Hva kan gjøre meg frisk?

[BrightHope]

Hvor vanlig er det at en ung, voksen person, plutselig begynner med selvskading, helt impulsivt, samt får suicidale tanker i ny og ned? Jeg har i perioder hatt moderate og lette depresjoner siden før tenårene. Jeg har mistet mange av mine nærmeste de siste 10 åra, og har bare en liten rest av familie igjen.

Jeg gikk lenge og kjente meg ensom, ville ut i arbeid, men pga prestasjonsangst, har det vært et hinder for meg til å komme meg videre i livet. Har hatt hobbyer og en sport jeg drev med, av og på.... Hver gang jeg begynner med noe, skjer det ett eller annet inni meg som stopper opp. Jeg trekker meg bort fra venner og alt sosialt.

Så, plutselig for 1 år siden, begynner jeg med selvskading, overdosering av antidepressiva og beroligende medisiner. Det begynte med angst som forverret seg, og så kom depresjonen etterhvert.... Jeg var vel lett deprimert før alt dette, men så det ikke klart.

Har brukt ulike antidepressivaer, ingen av dem hjalp. Psykiateren min har hjulpet meg mye, men i dag, vet jeg ikke hva mer han kan gjøre for meg. Alle traumer fra fortiden er blitt ryddet opp i, likevel henger det ett eller annet over meg, og ofte kan det komme en uendelig sterk, indre smerte, som at jeg blir revet opp innvendig. Dette er psykisk/følelser altså.

Jeg ser at jeg har så mye fint i livet mitt, og jeg setter stor pris på alt dette! Likevel; hvorfor denne følelsen av at livet er ferdiglevd? At jeg ikke har mer å gi?

Ønsker jeg å dø? Nei. Ønsker jeg dette livet jeg lever nå? Nei.

Tidligere gikk jeg fra den ene mannen til den andre, mange kortvarige forhold. Jeg har ingen problemer med å finne noen, opplever ofte flørting og hint fra andre, men..... Ingen mann har gjort meg lykkelig eller frisk. Jeg trodde det at når mannen med stor M dukket opp, DA ville alt bli bra. Feil!

Jeg har prøvd terapi, medisiner, er klar over tankens kraft, og at bare jeg kan sørge for å bli lykkelig, ihvertfall ha det greit. Men....Hindrene er så store som fjell. Jeg har prøvd, feilet,prøvd,feilet..... Tidligere var det kjærester som gjorde meg ok en periode.....

Nå er jeg blitt mer voksen, men aner ikke hvordan komme meg ut av dette livet jeg lever, og starte på nytt. Mange aner ikke hvordan jeg har det. Jeg ser okay ut, kler meg bra, ordner meg.... Men ingen ser hva som ligger bak denne fasaden. Sminke dekker over mørke ringer, store armbånd dekker et stort rosa arr etter kutt... Jeg ser kanskje ikke ut som ei dame med problemer, det er det jeg får høre. Men si meg: Er det ingen som ser forbi det ytre??

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget. Men kanskje det er flere der ute i min situasjon ? Hva kan hjelpe meg/oss?

[Gjest hank1]

Jeg var gammel når jeg begynte med selvskading, men har inntrykk av at det er mest ungdom som begynner med det. Holdt på i mange år, men har nesten holdt meg klar de siste årene. Hadde et tilbakefall i går da.

[cathlin]

Finne ut hva du har lyst til? Og hva du kan endre for å komme dit?

Jeg har også mye indre smerte men har aldri drevet med kutting. Skjønner ikke helt greia. Er det virkelig smertestillende? Det skulle jeg ikke tro.

[BrightHope]

Finne ut hva du har lyst til? Og hva du kan endre for å komme dit?

Jeg har også mye indre smerte men har aldri drevet med kutting. Skjønner ikke helt greia. Er det virkelig smertestillende? Det skulle jeg ikke tro.

Jeg drev med slik som 15-16 åring, da lindret det de indre smertene. Plutselig flere år etterpå, begynte jeg å kutte meg på den samme plassen flere ganger, i tilfelle jeg skulle klare å...ja... Første gangen var det et rop om hjelp, for jeg kom meg til legevakten og fikk sydd igjen kuttet.

Jeg la meg inn frivillig på psykiatrisk sykehus, men ble fort skrevet ut igjen da de mente jeg var for frisk. Ja, sammenlignet med flere der var jeg frisk. Mange var så syke at de ikke klarte å snakke... Huff..

