Finne jobb når man har en psykisk lidelse

[Angustia]

Starte med dem som VIL jobbe, kanskje?

(Men hva skal disse tre leve av?)

''(Men hva skal disse tre leve av?)''

Case 1 antakeligvis sosialstønad til han går av med alderspensjon, case 3 sosialstønad resten av livet, case 2 sosialstønad evt fortsatt AAP til ho får en annen jobb eller uførepensjon.

Sørgelig, men sant.

[Bella Dotte]

Jeg er også tilhenger av innkvotering av mennesker med funksjonsnedsettelse (men de trenger ikke være norske statsborgere for min del) i offentlig sektor. Jeg er tilhenger av det til tross for at en del velfungerende funksjonshemmende mener at det vil ødelegge ytterligere for deres muligheter innen yrkeslivet, (da alle vil anta at de har fått jobben på grunn av sin funksjonshemming og ikke på tross av den).

Det er selvfølgelig en avveining. Men jeg mener at dagens lovverk ikke er bra nok, når funksjonshemmede (ihvertfall på papiret) har like rettigheter som funksjonsfriske - så lenge funksjonshemningen ikke er til hinder for arbeidsdeltakelsen, og man er like godt kvalifisert som de andre søkerne. Da er man jo ikke funksjonshemmet i den sammenhengen! Og det hele blir meningsløst.

Mange vil kunne jobbe noe, men kanskje ikke hele dager eller fulle uker. Men enda fler vil ikke kunne påta seg alle typer arbeidsoppgaver. Det må være rom for å fordele enklere (og "enklere" kan bety vidt forskjellige ting fra person til person) oppgaver på mennesker som har ett eller annet eller flere problemer.

Å vite hva man skal gjøre med dem som verken kan sitte, ligge eller stå, og bare kan oppnås kontakt med to timer pr dag (på en god dag), eller nekter å lære seg norsk, vet jeg ikke. Men mange kan og vil jobbe, og jeg synes det er sløsing å ikke inkludere dem (oss).

[Angustia]

Det er selvfølgelig en avveining. Men jeg mener at dagens lovverk ikke er bra nok, når funksjonshemmede (ihvertfall på papiret) har like rettigheter som funksjonsfriske - så lenge funksjonshemningen ikke er til hinder for arbeidsdeltakelsen, og man er like godt kvalifisert som de andre søkerne. Da er man jo ikke funksjonshemmet i den sammenhengen! Og det hele blir meningsløst.

Mange vil kunne jobbe noe, men kanskje ikke hele dager eller fulle uker. Men enda fler vil ikke kunne påta seg alle typer arbeidsoppgaver. Det må være rom for å fordele enklere (og "enklere" kan bety vidt forskjellige ting fra person til person) oppgaver på mennesker som har ett eller annet eller flere problemer.

Å vite hva man skal gjøre med dem som verken kan sitte, ligge eller stå, og bare kan oppnås kontakt med to timer pr dag (på en god dag), eller nekter å lære seg norsk, vet jeg ikke. Men mange kan og vil jobbe, og jeg synes det er sløsing å ikke inkludere dem (oss).

Det er jeg fullstendig enig i! NAV har noen virkemidler, og noen må være villig til å ansette.

[frosken]

Det er selvfølgelig en avveining. Men jeg mener at dagens lovverk ikke er bra nok, når funksjonshemmede (ihvertfall på papiret) har like rettigheter som funksjonsfriske - så lenge funksjonshemningen ikke er til hinder for arbeidsdeltakelsen, og man er like godt kvalifisert som de andre søkerne. Da er man jo ikke funksjonshemmet i den sammenhengen! Og det hele blir meningsløst.

Mange vil kunne jobbe noe, men kanskje ikke hele dager eller fulle uker. Men enda fler vil ikke kunne påta seg alle typer arbeidsoppgaver. Det må være rom for å fordele enklere (og "enklere" kan bety vidt forskjellige ting fra person til person) oppgaver på mennesker som har ett eller annet eller flere problemer.

Å vite hva man skal gjøre med dem som verken kan sitte, ligge eller stå, og bare kan oppnås kontakt med to timer pr dag (på en god dag), eller nekter å lære seg norsk, vet jeg ikke. Men mange kan og vil jobbe, og jeg synes det er sløsing å ikke inkludere dem (oss).

