Finne jobb når man har en psykisk lidelse

[tjohei]

Jepp, oppskriften på mer psykiske problemer.

Jeg føler meg ikke sterk nok til å være syk når det blir så mange belastninger med å kjøpe når man får redusert helse. Merker det også er lettere å få dårligere fysisk helse med årene. Man trenger noe å trøste seg med i hverdagen når livet blir så kjipt og man må se på at andre friske bare bygger seg opp i livet. Overvekt og sykdommer forbundet med dette er lett å få for dem som er disponert for det i utgangspunktet.

[frosken]

''Ja, men problemet hos meg er at stressnivået blir så stort bare ved å være i jobb eller praksisplass at bare det kan bikke meg. Jeg jobber med å senke skuldrene, men det er ikke lett. Sårbarheten er også stor i forhold til det sosiale.''

Jeg lurer på hvorfor du er skeptisk til å være i arbeidspraksis, når det virker som om det fortsatt er et stykke unna at du har et funksjonsnivå som matcher arbeidslivets krav? Hvorfor ikke bruke tid på å finne en egnet arbeidspraksis. Det finnes sikkert mange eksempler på arbeidspraksis-plasser som ikke fungerer så godt, men det finnes mange eksempler på det motsatte også.

[frosken]

Å være selvstendig næringsdrivende er hardt arbeid og det å jobbe hjemmefra krever at du har selvdisiplin og dessuten er klar over at det er mange useriøse aktører der ute. Hold tunga rett i munnen!

Jeg hadde arbeidspraksis og syntes det var ydmykende og under min verdighet. Nå får jeg aap og skriver. Håper det kan blir mitt levebrød etterhvert.

''Jeg hadde arbeidspraksis og syntes det var ydmykende og under min verdighet.''

På hvilken måte var det under din verdighet og ydmykende (bortsett fra fellesmøtet med nav)?

Noen ganger så synes jeg det kan virke som om folk er ganske "hårsåre" i forhold til hva de anser som under deres verdighet og ikke. På de fleste arbeidsplasser vil det jo være innslag av rutinepregede oppgaver som er lite inspirerende. F.eks. er jo stort sett alle som nå jobber i nav velutdannende - på minst høyskolenivå - allikevel må mange av dem også gjøre mye som er mer eller mindre rutinepreget.

[tjohei]

''Ja, men problemet hos meg er at stressnivået blir så stort bare ved å være i jobb eller praksisplass at bare det kan bikke meg. Jeg jobber med å senke skuldrene, men det er ikke lett. Sårbarheten er også stor i forhold til det sosiale.''

Jeg lurer på hvorfor du er skeptisk til å være i arbeidspraksis, når det virker som om det fortsatt er et stykke unna at du har et funksjonsnivå som matcher arbeidslivets krav? Hvorfor ikke bruke tid på å finne en egnet arbeidspraksis. Det finnes sikkert mange eksempler på arbeidspraksis-plasser som ikke fungerer så godt, men det finnes mange eksempler på det motsatte også.

Ja, jeg prøver å holdet motet oppe, men jeg er skeptisk. Jeg har tatt kontakt med vilje viser vei og skal få hjelp av en los fra staten.

[frosken]

Ja, jeg prøver å holdet motet oppe, men jeg er skeptisk. Jeg har tatt kontakt med vilje viser vei og skal få hjelp av en los fra staten.

Vilje viser vei høres ut som en god løsning for deg. Du trenger sannsynligvis en forsiktig og tilrettelagt start, og så en gradvis økning av belastning etterhvert som ting fungerer.

Ser at du skriver et annet sted at det er sjelden at noen blir ansatt etter å ha vært i praksis på det samme stedet. Det stemmer kanskje, men er jo ikke nødvendigvis noen ulempe. Det at en arbeidspraksis er _praksis_ og ikke jobb, gjør jo at du kan be om større tilrettelegging og forståelse på arbeidsplassen for ting du sliter med. Etter at du forhåpentligvis ikke lenger strever like mye, så kan det jo være ok å begynne på en ny arbeidsplass hvor folk ikke i like stor grad vet at du sliter psykisk.

