Det slo meg i natt, hvorfor....

[BrightHope]

Jeg har tenkt mye på hvorfor ting er blitt som det er, og mulig har jeg funnet et svar. Jeg har vært så redd og frustrert over meg selv det siste året. Det startet med angst, men den kom sterkt i en periode med mye turbulens rundt meg. Ekteskapet mitt begynte å gå i oppløsning, og han arbeidet mye, var mye ute og reiste.

Jeg var mye ensom, og kjente på et slags svik. Jeg opplevde at jeg mistet følelser for han, og han for meg. Ingen antidepressivaer hjalp, og jeg ble suicidal. Hvertfall nær ved å bli det. Mannen min distanserte seg fra det hele, og jeg ble verre.

Min far forlot meg, jeg var bare liten. Årene gikk, og jeg trodde jeg hadde det greit. Jeg fikk kjærester, som kom og gikk. Trodde ingen kunne elske meg, da min egen far hadde forlatt meg, og aldri elsket meg...

Jeg ble voksen, jeg giftet meg. Min far var aldri interessert i å være der for meg. Han druknet sine problemer i alkohol, han tok telefonen når jeg ringte, men kun da han var full, eller han kunne ringe meg i fylla. Han ble syk, og han døde. Jeg var ikke der, vi hadde ingen kontakt denne tiden, og jeg visste ikke hvor ille det var. Jeg kjente ingen sorg, men i dag er det noe i meg som rører på seg.

Jeg som klarte meg fint uten en far, og jeg trodde faktisk at det ikke var noe sorg i meg da han sviktet meg. Jeg lurer på om det er en sammenheng her; Hans svik og bortgang, og krisen i ekteskapet mitt. Kanskje var det det som utløste denne galskapen jeg har drevet med? Alt har jo en årsak, så kan det være så enkelt? Jeg har alltid kjent på en slags utrygghet, og det ble ikke bedre ved å miste mange av mine nærmeste de siste 10 årene.

Dette skal jeg komme til bunns i!