''Men mange kan og vil jobbe, og jeg synes det er sløsing å ikke inkludere dem (oss).

''

Jeg tenker at det kanskje er på tide at arbeidspraksis ikke kun ses på som en praksisordning - men også som en måte å gjøre nytte for seg på. For de som ikke finner en ordinær plass i arbeidslivet, så tror jeg det kan være konstruktivt å tenke at det er bedre å jobbe noen timer i uka for trygden sin, enn kun å motta trygd som "passiv".

Det er jo til en viss grad slik at "øvelse på sikt kan gjøre mester" - dvs. at det kan hjelpe å være i et arbeidsmiljø og utøve noen oppgaver, selv om de ikke står øverst på ønskelisten over hva man kunne tenke seg å drive med.

Jeg har ingen tro på at det nytter å lovfeste en form for plikt til å ansette mennesker med funksjonsnedsettelse - det eneste man kan lovfeste er selvfølgelig normen om å unngå usaklig forskjellsbehandling. Men som påpekt i tidligere diskusjoner om dette temaet, så er det hard kamp om mange jobber og det er mange flere enn de med en funksjonsnedsettelse som taper konkurransen om den jobben de ønsker seg. Det da å påvise at det er kun funksjonsnedsettelsen som gjør at man ikke blir valgt, vil være uhyre vanskelig. Av den grunn har jeg tro på en viss kvotering til offentlige stillinger, og jeg kan også tenke meg kvotering basert på at arbeidssøkeren er "god nok" og ikke nødvendigvis anses som "like god" som andre søkere.

[Gjest selv 50% ufør, 50% AAP]

''(Men hva skal disse tre leve av?)''

Case 1 antakeligvis sosialstønad til han går av med alderspensjon, case 3 sosialstønad resten av livet, case 2 sosialstønad evt fortsatt AAP til ho får en annen jobb eller uførepensjon.

Sørgelig, men sant.

Jeg kan ikke lovverket, men synes det er rart at case 1 og case 2 ikke kan få innvilget uførpensjon hvis de ønsker det.

De virker liksom som om de er svært hemmet i sin mulighet til å ta del i arbeidslivet.

Jeg blir nysgjerrig på hva som kan ligge til grunn for slike vurderinger.

[Angustia]

Jeg kan ikke lovverket, men synes det er rart at case 1 og case 2 ikke kan få innvilget uførpensjon hvis de ønsker det.

De virker liksom som om de er svært hemmet i sin mulighet til å ta del i arbeidslivet.

Jeg blir nysgjerrig på hva som kan ligge til grunn for slike vurderinger.

OK, bruker og fastlege meiner de er uføre ift ethvert yrke. Spesialisterklæringer, diverse utredninger og epikriser viser det motsatte. Ergo fyller de ikke vilkåra for uførepensjon.

[Gjest selv 50% ufør, 50% AAP]

OK, bruker og fastlege meiner de er uføre ift ethvert yrke. Spesialisterklæringer, diverse utredninger og epikriser viser det motsatte. Ergo fyller de ikke vilkåra for uførepensjon.

Takk for svar.

Jeg syntes eksemplene/casene virket så "umulige" i forhold til det å kunne klare seg i arbeidslivet at jeg syntes det var rart at de ikke fikk uføretrygd.

Selv har jeg opplevd at spesialisten sier uføretrygd når jeg faktisk klarer meg ganske bra.

Trodde ikke det var så stivbent og umulig, men kjenner ikke systemet godt nok.

[Angustia]

Takk for svar.

Jeg syntes eksemplene/casene virket så "umulige" i forhold til det å kunne klare seg i arbeidslivet at jeg syntes det var rart at de ikke fikk uføretrygd.

Selv har jeg opplevd at spesialisten sier uføretrygd når jeg faktisk klarer meg ganske bra.

Trodde ikke det var så stivbent og umulig, men kjenner ikke systemet godt nok.

''Selv har jeg opplevd at spesialisten sier uføretrygd når jeg faktisk klarer meg ganske bra.''

Sikkert derfor du fikk innvilga gradert uføretrygd

''Trodde ikke det var så stivbent og umulig, men kjenner ikke systemet godt nok.''

