eller vise, det er derfor jeg skiver visste/viste, men kanskje jeg får det til snart?

Bare å tenke på hvilket verb du egentlig har med å gjøre i infinitiv/presens.

mvh

[laban]

Hei

Altså skulle det være to s, her, men dette syns jeg aknskje ble komplisert nå, for av og til kan det være vite eller vise, det er derfor jeg skiver visste/viste, men kanskje jeg får det til snart?

Hvis du er i tvil, kan du tenke deg setningen i fortid eller nåtid i stedet, så finner du fort ut om det verbet er å vite eller å vise.

"Jeg vet lite om denne saken" blir til "Jeg visste lite" eller "Jeg har visst lite"

"Jeg viser" blir til "Jeg viste" eller "Jeg har vist".

Vanligvis skal det ikke være dobbel konsonant pluss enda en konsonant rett etterpå. Da forenkles det, slik at den ene av de to like faller bort. Vi skriver jo f.eks. "tre sykler" og ikke "tre sykkler" selv om det skrives "sykkel" i entall. Likedan med adjektivet "sann" som bli "sant" (og ikke "sannt") i intetkjønn.

Men noen ganger er det riktig med dobbel konsonant pluss en tredje allikevel. Det er to hovedtilfeller: For å unngå forveksling, slik som i eksemplet "visste" / "viste" og "fullt / fult", og hvis ordet er sammensatt, som i "vannkran" eller "grunnlov".

Noen ganger er sammensetningen så "gammel" at vi ikke oppfatter det som en typisk sammensetning, men ordet kan likevel være en sammensetning opprinnelig. Det kan også være at "forvekslingsfaren" ikke er så tydelig. F.eks. tror jeg vi skriver "innfall" med 2 x n, men "utfall" med bare én t fordi vi har en annen forstavelse "in-" som betyr en nektelse (omtrent som "u"). Altså innhold og innfall, men inkonsekvent og inkomplett.

Hvis ikke to påfølgende konsonanter er like, er det selvfølgelig ingen slik regel. Vi har massevis av konsonanter etter hverandre i mange ord på norsk.

[Madelenemie]

''Så fint, dette kan jeg så videreformidle til min psykiater, da kan det hende jeg har dette og ikke asperger syndrom rett og slett''

Jo, du har asperger syndrom, men aspergere er vel gjerne mer sensitive enn andre, selv om andre også kan være det.

Bare tenk over hvordan du har det når du er i selskap. Da blir du ofte sliten og må dra hjem før andre. Ihvertfall har du skrevet det.

Hei!

Ja okey.

Jeg hadde forresten særinteresse som barn, jeg mener sære interesser, ikke sterke interesser for vanlige ting, det hadde jeg også, eks astronomi, men jeg hadde i tillegg særinteresser.

Så jeg har nok asperger syndrom kom jeg selv fort på.

De har gått, jeg er lettet og glad. Det var hyggelig, de ble så glad for å se min kanin som lå her rett ut, og de skal hjelpe meg med masse rart, jeg sa jeg ikke trenger sånn der hjelpe som heter hjemmehjelp, men de sa jeg skulle tenke på det, jeg sa da "ja okey" (men jeg tenkte inni meg at det der orker jeg ikke)

Jeg har nok mennesker i livet mitt.

Men så spurte de hvem som har innredet, jeg ble forbauset, det er jo jeg som innreder huset, jeg bor jo her. Og da jeg gikk for å hente noen, snakket de i stuen om at det er lekkert når det er så lyst og åpent, stilrent osv... Da jeg kom inn med papirene sa damen " er det du som innreder?" og jeg svarte "ja" så sa den andre "du har god smak" og jeg svarte "takk".

Jeg lurer på om dette var retoriske spørsmål?

Kanskje jeg ikke skulle svart damen?

Jeg vet ikke, men de var så hyggelige at jeg glemte pga av snakket om kaniner og andre dyr, at de burde fått kaffe. Det er typisk meg å glemme meg når man snakker om noe hyggelig.