Det positive er at jeg har drømmer om fremtiden, og jeg vet jeg kan få de oppfylt. Problemet er at jeg plutselig blir syk, jeg får slike impulser av at jeg ikke makter dette livet, og da gjør jeg det jeg har gjort noen ganger. Det jeg gjør kan ikke sammenlignes med hva jeg gjorde som tenåring. Jeg vil kalle det anfall av dyp depresjon som kommer over meg, og mangel på kontroll på meg selv. Det skremmer meg at jeg har hatt slike episoder, det er som at jeg mister meg selv, og jeg vet ikke om eller når det kan skje igjen.

[BrightHope]

Jeg var gammel når jeg begynte med selvskading, men har inntrykk av at det er mest ungdom som begynner med det. Holdt på i mange år, men har nesten holdt meg klar de siste årene. Hadde et tilbakefall i går da.

Men hvorfor? Er det et rop om hjelp? Oppmerksomhet? Eller....?

[Gjest hank1]

Men hvorfor? Er det et rop om hjelp? Oppmerksomhet? Eller....?

Når jeg føler meg mislykket, klarer ikke å takle krav, hater meg selv, kjenner på en veldig sterk indre uro, er noen av tingene som får meg til å føle trang til selvskading. Når jeg er psykisk stabil, og ikke er i situasjoner som får meg i ubalanse, kan jeg egentlig ikke selv forstå at jeg i perioder har trang til å skade meg.

Men når jeg har gått fra å skade meg nesten hver dag i mange år, og nå bare har hatt noen tilbakefall i løpet av de siste året, så er det jo håp om bedring. Men ser at jeg trenger en veldig stabil livssituasjon for at det skal fungere.

[BrightHope]

Når jeg føler meg mislykket, klarer ikke å takle krav, hater meg selv, kjenner på en veldig sterk indre uro, er noen av tingene som får meg til å føle trang til selvskading. Når jeg er psykisk stabil, og ikke er i situasjoner som får meg i ubalanse, kan jeg egentlig ikke selv forstå at jeg i perioder har trang til å skade meg.

Men når jeg har gått fra å skade meg nesten hver dag i mange år, og nå bare har hatt noen tilbakefall i løpet av de siste året, så er det jo håp om bedring. Men ser at jeg trenger en veldig stabil livssituasjon for at det skal fungere.

Det som er viktig for oss, er vel å finne en annen, men positiv, måte å takle motgang på. Jeg har tro på, ja en indre visshet, om at hver og en av oss er verdifull, og vi fortjener å elske og bli elsket.

Jeg er viss på at enhver har en oppgave her i livet, og at NÅR vi feiler, ja, faller.... Så skal vi reise oss og fortsette. Jeg synes det er beundringsverdig at du skader deg mindre nå enn tidligere! Jeg vet at slikt er avhengighetsskapende, og ikke enkelt å slutte med!

Ingen er perfekte, alle feiler vi på en eller annen måte, flere ganger også, i løpet av livet. Å bryte negative tankemønstre, er vanskelig. Også handlinger.... Livet er ikke alltid stabilt, det er det ikke for noen av oss, så hva velger du å gjøre når livet bringer deg noe uforberedt/negativt? Bringer selvskading noe positivt med seg?

[Gjest hank1]

Det som er viktig for oss, er vel å finne en annen, men positiv, måte å takle motgang på. Jeg har tro på, ja en indre visshet, om at hver og en av oss er verdifull, og vi fortjener å elske og bli elsket.

Jeg er viss på at enhver har en oppgave her i livet, og at NÅR vi feiler, ja, faller.... Så skal vi reise oss og fortsette. Jeg synes det er beundringsverdig at du skader deg mindre nå enn tidligere! Jeg vet at slikt er avhengighetsskapende, og ikke enkelt å slutte med!

Ingen er perfekte, alle feiler vi på en eller annen måte, flere ganger også, i løpet av livet. Å bryte negative tankemønstre, er vanskelig. Også handlinger.... Livet er ikke alltid stabilt, det er det ikke for noen av oss, så hva velger du å gjøre når livet bringer deg noe uforberedt/negativt? Bringer selvskading noe positivt med seg?

''Livet er ikke alltid stabilt, det er det ikke for noen av oss, så hva velger du å gjøre når livet bringer deg noe uforberedt/negativt? Bringer selvskading noe positivt med seg?''

