PF + alkohol = "sjarmerende"

[Gjest Matt og trist]

Min mor er narsissist. Det er forvirrende, overdøvende, skremmende og dominerende.

Når hun blir påseilet er det bare grelt, da kommer alt det usminkede frem. Sjarmen blir borte, de store ordene blir enda mer påståelige og jeg blir lei meg, matt, redd, oppgitt og jeg tenker: har jeg virkelig sett opp til dette mennesket...som barn altså. Har dette mennesket vært med på å forme meg. Har dette menneske vært det viktigste i mitt liv...i mange år. Har jeg blitt et dårligere menneske på grunn av dette. Mer utydelig moral? Jeg tenker at jeg har fått innpodet verdier som ligger og lurer i min personlighet. Jeg blir flau, usikker og redd for hva jeg er laget av. Jeg forsøker å distansere meg. I dag sa en person som var til stede at moren din er en stor narsissist, en oportunIst som gjør akkurat som hun vil. Jeg ble lei meg selv om jeg er enig. Motstridende og vanskelig. Ja, det er vondt å forholde seg, til dette. Rart med det, men samtidig så er jeg jo glad i henne. Kanskje er det bare fantasien om henne jeg er glad i?

[Madelenemie]

Hei!

Ja jeg tror det er fantasien om henne du er glad i!

Jeg tror ikke man kan virkelig elske en narsissist, hva er det å elske i en som behandler andre som om ingen er like perfekt som en selv, som tror en selv er fantastisk og uten feil,og som forteller fantasihistorier om hvor beundret blir over alt hvor kommer?

Det er et sørgelig lite menneske bak den fasaden som aldri synes å slå sprekker, som alltid og like intenst beundrer seg selv og sitt eget speilbilde. Og det stopper aldri!

Det er ikke rom for mennesker eller barn i en narsissist sitt liv, derfor lurer barna deres til slutt på om de fins, Den invitasjonen som av og til kommer, og som man klamrer seg til, er bare en brikke i et skuespill for andre, det er ingen interesse for noe eller noe annet enn seg selv.

Jeg lurer på om denne sykdommen kan behandles?

Jeg tror ikke det, for de jeg kjenner ville aldri oppsøkt hjelpeapparatet/ psykiatrien, de er jo perfekte, overmennesker, med spesielt utvalgte gener, blendende vakre, beundret og misunt av alle på sin arbeidsplass m.m, når de begynner å snakke om seg selv, sitter andre mennesker tause av forbløffelse over det de hører (tror jeg) som pårørende lytter man og tenker, "ja nå har jeg hørt A så kommer B" og sånn går det, man har funnet et mønster i det.

Det er ingen ting å elske i et tomt skall, når det bare fins en eneste drivkraft å fremstå perfekt, det er uekte og falskt, og alle vi som lever med dette er kun der for å bli brukt, vi eksisterer ikke for narsissisten, vi fins bare i det øyeblikk vi kan være til nytte/ha en bruksverdi.,

Jeg syns det er en forferdelig sykdom og jeg lurer på hvordan den oppstår, jeg tror den er beslektet med psykopati.

Jeg har syntes synd på disse menneskene, og noen ganger har jeg tenkt det virker som en psykose, for det nytter ikke å føre en samtale der man hører på den andre. Hvis samtalen ikke går helt som de vil får de raserianfall, når de får det er det min feil. Det er så merkelig?

Det er rart å tro at man selv er feilfri.

Jeg håper ikke du kaster bort tid på et slikt menneske, det vil dø med sin egen fantasi om egen suverenitet. Har man fått deler av sitt liv ødelagt av slike mennesker kan man få hjelp i psykiatrien, de vet hvordan det hele henger sammen, også kan man se fremover, når ansvar og følelser er plassert.

[Gjest Matt og trist]

Hei!

Ja jeg tror det er fantasien om henne du er glad i!

Jeg tror ikke man kan virkelig elske en narsissist, hva er det å elske i en som behandler andre som om ingen er like perfekt som en selv, som tror en selv er fantastisk og uten feil,og som forteller fantasihistorier om hvor beundret blir over alt hvor kommer?

Det er et sørgelig lite menneske bak den fasaden som aldri synes å slå sprekker, som alltid og like intenst beundrer seg selv og sitt eget speilbilde. Og det stopper aldri!