Hm, burde ikke si at NAV er stivbeint og umulig, men DOKUMENTASJON er avgjørende...

[Gjest selv 50% ufør og 50% AAP]

''Selv har jeg opplevd at spesialisten sier uføretrygd når jeg faktisk klarer meg ganske bra.''

Sikkert derfor du fikk innvilga gradert uføretrygd

''Trodde ikke det var så stivbent og umulig, men kjenner ikke systemet godt nok.''

Hm, burde ikke si at NAV er stivbeint og umulig, men DOKUMENTASJON er avgjørende...

Spesialisten ville gi 100% uføretrygd.

Men jeg har klart å være i arbeidspraksis/jobb og er takknemlig for det.

Har fått god hjelp fra VVV, JMO og NAV.

[Bella Dotte]

''Men mange kan og vil jobbe, og jeg synes det er sløsing å ikke inkludere dem (oss).

''

Jeg tenker at det kanskje er på tide at arbeidspraksis ikke kun ses på som en praksisordning - men også som en måte å gjøre nytte for seg på. For de som ikke finner en ordinær plass i arbeidslivet, så tror jeg det kan være konstruktivt å tenke at det er bedre å jobbe noen timer i uka for trygden sin, enn kun å motta trygd som "passiv".

Det er jo til en viss grad slik at "øvelse på sikt kan gjøre mester" - dvs. at det kan hjelpe å være i et arbeidsmiljø og utøve noen oppgaver, selv om de ikke står øverst på ønskelisten over hva man kunne tenke seg å drive med.

Jeg har ingen tro på at det nytter å lovfeste en form for plikt til å ansette mennesker med funksjonsnedsettelse - det eneste man kan lovfeste er selvfølgelig normen om å unngå usaklig forskjellsbehandling. Men som påpekt i tidligere diskusjoner om dette temaet, så er det hard kamp om mange jobber og det er mange flere enn de med en funksjonsnedsettelse som taper konkurransen om den jobben de ønsker seg. Det da å påvise at det er kun funksjonsnedsettelsen som gjør at man ikke blir valgt, vil være uhyre vanskelig. Av den grunn har jeg tro på en viss kvotering til offentlige stillinger, og jeg kan også tenke meg kvotering basert på at arbeidssøkeren er "god nok" og ikke nødvendigvis anses som "like god" som andre søkere.

Jeg mener at for utstrakt bruk av praksisplasser fortrenger vanlig arbeidskraft og bare gjør det vanskeligere å få folk ut i jobb, både funksjonsfriske og -hemmede. Hvorfor skulle arbeidsgivere ta inn folk på normale vilkår når de kan få gratis arbeidskraft, og i tillegg få betalt for det?

Jeg tenker også at vi bør se litt på katastrofeangsten for at vi ikke skal klare å oppnå full sysselsetting. Det er ingen magisk grense for hvor mange som må være i jobb for å "forsørge" en person på trygd. Vi har jobbet i tusenvis av år med å forenkle arbeidsoppgaver og -prosesser, er det ikke på tide at vi høster fruktene av dette? Om dagens samfunn bare trenger ti prosent av alle i arbeidsdyktig alder for å gå rundt, så la nå de resterende nitti prosentene få fri, og uten dårlig samvittighet, men med midler til å ha et bra liv.

[frosken]

Jeg mener at for utstrakt bruk av praksisplasser fortrenger vanlig arbeidskraft og bare gjør det vanskeligere å få folk ut i jobb, både funksjonsfriske og -hemmede. Hvorfor skulle arbeidsgivere ta inn folk på normale vilkår når de kan få gratis arbeidskraft, og i tillegg få betalt for det?

Jeg tenker også at vi bør se litt på katastrofeangsten for at vi ikke skal klare å oppnå full sysselsetting. Det er ingen magisk grense for hvor mange som må være i jobb for å "forsørge" en person på trygd. Vi har jobbet i tusenvis av år med å forenkle arbeidsoppgaver og -prosesser, er det ikke på tide at vi høster fruktene av dette? Om dagens samfunn bare trenger ti prosent av alle i arbeidsdyktig alder for å gå rundt, så la nå de resterende nitti prosentene få fri, og uten dårlig samvittighet, men med midler til å ha et bra liv.