Men jeg er sliten nå.

[EnolaGay]

Nja. Jeg er "særlig sensitiv" eller på norsk overfølsom for andre mennesker. Av den grunn at jeg har levd hele barndommen min i et livsfarlig miljø. Man MÅ vite hvordan de man lever med har det hvert sekund for å overleve selv.

Dette skaffet meg tre tusen "klienter" i ungdomstid/ung voksen, og jeg brukte meg opp på andre. Etter at jeg ble "gammal røy" så tar det ut kreftene mine og gjør at jeg unngår folk når jeg kan. Jeg mobiliserer kraftig for å være med på ting utenfor familien. Og oppfattes som svært utadvendt, blid, frempå, snakkesalig osv osv. Men jeg er ikke det. Merkelig når jeg ser det her liksom..

Men autistisk er jeg definitivt ikke. :0)

[Madelenemie]

Hvis du er i tvil, kan du tenke deg setningen i fortid eller nåtid i stedet, så finner du fort ut om det verbet er å vite eller å vise.

"Jeg vet lite om denne saken" blir til "Jeg visste lite" eller "Jeg har visst lite"

"Jeg viser" blir til "Jeg viste" eller "Jeg har vist".

Vanligvis skal det ikke være dobbel konsonant pluss enda en konsonant rett etterpå. Da forenkles det, slik at den ene av de to like faller bort. Vi skriver jo f.eks. "tre sykler" og ikke "tre sykkler" selv om det skrives "sykkel" i entall. Likedan med adjektivet "sann" som bli "sant" (og ikke "sannt") i intetkjønn.

Men noen ganger er det riktig med dobbel konsonant pluss en tredje allikevel. Det er to hovedtilfeller: For å unngå forveksling, slik som i eksemplet "visste" / "viste" og "fullt / fult", og hvis ordet er sammensatt, som i "vannkran" eller "grunnlov".

Noen ganger er sammensetningen så "gammel" at vi ikke oppfatter det som en typisk sammensetning, men ordet kan likevel være en sammensetning opprinnelig. Det kan også være at "forvekslingsfaren" ikke er så tydelig. F.eks. tror jeg vi skriver "innfall" med 2 x n, men "utfall" med bare én t fordi vi har en annen forstavelse "in-" som betyr en nektelse (omtrent som "u"). Altså innhold og innfall, men inkonsekvent og inkomplett.

Hvis ikke to påfølgende konsonanter er like, er det selvfølgelig ingen slik regel. Vi har massevis av konsonanter etter hverandre i mange ord på norsk.

Hei!

Huff av meg så komplisert, jeg må lese det senere igjen.

Men "jeg har visst asperger syndrom", der er det to S ?

Jeg mener noen har vist meg at jeg har asperger syndrom, iblant er jeg usikker, jeg vet ikke helt sikkert, men jeg forholder meg til det mer som en bestemmelse og en avgjørelse,

Da er det blitt vist meg, men andre vet.

Er det likevel to S ?

[Madelenemie]

Jeg tror det er mange som ikke er autister også som har det sånn.

Hei!

Ja tror nok det, for selv er jeg ikke særlig følsom for andre mennesker, jeg forholder meg til dem ut i fra visse prinsipper og regler, de bruker jeg å navigere meg frem i menneskelandskapet.

Jeg forstår ikke at noen er lei seg hvis de ikke sier det til meg, men Nickløsheletida mener likevel jeg er sensitiv, dette viste jeg ikke slev, jeg trode jeg bare var lydsensitiv.

[Gjest prust]

Hei!

Huff av meg så komplisert, jeg må lese det senere igjen.

Men "jeg har visst asperger syndrom", der er det to S ?

Jeg mener noen har vist meg at jeg har asperger syndrom, iblant er jeg usikker, jeg vet ikke helt sikkert, men jeg forholder meg til det mer som en bestemmelse og en avgjørelse,

Da er det blitt vist meg, men andre vet.

Er det likevel to S ?

