Går behandlere lei enkelte pasienter?

[Gjest cold heart]

Jeg har gått i behandling over noe tid nå og har hengt meg opp i tanken om hva de jeg møter der tenker om meg. Jeg føler selv at jeg ikke har god nok fremgang og er redd for at jeg aldri skal klare å komme meg ut av det tankemønsteret jeg har satt meg fast i. Det er på en måte hele tiden det samme opp igjen, nye situasjoner og relasjoner, men med de samme «gamle» problemstillingene. Hva tenker de som jobber som behandlere om mennesker som ikke kommer videre i livene sine, ser de på meg som en «håpløs pasient»? Er redd for å spørre om dette til de det gjelder, så derfor skriver jeg her i håp om at noen kan bekrefte eller avkrefte mine antagelser.

[Bella Dotte]

Du er brødet og smøret for dine behandlere. Ikke bekymre deg.

[BrightHope]

Ligner veldig på det jeg skrev i går kveld. Frykt for hva behandleren min (psykiateren) tenker om meg.... NHD svarte godt :-) Men kanskje ikke alle behandlere tenker likedan. Vet ikke hva annet jeg skal si, bare at jeg forstår deg. For din egen del bør du og alle vi som sliter med (alvorlige) ting, bruke tid til å reflektere over årsaken, og finne roten til problemene. Behandleren din kan hjelpe deg med det, og/eller det dukker plutselig opp noe som kan være vesentlig, mens du sitter og grubler alene....

[Gjest bølger]

''Jeg føler selv at jeg ikke har god nok fremgang og er redd for at jeg aldri skal klare å komme meg ut av det tankemønsteret jeg har satt meg fast i. Det er på en måte hele tiden det samme opp igjen, nye situasjoner og relasjoner, men med de samme «gamle» problemstillingene.''

Slik føler jeg det også. Lurer på om både behandler og dere på dol er lei av meg. Det går jo bedre enn når jeg begynte hos behandler da livssituasjonen min er mye bedre nå, men det grunnleggende som jeg alltid har slitt med henger likevel med.

Tror ikke vi er alene om å ha problemer med å komme videre. Behandlerne opplever det nok ofte. Men det må kanskje endres litt på behandligsmetoden, eller om det er vi som må jobbe annerledes for å komme videre. Vet ikke.

[Bella Dotte]

''Jeg føler selv at jeg ikke har god nok fremgang og er redd for at jeg aldri skal klare å komme meg ut av det tankemønsteret jeg har satt meg fast i. Det er på en måte hele tiden det samme opp igjen, nye situasjoner og relasjoner, men med de samme «gamle» problemstillingene.''

Slik føler jeg det også. Lurer på om både behandler og dere på dol er lei av meg. Det går jo bedre enn når jeg begynte hos behandler da livssituasjonen min er mye bedre nå, men det grunnleggende som jeg alltid har slitt med henger likevel med.

Tror ikke vi er alene om å ha problemer med å komme videre. Behandlerne opplever det nok ofte. Men det må kanskje endres litt på behandligsmetoden, eller om det er vi som må jobbe annerledes for å komme videre. Vet ikke.

Det er en grunn til at man trenger hjelp/behandling, da, det sitter dypt og hardt og går ikke over av seg selv. Kanskje er ikke behandler dyktig nok, heller.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror de bare tenker at de vil hjelpe oss og at de håper ting vil gå bedre med oss, samt at de av og til blir opprørte og fortvilte på sine pasienters vegne.

Det siste er litt morsomt og interessant, de kan bli fortvilt før man selv tenkte over at det var jo akkurat det man selv burde bli. Når man så lurer og selv ser forundret ut, sier min psykiater " ja du ser kanskje at jeg nå blir opprørt på dine vegne", da svarer man/jeg i vertfall "nei det ser jeg ikke", så stadfester hun at det ble hun. Men så gleder man seg mer og mer over at noen blir opprørte på ens egne vegne, det skyldes nemlig omtanke, kjærlighet, empati og innlevelse. Også er det fint og slik bli gjort oppmerksom på, før en selv tenkte på det, at man burde jo blitt opprørt selv.

For ikke lenge siden fikk jeg høre pga av to historier at et menneske forsøkte å oppdra meg. Jeg sa til min psykiater at dette ante jeg ikke, men hun kunne da fortelle meg at metoden var en indirekte måte og si noe på, det lå en oppdragerfunksjon i den. Den hadde ikke min psykiater særlig sansen for, og ikke jeg heller da jeg skjønte det var en indirekte/skjult metode og ikke direkte.

Jeg lurer av og til på hvorfor min psykiater forstår seg på alt dette, og jeg lever mitt liv uten å oppfatte slike ting. Derfor er jeg også glad for min psykiater er en tolk til selve livet. Nå skal jeg ta dette eks med til min psykiater for det var det jeg prøvde å si til henne en gang at jeg vil lære og selv oppfatte slike ting, ikke trenge at hun og min mann forklarer meg det. Men jeg lurer på om dette er som med de retoriske spørsmålene , noe jeg ikke kommer til å forstå? Og det er frustrerende. Da bør min psykiater jo bli frustrert på mine vegne, det skal jeg også spørre om hun blir.

