Vrang tenåring - personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Rådvill i dag]

Tenåringen min er min tredje tenåring. Feider av mangt slags slag har det innimellom vært med de alle, jeg var selv en opprørersk tenåring og har derfor stor takhøyde, men aldri har jeg opplevet tenåringer slik som med h*n.

Det er foreløpig ikke noe stort problem med festing o.l., det går mere på dårlig oppførsel hjemme og på skolen. Respektløs oppførsel for voksne, ikke minst for meg som mor. H*n har stjelt penger av meg, flere tusen. SElv etter at det ble oppdaget første gang, og h*n måtte betale meg tilbake av konfirmasjonspengene. H*n skriker banneord rett i fleisen på meg, og er _vanskelig_ i sin oppførsel så og si hele tiden, bortsett fra når noe kan gagne h*n positivt, være til nytte/glede/fordel for seg selv. Da er h*n utrolig grei, en veldig sjarmerende ungdom. Nydelig pen. Flink i alt h*n vil. Godt likt av alle. Viser sitt virkelige jeg, bare hjemme.

Deres far er på samme måten, vi er skilt. Dette sier jeg _ikke_ for å være slem, det var store problemer knyttet til å være hans ektefelle. Min tredje ungdom er sin far opp ad dage, og ser opp til han, selv om han skapte enorme problemer for oss alle over flere år. Jeg har et ønske om å ta ungdommen til psykolog, men h*n nekter. Jeg kan være streng/konsekvent, men har ikke fysisk styrke til å "bære" h*n til terapi. Det ville selvsagt heller ikke vært riktig. (jeg kunne gjerne vært med, for å lære hvilke feil jeg sikkert gjør). H*n har alltid vært en outsider, på den måten at h*n har skilt seg ut slik jeg beskriver. Jeg har prøvd svært mange innfallsvinkler, fra belønning til å skrenke inn på positive ting, til å nekte fritidsaktiviteter og å være med venner en periode, osv., ingenting hjelper. Jeg har også fått ekstern hjelp, men da kom bare de gode sidene h*n'es frem, og h*n lovet meg bot oog bedring. Jeg tror jeg kommer til kort uansett hva jeg prøver.

H*n vil flytte til sin far, noe jeg vurderer å si ja til, men da er slaget tapt. Ikke for min del, men for h*n. Deres far har et helt spesielt følelsesmønster, mye aggresjon og er en sosiopat. (ikke jeg som har satt diagnosen). Jeg frykter selvsagt at dette også gjelder min ungdom, og blir veldig lei meg da ingenting har hjulpet deres far, jeg frykter da at det samme kan gjelde min tenåring. Med deres far har det virkelig vært forsøkt med mye. Jeg har også gått i terapi sammen med deres far, men ting ble om mulig verre. Han var suicidal i alle år, og er det kanskje fortsatt (har ingen kontakt med ham). Mye alkohol, mye bråk, også utenfor husets fire vegger. Han var innlagt på lukket avdeling flere ganger, også tvangsinnlagt. Å være/bli suicidal noe jeg selvsagt frykter kan være tilfelle for tenåringen. Jeg er livredd etter hver diskusjon og/eller krangel, hver gang h*n springer på dør i raseri, og blir borte i timesvis. Jeg er da så redd at jeg blir fysysk dårlig. Jeg er også redd for at andre adferdsmønster går i arv, tendensene er dessverre der.

Dersom h*n har en personlighetsforstyrrelse, hva kan jeg gjøre?? (jeg tror ikke dette er vanlig ungdomsopprør) og hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Vær så snille, også andre tips enn å få h*n til vurdering. Det har jeg prøvd før.

[Gjest germimate]

Hei.

Det var vondt å lese innlegget ditt. Skulle ønske jeg kunne hjelpe. Håper at du vil få noen svar.

*Klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei.

Det var vondt å lese innlegget ditt. Skulle ønske jeg kunne hjelpe. Håper at du vil få noen svar.

*Klem*

Jeg har hatt noen tilsvarende tilfeller. Mor pasient, barn med lignende problemer, fraskilt far med sannsynlig antisosial pf.

Jeg beklager at virkeligheten er slik: Antisosialitet er i stor grad genetisk arvelig. Meget gode studier gjort bl.a. av Svenn Torgersen viser at gener utgjør 2/3 av utviklingen av denne type pf.

Ditt barn bør få hjelp snarest i BUP. Det er sannsynligvis ikke for sent å begrense denne negative adferden og personlighetsutviklingen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har hatt noen tilsvarende tilfeller. Mor pasient, barn med lignende problemer, fraskilt far med sannsynlig antisosial pf.

