NHD/Andre. Bør jeg kutte/redusere kontakten?

[Gjest kvinne fra øst..]

Mine foreldre begynner å dra på åra. Bor langt unna dem. De har ikke vært gode omsorgspersoner da jeg var liten.

Nå ringer jeg dem hver dag. Men stortsett det eneste de prater om er hvor syke de er.. Diabetes, hjerteproblemer, kols osv.. Jeg har da mine plager selv også, men det interesserer de seg ingenting om. Spør aldri og avfeier meg hvis jeg ymter noe frampå om det..

Det er SLITSOMT å alltid være "søppelbøtte" overfor mine foreldre.. Er ikke interessert i å sette dem på plass, av erfaring har de ingen selvinnsikt..

Bør jeg redusere/kutte kontakten med mine foreldre? Føler jo en viss forpliktelse overfor de også. De er veldig ensomme og har lite kontakt med andre.. Har tre brødre, men de blir ikke plaget av all elendigheta..

[Gjest germimate]

Dette kunne like gjerne vært skrevet av meg (bortsett fra at min mor ikke kan kommunisere noe særlig via språk).

Jeg jobber med å sette grenser og å si nei. Dette inkl også redusert kontakt. Du MÅ ta vare på deg selv du også.

Så ja, jeg synes du skal redusere kontakten.

[XbellaX]

''Bør jeg redusere/kutte kontakten med mine foreldre? Føler jo en viss forpliktelse overfor de også.''

Du kan utmerket godt redusere på kontakten men å kutte kontakten fullstendig blir i mine øyne overdramatisk (uten at jeg vet mer enn hva du skriver her). De er gamle mennesker, de har begrenset med aktivitet i hverdagen og sykdommer hører svært ofte med til alderdommen. Opparbeid deg en god dose overbærenhet, la de prate -de har kanskje ikke så mange å ha akkurat den dialogen de har med deg med mens du muligens har flere du kan gå til. Kutt ned på telefonsamtalene og gi dem tydelig beskjed du ringer (feks) i overimorgen.

[lealaus]

Ja, jeg tenker at du kan redusere kontakten. Trappe litt ned så de ikke kan kaste seg over deg med hvor lite du bryr deg eller noe sånt.

Du kan slå i ei plate om at du holder på med et prosjekt, at du har noen avtaler eller noe, slik at du i hvert fall har uttrykt at du kommer til å ha mindre kontakt.

Å konfrontere dem med helt ærlig hvorfor du ikke lenger har så hyppig kontakt, tror jeg bare kommer til å slå tilbake på deg selv - de vet trolig å vri det over til sin egen fordel og belaste samvittigheten din enda mer.

Gammelt folk bryr jeg meg ikke lenger om å "oppdra" - når det ikke har skjedd noen endring og selverkjennelse så langt, er det lite sannsynlig at det skulle skje nå. Det er ofte en tendens til at særheter blir enda særere når man trekker på årene. Veldig typisk at det er jentene som sitter med sånt når foreldrene blir gamle.

Jeg ville også ha jobbet litt med å stålsette meg selv de gangene dere har kontakt. Ikke forvente at du skal få komme til med ditt, ikke gå inn i diskusjoner, hør hva som blir sagt og ikke gå i fellen å tolke underliggende budskap. Si gjerne fra når du ringer at du har ti minutt før du må gå, hold deg til tiden.

Det vil være vanskelig uansett, og de første samtalene vil kunne være tøffe - men det er verdt å stå i det.

Jeg snakker av egen erfaring og vet noe om disse mekanismene. Nå har jeg et fullstendig overfladisk, men konfliktfritt forhold til mine gamle - og det passer meg helt ypperlig.

Lykke til