Ja, det er jo faktisk en tredje måte å bruke ordet visst på! I setningen "Jeg har visst asperger syndrom" - så betyr bruken av ordet "visst" at du konstaterer det, men at det er en ørliten tvil fremdeles, men at du på en måte bare godtar det likevel, selv om du ikke er 100% sikker.

Altså:

å vite - vet - visste - har visst

å vise - viser - viste - har vist

+ adverbet "visst" - som ikke er et verb i det hele tatt. Det skrives altså med to s'er.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Ja okey.

Jeg hadde forresten særinteresse som barn, jeg mener sære interesser, ikke sterke interesser for vanlige ting, det hadde jeg også, eks astronomi, men jeg hadde i tillegg særinteresser.

Så jeg har nok asperger syndrom kom jeg selv fort på.

De har gått, jeg er lettet og glad. Det var hyggelig, de ble så glad for å se min kanin som lå her rett ut, og de skal hjelpe meg med masse rart, jeg sa jeg ikke trenger sånn der hjelpe som heter hjemmehjelp, men de sa jeg skulle tenke på det, jeg sa da "ja okey" (men jeg tenkte inni meg at det der orker jeg ikke)

Jeg har nok mennesker i livet mitt.

Men så spurte de hvem som har innredet, jeg ble forbauset, det er jo jeg som innreder huset, jeg bor jo her. Og da jeg gikk for å hente noen, snakket de i stuen om at det er lekkert når det er så lyst og åpent, stilrent osv... Da jeg kom inn med papirene sa damen " er det du som innreder?" og jeg svarte "ja" så sa den andre "du har god smak" og jeg svarte "takk".

Jeg lurer på om dette var retoriske spørsmål?

Kanskje jeg ikke skulle svart damen?

Jeg vet ikke, men de var så hyggelige at jeg glemte pga av snakket om kaniner og andre dyr, at de burde fått kaffe. Det er typisk meg å glemme meg når man snakker om noe hyggelig.

Men jeg er sliten nå.

''Jeg lurer på om dette var retoriske spørsmål? Kanskje jeg ikke skulle svart damen?''

Du svarte helt korrekt :-)

[Madelenemie]

Nja. Jeg er "særlig sensitiv" eller på norsk overfølsom for andre mennesker. Av den grunn at jeg har levd hele barndommen min i et livsfarlig miljø. Man MÅ vite hvordan de man lever med har det hvert sekund for å overleve selv.

Dette skaffet meg tre tusen "klienter" i ungdomstid/ung voksen, og jeg brukte meg opp på andre. Etter at jeg ble "gammal røy" så tar det ut kreftene mine og gjør at jeg unngår folk når jeg kan. Jeg mobiliserer kraftig for å være med på ting utenfor familien. Og oppfattes som svært utadvendt, blid, frempå, snakkesalig osv osv. Men jeg er ikke det. Merkelig når jeg ser det her liksom..

Men autistisk er jeg definitivt ikke. :0)

Hei!

Jeg er visst sensitiv, for det skriver Nickløsheletida at hun tror ut i fra det jeg har skrevet, men jeg kan aldri vite om noen er lei seg eller forkjølt, jeg oppfatter ingen menneskers følelser hvis de ikke er tydelig uttalt med ord. Jeg lurer på hva min mann sier hvis jeg sier, "jeg er jo sensitiv jeg" jeg skal si det senere i dag.

Derfor er jeg blitt kalt en kald fisk.

Men lydsensitiv det er jeg veldig, Der kommer sensitiv inn.

Lyssensitiv også sier min psykiater, men jeg sa jeg takler det bra.

Jeg er spent på om min psykiater er enig. Det er rart man kan være sensitiv uten å være sensitiv for andre menneskers følelser.

Jeg tror min mor er veldig sensitiv, hun senser fort hva andre tenker, hvordan de er, men det grenser til paranoid syns jeg, jeg liker mer å forholde meg til ord og ikke følelser.

Er det ordene som gjør en sensitiv eller følelsene?

