NHD - Er kriminell, er det galt å få hjelp?

[Bløtkaka]

Jeg gjorde noe helt forferdelig for 13 år siden (ungdomsskolen). Tror ikke akkurat jeg var deprimert selv om jeg prøvde å ta livet av meg en gang før dette skjedde, men bare lei og kjei og uinteressert i alt, var irritert og løy og røyka og drakk litt alkohol. Da dette forferdelige uempatiske skjedde, ble verken barnevern eller politi innblandet, så jeg fikk ingen straff, selv om det fikk konsekvenser og jeg mistet mine to beste venner (ingen døde altså). Det ble snakket om der og da men jeg spiste sobril og satte på meg steinansikt. Det har aldri blitt snakket om i min familie igjen, og jeg tror jeg har skammet meg siden da. Jeg har siden rotet meg opp i mange rare forhold, og vært litt fra og til smådepresjoner og selvmordstanker, men har hanglet meg gjennom utdannelse og har nå verdens beste kjæreste. Det siste halve året har vært tøft av diverse årsaker, og var noen ganger hos en psykolog før sommeren. Hun skjelte meg ut pga. det jeg gjorde og alt jeg har gjort opp gjennom, og da jeg ikke turte å komme den fjerde timen skrev hun brev til legen min om min væremåte (hun skrev ikke hvordan den væremåten er, men jeg tror hun mener at jeg er en narsissist eller psykopat). Samboeren min vet ikke hva han skal gjøre mer for meg og insisterte at jeg skulle til legen og finne en ny psykolog. Han vet hva jeg gjorde den gangen, og mener jeg har tatt det ut av proporsjoner, men det vet jeg nå ikke helt. Jeg har hatt litt kontakt med hun ene som naturlig nok ikke ville snakke med meg igjen den gangen, og hun sier at hun er trist fordi jeg tenker på dette enda og at det ikke var det verste jeg kunne ha gjort.Jeg skjønner ikke helt hvorfor hun sier det, for det var virkelig ille, og det sa jo psykologen også. Nå skal jeg til legen igjen, men selv om jeg vil ha hjelp, tror jeg ikke at det er riktig og at jeg fortjener det. Alt som har skjedd meg i livet er min egen feil, og jeg bør sikkert være i stand til å rydde opp selv, og ikke bruke av ordentlige folks tid. Samtidig så vil jeg være en bra kjæreste for samboeren min, og at han fortjener det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle som ønsker endring i riktig retning skal få hjelp uavhengig av tidligere handlinger.

Også ABB vil få behandling dersom han ønsker det.

[Bløtkaka]

Men selv om man har rett på det, er det riktig? Kan empati for andre læres, eller er det å forsøke bare å kaste bort samfunnets tid og penger som andre kunne hatt bedre nytte av, når fremtiden kanskje likevel er helt svart? Psykologen mente tydeligvis at det var forkastelig, men innerst inne har jeg ikke lyst til å gi opp helt enda likevel.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men selv om man har rett på det, er det riktig? Kan empati for andre læres, eller er det å forsøke bare å kaste bort samfunnets tid og penger som andre kunne hatt bedre nytte av, når fremtiden kanskje likevel er helt svart? Psykologen mente tydeligvis at det var forkastelig, men innerst inne har jeg ikke lyst til å gi opp helt enda likevel.

Du gjorde tydeligvis noe alvorlig galt for lenge siden. Finnes det vedvarende holdepunkter for at du mangler empati?

Jeg tenker at enhver fortjener å få hjelp til å utvikle seg i riktig retning. En kan ikke vite om det er mulig eller umulig før en har fått en utredning og en har prøvd en stund.

Jeg anbefaler deg å prøve. Lykke til :-)

[trollemor;o)]

Psykologen din høres ikke helt god ut.... finn deg en ny! Det var sikkert ikke SÅ ille som du vil ha det til det du gjorde. Denne vennen din sier jo at det er trist at du fortsatt tenker på det. Når h*n kan glemme så må du også gjøre det og komme deg videre i livet ditt. Lykke til! (Men husk, finn en ny psykolog)

[Bløtkaka]

Men selv om man har rett på det, er det riktig? Kan empati for andre læres, eller er det å forsøke bare å kaste bort samfunnets tid og penger som andre kunne hatt bedre nytte av, når fremtiden kanskje likevel er helt svart? Psykologen mente tydeligvis at det var forkastelig, men innerst inne har jeg ikke lyst til å gi opp helt enda likevel.