Det er ikke rom for mennesker eller barn i en narsissist sitt liv, derfor lurer barna deres til slutt på om de fins, Den invitasjonen som av og til kommer, og som man klamrer seg til, er bare en brikke i et skuespill for andre, det er ingen interesse for noe eller noe annet enn seg selv.

Jeg lurer på om denne sykdommen kan behandles?

Jeg tror ikke det, for de jeg kjenner ville aldri oppsøkt hjelpeapparatet/ psykiatrien, de er jo perfekte, overmennesker, med spesielt utvalgte gener, blendende vakre, beundret og misunt av alle på sin arbeidsplass m.m, når de begynner å snakke om seg selv, sitter andre mennesker tause av forbløffelse over det de hører (tror jeg) som pårørende lytter man og tenker, "ja nå har jeg hørt A så kommer B" og sånn går det, man har funnet et mønster i det.

Det er ingen ting å elske i et tomt skall, når det bare fins en eneste drivkraft å fremstå perfekt, det er uekte og falskt, og alle vi som lever med dette er kun der for å bli brukt, vi eksisterer ikke for narsissisten, vi fins bare i det øyeblikk vi kan være til nytte/ha en bruksverdi.,

Jeg syns det er en forferdelig sykdom og jeg lurer på hvordan den oppstår, jeg tror den er beslektet med psykopati.

Jeg har syntes synd på disse menneskene, og noen ganger har jeg tenkt det virker som en psykose, for det nytter ikke å føre en samtale der man hører på den andre. Hvis samtalen ikke går helt som de vil får de raserianfall, når de får det er det min feil. Det er så merkelig?

Det er rart å tro at man selv er feilfri.

Jeg håper ikke du kaster bort tid på et slikt menneske, det vil dø med sin egen fantasi om egen suverenitet. Har man fått deler av sitt liv ødelagt av slike mennesker kan man få hjelp i psykiatrien, de vet hvordan det hele henger sammen, også kan man se fremover, når ansvar og følelser er plassert.

Tusen takk for ditt omtenksomme og kloke svar. Det gjorde inntrykk på meg. Du skriver på en måte som gir meg noen andre vinkler og tanker. Jeg har lest svaret ditt flere ganger, det var så mange momenter å hente ut av teksten.

Jeg jobber med å koble meg av det følelsesmessige i forhold til denne personen. Det er vanskelig. Jeg gjør mange feil om igjen og om igjen, "back to square one" gang på gang.

Jeg må ta innover meg det faktum at dette menneske først og fremst er interessert i å fremme sitt eget ego og sine egne interesser. Ofte er det innpakket i tilsynelatende kjærlighetserklæringer og overdreven interesse, men det varer bare et kort sekund og så snur vinden igjen. Jeg blir usikker av slik oppførsel. Det preger meg også i andre sammenhenger. Jeg kan bli redd for andres utbrudd og følelsesmessige vendinger.

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg må ta tak og jobbe mer bevisst med dette. Det har jeg visst lenge, men det ble så tydelig disse dagene da også andre mennesker påpeker det som vi ellers bevarer lojalt som en slags "familiehemmelighet".

Takk igjen for svaret ditt.

[tonie]

Hei!

Ja jeg tror det er fantasien om henne du er glad i!

Jeg tror ikke man kan virkelig elske en narsissist, hva er det å elske i en som behandler andre som om ingen er like perfekt som en selv, som tror en selv er fantastisk og uten feil,og som forteller fantasihistorier om hvor beundret blir over alt hvor kommer?

Det er et sørgelig lite menneske bak den fasaden som aldri synes å slå sprekker, som alltid og like intenst beundrer seg selv og sitt eget speilbilde. Og det stopper aldri!

Det er ikke rom for mennesker eller barn i en narsissist sitt liv, derfor lurer barna deres til slutt på om de fins, Den invitasjonen som av og til kommer, og som man klamrer seg til, er bare en brikke i et skuespill for andre, det er ingen interesse for noe eller noe annet enn seg selv.

Jeg lurer på om denne sykdommen kan behandles?

Jeg tror ikke det, for de jeg kjenner ville aldri oppsøkt hjelpeapparatet/ psykiatrien, de er jo perfekte, overmennesker, med spesielt utvalgte gener, blendende vakre, beundret og misunt av alle på sin arbeidsplass m.m, når de begynner å snakke om seg selv, sitter andre mennesker tause av forbløffelse over det de hører (tror jeg) som pårørende lytter man og tenker, "ja nå har jeg hørt A så kommer B" og sånn går det, man har funnet et mønster i det.