Jeg beklager at virkeligheten er slik: Antisosialitet er i stor grad genetisk arvelig. Meget gode studier gjort bl.a. av Svenn Torgersen viser at gener utgjør 2/3 av utviklingen av denne type pf.

Ditt barn bør få hjelp snarest i BUP. Det er sannsynligvis ikke for sent å begrense denne negative adferden og personlighetsutviklingen.

[Gjest Rådvill i dag]

Jeg har hatt noen tilsvarende tilfeller. Mor pasient, barn med lignende problemer, fraskilt far med sannsynlig antisosial pf.

Jeg beklager at virkeligheten er slik: Antisosialitet er i stor grad genetisk arvelig. Meget gode studier gjort bl.a. av Svenn Torgersen viser at gener utgjør 2/3 av utviklingen av denne type pf.

Ditt barn bør få hjelp snarest i BUP. Det er sannsynligvis ikke for sent å begrense denne negative adferden og personlighetsutviklingen.

Tusen takk for ditt svar. Du skriver det jeg innerst inne hadde en vond følelse for. At det kan være mer enn ungdomsopprør. Dette med arv, osv.

Kan jeg spørre hvordan det har gått med de tilfellene du kjenner til?

Du skriver at h*n snarest bør til BUP. Hvordan går jeg frem når h*n nekter? Jeg har virkelig prøvd.

Har du ellers noen råd til meg som mor? Det vil jeg bli veldig takknemlig for. Hvilke innfallsvinkler jeg kan bruke osv. Linker, bøker m.m., mottas også med takk.

[Gjest Rådvill i dag]

Hei.

Det var vondt å lese innlegget ditt. Skulle ønske jeg kunne hjelpe. Håper at du vil få noen svar.

*Klem*

Det var vondt å skrive det også. Og jeg gråter nå som jeg ser innlegget ditt og NHD's. Tusen takk, det gjorde inntrykk.

Takk for klemmen, den var god. Klem tilbake

[Gjest Rådvill i dag]

Jeg har hatt noen tilsvarende tilfeller. Mor pasient, barn med lignende problemer, fraskilt far med sannsynlig antisosial pf.

Jeg beklager at virkeligheten er slik: Antisosialitet er i stor grad genetisk arvelig. Meget gode studier gjort bl.a. av Svenn Torgersen viser at gener utgjør 2/3 av utviklingen av denne type pf.

Ditt barn bør få hjelp snarest i BUP. Det er sannsynligvis ikke for sent å begrense denne negative adferden og personlighetsutviklingen.

En fortsettelse til mitt svar / spørsmål til deg, under her.

For å si det på en annen måte, dersom jeg ikke lykkes med å hjelpe h'n ved at h*n får et fast opplegg hos BUP (jeg vil definitivt prøve det jeg kan, enda mer enn tidligere). Hvordan kan jeg, i hverdagen, bidra til å å begrense denne negative adferden og personlighetsutviklingen?

Takk.

[Gjest germimate]

Det var vondt å skrive det også. Og jeg gråter nå som jeg ser innlegget ditt og NHD's. Tusen takk, det gjorde inntrykk.

Takk for klemmen, den var god. Klem tilbake

[Gondor]

Jeg ser du har prøvd alt og jeg vil gratulere deg som mor for at du har klart alt dette. Mange hadde gitt opp på halvveien. Det er også bra at du ikke ligger i skyttergraven med h*ns far. NHD sier at dette ofte er arvelig og det er forferdelig synd. Klarer du å finne et argument ovenfor h*n slik at h*n blir med til bup? H*n kan da ikke ha det godt med seg selv. Kanskje du skal aliere deg med noen av h*ns venner/venninner?

Ellers vet jeg ikke, bare at du er en meget god mor.

Lykke til videre!

[Madelenemie]

Hei!

Jeg vet dette ikke er lett, men jeg ville satt hardt mot hardt ved sånn ekstrem atferd.

Det betyr, ukentlig rengjøring, raking i hage, skopussing, vask av bad, klesbretting, vask av bil osv... Uten at oppgaver gjort kun knekkebrød i skapene, ingenting annet.

Ingen belønning selv når alt ble gjort fremragende, bare mer arbeide! Ikke belønning før etter lengre tids atferdsendring, da kun et kort, takk.

Så ville jeg samarbeidet med BUP slik at barn ikke får lov og mulighet til å flytte til far. Jeg syns og tror ekstremarbeidsleirer burde vært obligatorisk ved ekstreme atferdsvansker.

Denne pf som du skriver om, og NHD skriver om, er så ødeleggende ikke bare for ditt barn, men for de som lever rundt ditt barn, da må man bestemme seg for å være general og kommandør.