Litt ironisk...

[Bella Dotte]

Men mest trist. Jeg er noe nedstemt for tiden. Jeg føler meg vanlig, eller anonym/jeg forsvinner, det er ingen ting som engasjerer, irriterer eller gleder meg, og det er uvanlig for meg. Jeg isolerer meg nok også mer enn ellers. Det som startet det var nok da min psykolog tok opp et problem jeg tidligere hadde presentert ham for flere ganger - jeg opplever (av og til) at jeg skremmer folk, at fremmede skvetter til når de ser meg. Jeg synes jeg ser at andre får vennlige blikk fra fremmede, men det gjør jeg bare sjelden. Eller ikke så ofte som jeg hadde villet.

Noe som kanskje gjør det ekstra vanskelig, er at han i grunnen er litt av en "hunk". Jeg tror ikke en pen mann kan sette seg inn i hvordan det må være å være en mindre pen kvinne. Men han skal være empatisk, og da holder det ikke å bare vite noe om ting man selv har vært med på! Jeg synes ikke han fikset det bra i det hele tatt. Jeg fortalte om hva jeg opplevde, og han sa seg enig i det! Det er ikke akkurat riktig tidspunkt å jatte med... Han kunne ha hjulpet meg å forsone meg med det, eller flyttet fokus vekk, eller motsagt meg, eller lagt vekt på at det ytre ikke er så viktig el l, tusen andre muligheter. Istedet sa han at jeg burde prøve å møte mine demoner... Det var veldig ekkelt, men jeg klarte ikke å stoppe, og da vi snakket om andre ting var jeg liksom blid igjen og alt var i orden. Men etterpå gråt jeg. Synes han at jeg ser ut som en demon? Takk skal du faen meg ha, liksom. Jeg synes han kunne ha forberedt seg, søkt råd eller kanskje henvist meg til en annen som hadde peiling, eller rett og slett latt være å ta det opp, når han ikke visste hva han skulle gjøre. Han hadde ingen plan, og det er den dårligste planen av alle.

Han er så søt og snill og hyggelig og høflig og velmenende og flink og klok, så jeg forventer mye av ham samtidig som jeg ikke kan bli sint på ham. Jeg føler ikke lenger så sterkt at jeg kan eller vil stole på ham og jeg er redd jeg ikke klarer/ønsker å engasjere meg. Men jeg vil ikke bare gi opp. Jeg har sagt til ham at jeg ble såret og at jeg ikke syntes at han hadde taklet det bra, men han hadde ikke noe alternativ eller engang noe godt svar, syntes jeg. Han sa ikke at jeg hadde misforstått og at jeg egentlig er pen, det kan han heller ikke si, for det er jeg ikke. Dette er ikke enkelt for ham heller. Har noen noen tips om hvordan jeg/vi bør gripe dette an?

[Bløtkaka]

Jøss. Jeg har aldri møtt ett menneske jeg har blitt skremt av utseende på. Ikke alle er veldig pene, greit nok. Og på film trikser de til det meste. Men i virkeligheten finnes det pene trekk i "alle".

Utfra det du skriver får jeg en følelse av at han kanskje mente at du ved å møte demonene dine kanskje finner ut at det ikke er slik likevel som du tror? Eller at du finner ut at det uansett ikke er viktig? Hvor ofte hever du blikket ditt og ser på dem og smiler hjertelig? Og hva slags reaksjon får du da?

[Bløtkaka]

Jøss. Jeg har aldri møtt ett menneske jeg har blitt skremt av utseende på. Ikke alle er veldig pene, greit nok. Og på film trikser de til det meste. Men i virkeligheten finnes det pene trekk i "alle".

Utfra det du skriver får jeg en følelse av at han kanskje mente at du ved å møte demonene dine kanskje finner ut at det ikke er slik likevel som du tror? Eller at du finner ut at det uansett ikke er viktig? Hvor ofte hever du blikket ditt og ser på dem og smiler hjertelig? Og hva slags reaksjon får du da?

(Jeg vet ikke jeg altså, jeg bare prøver å gjette, vet ikke om det er rett av meg eller ei)

[mrxx]

''Istedet sa han at jeg burde prøve å møte mine demoner.''.