Ja, det var veldig alvorlig galt, og det var ikke min fortjeneste at noen ikke døde, og vanligvis får man fengsel i tre år for det jeg gjorde/ikke gjorde tror jeg. Og det bare fordi jeg ikke hadde tanke for andre enn meg selv. Og nå finner jeg ut at jeg egentlig ikke har lært i det hele tatt, men bare fortsetter å tenke på meg, meg, meg, og tenker ikke over engang at andre har følelser også, før det treffer meg midt i fleisen når jeg blir konfrontert med det. Det er alltid meg først i mitt liv, enten det gjelder å få den siste sjokoladebiten, eller når det kommer til hvordan forholdet til samboeren min skal fungere. Jeg kan egentlig bare prise meg lykkelig for at han har holdt ut med meg i fem år, og at han holder ut meg meg nå. Jeg har gjort så mye rart, særlig før jeg traff han. Lurt og ligget med menn over dobbelt så gamle som meg for nærhet, gått med på nesten alt for ikke å bli forlatt/bli godtatt, manipulert og løyet og unngått nesten alle ubehagelige situasjoner der jeg kunne ha fått kritikk, og jeg har aldri hatt i hodet engang at andre mennesker har følelser. Og det skal jo ikke egentlig være sånn, at jeg føler at det er jeg oppfører meg som ett offer når det er jeg som gjør de gale tingene.

Vel, vel, uansett, takk for at du svarte meg. Det kjennes veldig godt, og kanskje jeg bare får se hva som skjer som du sier. Jeg har så lyst til å gjøre det riktige for samboeren min for en gangs skyld, uten at jeg må gå fra han.

[Bløtkaka]

Psykologen din høres ikke helt god ut.... finn deg en ny! Det var sikkert ikke SÅ ille som du vil ha det til det du gjorde. Denne vennen din sier jo at det er trist at du fortsatt tenker på det. Når h*n kan glemme så må du også gjøre det og komme deg videre i livet ditt. Lykke til! (Men husk, finn en ny psykolog)

Hei!

Ja, jeg kunne bare ikke gå tilbake etter den tredje timen, og samboeren min var helt i harnisk når han hørte hva som hadde skjedd der, men det var jo uansett veldig mye sant i det hun sa, og det gjør at jeg tenker litt at det ikke er noe poeng i noe mer.

[Gjest Cinnamongirl]

Ja, det var veldig alvorlig galt, og det var ikke min fortjeneste at noen ikke døde, og vanligvis får man fengsel i tre år for det jeg gjorde/ikke gjorde tror jeg. Og det bare fordi jeg ikke hadde tanke for andre enn meg selv. Og nå finner jeg ut at jeg egentlig ikke har lært i det hele tatt, men bare fortsetter å tenke på meg, meg, meg, og tenker ikke over engang at andre har følelser også, før det treffer meg midt i fleisen når jeg blir konfrontert med det. Det er alltid meg først i mitt liv, enten det gjelder å få den siste sjokoladebiten, eller når det kommer til hvordan forholdet til samboeren min skal fungere. Jeg kan egentlig bare prise meg lykkelig for at han har holdt ut med meg i fem år, og at han holder ut meg meg nå. Jeg har gjort så mye rart, særlig før jeg traff han. Lurt og ligget med menn over dobbelt så gamle som meg for nærhet, gått med på nesten alt for ikke å bli forlatt/bli godtatt, manipulert og løyet og unngått nesten alle ubehagelige situasjoner der jeg kunne ha fått kritikk, og jeg har aldri hatt i hodet engang at andre mennesker har følelser. Og det skal jo ikke egentlig være sånn, at jeg føler at det er jeg oppfører meg som ett offer når det er jeg som gjør de gale tingene.

