Å tro på "tegn"?

[Gjest poncho]

''Flere som tror på slike ting?''

En gang var vi på biltur i Monaco, lånte bilen til svigermor som hadde et lykketroll hengende i fronruta.

Jeg har aldri vært så livredd noen gang som heg var på den bilturen. Vi kjørte i noen bratte fjell, på smale, skranglete veier og mannen min virket ukonsentrert da han var så opptatt med å se på naturen. Jeg var så redd at tårene trillet og plutselig ramler lykketrollet i frontruta ned og da ble jeg brått veldig overtroisk og var sikker på hva som skulle bli vår skjebne.( Jeg har høydeskrekk)

Vanligvis tror jeg ikke på slike ting.

''Vanligvis tror jeg ikke på slike ting.''

Jeg prøver å oppdra meg selv til å la være jeg også

[Gjest poncho]

''Jeg er opplært av min far til å tro på slike ting. Har også opplevd at noen nære har dødd etter av f.eks. bestikk har ligget i kryss på kjøkkenbenken.

I natt hadde jeg mareritt om tre støtter på kirkegården. Greier ikke å fri meg fra at dette kan ha noe med mine barn å gjøre, at det kommer til å skje dem noe ille.

Jeg har fått dette så inn med morsmelka at jeg er veldig overtroisk. Min far kommenterer veldig mye slike ting og tror på dette.

Flere som tror på slike ting? – poncho''

At man tror på det betyr selvsagt ikke at det er sant. Det er det ikke.

Det ligger appelsiner på kjøkkenbenken og folk dør, uten at folk tror at det er på grunn av appelsinene. Det kunne jo like gjerne vært det.

Prøv å glemme dette, og forsøk å leve et normalt liv. Få hjelp til det, om nødvendig.

Med vennlig hilsen

''Prøv å glemme dette, og forsøk å leve et normalt liv. Få hjelp til det, om nødvendig. ''

Jeg har fått hjelp, derfor mener jeg at jeg nå skal greie meg med mindre medisiner og jobbe med "hodet" mitt isteden. Når jeg brukte medisiner, hadde jeg så og si ikke disse tankene. Jeg reduserte dosen og da kom de igjen.

Jeg har nå tenkt å bekjempe dette tullete hode mitt med mindre medisiner. Hvis jeg sier mange nok ganger til meg selv at dette er tull, så blir det kanskje bedre? :-)

[Sør]

''Prøv å glemme dette, og forsøk å leve et normalt liv. Få hjelp til det, om nødvendig. ''

Jeg har fått hjelp, derfor mener jeg at jeg nå skal greie meg med mindre medisiner og jobbe med "hodet" mitt isteden. Når jeg brukte medisiner, hadde jeg så og si ikke disse tankene. Jeg reduserte dosen og da kom de igjen.

Jeg har nå tenkt å bekjempe dette tullete hode mitt med mindre medisiner. Hvis jeg sier mange nok ganger til meg selv at dette er tull, så blir det kanskje bedre? :-)

Hei,

Hvis du allerede har gått ned i dose, og disse tankene allerede er der, bør du jo ikke gå ytterligere ned, men heller opp?

Med vennlig hilsen

[stjernestøv]

Hei,

Hvis du allerede har gått ned i dose, og disse tankene allerede er der, bør du jo ikke gå ytterligere ned, men heller opp?

Med vennlig hilsen

Det er ikke gøy å ta medisiner sør.

[Sør]

Det er ikke gøy å ta medisiner sør.

''Det er ikke gøy å ta medisiner sør. – stjernestøv''

Kjære deg, stjernestøv - det vet jeg vel.

Det virker som om du glemmer at ÅRSAKEN til at man tar medisiner er en sykdom som er enda mye mindre gøy enn å ta medisiner.

Valget er jo ikke mellom "være frisk" og "ta medisiner, men mellom "være syk" og "ta medisiner" - og da er "ta medisiner" det minste av to onder.

Og selvsagt skal man ikke ta mer medisiner enn det man må/bør/skal (for å holde sykdommen i sjakk), men man må ta NOK medisiner.

Det later til at du hele tiden forsøker å gi hesten mindre havre. Hver uke litt mindre (ja, det funket med den dosen, så da reduserer jeg), men det er åpenbart hvilken vei det da går, og hva som skjer. Folk blir syke igjen, og veldig ofte merker de det ikke selv før det er for sent.

Ingen her synes medisiner er "kjempeflott å ta". Poenget er jo nettopp at alternativet (å være syk) er verre. Ofte MYE verre.

Med vennlig hilsen

[Angustia]

Det er ikke gøy å ta medisiner sør.

''Det er ikke gøy å ta medisiner sør.''

Hvem meiner at det er _gøy_ å ta medisiner?

For å være litt slem: Jeg har hatt besøk av en liten gutt i dag som har diabetes og går med insulinpumpe. Denne må stadig justeres etter matinntak, deler må skiftes, matinntaket må reguleres, han må stadig vekkes på natta pga ustabilitet, han kan pt ikke overnatte hos andre pga dette, osv, osv, - livskvaliteten hans styres av riktig medisinnivå.

Han syns ikkke det er _gøy_ å være avhengig av medisin, men han skjønner at det er nødvendig. Alternativet er fryktelig dårlig.