Min mann har det slik at han senser passe, ikke for mye, han senser for moro skyld om noen er vegetarianere, alternative eller egentlig har psykiske problemer og snakker ut i fra sin egen opplevelse mer enn hva som er realiteten.

Jeg syns det er gøy hvis jeg kan kalle meg sensitiv, jeg syns det høres finere ut enn asperger syndrom. Men jeg må først høre hva min psykiater mener, det er jo hun som kjenner meg best og sitter på fasiten til selve livets mysterier. (livets mysterier er menneskene) det andre er prosesser man kan lese seg nokså godt frem til selv.

Hvis jeg bare er sensitiv så kan jeg si "jeg er et sensitivt menneske derfor strever jeg med lyd", det høres jo ganske greit ut. Istedet for å få spørsmål om hvorfor jeg bruker ørepropper og må henvise til tilstander jeg misliker å nevne. Jeg måtte si det på mandag til noen, og de reagerte akkurat slik jeg har ønsket og etterspurt de sa " oi" ja altså ble skikkelig overrasket, dette fordi de lurte på hvorfor jeg var borte på fredag og jeg måtte forklare dette med utredningen til barnet mitt også fikk jeg spørsmål jeg ikke kom meg unna.

[Madelenemie]

Ja, det er jo faktisk en tredje måte å bruke ordet visst på! I setningen "Jeg har visst asperger syndrom" - så betyr bruken av ordet "visst" at du konstaterer det, men at det er en ørliten tvil fremdeles, men at du på en måte bare godtar det likevel, selv om du ikke er 100% sikker.

Altså:

å vite - vet - visste - har visst

å vise - viser - viste - har vist

+ adverbet "visst" - som ikke er et verb i det hele tatt. Det skrives altså med to s'er.

Hei!

Okey, men skrev jeg da feil i begynnelsen?

Hvis ja er det fordi adverbet også har to s.

Jeg har aldri vært glad i grammatikk, egentlig bare fordi jeg hatet norsk faget sterkt med alle dets diktanalyser.

Derfor fikk jeg aversjon mot alt med språk.

[Madelenemie]

''Jeg lurer på om dette var retoriske spørsmål? Kanskje jeg ikke skulle svart damen?''

Du svarte helt korrekt :-)

Hei!

Takk :-)

[Madelenemie]

''Jeg lurer på om dette var retoriske spørsmål? Kanskje jeg ikke skulle svart damen?''

Du svarte helt korrekt :-)

Hei!

Håper du er glad på mine vegne at det gikk så bra?

Jeg er glad, nå må jeg gjøre noe.

Ha en fin dag :-)

[laban]

Hei!

Huff av meg så komplisert, jeg må lese det senere igjen.

Men "jeg har visst asperger syndrom", der er det to S ?

Jeg mener noen har vist meg at jeg har asperger syndrom, iblant er jeg usikker, jeg vet ikke helt sikkert, men jeg forholder meg til det mer som en bestemmelse og en avgjørelse,

Da er det blitt vist meg, men andre vet.

Er det likevel to S ?

Som prust skriver, er ikke den måten å bruke "har visst" på, noen av verbene. Det er en tredje variant.

Hvis du kan si "har nesten sikkert" i stedet for (kanskje ikke HELT det samme, men nesten), er det alltid "har visst" med sst.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg er visst sensitiv, for det skriver Nickløsheletida at hun tror ut i fra det jeg har skrevet, men jeg kan aldri vite om noen er lei seg eller forkjølt, jeg oppfatter ingen menneskers følelser hvis de ikke er tydelig uttalt med ord. Jeg lurer på hva min mann sier hvis jeg sier, "jeg er jo sensitiv jeg" jeg skal si det senere i dag.

Derfor er jeg blitt kalt en kald fisk.

Men lydsensitiv det er jeg veldig, Der kommer sensitiv inn.

Lyssensitiv også sier min psykiater, men jeg sa jeg takler det bra.

Jeg er spent på om min psykiater er enig. Det er rart man kan være sensitiv uten å være sensitiv for andre menneskers følelser.