Vel, vel, uansett, takk for at du svarte meg. Det kjennes veldig godt, og kanskje jeg bare får se hva som skjer som du sier. Jeg har så lyst til å gjøre det riktige for samboeren min for en gangs skyld, uten at jeg må gå fra han.

Men har du empati for andre nå? Det høres jo ut som om du er i en slags modningsprosess - ikke gi opp!

[Bløtkaka]

Men har du empati for andre nå? Det høres jo ut som om du er i en slags modningsprosess - ikke gi opp!

Takk!

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg egentlig vet hva empati er. Jeg mener, jeg hadde ikke klart å gjøre katten min det døyt, og kjenner at jeg elsker at han stikker snuta si opp i ansiktet mitt og legger seg på brystet mitt. Jeg innbiller meg at det er litt sånn morsfølelse eller noe sånt. Og jeg elsker samboeren min, men er også veldig avhengig av han. Så hvordan vet jeg at jeg ikke bare elsker at han er der for meg? Jeg kommer sjelden på å gjøre fine ting for han, mens han setter meg på en pidestall og varter meg opp så hjertet nesten eksploderer og tårene triller. Jeg har aldri vært voldelig eller noe sånt, er stort sett bare sinna eller irritert når jeg vasker huset når det har vært kaotisk en stund, men det faller meg rett og slett ikke inn å tenke på hvordan andre har det. Faren min synes samboeren min er ettergivende i forhold til meg, mener jeg er bortskjemt og spør meg noen ganger om hvorfor det alltid er jeg som skal bestemme alt.

[Gjest Cinnamongirl]

Takk!

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg egentlig vet hva empati er. Jeg mener, jeg hadde ikke klart å gjøre katten min det døyt, og kjenner at jeg elsker at han stikker snuta si opp i ansiktet mitt og legger seg på brystet mitt. Jeg innbiller meg at det er litt sånn morsfølelse eller noe sånt. Og jeg elsker samboeren min, men er også veldig avhengig av han. Så hvordan vet jeg at jeg ikke bare elsker at han er der for meg? Jeg kommer sjelden på å gjøre fine ting for han, mens han setter meg på en pidestall og varter meg opp så hjertet nesten eksploderer og tårene triller. Jeg har aldri vært voldelig eller noe sånt, er stort sett bare sinna eller irritert når jeg vasker huset når det har vært kaotisk en stund, men det faller meg rett og slett ikke inn å tenke på hvordan andre har det. Faren min synes samboeren min er ettergivende i forhold til meg, mener jeg er bortskjemt og spør meg noen ganger om hvorfor det alltid er jeg som skal bestemme alt.

Legger du merke til om noen rundt deg ser lei seg ut? Hvordan reagerer du om noen slår seg, gråter etc?

[Bløtkaka]

Legger du merke til om noen rundt deg ser lei seg ut? Hvordan reagerer du om noen slår seg, gråter etc?

Nei, det tror jeg ikke som regel jeg legger merke til. Det hender jeg legger merke til at folk er nervøse. Jeg merker det som regel ikke om jeg sårer noen, men det har hendt at jeg skjønner det i det jeg sier det, eller ved måten de reagerer på, og noen ganger kan jeg godt tenke på det i årevis (f.eks. en gang i fylla jeg kom med en eller annen kommentar til en dame om "oss lubne i mellom"), mens andre hendelser glemmer jeg fort. Men jeg isolerer meg når jeg kan (har ikke sett eller snakket med noen siden torsdag, samboer er på tur), og har gjerne ikke lange samtaler med folk ellers heller, og sånn har jeg holdt på mer eller mindre i mange år, så jeg har vel heller ikke så mye trening i det.

Om noen slår seg eller gråter syns jeg det er ubehagelig og stressende. Jeg prøver å hjelpe til hvis det ikke er andre der som tar det, men får ikke helt den der "medmenneskelighetsfølelsen", og føler jeg ikke har peiling på hva jeg skal si eller gjøre. Men jeg synes det er lettere om det er folk jeg kjenner veldig godt, som jeg kan trøste ved å "bare være der".

