tjohei Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Hvilke muligheter har man i arbeidslivet når man har en psykisk lidelse. Jeg har liten lyst til å drive dank resten av livet. Jeg vil tjene penger og gjøre nytte for meg, men sliter med å se mulighetene. Er det mulig å få jobb gjennom vikarbyrå selv om man har en psykisk lidelse? Hva med å jobbe hjemmefra eller bli selvstendig næringsdrivende? Jeg er skeptisk til praksisplass og så søke ordinær jobb. 0 Siter
Gondor Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Å være selvstendig næringsdrivende er hardt arbeid og det å jobbe hjemmefra krever at du har selvdisiplin og dessuten er klar over at det er mange useriøse aktører der ute. Hold tunga rett i munnen! Jeg hadde arbeidspraksis og syntes det var ydmykende og under min verdighet. Nå får jeg aap og skriver. Håper det kan blir mitt levebrød etterhvert. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Å være selvstendig næringsdrivende er hardt arbeid og det å jobbe hjemmefra krever at du har selvdisiplin og dessuten er klar over at det er mange useriøse aktører der ute. Hold tunga rett i munnen! Jeg hadde arbeidspraksis og syntes det var ydmykende og under min verdighet. Nå får jeg aap og skriver. Håper det kan blir mitt levebrød etterhvert. Jeg synes også attføringsbedrift og praksisplass føler ydmykende. Må gjøre all slags arbeid og man vet ikke om sine rettigheter og når man kan si nei til ting. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Å være selvstendig næringsdrivende er hardt arbeid og det å jobbe hjemmefra krever at du har selvdisiplin og dessuten er klar over at det er mange useriøse aktører der ute. Hold tunga rett i munnen! Jeg hadde arbeidspraksis og syntes det var ydmykende og under min verdighet. Nå får jeg aap og skriver. Håper det kan blir mitt levebrød etterhvert. Jeg kunne tenke meg å lage ting og selge det. Hadde vært fint om jeg kunne livnære meg på det etterhvert. 0 Siter
stjernestøv Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Har og lyst å gjøre noe, men det er jo ingenting 0 Siter
Gondor Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Jeg synes også attføringsbedrift og praksisplass føler ydmykende. Må gjøre all slags arbeid og man vet ikke om sine rettigheter og når man kan si nei til ting. Nei det er forferdelig. Jeg følte at det var en fornærmelse mot min intelligens. "Dumme, svake deg! Jeg skal hjelpe deg til ¨å sette den ene foten foran den andre." Grusomt! Hvordan havnet jeg der? Intelligens dirigerer ikke nødvendigvis hvor du vil i ditt liv. Nå høres det ut som jeg synes jeg er veldig intelligent. Det synes jeg ikke. Men jeg er ikke så dum som det mine nav-folk vil ha det til 0 Siter
bibben Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Nei det er forferdelig. Jeg følte at det var en fornærmelse mot min intelligens. "Dumme, svake deg! Jeg skal hjelpe deg til ¨å sette den ene foten foran den andre." Grusomt! Hvordan havnet jeg der? Intelligens dirigerer ikke nødvendigvis hvor du vil i ditt liv. Nå høres det ut som jeg synes jeg er veldig intelligent. Det synes jeg ikke. Men jeg er ikke så dum som det mine nav-folk vil ha det til Hva var det ved praksisplassen som var ydmykende? Har selv vært på arbeidspraksis og har gjort meg ulike erfaringer. Noen gode, noen dårlige. Vil gjerne høre litt om hva du syntes utover at det var ydmykende. 0 Siter
Gondor Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Hva var det ved praksisplassen som var ydmykende? Har selv vært på arbeidspraksis og har gjort meg ulike erfaringer. Noen gode, noen dårlige. Vil gjerne høre litt om hva du syntes utover at det var ydmykende. Jeg syntes det var veldig ydmykende da min saksbehandler kom på besøk for å snakke med min arbeidsgiver. Jeg satt der som en idiotisk tredjepart noe jeg overhode ikke liker. Arbeidspraksisen var veldig grei. Jeg kjente henne fra før og hun respekterer meg. Hun avsatte en halvtime til det møtet. Saksbehandleren min syntes det var for knapt men hun gav faen. Og der satt jeg som tredjemann og følte meg som en idiot. Jeg hater å bli sett på som dummere enn det jeg er! 0 Siter
bibben Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Jeg syntes det var veldig ydmykende da min saksbehandler kom på besøk for å snakke med min arbeidsgiver. Jeg satt der som en idiotisk tredjepart noe jeg overhode ikke liker. Arbeidspraksisen var veldig grei. Jeg kjente henne fra før og hun respekterer meg. Hun avsatte en halvtime til det møtet. Saksbehandleren min syntes det var for knapt men hun gav faen. Og der satt jeg som tredjemann og følte meg som en idiot. Jeg hater å bli sett på som dummere enn det jeg er! Den skjønner jeg! 0 Siter
Gondor Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Den skjønner jeg! Takk skal du ha! Det varmet at du sa det. Da føler jeg meg ikke så alene om mine tanker lenger. 0 Siter
rose23 Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Min erfaring... er at det er smart å ikke brette ut om sine plager på jobbintervju og holde kjeft om dette første tiden, slik at en ikke skremmer arbeidsgiveren og at de får se at du faktisk kan utføre den aktuelle jobben på en god måte. Etter dette skal en ha tre ting i fokus: møte presist, la det koste blod og svette å holde fraværet nede og være effektiv og selvstendig når en først er på jobb. 0 Siter