Det er ingen ting å elske i et tomt skall, når det bare fins en eneste drivkraft å fremstå perfekt, det er uekte og falskt, og alle vi som lever med dette er kun der for å bli brukt, vi eksisterer ikke for narsissisten, vi fins bare i det øyeblikk vi kan være til nytte/ha en bruksverdi.,

Jeg syns det er en forferdelig sykdom og jeg lurer på hvordan den oppstår, jeg tror den er beslektet med psykopati.

Jeg har syntes synd på disse menneskene, og noen ganger har jeg tenkt det virker som en psykose, for det nytter ikke å føre en samtale der man hører på den andre. Hvis samtalen ikke går helt som de vil får de raserianfall, når de får det er det min feil. Det er så merkelig?

Det er rart å tro at man selv er feilfri.

Jeg håper ikke du kaster bort tid på et slikt menneske, det vil dø med sin egen fantasi om egen suverenitet. Har man fått deler av sitt liv ødelagt av slike mennesker kan man få hjelp i psykiatrien, de vet hvordan det hele henger sammen, også kan man se fremover, når ansvar og følelser er plassert.

Du må ha en i din nære krets eller familie. Du vet hva det er og hva det gjør med en.

[Colette]

Du må ha en i din nære krets eller familie. Du vet hva det er og hva det gjør med en.

''Du må ha en i din nære krets eller familie. Du vet hva det er og hva det gjør med en.''

Ikke sant? Sånn er det bare.

[Madelenemie]

Tusen takk for ditt omtenksomme og kloke svar. Det gjorde inntrykk på meg. Du skriver på en måte som gir meg noen andre vinkler og tanker. Jeg har lest svaret ditt flere ganger, det var så mange momenter å hente ut av teksten.

Jeg jobber med å koble meg av det følelsesmessige i forhold til denne personen. Det er vanskelig. Jeg gjør mange feil om igjen og om igjen, "back to square one" gang på gang.

Jeg må ta innover meg det faktum at dette menneske først og fremst er interessert i å fremme sitt eget ego og sine egne interesser. Ofte er det innpakket i tilsynelatende kjærlighetserklæringer og overdreven interesse, men det varer bare et kort sekund og så snur vinden igjen. Jeg blir usikker av slik oppførsel. Det preger meg også i andre sammenhenger. Jeg kan bli redd for andres utbrudd og følelsesmessige vendinger.

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg må ta tak og jobbe mer bevisst med dette. Det har jeg visst lenge, men det ble så tydelig disse dagene da også andre mennesker påpeker det som vi ellers bevarer lojalt som en slags "familiehemmelighet".

Takk igjen for svaret ditt.

Hei!

''Jeg må ta innover meg det faktum at dette menneske først og fremst er interessert i å fremme sitt eget ego og sine egne interesser. Ofte er det innpakket i tilsynelatende kjærlighetserklæringer og overdreven interesse, men det varer bare et kort sekund''

Det er dette som er så forvirrende, så ødeleggende og knusende for et barn. Kanskje forstår ikke barnet hvor usikkerheten kommer i fra, kanskje forstår det ikke ensomheten og gråten som hele livet sitter der inne en et sted.

Det er derfor jeg tror at de aller fleste mennesker som har levd med en foreldre som er narsissist, virkelig trenger hjelp av en psykiater, ikke for å se så mye tilbake, men for å forstå, og for å bygge opp en identitet som aldri riktig fikk mulighet til å utvikle seg fordi man ofte går rundt og lurer på "fins jeg?", man ser seg i speilet og tenker, "jo jeg fins, jeg vinker til meg selv", så går man bort og begynner lure igjen, "fins jeg?" så går man til speilet igjen. Speilet blir nesten det eneste som kan fortelle en at en eksisterer.

Selv hadde jeg eventyrene jeg levde i, bøkene med bildene, der fantes både min mor og far og de så meg :-) Men når jeg ikke samlet små blinkende steiner som bare jeg så, og som var perler iskongen (min far) la ut til meg om natten, så lurte jeg ofte på så mye.

Jeg holdt meg for meg selv, derfor overlevde jeg nokså uskadet.

Mor Teresa har sagt at "den verste sykdom som fins, er sykdommen å være uønsket og den fins det ingen medisin mot"

Å være barn av en narsissist handler mye om å være uønsket, for man er bare ønsket i det øyeblikk det kan være til fordel for sin forelder.