[Gjest Cinnamongirl]

Nei, det tror jeg ikke som regel jeg legger merke til. Det hender jeg legger merke til at folk er nervøse. Jeg merker det som regel ikke om jeg sårer noen, men det har hendt at jeg skjønner det i det jeg sier det, eller ved måten de reagerer på, og noen ganger kan jeg godt tenke på det i årevis (f.eks. en gang i fylla jeg kom med en eller annen kommentar til en dame om "oss lubne i mellom"), mens andre hendelser glemmer jeg fort. Men jeg isolerer meg når jeg kan (har ikke sett eller snakket med noen siden torsdag, samboer er på tur), og har gjerne ikke lange samtaler med folk ellers heller, og sånn har jeg holdt på mer eller mindre i mange år, så jeg har vel heller ikke så mye trening i det.

Om noen slår seg eller gråter syns jeg det er ubehagelig og stressende. Jeg prøver å hjelpe til hvis det ikke er andre der som tar det, men får ikke helt den der "medmenneskelighetsfølelsen", og føler jeg ikke har peiling på hva jeg skal si eller gjøre. Men jeg synes det er lettere om det er folk jeg kjenner veldig godt, som jeg kan trøste ved å "bare være der".

Ok - jeg er ingen "ekspert" på dette området så vanskelig å si noe. Og jeg vet ikke noe særlig om deg.

Men hvis du er bekymret for om det kan være noe galt så hadde det kanskje ikke vært så dumt med en utredning?

Uansett - kjempebra at du ønsker å få hjelp!! Og lykke til!!

Du kan ikke gjøre så mye med fortiden - annet enn å tilgi deg selv - men du kan gjøre masse med framtiden!

[tonie]

Nei, det tror jeg ikke som regel jeg legger merke til. Det hender jeg legger merke til at folk er nervøse. Jeg merker det som regel ikke om jeg sårer noen, men det har hendt at jeg skjønner det i det jeg sier det, eller ved måten de reagerer på, og noen ganger kan jeg godt tenke på det i årevis (f.eks. en gang i fylla jeg kom med en eller annen kommentar til en dame om "oss lubne i mellom"), mens andre hendelser glemmer jeg fort. Men jeg isolerer meg når jeg kan (har ikke sett eller snakket med noen siden torsdag, samboer er på tur), og har gjerne ikke lange samtaler med folk ellers heller, og sånn har jeg holdt på mer eller mindre i mange år, så jeg har vel heller ikke så mye trening i det.

Om noen slår seg eller gråter syns jeg det er ubehagelig og stressende. Jeg prøver å hjelpe til hvis det ikke er andre der som tar det, men får ikke helt den der "medmenneskelighetsfølelsen", og føler jeg ikke har peiling på hva jeg skal si eller gjøre. Men jeg synes det er lettere om det er folk jeg kjenner veldig godt, som jeg kan trøste ved å "bare være der".

Jeg er sannsigerske. I løpet av kvelden kommer flere personer her inne til å be deg utredes for asperger.

Denne er en gratistjeneste. De vil ikke bli fakturert.

[Gjest Cinnamongirl]

Jeg er sannsigerske. I løpet av kvelden kommer flere personer her inne til å be deg utredes for asperger.

Denne er en gratistjeneste. De vil ikke bli fakturert.

kremt - jeg bestemte meg for å ikke nevne Asperger, men så gjorde du det... plystrer og ser opp i taket...

Men fra spøk til alvor så har jeg selvfølgelig ikke kunnskap nok om dette til å si noe om evt diagnose. Men det er positivt at Bløtkaka ønsker hjelp til å komme seg videre, diagnose eller ikke.

[Bløtkaka]

Ok - jeg er ingen "ekspert" på dette området så vanskelig å si noe. Og jeg vet ikke noe særlig om deg.

Men hvis du er bekymret for om det kan være noe galt så hadde det kanskje ikke vært så dumt med en utredning?

Uansett - kjempebra at du ønsker å få hjelp!! Og lykke til!!