Jeg gjør alt jeg kan for å unngå ustabilitet i livet mitt, fordi jeg vet at jeg takler det så dårlig. Men jeg kommer ikke alltid utenom likevel og da har jeg en utfordring. Har noen ganger tatt sobril for å roe meg ned. Prøver å gå en tur når trangen til selvskading blir sterk. En gang gikk jeg på loftet og fant frem gamle papirer som skulle makkuleres. Fikk revet dem i fillebiter og fikk dermed avreagert litt. Prøver å finne på litt forskjellig, men som du forstår så klarer jeg ikke alltid å unngå selvskading likevel.

[cathlin]

Jeg drev med slik som 15-16 åring, da lindret det de indre smertene. Plutselig flere år etterpå, begynte jeg å kutte meg på den samme plassen flere ganger, i tilfelle jeg skulle klare å...ja... Første gangen var det et rop om hjelp, for jeg kom meg til legevakten og fikk sydd igjen kuttet.

Jeg la meg inn frivillig på psykiatrisk sykehus, men ble fort skrevet ut igjen da de mente jeg var for frisk. Ja, sammenlignet med flere der var jeg frisk. Mange var så syke at de ikke klarte å snakke... Huff..

Det positive er at jeg har drømmer om fremtiden, og jeg vet jeg kan få de oppfylt. Problemet er at jeg plutselig blir syk, jeg får slike impulser av at jeg ikke makter dette livet, og da gjør jeg det jeg har gjort noen ganger. Det jeg gjør kan ikke sammenlignes med hva jeg gjorde som tenåring. Jeg vil kalle det anfall av dyp depresjon som kommer over meg, og mangel på kontroll på meg selv. Det skremmer meg at jeg har hatt slike episoder, det er som at jeg mister meg selv, og jeg vet ikke om eller når det kan skje igjen.

Jeg har det i grunn på samme måte. Blir veldig passiv og motløs av depresjon.

[BrightHope]

''Livet er ikke alltid stabilt, det er det ikke for noen av oss, så hva velger du å gjøre når livet bringer deg noe uforberedt/negativt? Bringer selvskading noe positivt med seg?''

Jeg gjør alt jeg kan for å unngå ustabilitet i livet mitt, fordi jeg vet at jeg takler det så dårlig. Men jeg kommer ikke alltid utenom likevel og da har jeg en utfordring. Har noen ganger tatt sobril for å roe meg ned. Prøver å gå en tur når trangen til selvskading blir sterk. En gang gikk jeg på loftet og fant frem gamle papirer som skulle makkuleres. Fikk revet dem i fillebiter og fikk dermed avreagert litt. Prøver å finne på litt forskjellig, men som du forstår så klarer jeg ikke alltid å unngå selvskading likevel.

Har du prøvd boksing? :-)

[BrightHope]

Jeg har det i grunn på samme måte. Blir veldig passiv og motløs av depresjon.

Har du det slik stadig eller kommer det over deg sånn plutselig?

[Gjest hank1]

Har du prøvd boksing? :-)

Nei. Det har jeg ikke prøvd.

[BrightHope]

Nei. Det har jeg ikke prøvd.

Vil du prøve?

[Gjest hank1]

Vil du prøve?

Det frister meg ikke å prøve det. Har begynt på treningsstudio og det kjenner jeg gjør godt.

[cathlin]

Har du det slik stadig eller kommer det over deg sånn plutselig?

Både plutselig og i perioder stadig. Noen ganger finner jeg en grunn, og andre ganger mindre åpenbart.

Kanskje du har RCD? nei, hva heter det RBD? Kommer det brått uten at det er noen grunn?

[BrightHope]

Det frister meg ikke å prøve det. Har begynt på treningsstudio og det kjenner jeg gjør godt.

Okay:-)

[BrightHope]

Både plutselig og i perioder stadig. Noen ganger finner jeg en grunn, og andre ganger mindre åpenbart.

Kanskje du har RCD? nei, hva heter det RBD? Kommer det brått uten at det er noen grunn?

Hva betyr disse forkortelsene? Det har vel en grunn til at jeg reagerer... Enten tanker, eller at det skjer noe...... Bare så skremmende at jeg reagerer slik jeg gjør.....

[cathlin]

Hva betyr disse forkortelsene? Det har vel en grunn til at jeg reagerer... Enten tanker, eller at det skjer noe...... Bare så skremmende at jeg reagerer slik jeg gjør.....

Ja, nei, da har du sikkert ikke RDB. Nei, livet er visst bare håpløst.

[BrightHope]

Ja, nei, da har du sikkert ikke RDB. Nei, livet er visst bare håpløst.

Men hva er denne forkortelsen?

[cathlin]

Men hva er denne forkortelsen?

En type bipolar som svinger nedover. Jo, nå husker jeg, recurrent brief depression.