Ikke gi opp - forsøk å være fleksibel og litt optimistisk :-)

[Gjest melmøll]

Ja, jeg prøver å holdet motet oppe, men jeg er skeptisk. Jeg har tatt kontakt med vilje viser vei og skal få hjelp av en los fra staten.

Vet ikke hvorfor du er skeptisk? Hos oss har vi hatt flere på arbeidspraksis, med forskjellige utfall. Jeg mener det er avgjørende for en god opplevelse for personen i praksis at h*n blir tatt imot av folk med en åpen og positiv instilling. Den som er i praksis må være sterk nok psykisk til å ta opp eventuelle problemer på arbeidsplass i stedet for å trekke seg straks ting blir vanskelig. Vedkommende må også være klar over at h*n må møte til rett tid, si fra om h*n ikke kommer og ta initsiativ til å lære. Det er ingen selvfølge å få jobb der man har praksis. det kan være mange kvalifiserte søkere på en stilling. En person utplassert fra nav må være målrettet men klar over at veien kan bli lang. Håper du treffer mennesker på arbeidsplassen som tar deg godt imot!

mvh

[bibben]

Ydmykende å ikke være en viktig del av et miljø og bare være en som må ta de kjedelige jobbene som de andre ikke vil ta. Du har ikke mye du skal ha sagt. Det blir som å gå tilbake til barndommen hvor de voksne skal bestemme over deg. Man vet ikke hva man kan si nei til av oppgaver og føler man bare må si ja og ja. Man har svært liten makt for å si det slik.

Det er leit at du har hatt såpass dårlige erfaringer. Det booster ikke akkurat selvfølelsen å ha det slik som du beskriver. Det er kjipt nok å leve med en kronisk psykisk lidelse og gå rundt å føle seg annerledes og "på siden".

Som frosken skriver så tror jeg det varierer dette med hvor vellykket en slik arbeidspraksisordning er. Jeg har vært på noen, og det har totalt sett vært ganske greit. Jeg har ikke følt at noen har sett ned på meg...andre enn meg selv!!! Dessverre er det slik. Jeg er den som er verst når det gjelder å rakke ned på min egen verdighet...

Jeg har vært i kontakt med Vilje Viser Vei og Jobbmestrende oppfølging. Ganske greit men jeg har syntes det har vært _svært_ beklemmende at de har hatt samtaler med arbeidsgiver UTEN at jeg fikk være til stede. Da følte jeg meg i alle fall som et barn der min foresatte var på konferansetime med frøken og jeg ikke kunne høre på alt som hadde med meg å gjøre. Uff...ultra-guffent!

[Gjest germimate]

Vet av et par stykker son har god erfaring med "frisk"..

[tjohei]

Vet ikke hvorfor du er skeptisk? Hos oss har vi hatt flere på arbeidspraksis, med forskjellige utfall. Jeg mener det er avgjørende for en god opplevelse for personen i praksis at h*n blir tatt imot av folk med en åpen og positiv instilling. Den som er i praksis må være sterk nok psykisk til å ta opp eventuelle problemer på arbeidsplass i stedet for å trekke seg straks ting blir vanskelig. Vedkommende må også være klar over at h*n må møte til rett tid, si fra om h*n ikke kommer og ta initsiativ til å lære. Det er ingen selvfølge å få jobb der man har praksis. det kan være mange kvalifiserte søkere på en stilling. En person utplassert fra nav må være målrettet men klar over at veien kan bli lang. Håper du treffer mennesker på arbeidsplassen som tar deg godt imot!

mvh

Ja, det er viktig. Det er ingen selvfølge. Det blir et prøve og feile prosjekt hvor det gjelder å være sterk og ikke gi opp. Problemet med de som har psykisk lidelse er jo at de ikke er som alle andre også skal de i en jobbsituasjon prøve å være som alle andre for å beholde jobben.

[tjohei]

Det er leit at du har hatt såpass dårlige erfaringer. Det booster ikke akkurat selvfølelsen å ha det slik som du beskriver. Det er kjipt nok å leve med en kronisk psykisk lidelse og gå rundt å føle seg annerledes og "på siden".

