står fast hos psykologen

[Gjest melmøll]

Jeg merket allerde første gang at dette var en person jeg kunne ha problemer med å åpne meg for. Jeg tror det er fordi han er mann og på min egen alder. Har gått til en ung dame og en voksen dame før uten problemer. Jeg tenkte at jeg måtte overvinne dette, at det var bra for meg å kjenne etter hvorfor jeg føler det slik.

Nå etter flere måneder føler jeg fortsatt at han ikke kjenner meg og ikke har fått tak i problemene. Har noen ganger vært inne på at det er noe vanskelige relasjoner i fortida, men ikke gått nærmere inn på det. Jeg er også redd for at det er feil å grave i fortida.

Men saken er vel at tidligere relasjoner preger meg mye i nye relasjoner. Jeg unngår å bli kjent med folk av redsel for at de skal vurdere meg kritisk. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe an problemet. Hos psykologen føler jeg at det er slik at når vi endelig kommer til bunns og jeg får begynt å fortelle så er timen over og det føles som å begynne på nytt hver gang det er ny time.

Føler at psykologen ofte setter meg fast. Kommer med vanskelige spørsmål om mine følelser som jeg ikke kan svare på. Da føler jeg meg dum, jeg vil være flink, men får bare en følelse av å mislykkes og stå fast.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre for jeg vil så gjerne få noe ut av timene. Jeg går ikke bare dit uten mål og mening, jeg har en tro og et håp om å få det bedre og jeg vil gjerne gjøre det bra, men så stopper det bare. Jeg får grøt i hodet og kan ikke tenke.

Er litt redd for å si dette her også fordi NHD har tidligere en gagn sagt at han ikke hadde tro på psykologbehandling for meg siden jeg har forsøkt det tidligere og likevel blitt deprimert igjen. Jeg syntes det var skikkelig nedtur å høre, for hvis psykologen gir opp så kan man jo bare avslutte alt. Min psykolog spurte i dag hvorfor jeg er der. Da tenkte jeg at han kanskje heller ikke syntes det er noe poeng.

[cathlin]

Kjenner nhd deg så godt at han vet hva som er best for deg?

Jeg har mange ganger i psykologisk behandling fått ganske konfronterende og provoserende spørsmål og bemerkninger som -hvorfor kommer du hit. -nå kaster du bort tiden, osv. Det er tøft der og da, men kanskje det er ment som en hjelp for å fokusere på det som er viktig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg la merke til tre utsagn i ditt innlegg som jeg reagerte på og vil kommentere:

''Jeg unngår å bli kjent med folk av redsel for at de skal vurdere meg kritisk.''

Dersom du ikke er et supermenneske, går jeg ut fra at du som alle andre har både positive og negative sider. Å ha en forventning om at ingen skal ha en kritisk tanke om en, er etter min mening helt urealistisk. Selvsagt vil noen av og til kunne være kritisk til noe du gjør eller sier.

''Hos psykologen føler jeg at det er slik at når vi endelig kommer til bunns og jeg får begynt å fortelle så er timen over og det føles som å begynne på nytt hver gang det er ny time. ''

Det er oftest en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg psykoterapi at en har evne/kapasitet til å klare å holde en tråd fra en time til den neste. Hvis hver time oppleves som en helt ny og isolert enhet, er jeg i tvil om du kan nyttiggjøre deg terapi.

''Føler at psykologen ofte setter meg fast. Kommer med vanskelige spørsmål om mine følelser som jeg ikke kan svare på. Da føler jeg meg dum, jeg vil være flink, men får bare en følelse av å mislykkes og stå fast. ''

En av de viktigste oppgavene til en behandler er å få deg til å undres, stille deg nye spørsmål som du ikke har tenkt på for derigjennom å kunne se ting fra nye sider/ få et nytt perspektiv på ting. Terapi skal være utfordrende om en ønsker endring.

[Gjest melmøll]

Kjenner nhd deg så godt at han vet hva som er best for deg?

Jeg har mange ganger i psykologisk behandling fått ganske konfronterende og provoserende spørsmål og bemerkninger som -hvorfor kommer du hit. -nå kaster du bort tiden, osv. Det er tøft der og da, men kanskje det er ment som en hjelp for å fokusere på det som er viktig.

Joda, jeg synes ikke det var ubehagelig at han sa det, men jeg tenkte kanskje at psykologen bare bemerket at det ikke er lett å hjelpe meg når jeg ikke åpner meg mer? Jeg vet bare ikke hva jeg skal si. Hva skal jeg gjøre med det, er det mest mitt ansvar eller begges? Jeg vil virkelig få hjelp til å finne ut av ting og komme meg videre!