Jeg har fått god hjelp, jeg har det godt i dag, men jeg tror ikke jeg ville klart å komme dit jeg er i dag uten hjelp av min psykiater og min egen vilje.

Jeg håper du vil finne din vei og løsning, slik at du får frigjort deg og gitt deg selv det livet du mistet. Det fine ved livet, og muligheten vi har i vårt land er at det er aldri for sent å få gode dager.

[Gjest Matt og trist]

Hei!

''Jeg må ta innover meg det faktum at dette menneske først og fremst er interessert i å fremme sitt eget ego og sine egne interesser. Ofte er det innpakket i tilsynelatende kjærlighetserklæringer og overdreven interesse, men det varer bare et kort sekund''

Det er dette som er så forvirrende, så ødeleggende og knusende for et barn. Kanskje forstår ikke barnet hvor usikkerheten kommer i fra, kanskje forstår det ikke ensomheten og gråten som hele livet sitter der inne en et sted.

Det er derfor jeg tror at de aller fleste mennesker som har levd med en foreldre som er narsissist, virkelig trenger hjelp av en psykiater, ikke for å se så mye tilbake, men for å forstå, og for å bygge opp en identitet som aldri riktig fikk mulighet til å utvikle seg fordi man ofte går rundt og lurer på "fins jeg?", man ser seg i speilet og tenker, "jo jeg fins, jeg vinker til meg selv", så går man bort og begynner lure igjen, "fins jeg?" så går man til speilet igjen. Speilet blir nesten det eneste som kan fortelle en at en eksisterer.

Selv hadde jeg eventyrene jeg levde i, bøkene med bildene, der fantes både min mor og far og de så meg :-) Men når jeg ikke samlet små blinkende steiner som bare jeg så, og som var perler iskongen (min far) la ut til meg om natten, så lurte jeg ofte på så mye.

Jeg holdt meg for meg selv, derfor overlevde jeg nokså uskadet.

Mor Teresa har sagt at "den verste sykdom som fins, er sykdommen å være uønsket og den fins det ingen medisin mot"

Å være barn av en narsissist handler mye om å være uønsket, for man er bare ønsket i det øyeblikk det kan være til fordel for sin forelder.

Jeg har fått god hjelp, jeg har det godt i dag, men jeg tror ikke jeg ville klart å komme dit jeg er i dag uten hjelp av min psykiater og min egen vilje.

Jeg håper du vil finne din vei og løsning, slik at du får frigjort deg og gitt deg selv det livet du mistet. Det fine ved livet, og muligheten vi har i vårt land er at det er aldri for sent å få gode dager.

”Fins jeg?” Ja, jeg tviler ofte på at jeg er i en virkelighet. Jeg er usikker på min egen eksistens, og jeg tviler ofte på at jeg har et fast utseende. Dette har preget meg hele livet.

Jeg føler ofte ”ikke-eksistens” og ”ikke-tid” når jeg er alene. Da er det som om virkeligheten opphører for meg. Jeg kan bli veldig avhengig av å ha andre til stede for å kunne slappe av og å føle meg i livet. Jeg øver meg imidlertid på å være alene uten å få angst og ”miste” meg selv. Det er blitt langt bedre.

Du beskriver følelsene og usikkerheten veldig, veldig godt. Dette med å bli sett, og dette med speilbildet kjenner jeg igjen. Det du skriver om i utgangspunktet å være uønsket med mindre man er noe spesielt for sin forelder, er så treffende godt beskrevet.

Som barn husker jeg hvor glad jeg var i hallodamene på tv. Jeg drømte om at de ville ha meg som barnet deres. De så nemlig rett på meg og de snakket rett til meg. Jeg fantaserte mye rundt alt dette med øyenkontakten jeg hadde med dem. Jeg levde når de så på meg. Jeg samlet også på bilder av mennesker som så rett i kamera. Jeg hang dem opp på veggen og stirret og stirret inn i øynene på dem for å føle meg sett. Jeg var meg ikke dette så bevisst den gang, men jeg vet at det jeg var på jakt etter var noen som så meg. Jeg gjorde alt for å please andre voksne og for å bli sett av autoritetene. Fortsatt tror jeg at jeg strekker meg langt i så måte.