Som frosken skriver så tror jeg det varierer dette med hvor vellykket en slik arbeidspraksisordning er. Jeg har vært på noen, og det har totalt sett vært ganske greit. Jeg har ikke følt at noen har sett ned på meg...andre enn meg selv!!! Dessverre er det slik. Jeg er den som er verst når det gjelder å rakke ned på min egen verdighet...

Jeg har vært i kontakt med Vilje Viser Vei og Jobbmestrende oppfølging. Ganske greit men jeg har syntes det har vært _svært_ beklemmende at de har hatt samtaler med arbeidsgiver UTEN at jeg fikk være til stede. Da følte jeg meg i alle fall som et barn der min foresatte var på konferansetime med frøken og jeg ikke kunne høre på alt som hadde med meg å gjøre. Uff...ultra-guffent!

Ja, det blir på en måte tilbake til barndommen hvor de andre bestemmer over deg og møter deg med negative holdninger. Jeg kan føle de negative holdingene på lang vei. Men jeg må bare gi blaffen i det. Det er akkurat som om jeg kan lese andres tanker.

[tjohei]

Ydmykende å ikke være en viktig del av et miljø og bare være en som må ta de kjedelige jobbene som de andre ikke vil ta. Du har ikke mye du skal ha sagt. Det blir som å gå tilbake til barndommen hvor de voksne skal bestemme over deg. Man vet ikke hva man kan si nei til av oppgaver og føler man bare må si ja og ja. Man har svært liten makt for å si det slik.

I tillegg opplever man at det blir ansatt 20 åringer i stillinger som både gir lønn og interessante arbeidsoppgaver og må dele kontorrom med vedkommende. Da knakk jeg sammen gitt!

[Gjest togli]

''Jeg hadde arbeidspraksis og syntes det var ydmykende og under min verdighet.''

På hvilken måte var det under din verdighet og ydmykende (bortsett fra fellesmøtet med nav)?

Noen ganger så synes jeg det kan virke som om folk er ganske "hårsåre" i forhold til hva de anser som under deres verdighet og ikke. På de fleste arbeidsplasser vil det jo være innslag av rutinepregede oppgaver som er lite inspirerende. F.eks. er jo stort sett alle som nå jobber i nav velutdannende - på minst høyskolenivå - allikevel må mange av dem også gjøre mye som er mer eller mindre rutinepreget.

Jeg er enig! På min arbeidsplass (skole) har vi flere som er ansatt via NAV, og tror ikke noen ser ned på dem av den grunn. Mange av dem har gode utdannelser, men har ikke kunnet fortsette i jobbene sine av ulike årsaker. Disse arbeidstakerne er gull verd for oss for at arbeidsdagen skal kunne gå så smertefritt som mulig, og for at vi skal kunne greie å ivareta elevenes behov!

[Gjest togli]

Det er leit at du har hatt såpass dårlige erfaringer. Det booster ikke akkurat selvfølelsen å ha det slik som du beskriver. Det er kjipt nok å leve med en kronisk psykisk lidelse og gå rundt å føle seg annerledes og "på siden".

Som frosken skriver så tror jeg det varierer dette med hvor vellykket en slik arbeidspraksisordning er. Jeg har vært på noen, og det har totalt sett vært ganske greit. Jeg har ikke følt at noen har sett ned på meg...andre enn meg selv!!! Dessverre er det slik. Jeg er den som er verst når det gjelder å rakke ned på min egen verdighet...

Jeg har vært i kontakt med Vilje Viser Vei og Jobbmestrende oppfølging. Ganske greit men jeg har syntes det har vært _svært_ beklemmende at de har hatt samtaler med arbeidsgiver UTEN at jeg fikk være til stede. Da følte jeg meg i alle fall som et barn der min foresatte var på konferansetime med frøken og jeg ikke kunne høre på alt som hadde med meg å gjøre. Uff...ultra-guffent!