''Jeg mener at for utstrakt bruk av praksisplasser fortrenger vanlig arbeidskraft og bare gjør det vanskeligere å få folk ut i jobb, både funksjonsfriske og -hemmede. Hvorfor skulle arbeidsgivere ta inn folk på normale vilkår når de kan få gratis arbeidskraft, og i tillegg få betalt for det?''

De fleste arbeidsgivere jeg har snakket med, har snarere vært villig til å ta inn folk på arbeidspraksis for å være "greie" enn å tjene penger på det. De færreste tjener noe særlig på å ha folk i arbeidspraksis, det går med ressurser til både opplæring og drift som ofte vil overgå verdien av det en praktikant utfører i løpet av noen måneder. Noen ganger er selvfølgelig arbeidsgiveren heldig og får en superarbeidstaker, men ofte går ikke ting så greit.

Men det finnes også muligheter for den formen for "misbruk" av ordningen som du skisserer, jeg tror imidlertid gevinsten ved bruk av arbeidspraksis er så stor at vi må tåle at noen få potensielle arbeidsplasser evt. går tapt som følge av det.

[Sør]

Jeg mener at for utstrakt bruk av praksisplasser fortrenger vanlig arbeidskraft og bare gjør det vanskeligere å få folk ut i jobb, både funksjonsfriske og -hemmede. Hvorfor skulle arbeidsgivere ta inn folk på normale vilkår når de kan få gratis arbeidskraft, og i tillegg få betalt for det?

Jeg tenker også at vi bør se litt på katastrofeangsten for at vi ikke skal klare å oppnå full sysselsetting. Det er ingen magisk grense for hvor mange som må være i jobb for å "forsørge" en person på trygd. Vi har jobbet i tusenvis av år med å forenkle arbeidsoppgaver og -prosesser, er det ikke på tide at vi høster fruktene av dette? Om dagens samfunn bare trenger ti prosent av alle i arbeidsdyktig alder for å gå rundt, så la nå de resterende nitti prosentene få fri, og uten dårlig samvittighet, men med midler til å ha et bra liv.

Fordi de 10% er ikke interessert i å jobbe for de andre 90%, men i tillegg så vil alle da måtte overleve på kun 10% av det de 10%ene tjener.

Med vennlig hilsen

[Nord og ned]

''1) Mann, ca 50 år, har fått "alt" av sertifikater fra NAV, men det viser deg at han kan ikke sitte, stå, gå eller ligge.''

Antar at det betyr at han har en smertelidelse som gjør at han får vondt dersom han gjør mye av noe av dette? Hvis det fortsatt hadde vært stillinger som vaktmester på sykehjem og lignende, så ville han kanskje kunne ha fungert der. Kanskje hadde han vært villig til å prøve om han visste at kravene til tempo ikke var så store - og kanskje ville han fått lyst til å være hjelpsom når han så folk som var vesentlig mer skrøpelige ann han selv.

''2) Kvinne, ca 30 år, topp utdanning via NAV, men har søvnproblemer som medfører at ho må ha hjemmekontor med fleksitid, kan ikke pålegges arbeidstid før kl 13 eller etter kl 15.''

Dersom det er søvnproblemer av typen "får ikke sove" (i motsetning til "sovner hele tiden"), så kan det være et poeng å fokusere på at det ikke er nødvendig å sove hver eneste natt. Kanskje hun kan komme igang med jobbing ca annen hver dag? Har du noen som er villig til å ha henne i arbeidspraksis? Har ingen tro på hjemmekontor hver dag ;-)

''3) Fremmedspråklig ca 60 år, analfabet, vil jobbe, ingen formelle kvalifikasjoner, behersker svært begrensa norsk.''

Prøv å få en arbeidspraksisplass i et entrepenørfirma som trenger "grunnarbeidere". Gjerne et firma som påtar seg mindre arbeider innen rehabilitering. Hvis han jobber rimelig bra, så er ofte gjennomstrømningen såpass kjapp i en del slike firmaer at det kan dukke opp mulighet for ordinært arbeid i etterkant.

