Hvem vet best?

[cathlin]

Nhd skriver i et svar til noen at "etter så lang tid i terapi bør du være ferdig med fortiden".

Det syns jeg blir voldsomt strengt. For det første, hvorfor skal man bli "ferdig" med fortiden, fortiden er en viktig del av oss og har delvis gjort en til det en er, summen av erfaringer og hvordan personligheten har utviklet seg, samt de egenskapene man er født med.

Og hvem skal i så fall bestemme når man er ferdig med fortiden. Er det deg, nhd? Akkurat når mener du man skal være ferdig med fortiden?

[Mandolaika]

Det blir vel når en selv føler at en burde være ferdig, for å kunne komme seg videre. Jeg tolket ts Remlow slik i alle fall, at han/hun ønsket å bli ferdig med fortiden selv.

Det hjelper ikke at andre sier en må bli ferdig, hvis en ikke er klar for det selv.

[Gjest poncho]

Det handler vel om å jobbe mot to forskjellige mål. Hva skal fokuset være på? Hva er viktigst? Det er jo viktig at man har en fortid, men det er også kjempeviktig og jobbe med seg selv for å greie å legge ting bak seg.

[Gjest sangsol]

Man lever her og nå. Det vi kan endre er det vi gjør NÅ, og ikke hva vi gjorde for feks 10 år siden.

Fortid er minner. Hvorfor skal det styre hva vi gjør nå? Forstår ikke helt hva du mener med at fortid er del av oss i dag.

[Mandolaika]

Man lever her og nå. Det vi kan endre er det vi gjør NÅ, og ikke hva vi gjorde for feks 10 år siden.

Fortid er minner. Hvorfor skal det styre hva vi gjør nå? Forstår ikke helt hva du mener med at fortid er del av oss i dag.

''Forstår ikke helt hva du mener med at fortid er del av oss i dag.''

Fortida har formet oss, og gjort oss til det vi er i dag. En del av vår bagasje.

[Gjest sangsol]

''Forstår ikke helt hva du mener med at fortid er del av oss i dag.''

Fortida har formet oss, og gjort oss til det vi er i dag. En del av vår bagasje.

Enig at den har formet oss. Men hva så? Nå er nå, og vi er oss pr i dag. Om man vil endre seg så kan man ta tak i det i nåtiden. Fortiden er forbi.

[stjernestøv]

Kanskje noen lever i fortiden, det er ikke bra tror jeg. Men den er jo en del av oss som du skriver, men jeg for min del har glemt det meste. Har gitt opp å huske, altså gitt slipp på den.

[EnolaGay]

Akseptert er kanskje et bedre uttrykk enn ferdig med tenker jeg.

Jeg blir aldri "ferdig" med min fortid jeg heller, da den lever i beste velgående enda og stadig finner på å sende meg påminnelser i form av brev eller telefoner... Nå har jeg ikke hustelefon lenger heller faktisk.. Etter siste runde.

Men jeg har akseptert at det er slik og jeg bare legger på røret uten å si noe. Og uten å ligge på gulvet og puste i en time etterpå mer. ;0)

[Gjest germimate]

Akseptert er kanskje et bedre uttrykk enn ferdig med tenker jeg.

Jeg blir aldri "ferdig" med min fortid jeg heller, da den lever i beste velgående enda og stadig finner på å sende meg påminnelser i form av brev eller telefoner... Nå har jeg ikke hustelefon lenger heller faktisk.. Etter siste runde.

Men jeg har akseptert at det er slik og jeg bare legger på røret uten å si noe. Og uten å ligge på gulvet og puste i en time etterpå mer. ;0)

Jeg har også tro på aksept.

[Mandolaika]

Enig at den har formet oss. Men hva så? Nå er nå, og vi er oss pr i dag. Om man vil endre seg så kan man ta tak i det i nåtiden. Fortiden er forbi.

''Enig at den har formet oss. Men hva så? Nå er nå, og vi er oss pr i dag. Om man vil endre seg så kan man ta tak i det i nåtiden. Fortiden er forbi.''

Ja, men det kan da bli en del av personligheten, og kan være svært vanskelig å endre på.

[Mandolaika]

Akseptert er kanskje et bedre uttrykk enn ferdig med tenker jeg.