[cathlin]

Joda, jeg synes ikke det var ubehagelig at han sa det, men jeg tenkte kanskje at psykologen bare bemerket at det ikke er lett å hjelpe meg når jeg ikke åpner meg mer? Jeg vet bare ikke hva jeg skal si. Hva skal jeg gjøre med det, er det mest mitt ansvar eller begges? Jeg vil virkelig få hjelp til å finne ut av ting og komme meg videre!

Jeg syns det var ubehagelig:-) eller provoserende, sårende osv osv.

Ja, nå tolker du hva du tror psykologen kan ha ment. Og det gjorde jeg også. Jeg lurer på om det beste er å ta opp med han akkurat det du skriver om. Hva han mente, hva du tenker. Så kan dere komme i dialog og kanskje forstå hverandre bedre?

[Gjest melmøll]

Jeg syns det var ubehagelig:-) eller provoserende, sårende osv osv.

Ja, nå tolker du hva du tror psykologen kan ha ment. Og det gjorde jeg også. Jeg lurer på om det beste er å ta opp med han akkurat det du skriver om. Hva han mente, hva du tenker. Så kan dere komme i dialog og kanskje forstå hverandre bedre?

Joda, vi snakket om det. Er bare for å finne ut hvorfor jeg ikke åpner meg mer, og jeg sa at det var ikke fordi jeg ikke ønsker det men fordi jeg ikke får det til. Jeg greier ikke forklare hvorfor.

[cathlin]

Joda, vi snakket om det. Er bare for å finne ut hvorfor jeg ikke åpner meg mer, og jeg sa at det var ikke fordi jeg ikke ønsker det men fordi jeg ikke får det til. Jeg greier ikke forklare hvorfor.

Åja, så bra:-) Du skrev at du tror det ville være lettere å gå hos en dame, har dere snakket om det? Er det mulighet for å bytte? Det er ikke alltid så lett å forklare hvorfor.

[Gjest melmøll]

Jeg la merke til tre utsagn i ditt innlegg som jeg reagerte på og vil kommentere:

''Jeg unngår å bli kjent med folk av redsel for at de skal vurdere meg kritisk.''

Dersom du ikke er et supermenneske, går jeg ut fra at du som alle andre har både positive og negative sider. Å ha en forventning om at ingen skal ha en kritisk tanke om en, er etter min mening helt urealistisk. Selvsagt vil noen av og til kunne være kritisk til noe du gjør eller sier.

''Hos psykologen føler jeg at det er slik at når vi endelig kommer til bunns og jeg får begynt å fortelle så er timen over og det føles som å begynne på nytt hver gang det er ny time. ''

Det er oftest en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg psykoterapi at en har evne/kapasitet til å klare å holde en tråd fra en time til den neste. Hvis hver time oppleves som en helt ny og isolert enhet, er jeg i tvil om du kan nyttiggjøre deg terapi.

''Føler at psykologen ofte setter meg fast. Kommer med vanskelige spørsmål om mine følelser som jeg ikke kan svare på. Da føler jeg meg dum, jeg vil være flink, men får bare en følelse av å mislykkes og stå fast. ''

En av de viktigste oppgavene til en behandler er å få deg til å undres, stille deg nye spørsmål som du ikke har tenkt på for derigjennom å kunne se ting fra nye sider/ få et nytt perspektiv på ting. Terapi skal være utfordrende om en ønsker endring.

Jeg innser og aksepterer at folk kan få kritiske tanker om meg, som alle andre. Problemet er vel når en tenker at den kritiske vurderingen er overveiende og andre synes du er dum, kjedelig og verdiløs som venn.

Desverre har det av diverse årsaker blitt alfor lang tid imellom hver time, og dette har gjort det vanskelig å holde tråden.

Jeg hadde vel ønsket noe råd om hva man bør snakke om og noen råd om hvordan jeg kan begynne når jeg kommer til en time. Skal jeg ha mest fokus på her og nå eller er det greit å ta opp ting lengre tilbake som jeg føler preger livet mitt enda? Er det greit å ha med noe notater om det gjør det lettere å komme i gang f.eks eller er det uvanlig?

[cathlin]

Åja, så bra:-) Du skrev at du tror det ville være lettere å gå hos en dame, har dere snakket om det? Er det mulighet for å bytte? Det er ikke alltid så lett å forklare hvorfor.

Dette svaret ble kanskje rart, når jeg tenker over det. Jeg glemte å si at jeg med en gang tenkte da jeg leste innlegget ditt var at jeg heller ikke ville helt vært komfortabel med å gå til en mannlig psykolog som var like gammel som meg. Jeg trenger å gå til noen som er eldre en meg, og som er trygg i seg, og som så klart evner å se meg, etter hvert, som jeg kan assosiere med en type bestefarfigur, tante eller lignende. Det er ikke gitt at det er slik i din situasjon at vedkommende ikke er trygg eller erfaren nok, så klart, eller at det skulle være synonymt at en ung psykolog er dårlig eller hva man skal si.