Konsulenthonoraret kan sendes i posten ;-)

''Hvis det fortsatt hadde vært stillinger som vaktmester på sykehjem og lignende, så ville han kanskje kunne ha fungert der.''

Riktig med "hvis" for de stillingene finnes ikke. Det er minst 15 år siden man startet å avertere etter folk med fagbrev for vaktmesterstilliger både i offentlig og privat sektor...og får mange kvalifiserte søkere.

[frosken]

''Hvis det fortsatt hadde vært stillinger som vaktmester på sykehjem og lignende, så ville han kanskje kunne ha fungert der.''

Riktig med "hvis" for de stillingene finnes ikke. Det er minst 15 år siden man startet å avertere etter folk med fagbrev for vaktmesterstilliger både i offentlig og privat sektor...og får mange kvalifiserte søkere.

''Riktig med "hvis" for de stillingene finnes ikke.''

Jeg er klar over det, og jeg synes det er synd at det ikke finnes flere plasser for arbeidstakere som ikke fungerer fullt ut på linje med andre arbeidstakere.

[Madelenemie]

Jeg mener at for utstrakt bruk av praksisplasser fortrenger vanlig arbeidskraft og bare gjør det vanskeligere å få folk ut i jobb, både funksjonsfriske og -hemmede. Hvorfor skulle arbeidsgivere ta inn folk på normale vilkår når de kan få gratis arbeidskraft, og i tillegg få betalt for det?

Jeg tenker også at vi bør se litt på katastrofeangsten for at vi ikke skal klare å oppnå full sysselsetting. Det er ingen magisk grense for hvor mange som må være i jobb for å "forsørge" en person på trygd. Vi har jobbet i tusenvis av år med å forenkle arbeidsoppgaver og -prosesser, er det ikke på tide at vi høster fruktene av dette? Om dagens samfunn bare trenger ti prosent av alle i arbeidsdyktig alder for å gå rundt, så la nå de resterende nitti prosentene få fri, og uten dårlig samvittighet, men med midler til å ha et bra liv.

Hei!

Jeg kjenner til at det med praksisplasser blir utnyttet.

Flere bedrifter jeg vet om bruker systemet systematisk.

Nå er det ikke problemfritt det vet jeg også, enkelte av de de får på praksisplass burde aldri vært i arbeidslivet, de er nervøse og på grensen til å bryte sammen, jobber sent, roter, er syke, gråter lett, er deprimerte m.m. Min mann fortalte om noen som han hadde så vondt av.

Min mann var selv betenkt i sin tid da han arbeidet her, nettopp fordi bedriften utnyttet. Når de fikk en god arbeider, fikk de forlengelse av sin praksisplass, men i realiteten ingen ansettelse.

Min mann har helt endret tanker om nettopp dette med praksisplasser av den grunn, han syntes bare synd på menneskene som jobbet på slike vilkår.

[Nord og ned]

''Riktig med "hvis" for de stillingene finnes ikke.''

Jeg er klar over det, og jeg synes det er synd at det ikke finnes flere plasser for arbeidstakere som ikke fungerer fullt ut på linje med andre arbeidstakere.

Det gjelder jo også mange med vankeligheter for teoretisk læring idag. Før kunne man troppe opp på en fabrikk, et bryggeri, slakteri osv og få jobb på dagen. Nå ender de opp som NAVere.

[Madelenemie]

Hei!

Det kommer vel an på hvordan psykisk syk man er.

Jeg tror jeg før eller siden kommer ut i arbeidslivet, fordi jeg liker å jobbe/være aktiv/være til nytte, det tror jeg de fleste mennesker vil. Jeg er ganske omgjengelig, men jeg kan si forferdelige ting... som jeg blir skikkelig lei meg for etterpå når jeg får ting forklart. Men forklaringen som asperger syndrom gir mennesker rydder unna misforståelser, og derfor har jeg tro på dette med arbeide. 99 % av mennesker er ikke bare vennlige når de får vite min diagnose, de er i tillegg rause til å forstå hvorfor jeg nå feks sa noe uheldig. I går sa jeg noe dumt i gangen her, og jeg ble så overrasket da min mann trakk meg til side og sa "det du sa er ærlig, men man sier ikke sånt", jeg ble lei meg og snudde meg for å vaske opp, da sa min mann " nå ble du sur!", jeg sa "jeg er ikke sur, bare så lei meg for at jeg ikke forstår forklaringen din, at det var galt å si det", så la jeg til "jeg har asperger syndrom skjønner du", og min mann sa "Sannelig det har du" så gikk han.