''Jeg har ikke følt at noen har sett ned på meg...andre enn meg selv!!! Dessverre er det slik. Jeg er den som er verst når det gjelder å rakke ned på min egen verdighet...''

Tror du har veldig rett i dette! Det er lett å tenke at alle andre arbeidstakere har en annerledes jobbhverdag, men det tror jeg sitter mest i ens eget hode;)

[bibben]

Jeg er enig! På min arbeidsplass (skole) har vi flere som er ansatt via NAV, og tror ikke noen ser ned på dem av den grunn. Mange av dem har gode utdannelser, men har ikke kunnet fortsette i jobbene sine av ulike årsaker. Disse arbeidstakerne er gull verd for oss for at arbeidsdagen skal kunne gå så smertefritt som mulig, og for at vi skal kunne greie å ivareta elevenes behov!

Det var veldig hyggelig å lese det du skrev her! Det gjorde meg glad!

Når man bærer på så mye gruff og tvil (som tjohei beskriver så godt), så trenger man en del positiv feed back og bekreftelse på at man er til nytte og er ønsket!

[Gjest togli]

Det var veldig hyggelig å lese det du skrev her! Det gjorde meg glad!

Når man bærer på så mye gruff og tvil (som tjohei beskriver så godt), så trenger man en del positiv feed back og bekreftelse på at man er til nytte og er ønsket!

Så hyggelig at det gjorde deg glad

Jeg tror at mange med psykiske lidelser er litt for "mistenksomme" og lett velger å tolke hendelser i negativ retning. Har sett og ser dette veldig ofte hos venner som sliter psykisk.

Psykiske lidelser gir ofte selvtilliten en knekk, og mangler man god selvtillit, så vil man gjerne også gå rundt med mistenksomt blikk og tolke tilbakemeldinger etc med negative brilleglass

[bibben]

Så hyggelig at det gjorde deg glad

Jeg tror at mange med psykiske lidelser er litt for "mistenksomme" og lett velger å tolke hendelser i negativ retning. Har sett og ser dette veldig ofte hos venner som sliter psykisk.

Psykiske lidelser gir ofte selvtilliten en knekk, og mangler man god selvtillit, så vil man gjerne også gå rundt med mistenksomt blikk og tolke tilbakemeldinger etc med negative brilleglass

Den betraktningen er jeg svært enig i!

Det blir lagt alt for stor vekt på mulige undertekster, blikk, ja selv det at folk ikke sier noe til en (tolket som ekskludering). Alt sammen atferd som en tryggere person ville sett på som helt normal samhandling og uten negativ betydning.

[Gjest togli]

Den betraktningen er jeg svært enig i!

Det blir lagt alt for stor vekt på mulige undertekster, blikk, ja selv det at folk ikke sier noe til en (tolket som ekskludering). Alt sammen atferd som en tryggere person ville sett på som helt normal samhandling og uten negativ betydning.

Akkurat! Og jeg tror at dersom man sliter psykisk, så bør man være veldig bevisst dette og jobbe med å prøve å vinkle ting positivt.

Hvis sjefen ber en ansatt om å rydde i arkivet, så velger den ansatte å tenke f.eks. "Kjedelig jobb, men jeg gjør så godt jeg kan, så blir sjefen sikkert fornøyd Jeg ser de andre ansatte jobber og styrer de også - sikkert ikke alle arbeidsoppgaver som er like morsomme for dem heller!" eller den ansatte kan tenke "Hvorfor er det jeg som får denne kjedelige arbeidsoppgaven? Er det fordi jeg kun er utplassert?? Alle de andre har sååå morsomme arbeidsoppgaver!"

Veldig "enkelt" sagt, men tror også det viktig å være seg dette bevisst;)

[frosken]

Ja, det blir på en måte tilbake til barndommen hvor de andre bestemmer over deg og møter deg med negative holdninger. Jeg kan føle de negative holdingene på lang vei. Men jeg må bare gi blaffen i det. Det er akkurat som om jeg kan lese andres tanker.

''. Jeg kan føle de negative holdingene på lang vei. Men jeg må bare gi blaffen i det. Det er akkurat som om jeg kan lese andres tanker.''