''Synes han at jeg ser ut som en demon? Takk skal du faen meg ha, liksom.''

Han sier jo ikke at du ser ut som en demon? Hvorfor tolker du det slik?

[Bella Dotte]

Jøss. Jeg har aldri møtt ett menneske jeg har blitt skremt av utseende på. Ikke alle er veldig pene, greit nok. Og på film trikser de til det meste. Men i virkeligheten finnes det pene trekk i "alle".

Utfra det du skriver får jeg en følelse av at han kanskje mente at du ved å møte demonene dine kanskje finner ut at det ikke er slik likevel som du tror? Eller at du finner ut at det uansett ikke er viktig? Hvor ofte hever du blikket ditt og ser på dem og smiler hjertelig? Og hva slags reaksjon får du da?

Jeg ser ikke bort fra at han kan ha tatt i bruk en taktikk her, prøvd å utfordre meg, til å være kritisk, stille spørsmålstegn ved det han sier. Jeg finner meg ihvertfall ikke bare uten videre i det. Selv om jeg virkelig er ganske matt akkurat nå.

Når jeg tar kontakt med mennesker, får jeg stort sett greie reaksjoner, det er ikke det. Det er den første, automatiske responsen, som man bare med stor viljestyrke og tilstrekkelig profesjonalitet klarer å motstå, som jeg snakker om. Om pupillene utvider eller trekker seg sammen, hvis du skjønner.

[Gjest Hulderen]

Å møte sine demoner betyr ikke å se ut som en demon. Det har ikke noe med utseende å gjøre i det hele tatt. Å møte sine demoner betyr å ikke vike unna det som plager en.

I denne sammenhengen vil jeg tro han mente at du ikke skal isolere deg, men våge å møte mennesker. Han mente nok at du bare innbiller deg at folk ser stygt på deg fordi du frykter at du ser stygg ut. Nå skal du våge å teste ut at det ikke stemmer.

[Bella Dotte]

''Istedet sa han at jeg burde prøve å møte mine demoner.''.

''Synes han at jeg ser ut som en demon? Takk skal du faen meg ha, liksom.''

Han sier jo ikke at du ser ut som en demon? Hvorfor tolker du det slik?

Nei, han sa ikke det, men han sa ikke noe for å balansere det, heller.

[Bella Dotte]

Å møte sine demoner betyr ikke å se ut som en demon. Det har ikke noe med utseende å gjøre i det hele tatt. Å møte sine demoner betyr å ikke vike unna det som plager en.

I denne sammenhengen vil jeg tro han mente at du ikke skal isolere deg, men våge å møte mennesker. Han mente nok at du bare innbiller deg at folk ser stygt på deg fordi du frykter at du ser stygg ut. Nå skal du våge å teste ut at det ikke stemmer.

Jeg vet godt hva uttrykket å møte sine demoner betyr. Men hvorfor brukte han akkurat det uttrykket? Og jeg er (var) ute hele tiden og omgås kjente og ukjente mennesker overalt. Hvor mye mer skal jeg eksponere meg?

[mrxx]

Nei, han sa ikke det, men han sa ikke noe for å balansere det, heller.

Mulig det, men det blir feil å tolke det som at du ser ut som en demon og du vet jo at han ikke mener det.

[Gjest Hulderen]

Jeg vet godt hva uttrykket å møte sine demoner betyr. Men hvorfor brukte han akkurat det uttrykket? Og jeg er (var) ute hele tiden og omgås kjente og ukjente mennesker overalt. Hvor mye mer skal jeg eksponere meg?

Hvis du vet hva uttrykket å møte sine demoner betyr, hvorfor velger du da å mistolke ham?

Jeg vet ikke hvorfor han valgte akkurat det uttrykket. Det får du spørre ham om. Men du kommer ikke videre ved å tolke alt i verste mening.

[Bella Dotte]

Mulig det, men det blir feil å tolke det som at du ser ut som en demon og du vet jo at han ikke mener det.

Jeg tolket det ikke sånn, men jeg ble lei meg, og det at han brukte dette ordet gjorde ikke saken bedre.