Jeg skal aldri mer ha innvendinger til den diagnosen, nå som jeg mente jeg hadde knukket de sosiale kodene har jeg fortsatt vansker, jeg er avhengig av andres vennlighet og evne til å forstå visse ting. Det er jammen fint at mennesker er så snille mot meg.

Men jeg har mange planer, hvis jeg ikke greier det ordinære arbeidslivet så skal jeg jobbe på noen andre prosjekter, det er feltbiologiske studier på områder som er mine og uuforsket, som forskere ikke selv har tid til, så kan jeg gjøre det. Dette vil være til stor nytte for kloden, og fremtiden vår på jorden.

Om jeg ikke tjener penger på det, så gir det meg mye glede, og resultatene vil jeg gi bort, slik at de kan systematiseres inn i det store biologiske kartleggingsarbeide av biologisk arbeide som foregår.

Derfor kan vi jo alle bidra på ulike måter, det gjelder bare å være kreativ. Jeg har også veldig lyst til å skrive en barnebok, dette fordi jeg tegner en del, det tenker jeg kan bli et annet prosjekt og om ingen gir ut boken så gir jeg den ut selv :-) til mine barnebarn, ja for det er ikke noe jeg har tid til nå.

Ideene ligger her da i papirrotet mitt.

[Sør]

Hei!

Det kommer vel an på hvordan psykisk syk man er.

Jeg tror jeg før eller siden kommer ut i arbeidslivet, fordi jeg liker å jobbe/være aktiv/være til nytte, det tror jeg de fleste mennesker vil. Jeg er ganske omgjengelig, men jeg kan si forferdelige ting... som jeg blir skikkelig lei meg for etterpå når jeg får ting forklart. Men forklaringen som asperger syndrom gir mennesker rydder unna misforståelser, og derfor har jeg tro på dette med arbeide. 99 % av mennesker er ikke bare vennlige når de får vite min diagnose, de er i tillegg rause til å forstå hvorfor jeg nå feks sa noe uheldig. I går sa jeg noe dumt i gangen her, og jeg ble så overrasket da min mann trakk meg til side og sa "det du sa er ærlig, men man sier ikke sånt", jeg ble lei meg og snudde meg for å vaske opp, da sa min mann " nå ble du sur!", jeg sa "jeg er ikke sur, bare så lei meg for at jeg ikke forstår forklaringen din, at det var galt å si det", så la jeg til "jeg har asperger syndrom skjønner du", og min mann sa "Sannelig det har du" så gikk han.

Jeg skal aldri mer ha innvendinger til den diagnosen, nå som jeg mente jeg hadde knukket de sosiale kodene har jeg fortsatt vansker, jeg er avhengig av andres vennlighet og evne til å forstå visse ting. Det er jammen fint at mennesker er så snille mot meg.

Men jeg har mange planer, hvis jeg ikke greier det ordinære arbeidslivet så skal jeg jobbe på noen andre prosjekter, det er feltbiologiske studier på områder som er mine og uuforsket, som forskere ikke selv har tid til, så kan jeg gjøre det. Dette vil være til stor nytte for kloden, og fremtiden vår på jorden.

Om jeg ikke tjener penger på det, så gir det meg mye glede, og resultatene vil jeg gi bort, slik at de kan systematiseres inn i det store biologiske kartleggingsarbeide av biologisk arbeide som foregår.

Derfor kan vi jo alle bidra på ulike måter, det gjelder bare å være kreativ. Jeg har også veldig lyst til å skrive en barnebok, dette fordi jeg tegner en del, det tenker jeg kan bli et annet prosjekt og om ingen gir ut boken så gir jeg den ut selv :-) til mine barnebarn, ja for det er ikke noe jeg har tid til nå.

Ideene ligger her da i papirrotet mitt.

Madelenemie,

Et lite poeng: Det er ikke slik at man "knekker den sosiale koden" en gang for alle. Man lærer mer og mer og mer, slik at det blir færre og færre ganger man "sier noe feil".

