Til ettertanke

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En trenger ikke være enig i alt, men dette er meget lesbart:

http://www.dagbladet.no/2011/04/06/kultur/debatt/kronikk/psykisk_helse/16088795/

Jeg kan ikke fornekte at jeg humret litt over denne:

"Lesere som fortsatt svever i villfarelse om tabuer knyttet til spiseforstyrrelser, selvskading og atferdsdiagnoser kan klikke seg inn i en bloggsfære som flommer over av vitnesbyrd, utveksling av symptomer og indignasjon over hjelpere uten empati."

[PieLill]

Bet meg merke i denne:

''Sorg, sosiale forhold og omsorgsoppgaver gir ikke rett til sykepenger selv der lege og pasient er enige om at funksjonsevnen på jobb er nedsatt og fraværet hensiktsmessig i et større kostnad-nytte-perspektiv. Som lege på grunnplanet savner jeg en synliggjøring av alminnelig, eksistensielt slit i sykemeldings- og uførestatistikkene. Normale kriser er ikke psykisk sykdom, men behovet for omdisponering av tid og krefter til det som brenner er like fullt legitimt."

mvh

[Gjest barcelona]

Bet meg merke i denne:

''Sorg, sosiale forhold og omsorgsoppgaver gir ikke rett til sykepenger selv der lege og pasient er enige om at funksjonsevnen på jobb er nedsatt og fraværet hensiktsmessig i et større kostnad-nytte-perspektiv. Som lege på grunnplanet savner jeg en synliggjøring av alminnelig, eksistensielt slit i sykemeldings- og uførestatistikkene. Normale kriser er ikke psykisk sykdom, men behovet for omdisponering av tid og krefter til det som brenner er like fullt legitimt."

mvh

Hva er så "alminnelig, eksistensielt slit", og hva er god nok grunn for sykemelding?

[fineline]

Bet meg merke i denne:

''Sorg, sosiale forhold og omsorgsoppgaver gir ikke rett til sykepenger selv der lege og pasient er enige om at funksjonsevnen på jobb er nedsatt og fraværet hensiktsmessig i et større kostnad-nytte-perspektiv. Som lege på grunnplanet savner jeg en synliggjøring av alminnelig, eksistensielt slit i sykemeldings- og uførestatistikkene. Normale kriser er ikke psykisk sykdom, men behovet for omdisponering av tid og krefter til det som brenner er like fullt legitimt."

mvh

Sorg, sosiale forhold og omsorgsoppgaver eksisterer i alle samfunn, men sykemeldinger er spesielt norsk. Det er blitt vedtatt i Norge at staten sørger for alle og nå skal ikke kvinner lenger forsørges av sin mann, men av staten.

[PieLill]

Sorg, sosiale forhold og omsorgsoppgaver eksisterer i alle samfunn, men sykemeldinger er spesielt norsk. Det er blitt vedtatt i Norge at staten sørger for alle og nå skal ikke kvinner lenger forsørges av sin mann, men av staten.

Tar jeg ikke feil ligger Norge nær verdenstoppen på kvinners deltagelse i lønnsgivende arbeid.

Det innbærer selvsagt at det blir problemer med de viktige oppgavene som kvinner tradisjonelt har tatt seg av ulønnet. Særlig den biten som ikke er et offentlig ansvar og ikke lar seg kombinere med fast jobb. Dermed blir kvinner sykemeldte når det egentlig er en annen som er syk.

Jeg synes ikke det er merkeligere at det er et samfunnsansvar å ta seg av eldre å syke enn at friske bran skal tas hånd om av det offentlige i 8-9 timer om dagen. Tvert imot.

mvh

[PieLill]

Hva er så "alminnelig, eksistensielt slit", og hva er god nok grunn for sykemelding?

Noen eksempel:

En person ligger for døden og det drar ut i langdrag. Tidligere ville en ansatt ved sykehuset eller sykehjemmet fått i oppgave å våke over den døende slik at vedkommende ikke skulle dø alene, uavhengig av om pårørende kunne stille opp.

Nå må pårørende våke ved dødsleiet hele tiden om ikke deres kjære skal risikere å dø alene. En stor menneskelig belastning og noe som i tillegg gjør hverdagskabalen vanskelig, for ikke å si umulig.

Et barn er alvorlig og langvarig sykt og trenger pleie. Foreldrene må takle balansegangen mellom dette, arbeid, økonomi og øvrig ansvar og forpliktelser. Tidvis blir belastningen for stor.

Vi har en samfunns- og familiemodell som fordrer at begge foreldre er ute i tilnærmet full stilling. Dette gir (stor)familiene lite å gå på ved kriser.

mvh

[fineline]

Tar jeg ikke feil ligger Norge nær verdenstoppen på kvinners deltagelse i lønnsgivende arbeid.

Det innbærer selvsagt at det blir problemer med de viktige oppgavene som kvinner tradisjonelt har tatt seg av ulønnet. Særlig den biten som ikke er et offentlig ansvar og ikke lar seg kombinere med fast jobb. Dermed blir kvinner sykemeldte når det egentlig er en annen som er syk.