I de senere årene har jeg møtt mye støtte og jeg er blitt sett. Dette til tross, føler jeg at min opplevelse av identitet og eksistens er skjør, og jeg er veldig redd for å bli forlatt av dem som betyr noe for meg. Jeg ”forsvinner” lett, dissosierer og mister fornemmelsen av kontakt med andre. Men med den støtten jeg får bygger jeg meg stadig opp. Jeg har opplevd en forvandling, noe som gjør seg gjeldene i tankene på dagtid og i drømmene mine om natten.

Jeg er ikke lenger alene.

[Madelenemie]

”Fins jeg?” Ja, jeg tviler ofte på at jeg er i en virkelighet. Jeg er usikker på min egen eksistens, og jeg tviler ofte på at jeg har et fast utseende. Dette har preget meg hele livet.

Jeg føler ofte ”ikke-eksistens” og ”ikke-tid” når jeg er alene. Da er det som om virkeligheten opphører for meg. Jeg kan bli veldig avhengig av å ha andre til stede for å kunne slappe av og å føle meg i livet. Jeg øver meg imidlertid på å være alene uten å få angst og ”miste” meg selv. Det er blitt langt bedre.

Du beskriver følelsene og usikkerheten veldig, veldig godt. Dette med å bli sett, og dette med speilbildet kjenner jeg igjen. Det du skriver om i utgangspunktet å være uønsket med mindre man er noe spesielt for sin forelder, er så treffende godt beskrevet.

Som barn husker jeg hvor glad jeg var i hallodamene på tv. Jeg drømte om at de ville ha meg som barnet deres. De så nemlig rett på meg og de snakket rett til meg. Jeg fantaserte mye rundt alt dette med øyenkontakten jeg hadde med dem. Jeg levde når de så på meg. Jeg samlet også på bilder av mennesker som så rett i kamera. Jeg hang dem opp på veggen og stirret og stirret inn i øynene på dem for å føle meg sett. Jeg var meg ikke dette så bevisst den gang, men jeg vet at det jeg var på jakt etter var noen som så meg. Jeg gjorde alt for å please andre voksne og for å bli sett av autoritetene. Fortsatt tror jeg at jeg strekker meg langt i så måte.

I de senere årene har jeg møtt mye støtte og jeg er blitt sett. Dette til tross, føler jeg at min opplevelse av identitet og eksistens er skjør, og jeg er veldig redd for å bli forlatt av dem som betyr noe for meg. Jeg ”forsvinner” lett, dissosierer og mister fornemmelsen av kontakt med andre. Men med den støtten jeg får bygger jeg meg stadig opp. Jeg har opplevd en forvandling, noe som gjør seg gjeldene i tankene på dagtid og i drømmene mine om natten.

Jeg er ikke lenger alene.

Hei!

Så kan man lese og kjenne alvoret i dine ord!

Alvoret av å være alene hele barndommen.

Ingen der, bare alene, ingen å speile seg i, annet enn det ensomme bilde av andre, på tv eller i bøkene.

Vi som var barn av de verste burde ikke bare tie og smile og være hyggelige, vi burde kanskje si mere i fra, for vi vet mer enn noen hvor ødeleggende det er.

Jeg har mitt eget liv å starte med, kanskje er dette det viktigste for meg, for jeg tror ikke psykiatrien helt forstår hvor ødeleggende en slik forelder er.

[Mandolaika]

Hei!

Ja jeg tror det er fantasien om henne du er glad i!

Jeg tror ikke man kan virkelig elske en narsissist, hva er det å elske i en som behandler andre som om ingen er like perfekt som en selv, som tror en selv er fantastisk og uten feil,og som forteller fantasihistorier om hvor beundret blir over alt hvor kommer?

Det er et sørgelig lite menneske bak den fasaden som aldri synes å slå sprekker, som alltid og like intenst beundrer seg selv og sitt eget speilbilde. Og det stopper aldri!

Det er ikke rom for mennesker eller barn i en narsissist sitt liv, derfor lurer barna deres til slutt på om de fins, Den invitasjonen som av og til kommer, og som man klamrer seg til, er bare en brikke i et skuespill for andre, det er ingen interesse for noe eller noe annet enn seg selv.

Jeg lurer på om denne sykdommen kan behandles?

