Vet ikke hva jeg skal gjøre? Kan noen hjelpe meg.

[Gjest Snookii]

Har mistet kontrollen. Har hatt det ganske tøft den siste tiden, da jeg for 4 uker og 5 dager siden mistet min forlovede. Han kjempet en kort men tøff kamp mot kreften. Alt skjedde veldig fort og jeg var ikke klar for å miste han.Jeg har taklet hans bortgang veldig dårlig. Han har vært min viktigste støttespiller gjennom 10 år. Er veldig glad for at jeg satt ved hans side når han sovnet inn. Livet er så jævelig urettferdig. Jeg har i mange (ca.17) år hatt et anstrengt forhold til vekt og mat. Jeg har perioder hvor jeg sulter meg for så å gå over i kortere perioder med overspising og oppkast. (dette er min trygghet her i livet)Har alltid nektet for dette. Den siste tiden har problemet mitt bare akselerert og nådd nye høyder. Føler meg som to personer der den en del av meg skulle ønske alt var «normalt». Mens den andre delen av meg vil fortsette som nå, jeg er redd for hva som skjer hvis jeg mister den «eneste vennen» jeg har igjen? Velger å kalle problemet mitt for en venn da det er det som gjør at jeg kommer meg igjennom dagene uten min kjære. Tanke på forandring skremmer meg. Jeg har ikke en spiseforstyrrelse, men sliter med å finne igjen kontrollen. Det virker som jeg bare går rundt i en ond sirkel. Er dette bare en reaksjon på det jeg har opplevd den siste tiden og vil det gå over av seg selv? Hvordan kan jeg få igjen kontrollen? Bør jeg oppsøke hjelp og hvor/hvordan kan jeg be om hjelp og blir jeg tatt på alvor selv om jeg er feit? (vekta mi er ca. 48kg og jeg er 163 cm høy). Og sist men ikke minst er mitt spørsmål til deg/dere: vil noen gang savne etter min elskede bli mindre og vil jeg noen gang gi meg selv muligheten bli lykkelig igjen?

[Lillemus]

''Bør jeg oppsøke hjelp og hvor/hvordan kan jeg be om hjelp og blir jeg tatt på alvor selv om jeg er feit? (vekta mi er ca. 48kg og jeg er 163 cm høy).''

Du er slettes ikke feit, du er faktisk undervektig. Legen bør absolutt ta deg alvorlig, enten du veier 45 kg, 65 eller 105 for den del. Vekta spiller da ingen rolle.

''Og sist men ikke minst er mitt spørsmål til deg/dere: vil noen gang savne etter min elskede bli mindre og vil jeg noen gang gi meg selv muligheten bli lykkelig igjen?''

Hvis du ikke klarer å komme over dette på egenhånd, så søk hjelp. Det er ikke det minste rart at du har problemer med dette, å miste sin partner på den måten er knallhardt for de aller fleste. *klem*

[Gjest tenker på deg]

Kjære deg. I første omgang tenker jeg at du skal oppsøke fastlegen din og be om oppfølgingssamtaler for å få snakket om det som har skjedd og hvordan du har det. Du kan be legen sette opp ny time til deg hver gang du er der så du slipper å ringe for å få time.

Håper du har en fastlege du syns er grei å prate med eller så er det lov å bytte. Men gjør et forsøk hos den du har. En lege skal stille opp i slike sammenhenger. Hvis du ønsker å gå til psykolog el kan du be om henvisning, men fortsett med samtaler hos legen din i ventetiden. Andre lavterkeltilbud du kan be om er samtale hos psykepleier hvis du ønsker det. Så til dine spm: Det er normalt å reagere på sorg på ulikt vis. Sorgen vil bli mindre med årene (selv om du kanskje ikke ser det det første året). Du vil kunne tillate deg å ha det godt når du tenker på at det er det kjæresten din ønsker for deg