Du kan ikke gjøre så mye med fortiden - annet enn å tilgi deg selv - men du kan gjøre masse med framtiden!

Tsja, jeg vet ikke.

Samboer insisterer på at jeg skal, og jeg er vel i grunn møkka lei av å kjenne meg som ett avskum og være redd for alt og alle, og etter at jeg fikk for meg at jeg skulle si opp jobben min er ting blitt vanskelig med NAV og slikt. Men det er i grunn blitt en vane å ha det sånn, selv om det er vanskeligere i perioder.

Og selvom jeg "alltid" har kjent på den avskumfølelsen, er det ikke før nå siste halve året, at jeg på flere år har kjent at "såret er åpent", og at lykkebobla er sprekt og at samboer har fått vite hva jeg har gjort.

Men jeg vet ikke om jeg er mer redd for å se avskyen hos folk når/om de finner ut hva slags menneske jeg er, og jeg tenker i grunn egentlig at jeg fortjener å ha det kjipt, og at jeg egentlig bør gjøre noe så jeg blir blind og døv, og flytte inn på vaskerommet. Så kan jeg fortsatt være i nærheten av samboeren min uten å være til så mye bry for han og uten å forholde meg til noe.

[Bløtkaka]

Ok - jeg er ingen "ekspert" på dette området så vanskelig å si noe. Og jeg vet ikke noe særlig om deg.

Men hvis du er bekymret for om det kan være noe galt så hadde det kanskje ikke vært så dumt med en utredning?

Uansett - kjempebra at du ønsker å få hjelp!! Og lykke til!!

Du kan ikke gjøre så mye med fortiden - annet enn å tilgi deg selv - men du kan gjøre masse med framtiden!

Tsja, jeg vet ikke.

Samboer insisterer på at jeg skal, og jeg er vel i grunn møkka lei av å kjenne meg som ett avskum og være redd for alt og alle, og etter at jeg fikk for meg at jeg skulle si opp jobben min er ting blitt vanskelig med NAV og slikt. Men det er i grunn blitt en vane å ha det sånn, selv om det er vanskeligere i perioder.

Og selvom jeg "alltid" har kjent på den avskumfølelsen, er det ikke før nå siste halve året, at jeg på flere år har kjent at "såret er åpent", og at lykkebobla er sprekt og at samboer har fått vite hva jeg har gjort.

Men jeg vet ikke om jeg er mer redd for å se avskyen hos folk når/om de finner ut hva slags menneske jeg er, og jeg tenker i grunn egentlig at jeg fortjener å ha det kjipt, og at jeg egentlig bør gjøre noe så jeg blir blind og døv, og flytte inn på vaskerommet. Så kan jeg fortsatt være i nærheten av samboeren min uten å være til så mye bry for han og uten å forholde meg til noe.

[Bløtkaka]

kremt - jeg bestemte meg for å ikke nevne Asperger, men så gjorde du det... plystrer og ser opp i taket...

Men fra spøk til alvor så har jeg selvfølgelig ikke kunnskap nok om dette til å si noe om evt diagnose. Men det er positivt at Bløtkaka ønsker hjelp til å komme seg videre, diagnose eller ikke.

Hehe, men hvordan er Aspergere som barn? Jeg troor jeg var et ganske vanlig barn, og jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at jeg hadde mange venner den gang, og flere omgangskretser. Det var så lett da, å gå bort til fremmede folk og snakke, også vips, så var der ett nytt vennskap. Jeg var med på flere fritidsaktiviter og hadde i grunn ett bekymringsfritt barneliv. Og så kom puberten, og selvmordsforsøket da jeg var 13, og trakk meg vekk fra alt og alle i tilfelle de ikke turte å si at de eeegentlig ikke likte meg, også kom denne her forferdelige hendelsen.

[Gjest Cinnamongirl]

Hehe, men hvordan er Aspergere som barn? Jeg troor jeg var et ganske vanlig barn, og jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at jeg hadde mange venner den gang, og flere omgangskretser. Det var så lett da, å gå bort til fremmede folk og snakke, også vips, så var der ett nytt vennskap. Jeg var med på flere fritidsaktiviter og hadde i grunn ett bekymringsfritt barneliv. Og så kom puberten, og selvmordsforsøket da jeg var 13, og trakk meg vekk fra alt og alle i tilfelle de ikke turte å si at de eeegentlig ikke likte meg, også kom denne her forferdelige hendelsen.