Jeg tror ikke det, for de jeg kjenner ville aldri oppsøkt hjelpeapparatet/ psykiatrien, de er jo perfekte, overmennesker, med spesielt utvalgte gener, blendende vakre, beundret og misunt av alle på sin arbeidsplass m.m, når de begynner å snakke om seg selv, sitter andre mennesker tause av forbløffelse over det de hører (tror jeg) som pårørende lytter man og tenker, "ja nå har jeg hørt A så kommer B" og sånn går det, man har funnet et mønster i det.

Det er ingen ting å elske i et tomt skall, når det bare fins en eneste drivkraft å fremstå perfekt, det er uekte og falskt, og alle vi som lever med dette er kun der for å bli brukt, vi eksisterer ikke for narsissisten, vi fins bare i det øyeblikk vi kan være til nytte/ha en bruksverdi.,

Jeg syns det er en forferdelig sykdom og jeg lurer på hvordan den oppstår, jeg tror den er beslektet med psykopati.

Jeg har syntes synd på disse menneskene, og noen ganger har jeg tenkt det virker som en psykose, for det nytter ikke å føre en samtale der man hører på den andre. Hvis samtalen ikke går helt som de vil får de raserianfall, når de får det er det min feil. Det er så merkelig?

Det er rart å tro at man selv er feilfri.

Jeg håper ikke du kaster bort tid på et slikt menneske, det vil dø med sin egen fantasi om egen suverenitet. Har man fått deler av sitt liv ødelagt av slike mennesker kan man få hjelp i psykiatrien, de vet hvordan det hele henger sammen, også kan man se fremover, når ansvar og følelser er plassert.

''jeg tror den er beslektet med psykopati.''

Jeg mener å ha hørt at narsissisme er en "mild" form for psykopati?

[Madelenemie]

''jeg tror den er beslektet med psykopati.''

Jeg mener å ha hørt at narsissisme er en "mild" form for psykopati?

Hei!

mm

Jeg har lest det samme.

Det er trist, trist for menneske som har dette, verre for de som uskyldige lider under det, de skades av det og jeg vet så godt hviorfor.

Når de er små, små sånn som alle har vært, så sitter ingen fugle mamme der og passer på, ingen kommer med mat, ingen er å se, det er helt helt stille i fugleredet, slik andre fuglemmaer er er ikke min fuglemamma. For slike fuglemammaer er ute på tur, de flyr for å vise seg og kun hvis noen spør om hun har barn, nevner hun barna, kun da ofrer hun dem en tanke. Hvis noen spør om å få se dem, så flyr hun hjem til redet, river dem opp på natten, klorer dem i håret rister dem i sjelen, og skriker inn i øret "nå tar du deg sammen din forbanna idiot" så flyr man ut på tur, redd, uønsket, hatet. Når man er vist frem, blir man sluppet bums i bakken, der kravler man rundt, tror man skal dø, og mange dør, jeg fant selv treet og redet, alene hver dag hvert år.

I trærne rundt satt alle de andre fuglefamiliene og så på og de sa " den fuglungen dør snart" og det var alle enige i, men den overlevde og ikke bare det, den plasserte skyld og den plasserte ansvar.

Alle fuglene var enige i at det var den onde fuglemammen sin skyld at fuglungen nesten døde. men var det det? var det fuglemmamens skyld eller alle de andre som ikke brydde seg?

de friske som bare så på.

[Mandolaika]

Hei!

mm

Jeg har lest det samme.

Det er trist, trist for menneske som har dette, verre for de som uskyldige lider under det, de skades av det og jeg vet så godt hviorfor.

Når de er små, små sånn som alle har vært, så sitter ingen fugle mamme der og passer på, ingen kommer med mat, ingen er å se, det er helt helt stille i fugleredet, slik andre fuglemmaer er er ikke min fuglemamma. For slike fuglemammaer er ute på tur, de flyr for å vise seg og kun hvis noen spør om hun har barn, nevner hun barna, kun da ofrer hun dem en tanke. Hvis noen spør om å få se dem, så flyr hun hjem til redet, river dem opp på natten, klorer dem i håret rister dem i sjelen, og skriker inn i øret "nå tar du deg sammen din forbanna idiot" så flyr man ut på tur, redd, uønsket, hatet. Når man er vist frem, blir man sluppet bums i bakken, der kravler man rundt, tror man skal dø, og mange dør, jeg fant selv treet og redet, alene hver dag hvert år.

I trærne rundt satt alle de andre fuglefamiliene og så på og de sa " den fuglungen dør snart" og det var alle enige i, men den overlevde og ikke bare det, den plasserte skyld og den plasserte ansvar.