Det jeg lurte på var altså om noen har noe tips til hva man kan gjøre (annerledes)?

[Bella Dotte]

Hvis du vet hva uttrykket å møte sine demoner betyr, hvorfor velger du da å mistolke ham?

Jeg vet ikke hvorfor han valgte akkurat det uttrykket. Det får du spørre ham om. Men du kommer ikke videre ved å tolke alt i verste mening.

Jeg tolket det ikke slik, hvorfor tolker du meg dithen?

Jeg kan selvfølgelig spørre ham om hvorfor ham brukte det ordet, men jeg tror ikke han vil kunne ha noe skikkelig svar på det, det er jo bare sånt man sier uten å tenke seg om. Og der er vi kanskje inne på noe - han pleier å være veldig omtenksom når han snakker med meg. Når han ikke er det, om spesielt når vi snakker om noe som er så "følsomt", blir jeg veldig lei meg.

[Gjest Kayia]

Alle mennesker har noen demoner. Det kan være å være redd for å snakke i forsamlinger, å føle at man ikke strekker til som forelder, å ikke tørre å sette grenser når andre pusher en lenger enn en selv vil, å føle seg mindre enn andre mennesker etc. Å slåss mot sine demoner betyr å slåss mot disse tankene slik at man får bukt med redselen sin.

I dette tilfellet snakket dere om at du føler deg mindre pen, og at folk virker skremt når de ser deg. Når han kaller dette "din demon" sier han (mellom linjene) at dette ikke stemmer, er ubegrunnet - at det er din redsel - ja din demon.

Når han sier at du skal slått mot dine demoner sier han altså at du skal slåss mot din ubegrunnede redsel for at du skremmer folk og ikke er pen nok.

Skjønner?

[Bella Dotte]

Alle mennesker har noen demoner. Det kan være å være redd for å snakke i forsamlinger, å føle at man ikke strekker til som forelder, å ikke tørre å sette grenser når andre pusher en lenger enn en selv vil, å føle seg mindre enn andre mennesker etc. Å slåss mot sine demoner betyr å slåss mot disse tankene slik at man får bukt med redselen sin.

I dette tilfellet snakket dere om at du føler deg mindre pen, og at folk virker skremt når de ser deg. Når han kaller dette "din demon" sier han (mellom linjene) at dette ikke stemmer, er ubegrunnet - at det er din redsel - ja din demon.

Når han sier at du skal slått mot dine demoner sier han altså at du skal slåss mot din ubegrunnede redsel for at du skremmer folk og ikke er pen nok.

Skjønner?

Jeg skjønner hva du sier, og det gir mening.

Men det var ikke noe sånt som det han sa.

Det er så rart, for ellers er han så hyggelig. Jeg antar at dette er for vanskelig for ham.

[Gjest Kayia]

Jeg skjønner hva du sier, og det gir mening.

Men det var ikke noe sånt som det han sa.

Det er så rart, for ellers er han så hyggelig. Jeg antar at dette er for vanskelig for ham.

Det er nok fordi at han brukte ett ord (demon) fra et ordspill (å slåss mot sine demoner) uten å være tydelig og presis til deg i tillegg. Du har sannsynligvis vært svært god til å skjule at dette gjorde deg såret, opprørt og usikker, så han skjønte ikke at han burde presisert hva han mente. Snakk med han om dette neste gang du

[Bella Dotte]

Det er nok fordi at han brukte ett ord (demon) fra et ordspill (å slåss mot sine demoner) uten å være tydelig og presis til deg i tillegg. Du har sannsynligvis vært svært god til å skjule at dette gjorde deg såret, opprørt og usikker, så han skjønte ikke at han burde presisert hva han mente. Snakk med han om dette neste gang du

Ja, jeg skal snakke mer med ham om det. Takk skal du ha, Kayia.

[Gjest Ladytron]

Jeg tolket det ikke sånn, men jeg ble lei meg, og det at han brukte dette ordet gjorde ikke saken bedre.

Det jeg lurte på var altså om noen har noe tips til hva man kan gjøre (annerledes)?