Hvis du ønsker å fortsette lurer jeg på om løsningen er å fortsette å snakke om hva du tenker og føler, slik som du skriver her, særlig i hovedinnlegget. At du føler deg dum, er redd for å bli kritisert, for eksempel.

[Gjest melmøll]

Åja, så bra:-) Du skrev at du tror det ville være lettere å gå hos en dame, har dere snakket om det? Er det mulighet for å bytte? Det er ikke alltid så lett å forklare hvorfor.

Jeg har ikke tatt det opp fordi jeg tenkte at selv om, eller på tross av at det er vanskelig så er det kanskje bra for meg? Jeg tror nemlig det kan ha noe med at jeg er redd en ung mann ( eller, alle!) har de samme negative tanker om meg slik min eks hadde. Da er det ikke snakk om noen tanker nå og da, men at alt jeg gjør er galt, at jeg er helt håpløs osv. Tror det er bra om jeg kommer over det, om psykologen ikke synes det og jeg kan innse det tror jeg at jeg kan komme mye lenger. Det er godt mulig problemet ligger i at det har vært for lang tid mellom timene. Jeg håper og tror det kan rette seg og vil bare prøve å gjøre hva jeg kan for at det skal være nyttig. Tusen takk for svar forresten :-)

[cathlin]

Jeg har ikke tatt det opp fordi jeg tenkte at selv om, eller på tross av at det er vanskelig så er det kanskje bra for meg? Jeg tror nemlig det kan ha noe med at jeg er redd en ung mann ( eller, alle!) har de samme negative tanker om meg slik min eks hadde. Da er det ikke snakk om noen tanker nå og da, men at alt jeg gjør er galt, at jeg er helt håpløs osv. Tror det er bra om jeg kommer over det, om psykologen ikke synes det og jeg kan innse det tror jeg at jeg kan komme mye lenger. Det er godt mulig problemet ligger i at det har vært for lang tid mellom timene. Jeg håper og tror det kan rette seg og vil bare prøve å gjøre hva jeg kan for at det skal være nyttig. Tusen takk for svar forresten :-)

Jeg syns det du skriver om nå er veldig spennende. At du ønsker å ta problemet ved rota og gå til noen som minner deg om tidligere dårlige opplevelser, for å komme igjennom det. Det høres ut som noe av kjernen eller utspringet av problemene dine. Her har du sikkert mye å snakke om.

Angående at det går lang tid mellom hver time. Det høres ikke bra ut i mine ører.

[Gondor]

Jeg syns det du skriver om nå er veldig spennende. At du ønsker å ta problemet ved rota og gå til noen som minner deg om tidligere dårlige opplevelser, for å komme igjennom det. Det høres ut som noe av kjernen eller utspringet av problemene dine. Her har du sikkert mye å snakke om.

Angående at det går lang tid mellom hver time. Det høres ikke bra ut i mine ører.

Henger meg på den. At det går lang tid (hvor lang tid?) mellom hver time er ikke bra i din situasjon.

[Gjest melmøll]

Henger meg på den. At det går lang tid (hvor lang tid?) mellom hver time er ikke bra i din situasjon.

Det har vært mellom tre og fem uker. Det er er mang årsaker som gjør at det er blitt sånn men det er helt klart uheldig. Mulig vi kan prøve å få det til annenhver uke etterhvert.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg innser og aksepterer at folk kan få kritiske tanker om meg, som alle andre. Problemet er vel når en tenker at den kritiske vurderingen er overveiende og andre synes du er dum, kjedelig og verdiløs som venn.

Desverre har det av diverse årsaker blitt alfor lang tid imellom hver time, og dette har gjort det vanskelig å holde tråden.

Jeg hadde vel ønsket noe råd om hva man bør snakke om og noen råd om hvordan jeg kan begynne når jeg kommer til en time. Skal jeg ha mest fokus på her og nå eller er det greit å ta opp ting lengre tilbake som jeg føler preger livet mitt enda? Er det greit å ha med noe notater om det gjør det lettere å komme i gang f.eks eller er det uvanlig?

Det er synd at det er så lang tid mellom timene. Jeg er skeptisk til psykoterapi der avstanden mellom timene er mer enn en uke. (Det er ok i støtteterapi, men det er noe annet).

Ja, det er ikke bare ok, det er meget bra om du har med deg notater i timene. De fleste får langt bedre utbytte om de forbereder seg.

Etter så lang tid i terapi bør du være ferdig med fortiden. Skal du bli bedre, må du fokusere på nåtidens utfordringer.