bibben Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Min erfaring... er at det er smart å ikke brette ut om sine plager på jobbintervju og holde kjeft om dette første tiden, slik at en ikke skremmer arbeidsgiveren og at de får se at du faktisk kan utføre den aktuelle jobben på en god måte. Etter dette skal en ha tre ting i fokus: møte presist, la det koste blod og svette å holde fraværet nede og være effektiv og selvstendig når en først er på jobb. Kloke ord. Står ved terskelen og tar rådene med meg... 0 Siter
Gjest kjemanpå Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Det kommer vel helt an på den psykiske lidelsen og funksjonsivå. Går ikke an å svare på generelt grunnlag på dette. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Min erfaring... er at det er smart å ikke brette ut om sine plager på jobbintervju og holde kjeft om dette første tiden, slik at en ikke skremmer arbeidsgiveren og at de får se at du faktisk kan utføre den aktuelle jobben på en god måte. Etter dette skal en ha tre ting i fokus: møte presist, la det koste blod og svette å holde fraværet nede og være effektiv og selvstendig når en først er på jobb. Ja, men problemet hos meg er at stressnivået blir så stort bare ved å være i jobb eller praksisplass at bare det kan bikke meg. Jeg jobber med å senke skuldrene, men det er ikke lett. Sårbarheten er også stor i forhold til det sosiale. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Nei det er forferdelig. Jeg følte at det var en fornærmelse mot min intelligens. "Dumme, svake deg! Jeg skal hjelpe deg til ¨å sette den ene foten foran den andre." Grusomt! Hvordan havnet jeg der? Intelligens dirigerer ikke nødvendigvis hvor du vil i ditt liv. Nå høres det ut som jeg synes jeg er veldig intelligent. Det synes jeg ikke. Men jeg er ikke så dum som det mine nav-folk vil ha det til Man må være overbærende mot navansatte. Hvis man tar deres atferd for alvorlig blir det bare verre med hele relasjonen. Jeg tenker at de for tenke og oppføre seg som de vil, jeg lar meg ikke såre. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Hva var det ved praksisplassen som var ydmykende? Har selv vært på arbeidspraksis og har gjort meg ulike erfaringer. Noen gode, noen dårlige. Vil gjerne høre litt om hva du syntes utover at det var ydmykende. Ydmykende å ikke være en viktig del av et miljø og bare være en som må ta de kjedelige jobbene som de andre ikke vil ta. Du har ikke mye du skal ha sagt. Det blir som å gå tilbake til barndommen hvor de voksne skal bestemme over deg. Man vet ikke hva man kan si nei til av oppgaver og føler man bare må si ja og ja. Man har svært liten makt for å si det slik. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Jeg syntes det var veldig ydmykende da min saksbehandler kom på besøk for å snakke med min arbeidsgiver. Jeg satt der som en idiotisk tredjepart noe jeg overhode ikke liker. Arbeidspraksisen var veldig grei. Jeg kjente henne fra før og hun respekterer meg. Hun avsatte en halvtime til det møtet. Saksbehandleren min syntes det var for knapt men hun gav faen. Og der satt jeg som tredjemann og følte meg som en idiot. Jeg hater å bli sett på som dummere enn det jeg er! Uff ja, jeg har også sittet der som en tredjepart og de snakker ikke til meg, men bare med hverandre. Følte meg som luft. Blir trist av å være i praksisplass. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Takk skal du ha! Det varmet at du sa det. Da føler jeg meg ikke så alene om mine tanker lenger. Du er ikke alene. Jeg føler det på samme måten, men har innsett at jeg må jobbe hardt med min stolthet for å ikke bli provosert og såret av navansattes oppførsel. Hvorfor kan de ikke lytte til folk og gi dem det de vil ha istedenfor å overkjøre dem? Det står stadig i avisene at kontorarbeid tar for mye tid i mange bedrifter. Hvorfor kan de da ikke gi dette som en ekstrajobb til de som er arbeidsledige? Hvorfor ikke gjøre arbeidslivet litt mer flekstibelt slik at alle kan bidra? Det er jo mange oppgaver man kan gjøre hjemmefra eller til alle tider på et kontor, f.eks. etter ordinær arbeidstid hvis man har problemer med å finne kontorplass. 0 Siter
Bella Dotte Skrevet 2. november 2012 Skrevet 2. november 2012 Ydmykende å ikke være en viktig del av et miljø og bare være en som må ta de kjedelige jobbene som de andre ikke vil ta. Du har ikke mye du skal ha sagt. Det blir som å gå tilbake til barndommen hvor de voksne skal bestemme over deg. Man vet ikke hva man kan si nei til av oppgaver og føler man bare må si ja og ja. Man har svært liten makt for å si det slik. Jepp, oppskriften på mer psykiske problemer. 0 Siter
tjohei Skrevet 2. november 2012 Forfatter Skrevet 2. november 2012 Jepp, oppskriften på mer psykiske problemer. Ja, det er derfor jeg er skeptisk til om praksisplass og deretter søke ordinær jobb er den rette veien å gå. Det er svært få som gir varig jobb på samme sted som man har praksisplass. Da er det ut i kulden igjen og starte på nytt. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.