Er dette terapi??

[Gjest Remlow]

Hei.

Jeg går nå til en ny psykolog for Gud vet hvilken gang. Men det er ting i livet jeg bare er nødt til å få bearbeidet før det er for sent, sånn at jeg kanskje kan få det bedre.

Psykologen er en eldre dame, veldig snill og sympatisk.

Det er lett for meg å åpne meg for henne og jeg snakker lett om de psykiske plagene mine.

Det er ikke det som er problemet.

Hun lytter forståelsesfullt og bekrefter at det må være forferdelig for meg å ha det sånn og at det gjør livet mitt svært vanskelig og at hun forstår hvor fælt jeg har det.

Men så stopper det der. Hun sier ikke noe mer enn det.

Hun kommer ikke med råd eller en arbeidsplan/handlingsplan jeg kan jobbe med for å starte en bearbeidelsesprossess for at jeg kan komme videre i livet. Det blir bare en samtale om alt og ingenting.

Har gått til henne i 3 mnd nå, men det står på stedet hvil.

Forrige timme snakket vi om en bok jeg hadde lest(!). Det var riktignok en bok som berørte meg sterkt, men at hele timen gikk bort til å snakke om den boka føles unødvendig.

Jeg vet jeg har ansvar selv også, men jeg er så konfliktsky og er ikke den som klarer å "slå i bordet".

Men samtidig så tenker jeg at det er hun som er behandleren og at det ligger et visst ansvar hos henne også. Det er da hennes oppgave å gjøre et ordentlig arbeid, ikke bare mitt?

Er det ikke hennes oppgave å få behandlingen på rett kjøl?

Jeg har gått til flere psykologer og psykiatere før, og de har virkelig utfordret meg og latt meg få kjørt meg! Med hjemmelekser og det hele.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Idag avbestilte jeg timen, for jeg orket ikke å dra dit bare for å drikke kaffe og snakke om ting jeg like gjerne kunne ha snakket med venner om.

Men jeg lurer på hva i allverden for en psykolog hun er!

Hun opptrer jo mer som en venn.

Timen begynner med at hun spør om hvordan jeg har det.

Noen andre med lignende erfaring hos psykologer?

Det er det vel neppe, men jeg trenger noen råd for hva jeg kan gjøre for å ta tak i dette.

For dette kan umulig kalles for behandlig.

Og nok en gang; Hva i all verden er dette for en psykolog?!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Hvorfor skulle nok en terapi virke når de forrige ikke har virket?

2. Tiden er kanskje inne til å legge fortiden fra seg. Den kan ikke endres. Det å nekte å legge den fra seg, kan være en måte å ikke ta ansvar for seg selv i nåtid på.

[Bella Dotte]

Både ja og nei. Jeg snakker for det meste med mine psykologer mer eller mindre sånn som jeg snakker med venner (men det er da i all hovedsak fokus på mine ting eller ting jeg tar opp). Vi kan snakke om alt mulig, også bøker. Det kjennes i lange strekk ikke ut som behandling, bare at jeg blir bedre av å snakke med dem. Bare av og til legger jeg merke til at de snakker "psykologspråk". Det er ganske subtilt; jeg merker det nesten ikke, samtidig er det mektig og intenst. Det er klart at det er behandling.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Glemte å svare på spørsmålet i overskriften.

Jeg vil ikke kalle det psykoterapi. Det er en form for støttesamtaler som like godt kunne vært gjort av en klok legperson.

[Gjest Remlow]

1. Hvorfor skulle nok en terapi virke når de forrige ikke har virket?

2. Tiden er kanskje inne til å legge fortiden fra seg. Den kan ikke endres. Det å nekte å legge den fra seg, kan være en måte å ikke ta ansvar for seg selv i nåtid på.

1. Godt poeng. Men hva gjør man ikke for å bli bedre.

Selv om jeg ofte har lyst til å bare gi opp klarer jeg ikke å tillate meg det. Man er aldri for gammel til å gi opp.

2. Også godt poeng. Men det er nåtiden og fremtiden det gjelder.

At det skal skje en forandring til det bedre i livet mitt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Godt poeng. Men hva gjør man ikke for å bli bedre.

Selv om jeg ofte har lyst til å bare gi opp klarer jeg ikke å tillate meg det. Man er aldri for gammel til å gi opp.

2. Også godt poeng. Men det er nåtiden og fremtiden det gjelder.

At det skal skje en forandring til det bedre i livet mitt.

2. Da må det fokuseres på nåtid og fremtid.