psykiatere har trafikkreglene

[Bella Dotte]

Hei selv!

Nei hun har ikke det. Men jeg forstår at du liker å tro det eller se det slik. Det skaper sikkert en trygghet

For oss som har Asperger er huskelister og et sett med oppskrifter for sosiale situasjoner til stor hjelp, det finnes lærebøker som tar for seg akkurat dette. Ikke bare er det til stor hjelp, vi trenger det virkelig. Mennesker som Ms psykiater og min psykolog fremstår som allmektige for oss.

At vi kan ha en tendens til å anta at det som passer for oss, må være det rette for alle andre også, kan skyldes at vi sliter med å ta andres perspektiv, dette er en del av det å ha autisme.

[Madelenemie]

For oss som har Asperger er huskelister og et sett med oppskrifter for sosiale situasjoner til stor hjelp, det finnes lærebøker som tar for seg akkurat dette. Ikke bare er det til stor hjelp, vi trenger det virkelig. Mennesker som Ms psykiater og min psykolog fremstår som allmektige for oss.

At vi kan ha en tendens til å anta at det som passer for oss, må være det rette for alle andre også, kan skyldes at vi sliter med å ta andres perspektiv, dette er en del av det å ha autisme.

Hei!

Ja jeg tror ofte umiddelbart at mine løsninger er overførbare på andre.

Men det skyldes altså at jeg kanskje har vansker med å ta andres perspektiv?

Tror du det er vanlig ved autisme?

Jeg trodde jeg var ganske flink nå etter hvert på å ta andres perspektiv, når andre feks gråter og jeg forstår at dette ikke er forkjølelse etter at den saken er avklart så kan jeg kjenne med nedstemt/trist selv når jeg kommer hjem. Kanskje ikke så mye i situasjonen, jeg har da nok med å oppleve det triste menneske.

Slår et menneske seg et sted jeg vet er vondt reagerer jeg nokså fort, jeg kjenner smerten selv, så jeg må vel forstå ut i fra min egen erfaring at noe er vondt. (jeg tror det er sånn)

Det er nok derfor jeg blir så forferdelig fortvilt når jeg hører barnegråt, jeg får da lyst til å undersøke at foreldrene er snille, jeg pleier derfor noen ganger å gå etter familier med gråtende barn, jeg kan også gå helt opp til dem og spørre hvorfor barnet gråter, for jeg vil ikke at barn skal gråte, jeg blir redd de har det vondt.

Jeg har flere ganger mistet de jeg er sammen med fordi jeg har fulgt etter damer med gråtende barn. En gang på et spisested, holdt jeg meg først for ørene så sa jeg til min mann at jeg klarer ikke høre på dette mer. han prøvde å få meg til å sitte rolig, men jeg sa jeg ville gå å ta det barn opp for å riste det, jeg var så redd baby hadde det vondt. Da jeg sa dette til familien tok de selv opp sitt barn og roet det, så det løste seg, men det var jo rart de lot baby ligge slik å gråte/skrike/vræle, kanskje hadde luftsmerter eller en rap som måtte opp?. I en dyrepark fulgte jeg etter en ektepar som plaget sin datter, men da tok min mann meg og sa at mannen og damen så farlige ut, at vi skulle gå og ikke blande oss, jeg hadde det dårlig med den avgjørelsen.

[Madelenemie]

Det er nettopp repetisjon som ofte er svært nyttig for mange syke mennesker. I samtale med behandler.

Hei!

Ja akkurat det har jeg ikke tenkt på.

Jeg liker mine egne repetisjoner dvs ord og setninger jeg sier til jeg går lei noen ganger. Jeg går lei dem når det går opp for meg at dette er et avvik, da blir jeg ukomfortabel.

Men de få gangene min psykiater har spurt om noe fra min barndom har jeg følt det ubehagelig, og ikke noe jeg ser hensikten med å snakke om. Det er repitisjoner jeg msiliker, så det er nok forskjell på repitisjoner,

[Madelenemie]

Hei selv!

Nei hun har ikke det. Men jeg forstår at du liker å tro det eller se det slik. Det skaper sikkert en trygghet

Hei!

Ja :-)

Hun er nokså allmektig for meg, som bella dotte skriver, og mye lettere for meg å forstå enn en bok.

For bøker skriver side opp og siden ned om ting som er vanskelige å forstå om mennesker, men når jeg kommer til min psykiater kommer jeg med mitt liv, og får konkret svar, sånne svar som passer inn i hverdagssituasjoner, i vanlige liv, som handler om hva man sier når man snakker i telefon, ant sekunder man skal se i andres øyne, om det er greit å se ned, at det ikke er okey å snu seg i en samtale, hvorfor mennesker hever stemmen, at ens mann har rett til å få følelseutbrudd å kjefte på en(det er merkelig, men det er sånn det hele henger sammen), fortellinger om ulike mennesketyper, man får konkrete valg og man får en enkel innføring i sin egen diagnose uten merkelige ord og forklaringer. men lurer man på hva forsinket prossisering betyr, så får man enkle svar.