Vi kan jo alle fra tid til annen møte negative holdninger fra andre, men din beskrivelse av dette får meg til å tenke at din utfordring mest handler om din egen tolkning av omgivelsene - og ikke at andre nødvendigvis møter deg med så mye negative holdninger.

Men du har et godt poeng i det du skriver et annet sted i tråden om at i jobbsistuasjon så er det jo et poeng at man i størst mulig grad fremstår som om man i minst mulig grad har en del av de problemene man strever med. Vil tro at det for mange kan være til nytte med nøye utvalgte praksisplasser (arbeidsplassen må både ha arbeidsoppgaver og ønske om å ha noen i arbeidspraksis), gradvis opptrapping av belastning og en nøye oppfølgning med fokus på hvilke mål man skal forsøke å oppnå i ulike perioder.

[Angustia]

Du er ikke alene. Jeg føler det på samme måten, men har innsett at jeg må jobbe hardt med min stolthet for å ikke bli provosert og såret av navansattes oppførsel. Hvorfor kan de ikke lytte til folk og gi dem det de vil ha istedenfor å overkjøre dem? Det står stadig i avisene at kontorarbeid tar for mye tid i mange bedrifter. Hvorfor kan de da ikke gi dette som en ekstrajobb til de som er arbeidsledige? Hvorfor ikke gjøre arbeidslivet litt mer flekstibelt slik at alle kan bidra? Det er jo mange oppgaver man kan gjøre hjemmefra eller til alle tider på et kontor, f.eks. etter ordinær arbeidstid hvis man har problemer med å finne kontorplass.

''Hvorfor kan de ikke lytte til folk og gi dem det de vil ha istedenfor å overkjøre dem? Det står stadig i avisene at kontorarbeid tar for mye tid i mange bedrifter. Hvorfor kan de da ikke gi dette som en ekstrajobb til de som er arbeidsledige? Hvorfor ikke gjøre arbeidslivet litt mer flekstibelt slik at alle kan bidra? Det er jo mange oppgaver man kan gjøre hjemmefra eller til alle tider på et kontor, f.eks. etter ordinær arbeidstid hvis man har problemer med å finne kontorplass.''

Skjønner frustrasjonen din. Men NAV kan ikke trylle eller 'gjøre arbeidslivet mer fleksibelt' med unntak av virkemidler som arbeidspraksis, lønnstilskudd, tilretteleggingstilskudd, mentor, vilje viser vei osv, osv..

Arbeidssøkere og NAV er til syvende og sist prisgitt arbeidsgivere og arbeidsmarkedet forøvrig.

[Bella Dotte]

''Hvorfor kan de ikke lytte til folk og gi dem det de vil ha istedenfor å overkjøre dem? Det står stadig i avisene at kontorarbeid tar for mye tid i mange bedrifter. Hvorfor kan de da ikke gi dette som en ekstrajobb til de som er arbeidsledige? Hvorfor ikke gjøre arbeidslivet litt mer flekstibelt slik at alle kan bidra? Det er jo mange oppgaver man kan gjøre hjemmefra eller til alle tider på et kontor, f.eks. etter ordinær arbeidstid hvis man har problemer med å finne kontorplass.''

Skjønner frustrasjonen din. Men NAV kan ikke trylle eller 'gjøre arbeidslivet mer fleksibelt' med unntak av virkemidler som arbeidspraksis, lønnstilskudd, tilretteleggingstilskudd, mentor, vilje viser vei osv, osv..

Arbeidssøkere og NAV er til syvende og sist prisgitt arbeidsgivere og arbeidsmarkedet forøvrig.

''Arbeidssøkere og NAV er til syvende og sist prisgitt arbeidsgivere og arbeidsmarkedet forøvrig.''

Myndighetene har fått presset igjennom regulert arbeidstid, forbud mot barnearbeid, folketrygden, foreldrepermisjon, lover mot diskriminering pga kjønn, seksuell legning og etnisitet osv osv - det er bare viljen til forandring det står på.