Jeg blir aldri "ferdig" med min fortid jeg heller, da den lever i beste velgående enda og stadig finner på å sende meg påminnelser i form av brev eller telefoner... Nå har jeg ikke hustelefon lenger heller faktisk.. Etter siste runde.

Men jeg har akseptert at det er slik og jeg bare legger på røret uten å si noe. Og uten å ligge på gulvet og puste i en time etterpå mer. ;0)

Å akseptere var et bra ord. :-)

[bibben]

SÅ enig!!! Du stiller viktige spørsmål,,,thanks...

Selv basker jeg fortsatt tidvis med fortiden. Det betyr ikke at jeg ikke også er i nåtid med de utfordringer det gir meg. Men jeg er svært takknemlig for de mennesker som hjelper meg med å forstå fortid i forhold til nåtid. Jeg har en eminent psykolog + + som hjelper meg med det.

Jeg kjenner at jeg kan bli grundig provosert av personer som mener at fortiden er unnagjort på tre-fire timer...har ikke noe tro på det nei! Det har tatt ti-femten år å fucke opp personligheten og så er det bare "vips" forstått og parkert etter ett par runder på benken...gud hjelpe meg...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ord er viktig, og det du siterer er ikke velformulert. Som noen skriver, er akseptere er bedre begrep.

Poenget er vel mer dette:

Folk er ikke fornøyd med livet slik det er i dag. Hvor skal en rette fokus for å få det bedre? Om en har en spesielt traumatisk barndom, er det viktig å få snakket gjenneom dette med en god behandler.

Har en derimot som trådstarter, gått i tre lengre behandlinger hvor fortiden har vært i fokus, og hvor en ikke har fått en særlig bedre hverdag av det, er det særdeles lite sannsynlig at en fjerde psykoterapi med fokus på fortiden vil gi en bedre nåtid og fremtid.

En klok terapeut sa en gang til meg: Om en av dine kjære dør, og du lar liket ligge i stuen og holder fast på det, blir du stående på stedet hvil uten å komme videre. Først når du slipper det, gjennomfører begravelsen og aksepterer at han/hun er død og at det er definitivt, da kan du starte på sorgprosessen som varer en tid, men som deretter setter deg fri, og du kan gå videre.

[Gjest Nickløsheletida]

Ord er viktig, og det du siterer er ikke velformulert. Som noen skriver, er akseptere er bedre begrep.

Poenget er vel mer dette:

Folk er ikke fornøyd med livet slik det er i dag. Hvor skal en rette fokus for å få det bedre? Om en har en spesielt traumatisk barndom, er det viktig å få snakket gjenneom dette med en god behandler.

Har en derimot som trådstarter, gått i tre lengre behandlinger hvor fortiden har vært i fokus, og hvor en ikke har fått en særlig bedre hverdag av det, er det særdeles lite sannsynlig at en fjerde psykoterapi med fokus på fortiden vil gi en bedre nåtid og fremtid.

En klok terapeut sa en gang til meg: Om en av dine kjære dør, og du lar liket ligge i stuen og holder fast på det, blir du stående på stedet hvil uten å komme videre. Først når du slipper det, gjennomfører begravelsen og aksepterer at han/hun er død og at det er definitivt, da kan du starte på sorgprosessen som varer en tid, men som deretter setter deg fri, og du kan gå videre.

''Først når du slipper det, gjennomfører begravelsen og aksepterer at han/hun er død og at det er definitivt, da kan du starte på sorgprosessen som varer en tid, men som deretter setter deg fri, og du kan gå videre''

Så enkelt tror jeg ikke det er for alle. Noen tap er så store at det ikke er mulig å gå videre. Jeg kjenner noen som mistet alle barna sine i en ulykke.

Kan den kloke perapeuten si det til noen som har lidd så store tap? Det tror jeg vil føles som et hån.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns noe av det første terapi bør gjøre er å gjøre dette klart:

Fortiden er fortid, den får vi ikke gjort noe med.

Nå er nåtiden, den kan vi fylle med det vi ønsker oss.

Lag så en ønskeliste.

Fortiden må man bestemme seg for å begrave, ikke vente at det bare sånn skjer av seg selv,man bør bli forklart fordelene ved å begrave fortiden.