Jeg tror min mor er veldig sensitiv, hun senser fort hva andre tenker, hvordan de er, men det grenser til paranoid syns jeg, jeg liker mer å forholde meg til ord og ikke følelser.

Er det ordene som gjør en sensitiv eller følelsene?

Min mann har det slik at han senser passe, ikke for mye, han senser for moro skyld om noen er vegetarianere, alternative eller egentlig har psykiske problemer og snakker ut i fra sin egen opplevelse mer enn hva som er realiteten.

Jeg syns det er gøy hvis jeg kan kalle meg sensitiv, jeg syns det høres finere ut enn asperger syndrom. Men jeg må først høre hva min psykiater mener, det er jo hun som kjenner meg best og sitter på fasiten til selve livets mysterier. (livets mysterier er menneskene) det andre er prosesser man kan lese seg nokså godt frem til selv.

Hvis jeg bare er sensitiv så kan jeg si "jeg er et sensitivt menneske derfor strever jeg med lyd", det høres jo ganske greit ut. Istedet for å få spørsmål om hvorfor jeg bruker ørepropper og må henvise til tilstander jeg misliker å nevne. Jeg måtte si det på mandag til noen, og de reagerte akkurat slik jeg har ønsket og etterspurt de sa " oi" ja altså ble skikkelig overrasket, dette fordi de lurte på hvorfor jeg var borte på fredag og jeg måtte forklare dette med utredningen til barnet mitt også fikk jeg spørsmål jeg ikke kom meg unna.

''Jeg er visst sensitiv, for det skriver Nickløsheletida at hun tror ut i fra det jeg har skrevet, men jeg kan aldri vite om noen er lei seg eller forkjølt, jeg oppfatter ingen menneskers følelser hvis de ikke er tydelig uttalt med ord. Jeg lurer på hva min mann sier hvis jeg sier, "jeg er jo sensitiv jeg" jeg skal si det senere i dag. Derfor er jeg blitt kalt en kald fisk''

Jeg tror vi heller sier du er sensitiv på noen områder og mindre på andre områder. Slik er det vel med oss alle og jeg synes ikke du skal tenke på det mer. Vi er som vi er uansett

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Håper du er glad på mine vegne at det gikk så bra?

Jeg er glad, nå må jeg gjøre noe.

Ha en fin dag :-)

Ja, klart jeg er det

Ha en fin dag du også.

[EnolaGay]

Hei!

Jeg er visst sensitiv, for det skriver Nickløsheletida at hun tror ut i fra det jeg har skrevet, men jeg kan aldri vite om noen er lei seg eller forkjølt, jeg oppfatter ingen menneskers følelser hvis de ikke er tydelig uttalt med ord. Jeg lurer på hva min mann sier hvis jeg sier, "jeg er jo sensitiv jeg" jeg skal si det senere i dag.

Derfor er jeg blitt kalt en kald fisk.

Men lydsensitiv det er jeg veldig, Der kommer sensitiv inn.

Lyssensitiv også sier min psykiater, men jeg sa jeg takler det bra.

Jeg er spent på om min psykiater er enig. Det er rart man kan være sensitiv uten å være sensitiv for andre menneskers følelser.

Jeg tror min mor er veldig sensitiv, hun senser fort hva andre tenker, hvordan de er, men det grenser til paranoid syns jeg, jeg liker mer å forholde meg til ord og ikke følelser.

Er det ordene som gjør en sensitiv eller følelsene?

Min mann har det slik at han senser passe, ikke for mye, han senser for moro skyld om noen er vegetarianere, alternative eller egentlig har psykiske problemer og snakker ut i fra sin egen opplevelse mer enn hva som er realiteten.

Jeg syns det er gøy hvis jeg kan kalle meg sensitiv, jeg syns det høres finere ut enn asperger syndrom. Men jeg må først høre hva min psykiater mener, det er jo hun som kjenner meg best og sitter på fasiten til selve livets mysterier. (livets mysterier er menneskene) det andre er prosesser man kan lese seg nokså godt frem til selv.