Jeg tror du bør tenke at hvis de ikke ville hjelpe mennesker så hadde de ikke valgt et slikt yrke.

[tonie]

Det vil jeg tro kommer helt an på om du jobber hardt med deg selv og prøver og feiler men står på, eller om du bare roter rundt og ikke anstrenger deg så voldsomt for å bli bedre. Jeg har mine mistanker om at de som hører til i sistnevnte kategori ikke får fortsette i terapi i årevis.

[Bella Dotte]

Det vil jeg tro kommer helt an på om du jobber hardt med deg selv og prøver og feiler men står på, eller om du bare roter rundt og ikke anstrenger deg så voldsomt for å bli bedre. Jeg har mine mistanker om at de som hører til i sistnevnte kategori ikke får fortsette i terapi i årevis.

Men de som jobber hardt og blir friske, får fortsette i årevis? Hvor er logikken?

[tonie]

Men de som jobber hardt og blir friske, får fortsette i årevis? Hvor er logikken?

Får de? Da er det vel i så fall for at de skal kunne fortsette å være friske?

De kan vel ikke akkurat la folk som ikke er villige til å jobbe hardt med seg selv stjele ressurser fra alle de som faktisk er det, så da synes i alle fall jeg det er riktig å avvise de som ikke vil hjelpes. Eller, som ikke vil det nok til at de jobber med seg selv.

[XbellaX]

Det vil jeg tro kommer helt an på om du jobber hardt med deg selv og prøver og feiler men står på, eller om du bare roter rundt og ikke anstrenger deg så voldsomt for å bli bedre. Jeg har mine mistanker om at de som hører til i sistnevnte kategori ikke får fortsette i terapi i årevis.

''Jeg har mine mistanker om at de som hører til i sistnevnte kategori ikke får fortsette i terapi i årevis''

Riktig, ingen kan hjelpe noen som ikke ønsker å gjøre en innsats selv.

[XbellaX]

Men de som jobber hardt og blir friske, får fortsette i årevis? Hvor er logikken?

''Men de som jobber hardt og blir friske, får fortsette i årevis? ''

Hvorfor går de i terapi om de er friske? Jeg forsto ikke helt hva du mente her?

[Bella Dotte]

Får de? Da er det vel i så fall for at de skal kunne fortsette å være friske?

De kan vel ikke akkurat la folk som ikke er villige til å jobbe hardt med seg selv stjele ressurser fra alle de som faktisk er det, så da synes i alle fall jeg det er riktig å avvise de som ikke vil hjelpes. Eller, som ikke vil det nok til at de jobber med seg selv.

De som ikke vil jobbe med seg selv, går vel heller ikke til behandling? Hva om det man søker hjelp for er så kjempevanskelig og vondt at man ikke tør å snakke om det, selv med behandleren sin, kanskje fordi denne ikke er verken kompetent eller hyggelig? Kanskje vedkommende ikke er profesjonell nok, og pasienten er redd for å støte ham eller henne, for at h* skal bli skuffet eller lei seg eller sint? Jeg har lest masse innlegg her inne som går på akkurat dette!

[Bella Dotte]

''Men de som jobber hardt og blir friske, får fortsette i årevis? ''

Hvorfor går de i terapi om de er friske? Jeg forsto ikke helt hva du mente her?

Nei, det gjorde ikke jeg heller. Det var poenget mitt.

Men som noen sa her, det kan være at behandlingen holder symptomtrykket nede og pasienten stabil, da er det på sin plass med fortsatt behandling. Noen kan blir syke igjen hvis man ikke fortsatt står på en "lav dose".

[XbellaX]

De som ikke vil jobbe med seg selv, går vel heller ikke til behandling? Hva om det man søker hjelp for er så kjempevanskelig og vondt at man ikke tør å snakke om det, selv med behandleren sin, kanskje fordi denne ikke er verken kompetent eller hyggelig? Kanskje vedkommende ikke er profesjonell nok, og pasienten er redd for å støte ham eller henne, for at h* skal bli skuffet eller lei seg eller sint? Jeg har lest masse innlegg her inne som går på akkurat dette!

''De som ikke vil jobbe med seg selv, går vel heller ikke til behandling?''

Mange av disse innen psykiatri. Ambivalens, destruktivitet, livreddhet, depresjon, grunnene er mange og sammensatte.

[XbellaX]

Nei, det gjorde ikke jeg heller. Det var poenget mitt.

Men som noen sa her, det kan være at behandlingen holder symptomtrykket nede og pasienten stabil, da er det på sin plass med fortsatt behandling. Noen kan blir syke igjen hvis man ikke fortsatt står på en "lav dose".