Også får man mye ros, sånt som å høre hvor søt man er, flink, smart, intelligent, søtt smil, pene klær, alle ens positive sider blir liksom ustanselig fremholdt osv... det er nok ikke rart man blir nokså forelsket :-)

Selv om min psykiater vet hvor mye feil jeg gjør, hvordan jeg terroriserer min mann med gjentagelser, eller mente at leker må stå på rekke og rad, bare sa hade og gikk, og hvilket merkelig barn jeg var som tok hele påleggsfatet og spiste opp all fisken uten å se opp, så syns hun likevel at jeg er et fantastisk søtt og behagelig mennesker :-) Det er veldig hyggelig når man får lov å føle seg som en svane.

Jeg liker det!

[Gjest billo]

Hei!

Ja :-)

Hun er nokså allmektig for meg, som bella dotte skriver, og mye lettere for meg å forstå enn en bok.

For bøker skriver side opp og siden ned om ting som er vanskelige å forstå om mennesker, men når jeg kommer til min psykiater kommer jeg med mitt liv, og får konkret svar, sånne svar som passer inn i hverdagssituasjoner, i vanlige liv, som handler om hva man sier når man snakker i telefon, ant sekunder man skal se i andres øyne, om det er greit å se ned, at det ikke er okey å snu seg i en samtale, hvorfor mennesker hever stemmen, at ens mann har rett til å få følelseutbrudd å kjefte på en(det er merkelig, men det er sånn det hele henger sammen), fortellinger om ulike mennesketyper, man får konkrete valg og man får en enkel innføring i sin egen diagnose uten merkelige ord og forklaringer. men lurer man på hva forsinket prossisering betyr, så får man enkle svar.

Også får man mye ros, sånt som å høre hvor søt man er, flink, smart, intelligent, søtt smil, pene klær, alle ens positive sider blir liksom ustanselig fremholdt osv... det er nok ikke rart man blir nokså forelsket :-)

Selv om min psykiater vet hvor mye feil jeg gjør, hvordan jeg terroriserer min mann med gjentagelser, eller mente at leker må stå på rekke og rad, bare sa hade og gikk, og hvilket merkelig barn jeg var som tok hele påleggsfatet og spiste opp all fisken uten å se opp, så syns hun likevel at jeg er et fantastisk søtt og behagelig mennesker :-) Det er veldig hyggelig når man får lov å føle seg som en svane.

Jeg liker det!

At hun fremstår som allmektig for deg betyr ikke at hun sitter på noen fasit slik du skriver. Det er din subjektive oppfatning dannet på bakgrunn av hvem du er og hva du trenger av hjelp og hva hun kan bistå deg med i den sammenhengen.

For meg høres det bare merkelig ut når du skriver at hun har noen fasit. Til det finnes det altfor mange ulike individer og ikke minst haugevis av ulike måter å bemøte ulike individer og ulike oppståtte situasjoner. Og så har vi i tillegg alt som kan endres av forutsetninger underveis, som gjør at man må være spontan og kunne "snu seg" på 123.

Jeg forstår at det er annerledes for deg

[Madelenemie]

At hun fremstår som allmektig for deg betyr ikke at hun sitter på noen fasit slik du skriver. Det er din subjektive oppfatning dannet på bakgrunn av hvem du er og hva du trenger av hjelp og hva hun kan bistå deg med i den sammenhengen.

For meg høres det bare merkelig ut når du skriver at hun har noen fasit. Til det finnes det altfor mange ulike individer og ikke minst haugevis av ulike måter å bemøte ulike individer og ulike oppståtte situasjoner. Og så har vi i tillegg alt som kan endres av forutsetninger underveis, som gjør at man må være spontan og kunne "snu seg" på 123.

Jeg forstår at det er annerledes for deg

Hei!

Ja det er veldig annerledes for meg.

For jeg tror det fins regler akkurat så konkrete som høflighets-reglene. Feks at man bruker titler, utviser høflighet for autoriteter, da mener jeg også eldre mennesker, benevner sine venner med respekt, håndhilser/ klemmer sine venner alt etter deres behov, ser etter at de har det de trenger, eks er oppmerksom på deres behov for mat og drikke, venter til sist med å gå av et fly, og vinker andre foran i trafikken når de har vanskelig for å komme ut på hovedvei osv osv...

Det er alle disse reglene som min psykiater liker og som hun syns er meget gode leveregler for meg. Disse kan jeg, da jeg syns de er lette, jeg kunne de fleste før jeg kom til henne. Men slikt som ekteskaps-reglene var ukjente for meg, de læres man ikke, eller telefonreglene, eller besøksreglene, det var en hel del regler jeg syntes var utydelige. Nå er de snakket igjennom og det er avklart, og alle menneskers ønsker å høre følgende setning på telefon, "Godag mitt navn er... jeg ringer i anledning ..." osv... jeg fikk før høre at "Gud så formell du er", men jeg er ikke så formell, jeg er jo bare så høflig sier min psykiater.

Å bruke etternavn på mine venner har også Bella Dotte nå forstår det nyttige av, før syntes hun det var rart at jeg omtalte henne og en annen venn med alle etternavn, de lo av dette, men så en dag skjønte hun forvirringen som oppstår når man ikke bruker etternavn på sine venner. dette skjønte hun da hun satt på frisørtimen med meg.