Jeg synes ikke det er merkeligere at det er et samfunnsansvar å ta seg av eldre å syke enn at friske bran skal tas hånd om av det offentlige i 8-9 timer om dagen. Tvert imot.

mvh

Det er vanskelig å stille det slik opp at det er samfunnsansvar med friske barn og syke eldre. Når familiemedlemmer er syke så trenges det omsorg. Det har vært kvinners ansvar og er det fremdeles.

Norge er nr. 2 på verdenstoppen når det gjelder kvinners arbeidsdeltakelse. Kun Island ligger høyere.

[PieLill]

Det er vanskelig å stille det slik opp at det er samfunnsansvar med friske barn og syke eldre. Når familiemedlemmer er syke så trenges det omsorg. Det har vært kvinners ansvar og er det fremdeles.

Norge er nr. 2 på verdenstoppen når det gjelder kvinners arbeidsdeltakelse. Kun Island ligger høyere.

Og dermed blir kvinner sykemeld for å ta seg av syke barn og eldre siden de ikke har råd til å jobbe gratis og kapasitet til å jobbe trippelt.

Spørsmålet er om vi skal gjøre endringer i sykelønnsordningen slik at disse ikke behøver å diagnostiseres med en psykisk lidelse.

mvh

[Gjest Ladytron]

Jeg synes dette var godt skrevet:

"Det hersker en naiv og udokumentert tro på effektiv behandling og virksomme tiltak når bare problemet har fått et navn, som om det lille individet bokstavelig talt har en skrue løs. Vi likner vel stort sett på våre egne. Jeg råder alle de gode hjelperne til å se seg rundt i familien og kulturen, og deretter justere måltallene for normalitet i henhold til hva som kan forventes, før de brennemerker det siste skuddet på stammen som «avvik»."

[Bløtkaka]

Jeg hengte meg opp i denne:

"De alvorlig psykisk syke taper kampen om oppmerksomhet og penger parallelt med veksten i kreative, udokumenterte forebyggings- og behandlingspåfunn rettet mot de nye gruppene med mindre lidelse og mer ressurser."

Hvorfor skal det være så vanskelig å bare ta seg sammen og ta ansvar, og ikke bare la samfunnet ordne opp når en har rota det til, sånn at de som virkelig trenger det får den hjelpen de trenger? *svart samvittighet*

[fineline]

Og dermed blir kvinner sykemeld for å ta seg av syke barn og eldre siden de ikke har råd til å jobbe gratis og kapasitet til å jobbe trippelt.

Spørsmålet er om vi skal gjøre endringer i sykelønnsordningen slik at disse ikke behøver å diagnostiseres med en psykisk lidelse.

mvh

Vi bør gjøre noen endringer i samfunnsstrukturen for å imøtekomme de behovene som fremdeles er der fra kvinner var hjemmeværende. Om det er sykelønnsordningen eller sosial støtte eller noe annet kan vi diskutere.

[fineline]

Noen eksempel:

En person ligger for døden og det drar ut i langdrag. Tidligere ville en ansatt ved sykehuset eller sykehjemmet fått i oppgave å våke over den døende slik at vedkommende ikke skulle dø alene, uavhengig av om pårørende kunne stille opp.

Nå må pårørende våke ved dødsleiet hele tiden om ikke deres kjære skal risikere å dø alene. En stor menneskelig belastning og noe som i tillegg gjør hverdagskabalen vanskelig, for ikke å si umulig.

Et barn er alvorlig og langvarig sykt og trenger pleie. Foreldrene må takle balansegangen mellom dette, arbeid, økonomi og øvrig ansvar og forpliktelser. Tidvis blir belastningen for stor.

Vi har en samfunns- og familiemodell som fordrer at begge foreldre er ute i tilnærmet full stilling. Dette gir (stor)familiene lite å gå på ved kriser.

mvh

Jeg håper at noen av mine pårørende blir i nærheten når jeg dør. Det blir ikke det samme med personale fra et eller annet langtburtistan.

[PieLill]

Jeg håper at noen av mine pårørende blir i nærheten når jeg dør. Det blir ikke det samme med personale fra et eller annet langtburtistan.

''Det blir ikke det samme med personale fra et eller annet langtburtistan.''

Det blir familien eller ingen. Det våkes ikke lengre over døende ved norske sykehus og pleiehjem. Før var det vanlig at personalet avlastet pårørende og tilkalte dem om det ble noen endring. Synd dette er nedprioritert nå.

mvh

[fineline]

''Det blir ikke det samme med personale fra et eller annet langtburtistan.''

Det blir familien eller ingen. Det våkes ikke lengre over døende ved norske sykehus og pleiehjem. Før var det vanlig at personalet avlastet pårørende og tilkalte dem om det ble noen endring. Synd dette er nedprioritert nå.

mvh

Jeg gir blaffen i om det er et eller annet fremmed menneske i nærheten når jeg dør. Det er lite sannsynlig at min mor holder i min hånd og det hadde vært mest ønskelig. Ellers håper jeg å dø med mine etterkommere rundt meg.