kronisk deprimert, hva når det blir ekstra ille?

[Gjest mentalt_fengslet]

Jeg har vært deprimert i flere år. Flere ulike typer medisin er forsøkt, uten hell.

Noen perioder er uttalt verre enn andre, ca 4 i året. Tidligere har jeg da flere ganger gjort ting som kunne fått fatale utfall.

Nå er jeg inne i en slik periode, men jeg ser ikke poenget med å søke hjelp utover det jeg allerede har. Tidligere har innleggelser beskyttet meg mot meg selv, men forrige gang det var så ille som dette møtte jeg en ny overlege, og de rammene han (ikke) ga, gjorde det hele verre. Han nektet å høre på både meg og min mann i forhold til hva som hjelper når det er slik.

SPØRSMÅLET ER: er det slik det er, at om det står på et papir at en er kronisk deprimert, så kan en ikke forvente å bli tatt på alvor når en detter så langt ned at det erfaringsmessig blir farlig?

Fornuften tilsier at jeg burde vært innlagt nå, men tanken på å oppleve det samme som sist, gjør at jeg lar være. Det blir som å velge mellom pest og kolera, uansett hva jeg velger kan det fort bli verre.

Jeg har lovet mannen min å holde meg i live for barna mine sin skyld.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noe sier meg at du burde får en ny vurdering av diagnosen.

Hvilke medisiner bruker du i dag?

[Gjest mentalt_fengslet]

Noe sier meg at du burde får en ny vurdering av diagnosen.

Hvilke medisiner bruker du i dag?

Det er ikke min hoveddiagnose (det strides litt om hva den egentlig er, men depresjonen henger i hvert fall alltid på).

Jeg bruker nå Wellbutrin, relativt ferskt forsøk. Null effekt, som vanlig.

Den skal muligens økes til 300mg, men jeg hadde heftige bivirkninger ved oppstart (lignet korte psykoser), og det fryktes at disse vil gjenta seg ved økning.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke min hoveddiagnose (det strides litt om hva den egentlig er, men depresjonen henger i hvert fall alltid på).

Jeg bruker nå Wellbutrin, relativt ferskt forsøk. Null effekt, som vanlig.

Den skal muligens økes til 300mg, men jeg hadde heftige bivirkninger ved oppstart (lignet korte psykoser), og det fryktes at disse vil gjenta seg ved økning.

Har du vært behandlet som om du hadde bipolar lidelse?

Hvis ikke, bør det absolutt gjøres.

[Gjest mentalt_fengslet]

Har du vært behandlet som om du hadde bipolar lidelse?

Hvis ikke, bør det absolutt gjøres.

Ja, både Lithionit og Lamictal har vært forsøkt. Samt et par andre ting som jeg ikke husker navnet på.

[Gjest mentalt_fengslet]

Har du vært behandlet som om du hadde bipolar lidelse?

Hvis ikke, bør det absolutt gjøres.

Bør kanskje legge til at diagnosen etterhvert ble forkastet, siden jeg ikke responderte på noen av medisinene som ble forsøkt.

Sykdommen finnes forøvrig i slekta.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bør kanskje legge til at diagnosen etterhvert ble forkastet, siden jeg ikke responderte på noen av medisinene som ble forsøkt.

Sykdommen finnes forøvrig i slekta.

Seroquel?

ECT?

[Gjest mentalt_fengslet]

Seroquel?

ECT?

Seroquel har jeg forsøkt ja, til gangs. ECT ble ved en innleggelse nevnt, men forkastet, uten at jeg helt vet hvorfor.

Jeg sliter veldig med relasjonsproblematikk, omgang med andre mennesker er en konstant belastning. Men om jeg hadde sluppet disse verste periodene hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med den problematikken. Nå kommer jeg aldri noen vei, stamper på stedet hvil, og har gjort det i svært mange år.

Har du forresten et svar på spørsmålet i starten av tråden?

Takknemlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Seroquel har jeg forsøkt ja, til gangs. ECT ble ved en innleggelse nevnt, men forkastet, uten at jeg helt vet hvorfor.

Jeg sliter veldig med relasjonsproblematikk, omgang med andre mennesker er en konstant belastning. Men om jeg hadde sluppet disse verste periodene hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med den problematikken. Nå kommer jeg aldri noen vei, stamper på stedet hvil, og har gjort det i svært mange år.

Har du forresten et svar på spørsmålet i starten av tråden?

Takknemlig hilsen

SPØRSMÅLET ER: er det slik det er, at om det står på et papir at en er kronisk deprimert, så kan en ikke forvente å bli tatt på alvor når en detter så langt ned at det erfaringsmessig blir farlig?

S: Selvsagt er det ikke slik. Enhver alvorlig depresjon skal tas alvorlig.

[Gjest mentalt_fengslet]

SPØRSMÅLET ER: er det slik det er, at om det står på et papir at en er kronisk deprimert, så kan en ikke forvente å bli tatt på alvor når en detter så langt ned at det erfaringsmessig blir farlig?

S: Selvsagt er det ikke slik. Enhver alvorlig depresjon skal tas alvorlig.

Takk, det var godt å høre.

Men hva kan jeg da gjøre, når jeg faktisk ikke blir tatt på alvor? Jeg har vært innlagt (helt kort) en gang etter det vonde møtet med nevnte overlege. Jeg ba da om å få en annen overlege, men fikk det ikke, nettopp fordi jeg hadde bedt om å ikke få vedkommende (!). Jeg skrev meg ut samme dag (var langt fra så langt nede som nå), i frykt for forverring.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, sliter med svært ødeleggende tanker hvert sekund.

[Gjest Værsåsnilloghjelpmeg]

Ja, både Lithionit og Lamictal har vært forsøkt. Samt et par andre ting som jeg ikke husker navnet på.

For meg hjalp det med en blanding av flere typer medisiner.. har du forsøkt zyprexa eller cipralex/cipramil? Ønsker deg lykke til!

[Gjest mentalt_fengslet]

For meg hjalp det med en blanding av flere typer medisiner.. har du forsøkt zyprexa eller cipralex/cipramil? Ønsker deg lykke til!

Takk for tipset.

Har forsøkt både Zyprexa og Cipralex.