Og det gjelder jo for alle - husk at også folk uten asperger kan si helt malplasserte ting. "Vanlige" mennesker kan også misforstå hverandre. Det skjer hele tiden.

Når man har asperger så skjer det nok oftere, og i andre sammenhenger, men jeg synes det virker som om du klarer deg fint! Og det er fordi du jobber med det, og lytter til tilbakemeldingene, og lærer. Vær stolt av deg selv!

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Madelenemie,

Et lite poeng: Det er ikke slik at man "knekker den sosiale koden" en gang for alle. Man lærer mer og mer og mer, slik at det blir færre og færre ganger man "sier noe feil".

Og det gjelder jo for alle - husk at også folk uten asperger kan si helt malplasserte ting. "Vanlige" mennesker kan også misforstå hverandre. Det skjer hele tiden.

Når man har asperger så skjer det nok oftere, og i andre sammenhenger, men jeg synes det virker som om du klarer deg fint! Og det er fordi du jobber med det, og lytter til tilbakemeldingene, og lærer. Vær stolt av deg selv!

Med vennlig hilsen

Hei!

Okey.

Jeg leste to bøler om metaforer i språket for en tid tilbake, det står forklaringer der, og tilsammen med alt annet jeg har lært, gikk jeg så ut i stuen og sa til min mann "nå har jeg knukket den sosiale koden". Jeg tror ikke han rakk å svare for jeg gikk inn igjen, jeg ville bare informere han.

Jeg følte det sånn, og siden jeg har ingen å snakke med , annet enn med meg selv, ble det til den konklusjonen.

Takk for at du skriver at andre gjør sosiale feil også. Jeg tenkte ikke på det, ble bare skikkelig lei meg å går. Det verste er at jeg fortsatt ikke skjønner at det var galt sagt? Bare det man forstår kan man ordentlig endre på.

Jeg er syk i dag, men sendte deg en mail :-)

Jeg er lite febersyk det passer veldig dårlig nå.

[Gjest Impulser_ogOutfordringer]

Vet ikke hvorfor du er skeptisk? Hos oss har vi hatt flere på arbeidspraksis, med forskjellige utfall. Jeg mener det er avgjørende for en god opplevelse for personen i praksis at h*n blir tatt imot av folk med en åpen og positiv instilling. Den som er i praksis må være sterk nok psykisk til å ta opp eventuelle problemer på arbeidsplass i stedet for å trekke seg straks ting blir vanskelig. Vedkommende må også være klar over at h*n må møte til rett tid, si fra om h*n ikke kommer og ta initsiativ til å lære. Det er ingen selvfølge å få jobb der man har praksis. det kan være mange kvalifiserte søkere på en stilling. En person utplassert fra nav må være målrettet men klar over at veien kan bli lang. Håper du treffer mennesker på arbeidsplassen som tar deg godt imot!

mvh

Jeg har arbeidspraksis og er kjempeheldig. Den er relevant og givende hvor jeg på mange måter blir behandlet som en vanlig ansatt men likevel så har jeg fått større forståelse og rom som jeg dessverre har trengt . Feks ved å gå på trynet ved at jeg ikke ga beskjed men det ordnet seg heldigvis. Jeg hadde i utgangspunktet som plan at jeg skulle gjøre det superbra der og ikke gjøre tabber.Men sånn ble det dessverre ikke. Min psykiske lidelse har gitt meg et par beinkroker alleredet som gjør at jeg er overbevist om at jobb er umulig der i fremtiden.

Det har vært helt grusomt å komme tilbake på jobb når jeg feks har uteblitt en dag og noen arbeidsoppgaver ikke ble gjort før jeg kom tilbake. Når grunnen egentlig ikke var god nok men hvor bare alt var tungt og slitsomt og jeg rett og slett ikke kom meg av gårde.

Måten dette har hendt tidligere på er at jeg bare har gitt opp alt og "droppet" ut. Nå skjer ikke det samme lenger men jeg er enda ikke der jeg vil være dessverre. Så vi får se hvordan det går fremover.

Utover det trøblete elsker jeg praksisplassen min. Den er kjempespennende og jeg får masse nye impulser som gjør meg godt. Men så er det vanskelig også dessverre til tider.