Det er et ganske vanlig uttrykk. Det har ingenting å gjøre med å ha utseende (eller personlighet) som en demon. Det er bare en metafor for å møte frykten sin, slik andre her har sagt.

[....AV]

Er du sikker på at folk "skvetter" fordi utseendet ditt skremmer dem? Jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt skremt av utseendet til en person.

Hva mener du med at han sa seg enig i det du fortalte? Sa han seg enig i at du har en skremmende fremtoning, eller aksepterte han bare at du sa at du tror du skremmer folk?

Når han ba deg møte dine demoner, tror også jeg at dette betyr at han ikke mener du ser skremmende ut, men heller at du skal tenke at dette ikke er riktig og være rak i ryggen når du møter folk. Demoner finnes ikke, dette uttrykket betyr derfor å møte sine ikke-relle frykter og overvinne dem. Det ville vært en rar ting å si hvis han faktisk mente at dette var et reelt problem som du bare må lære deg å leve med.

[Bella Dotte]

Er du sikker på at folk "skvetter" fordi utseendet ditt skremmer dem? Jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt skremt av utseendet til en person.

Hva mener du med at han sa seg enig i det du fortalte? Sa han seg enig i at du har en skremmende fremtoning, eller aksepterte han bare at du sa at du tror du skremmer folk?

Når han ba deg møte dine demoner, tror også jeg at dette betyr at han ikke mener du ser skremmende ut, men heller at du skal tenke at dette ikke er riktig og være rak i ryggen når du møter folk. Demoner finnes ikke, dette uttrykket betyr derfor å møte sine ikke-relle frykter og overvinne dem. Det ville vært en rar ting å si hvis han faktisk mente at dette var et reelt problem som du bare må lære deg å leve med.

''Er du sikker på at folk "skvetter" fordi utseendet ditt skremmer dem? Jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt skremt av utseendet til en person.''

Ikke skremt som i livredd (jeg tror hun vil drepe meg), men som at man "rykker til" - usj da, liksom.

Jeg har forresten lest litt, funnet historier fra voksne som har fått slengbemerkninger, og det har ikke jeg fått siden jeg gikk på skolen. Jeg har tenkt at voksne er jo høflige. Men nå vet jeg ikke?

''Hva mener du med at han sa seg enig i det du fortalte? Sa han seg enig i at du har en skremmende fremtoning, eller aksepterte han bare at du sa at du tror du skremmer folk?''

Han sa etterpå at han ikke synes jeg ser skremmende ut. Men han aksepterte så veldig, at jeg faktisk er usikker.

''Når han ba deg møte dine demoner, tror også jeg at dette betyr at han ikke mener du ser skremmende ut, men heller at du skal tenke at dette ikke er riktig og være rak i ryggen når du møter folk. Demoner finnes ikke, dette uttrykket betyr derfor å møte sine ikke-relle frykter og overvinne dem. Det ville vært en rar ting å si hvis han faktisk mente at dette var et reelt problem som du bare må lære deg å leve med.''

Av og til kan han være litt "utydelig". Alltid høflig. Han sier selv at han er "direkte", men det har jeg ikke merket noe til. Jeg tror han er redd for å si for mye i fare for å si noe galt, og så blir det også galt. Jeg hadde sett for meg at hvis han mente at det var noe jeg måtte lære meg å leve med, så ville han ha vært mer "trøstende". Men jeg mistenker at han slett ikke forstår problemet. Han er selv en meget pen mann og han har nok aldri blitt møtt med mistenksomhet, tvert imot "sloss" folk om å få være i nærheten av ham.

[Gjest Hulderen]

Jeg tolket det ikke slik, hvorfor tolker du meg dithen?

Jeg kan selvfølgelig spørre ham om hvorfor ham brukte det ordet, men jeg tror ikke han vil kunne ha noe skikkelig svar på det, det er jo bare sånt man sier uten å tenke seg om. Og der er vi kanskje inne på noe - han pleier å være veldig omtenksom når han snakker med meg. Når han ikke er det, om spesielt når vi snakker om noe som er så "følsomt", blir jeg veldig lei meg.

Jeg tolket ikke, du skrev rett ut i hovedinnlegget at du lurte på om han mente at du så ut som en demon.