Kanskje er det der terapi går galt? ja at man tror det er noen terapi i seg selv å snakke om det vonde som har vært. Der bør man mer få styrken til å legge bak seg fortiden, snarere enn å snakke om den, og dermed gi fortiden en posisjon den egentlig ikke logisk skal ha eller bør han. Spesielt viktig er det å lære kunsten å begrave fortiden, det trenger ikke ta mange ganger eller lang tid, det handler mye om å velge det, man vil så aldri tilbake dit, at man ofrer fortiden en tanke igjen, for livet nå har jo alle muligheter i seg. Da vil man kjenne seg mer fri, når man begraver fortiden, parkere den der langt bak og ikke lenger gir den noen makt og posisjon og innflytelse i sitt liv igjen.

Men dette handler både om å ville og om å bestemme seg for.

[Gjest germimate]

''Først når du slipper det, gjennomfører begravelsen og aksepterer at han/hun er død og at det er definitivt, da kan du starte på sorgprosessen som varer en tid, men som deretter setter deg fri, og du kan gå videre''

Så enkelt tror jeg ikke det er for alle. Noen tap er så store at det ikke er mulig å gå videre. Jeg kjenner noen som mistet alle barna sine i en ulykke.

Kan den kloke perapeuten si det til noen som har lidd så store tap? Det tror jeg vil føles som et hån.

Det er sikkert ikke enten/eller her heller?

[Gjest Nickløsheletida]

Det er sikkert ikke enten/eller her heller?

Nei, jeg tror ikke det ihvertfall. Jeg tror noen traumer er så store at det ødelegger deg for alltid. At det ikke er mulig å få det bra igjen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, jeg tror ikke det ihvertfall. Jeg tror noen traumer er så store at det ødelegger deg for alltid. At det ikke er mulig å få det bra igjen.

Det er ikke dette jeg skiver om (om det er mulig å bli helt bra igjen).

Jeg skriver om de som står i situasjonen at de har vel og lenge arbeidet med fortiden uten å bli helt bra. Hva skal de så gjøre for med størst sannsynlighet makte å ta ytterligere noen steg fremover.

Skal de fortsette å søke løsningen bakover i tid, eller skal de vende blikket i en annen retning?

[Gjest Nickløsheletida]

Det er ikke dette jeg skiver om (om det er mulig å bli helt bra igjen).

Jeg skriver om de som står i situasjonen at de har vel og lenge arbeidet med fortiden uten å bli helt bra. Hva skal de så gjøre for med størst sannsynlighet makte å ta ytterligere noen steg fremover.

Skal de fortsette å søke løsningen bakover i tid, eller skal de vende blikket i en annen retning?

Jeg tror jeg forsto hva du mente, men jeg kommenterte dette, at dette kan være umulig for noen og at en slik uttalelse kan føles som et hån for de som har opplevd virkelig store traumer. Jeg skal ikke kverulere. Jeg skjønte hva du mente, men er du ikke enig i at noen traumer er så store at å se fremover og gå videre er umulig?

''Først når du slipper det, gjennomfører begravelsen og aksepterer at han/hun er død og at det er definitivt, da kan du starte på sorgprosessen som varer en tid, men som deretter setter deg fri, og du kan gå videre''

[adhemar]

Jeg tror jeg forsto hva du mente, men jeg kommenterte dette, at dette kan være umulig for noen og at en slik uttalelse kan føles som et hån for de som har opplevd virkelig store traumer. Jeg skal ikke kverulere. Jeg skjønte hva du mente, men er du ikke enig i at noen traumer er så store at å se fremover og gå videre er umulig?

''Først når du slipper det, gjennomfører begravelsen og aksepterer at han/hun er død og at det er definitivt, da kan du starte på sorgprosessen som varer en tid, men som deretter setter deg fri, og du kan gå videre''

Jeg er ikke psykolog, men du sier at noen traumer er så store at man ikke kan gå videre (noengang ?)

Da gir vel svaret seg selv. Da kommer ikke mennesket seg videre. Mine besteforeldre mistet sin sønn i en trafikkulykke i tenårene. De kom seg aldri videre.

Det har min mor lidd av i resten av sin oppvekst. Det har mine egne besteforeldre lidd med i en mannsalder. Det er vel ikke snakk om noe bevist valg, men jeg tror det helt klart er bedre å kunne komme videre. De som ikke klarer, vil nok da ha redusert livskvalitet i forhold til hva de kunne hatt.

Jeg tror mye handler om aksept. akseptere at det har skjedd fæle ting, folk har dødd eller annet. Akseptere at dette ikke er noe man kan gjøre noe med.