Jeg tror ikke du har Asperger nei. Tipper det er de hendelsene du ikke har fått bearbeidet skikkelig.

Håper du kan få hjelp slik at du kan tilgi deg selv og bearbeide det som har skjedd. Er det noe poeng i at det skal ødelegge resten av livet ditt? Kanskje du kan fokusere på å gjøre noe bra for andre på en eller annen måte - trenger ikke å være noe stort - men slik kan du bevise for deg selv at du også er en "god" person. Fadderbarn feks?

[Bella Dotte]

Hehe, men hvordan er Aspergere som barn? Jeg troor jeg var et ganske vanlig barn, og jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at jeg hadde mange venner den gang, og flere omgangskretser. Det var så lett da, å gå bort til fremmede folk og snakke, også vips, så var der ett nytt vennskap. Jeg var med på flere fritidsaktiviter og hadde i grunn ett bekymringsfritt barneliv. Og så kom puberten, og selvmordsforsøket da jeg var 13, og trakk meg vekk fra alt og alle i tilfelle de ikke turte å si at de eeegentlig ikke likte meg, også kom denne her forferdelige hendelsen.

''Hehe, men hvordan er Aspergere som barn? Jeg troor jeg var et ganske vanlig barn, og jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at jeg hadde mange venner den gang, og flere omgangskretser. Det var så lett da, å gå bort til fremmede folk og snakke, også vips, så var der ett nytt vennskap. Jeg var med på flere fritidsaktiviter og hadde i grunn ett bekymringsfritt barneliv. Og så kom puberten, og selvmordsforsøket da jeg var 13, og trakk meg vekk fra alt og alle i tilfelle de ikke turte å si at de eeegentlig ikke likte meg, også kom denne her forferdelige hendelsen.''

Jeg var nok litt rar da jeg var barn, men ikke så påfallende at de voksne reagerte. Mer at jeg var mer barnslig enn alderen skulle tilsi. Og det ble mer og mer tydelig etterhvert. Jeg trivdes best sammen med voksne, men jeg hadde også mange venner på min egen alder. Jepp, det var så lett dengang, i sandkassa... blir du med ut... ikke særlig komplisert samhandling. Desto mer komplisert i ungdomstiden, umulig å henge med og helt forskjellige interesser også. Jeg ble utstøtt og mer og mer redd for folk (ungdommer), trakk meg tilbake, og gjorde mer og mer avvikende ting, for jeg visste ikke hva jeg burde gjøre og ingen gadd heller å forklare meg hvorfor man burde gjøre slik og ikke sånn.

Men det er hjelp å få, diagnose AS hjalp meg veldig, jeg har fått opplæring og støtte og en helt ny omgangskrets, og et helt nytt liv.

[Bløtkaka]

Jeg tror ikke du har Asperger nei. Tipper det er de hendelsene du ikke har fått bearbeidet skikkelig.

Håper du kan få hjelp slik at du kan tilgi deg selv og bearbeide det som har skjedd. Er det noe poeng i at det skal ødelegge resten av livet ditt? Kanskje du kan fokusere på å gjøre noe bra for andre på en eller annen måte - trenger ikke å være noe stort - men slik kan du bevise for deg selv at du også er en "god" person. Fadderbarn feks?

Nja, det er vel ikke noe poeng at det skal ødelegge resten av mitt liv, men det hadde jo vært fint om jeg kunne latt vær å ødelegge andres liv, og da er det egentlig bedre at jeg plages litt med meg selv. Får jeg det helt bra, glemmer jeg sikkert hvor ond jeg er, og da kan alt skje. Det kan egentlig bare ende med katastrofe og svik uansett hva slags ansvar jeg tar på meg. Kunne godt ha styra med sånn fadderbarn, men det vrenger seg i magen bare ved tanken.