Alle fuglene var enige i at det var den onde fuglemammen sin skyld at fuglungen nesten døde. men var det det? var det fuglemmamens skyld eller alle de andre som ikke brydde seg?

de friske som bare så på.

Du skriver så innmari godt!

[Madelenemie]

Du må ha en i din nære krets eller familie. Du vet hva det er og hva det gjør med en.

Hei!

Ja det som andre sier er min mor, mamma heter det,

Det er et skummelt ord et ord jeg måtte venne meg til, at mine barn syns er godt og fint og trygt. Et ord som for mine barn lukter godt, smaker godt, kjennes godt, da skjønte jeg gradvis hva mamma er, hva andre mente når de sa jeg skulle og ville dø for ordet mamma gjør ingen mor, det er hjertet som gjør det, hodet og sinnet, tankene og intellektet, fornuften og kjærligheten, uten det blir mamma er farlig ord et ord som dreper mange.

[mussa]

Hei!

mm

Jeg har lest det samme.

Det er trist, trist for menneske som har dette, verre for de som uskyldige lider under det, de skades av det og jeg vet så godt hviorfor.

Når de er små, små sånn som alle har vært, så sitter ingen fugle mamme der og passer på, ingen kommer med mat, ingen er å se, det er helt helt stille i fugleredet, slik andre fuglemmaer er er ikke min fuglemamma. For slike fuglemammaer er ute på tur, de flyr for å vise seg og kun hvis noen spør om hun har barn, nevner hun barna, kun da ofrer hun dem en tanke. Hvis noen spør om å få se dem, så flyr hun hjem til redet, river dem opp på natten, klorer dem i håret rister dem i sjelen, og skriker inn i øret "nå tar du deg sammen din forbanna idiot" så flyr man ut på tur, redd, uønsket, hatet. Når man er vist frem, blir man sluppet bums i bakken, der kravler man rundt, tror man skal dø, og mange dør, jeg fant selv treet og redet, alene hver dag hvert år.

I trærne rundt satt alle de andre fuglefamiliene og så på og de sa " den fuglungen dør snart" og det var alle enige i, men den overlevde og ikke bare det, den plasserte skyld og den plasserte ansvar.

Alle fuglene var enige i at det var den onde fuglemammen sin skyld at fuglungen nesten døde. men var det det? var det fuglemmamens skyld eller alle de andre som ikke brydde seg?

de friske som bare så på.

Det var veldig vakkert skrevet Madelenemie!

Jeg er full av beundring over måten du ordlegger deg.. og det er ikke første gangen!

[Madelenemie]

Det var veldig vakkert skrevet Madelenemie!

Jeg er full av beundring over måten du ordlegger deg.. og det er ikke første gangen!

Hei!

Takk :-)

[Madelenemie]

Du skriver så innmari godt!

Hei!

Takk :-)

[Gjest prust]

Hei!

mm

Jeg har lest det samme.

Det er trist, trist for menneske som har dette, verre for de som uskyldige lider under det, de skades av det og jeg vet så godt hviorfor.

Når de er små, små sånn som alle har vært, så sitter ingen fugle mamme der og passer på, ingen kommer med mat, ingen er å se, det er helt helt stille i fugleredet, slik andre fuglemmaer er er ikke min fuglemamma. For slike fuglemammaer er ute på tur, de flyr for å vise seg og kun hvis noen spør om hun har barn, nevner hun barna, kun da ofrer hun dem en tanke. Hvis noen spør om å få se dem, så flyr hun hjem til redet, river dem opp på natten, klorer dem i håret rister dem i sjelen, og skriker inn i øret "nå tar du deg sammen din forbanna idiot" så flyr man ut på tur, redd, uønsket, hatet. Når man er vist frem, blir man sluppet bums i bakken, der kravler man rundt, tror man skal dø, og mange dør, jeg fant selv treet og redet, alene hver dag hvert år.

I trærne rundt satt alle de andre fuglefamiliene og så på og de sa " den fuglungen dør snart" og det var alle enige i, men den overlevde og ikke bare det, den plasserte skyld og den plasserte ansvar.

Alle fuglene var enige i at det var den onde fuglemammen sin skyld at fuglungen nesten døde. men var det det? var det fuglemmamens skyld eller alle de andre som ikke brydde seg?

de friske som bare så på.

Dette gjorde inntrykk...