Hvis jeg bare er sensitiv så kan jeg si "jeg er et sensitivt menneske derfor strever jeg med lyd", det høres jo ganske greit ut. Istedet for å få spørsmål om hvorfor jeg bruker ørepropper og må henvise til tilstander jeg misliker å nevne. Jeg måtte si det på mandag til noen, og de reagerte akkurat slik jeg har ønsket og etterspurt de sa " oi" ja altså ble skikkelig overrasket, dette fordi de lurte på hvorfor jeg var borte på fredag og jeg måtte forklare dette med utredningen til barnet mitt også fikk jeg spørsmål jeg ikke kom meg unna.

Det er flere former for sensitiv. :0) Akkurat som med smak, noen liker salt andre liker søtt. Samme fenomen men tar ulik form.

Jeg kan stenge ute lyd og bilder hvis jeg vil. Jeg bare filtrerer det vekk og fortsetter med mitt. Derfor kan jeg uforstyrret lese en bok, strikke, skrive på nett eller drive andre konsentrasjonsaktiviteter selv om folk driver rivningsarbeid i samme rom. For å ta et eksempel. :0) Det kan nok ikke du greie.

Men jeg makter ikke å stenge mennesker ute på samme måte, selv om jeg er blitt flinkere med årene til å ikke ta det så inn at jeg bærer på det. Så er jeg fortsatt som en kameleon, jeg skifter farge etter hvem jeg har for meg. Og kjenner at jeg agerer slik at motparten skal føle seg vel, på tvers av mine egne følelser og interesser.

[Madelenemie]

Det er flere former for sensitiv. :0) Akkurat som med smak, noen liker salt andre liker søtt. Samme fenomen men tar ulik form.

Jeg kan stenge ute lyd og bilder hvis jeg vil. Jeg bare filtrerer det vekk og fortsetter med mitt. Derfor kan jeg uforstyrret lese en bok, strikke, skrive på nett eller drive andre konsentrasjonsaktiviteter selv om folk driver rivningsarbeid i samme rom. For å ta et eksempel. :0) Det kan nok ikke du greie.

Men jeg makter ikke å stenge mennesker ute på samme måte, selv om jeg er blitt flinkere med årene til å ikke ta det så inn at jeg bærer på det. Så er jeg fortsatt som en kameleon, jeg skifter farge etter hvem jeg har for meg. Og kjenner at jeg agerer slik at motparten skal føle seg vel, på tvers av mine egne følelser og interesser.

Hei!

Okey, takk.

Jeg stenger ute lyd når jeg er helt inne i noe, men før jeg kommer dit er utfordringen. Jeg hører ikke heller når jeg er helt inne i noe, men jeg skvetter da hvis noen snakker til meg.

Jeg hører ikke nødvendigvis hele samtalen heller, bare deler av den, for alt av lyder blander seg, det er som om alt er like sterkt, men uten noen flyt. Hvis jeg er inne i noe, hører jeg ikke om andre snakker til meg, eller jeg oppfatter det som grumselyder uten mening. Når jeg kutter løk er jeg så opptatt av dette at jeg bare hører ordene rundt meg men ikke skjønner hva de betyr derfor kan jeg ikke svare, for jeg er så opptatt av feks løken.

Men ellers hører jeg alt føles det som.

[Madelenemie]

''Jeg er visst sensitiv, for det skriver Nickløsheletida at hun tror ut i fra det jeg har skrevet, men jeg kan aldri vite om noen er lei seg eller forkjølt, jeg oppfatter ingen menneskers følelser hvis de ikke er tydelig uttalt med ord. Jeg lurer på hva min mann sier hvis jeg sier, "jeg er jo sensitiv jeg" jeg skal si det senere i dag. Derfor er jeg blitt kalt en kald fisk''

Jeg tror vi heller sier du er sensitiv på noen områder og mindre på andre områder. Slik er det vel med oss alle og jeg synes ikke du skal tenke på det mer. Vi er som vi er uansett

Hei!

Nei okey, takk :-)