''Men som noen sa her, det kan være at behandlingen holder symptomtrykket nede og pasienten stabil, da er det på sin plass med fortsatt behandling. Noen kan blir syke igjen hvis man ikke fortsatt står på en "lav dose"''

Støttesamtaler kan være både godt og nødvendig for noen, absolutt.

[Bella Dotte]

''De som ikke vil jobbe med seg selv, går vel heller ikke til behandling?''

Mange av disse innen psykiatri. Ambivalens, destruktivitet, livreddhet, depresjon, grunnene er mange og sammensatte.

Men det er jo akkurat her kompetente og motiverte behandlere burde komme inn! Hvordan motivere pasientene, hvordan formidle håp? Dette trodde jeg var en del av jobben deres...

[tonie]

Men det er jo akkurat her kompetente og motiverte behandlere burde komme inn! Hvordan motivere pasientene, hvordan formidle håp? Dette trodde jeg var en del av jobben deres...

Mener du at de skal gjøre det i år etter år uten at pasienten "våkner" og kommer noen som helst vei?

[Madelenemie]

Nei, det gjorde ikke jeg heller. Det var poenget mitt.

Men som noen sa her, det kan være at behandlingen holder symptomtrykket nede og pasienten stabil, da er det på sin plass med fortsatt behandling. Noen kan blir syke igjen hvis man ikke fortsatt står på en "lav dose".

Hei!

Nettopp, så lenge man trenger slike støttesamtaler så er man ikke normal :-)

Jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli normal, det er skummelt også, jeg har lang tid i mellom timene, fortsatt er jeg glad for det, intervallene økes og økes med min egen glede og følelse av at "fint det passer, jeg er så travel nå"... merkelig følelse er det.

Fordi det er så lang tid sendte jeg min psykiater et kort, med te og sjokolade inni nå sist helg, slik man bør gjøre og kjenner for å gjøre inni hjertet sitt for den som ga en selve livet. (hvis du skjønner hva jeg mener med det) (jeg mener ga en forklaringene på menneskene, manualen som gjør at man manøvrere greit ute i verden blant menneskers vennlighet og snodige ord og atferd)

Men uansett er jeg din venn, for inni meg er jeg jo født med denne utviklingsforstyrrelsen og den forsvinner ikke som min psykiater liker å påpeke.

Men snart blir hun 68 år og jeg er kurert på aspergervis, satt på plass med superlim så enhver sprekk og annerledeshet knapt kan sees eller merkes, i vertfall syns jeg det selv.

[Madelenemie]

Men det er jo akkurat her kompetente og motiverte behandlere burde komme inn! Hvordan motivere pasientene, hvordan formidle håp? Dette trodde jeg var en del av jobben deres...

Hei!

Men behandlere er som deg og meg, men uten asperger syndrom.

De kan ikke alt og vil ikke lære mer enn det en jobb fra 08.00 til 16.00 er.

De har sitt eget liv, sine egne motiver, sin eget ego som de lever for.

Jeg har tenkt en hel del på dette, på hvordan de bare kunne skrive ord som at jeg var "ikke behandlingsmotagelig" fordi så i min egen verden, fordi jeg ikke kunne snakke annet enn ord som stod i en bok...

Uten utdanning fikk jeg som eneste menneske kontakt med en autistisk gutt på 5 år, Nic waal lurte på hvordan det hele var mulig, men jeg brukte kun meg selv, når han ville ha kontakt snudde jeg meg, når han så på meg snudde jeg meg vekk, ikke fordi jeg tenkte bevisst på det, men fordi hans kontakt fikk meg til å ville ha avstand, etter hvert forstod jeg det, at vi begge var redde for kontakt, slik fikk vi kontakt.

Den kunnskapen jeg har om autisme, om måten å ha kontakt på, kan ingen andre vite noe om enn jeg med den kunnskapen jeg har om min autisme.

Men på samme måte kan de som jobber med psykisk lidelse kun gjøre det rette ved å lære av oss som har lidelsen, det er vi som sitter på mye av kunnskapen de trenger. men når man vil jobbe fra 08.00 til 16.00 og ikke har sitt arbeide som sin lidenskap, så skjer ikke de store ting, eller de store oppdagelser og gjennombrudd.

Det skjer i Australia og mange steder, hos Tony Attwood og flere andre, den eneste måten ting kan endres er gjennom idealisme, eller at vi som har lidelsene selv inntar helsevesen, ikke som pasienter, men som behandlere/kunnskapsformidlere.

[XbellaX]

Men det er jo akkurat her kompetente og motiverte behandlere burde komme inn! Hvordan motivere pasientene, hvordan formidle håp? Dette trodde jeg var en del av jobben deres...

''Men det er jo akkurat her kompetente og motiverte behandlere burde komme inn!''

Selv den aller dyktigste behandler kan ikke hjelpe en pasient som ikke vil bli hjulpet, man må ønske terapi selv.