Sosial forby og sjenanse

[Gjest e.post]

Hei. Jeg vil være anonymt. Jeg er en kvinne som er 26.Har alltid vært opptatt med skolen og jobb. Jeg er nå ferdig med universitet. Men jeg sliter veldig mye med sosiale forbyr. Kan ikke være i sentrum for oppgaver og være i fokus. Jeg må alltid holde meg utenfor og være alene. Jeg mister mange muligheter i mitt liv fordi at jeg er sjenert og har sosiale problemer. jeg er veldig glad i mennesker og elsker å være med dem men noe hinder meg hele tiden. Jeg blir fort sjenert og er redd å snakke med folk spesielt hvis jeg treffer nye folk. Jeg må alltid prøve å holde meg utenfor mennesker på jobb eller på skolen. Dette gjør at jeg virker rart for andre og folk holder avstand med meg fordi de kanskje tror at jeg ikke liker dem eller deres kultur noe som ikke stemmer. Jeg elsker å være aktiv i debatter og være med folk, men kan ikke. Jeg skulle ønsket jeg hadde en annen type sykdom men ikke denne typen fordi jeg ikke finner noen vei ut av det. Jeg snakket med psykologer både på universitet og utenfor, uten at det hjalp. Det eneste jeg vet dette har ødelagt livet mitt brutalt. Jeg ønsker å dø nå fordi jeg ikke liker å være et menneske som ikke klarer jobbe med seg selv til å rette opp. Jeg tvinger meg til å å være med andre mennesker i arbeids liv eller i andre steder men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om. Jeg kan nesten ikke å snakke og blir sjenert hele tiden. Men jeg har nesten ikke problem med min nærmeste familie eller folk som jeg kjenner over lang tid og snakker mye med dem å diskutere alltid med dem. Jeg føler at jeg virker som en liten jente som trenger hjelp men jeg er voksen . Jeg føler at jeg kunne ha hatt et bedre liv hvis jeg hadde selvtillit og var mer sosialt og ikke sjenert. Jeg har snakket med psykologer og de anbefalte meg om jeg ikke bryr meg om mennesker når jeg har presentasjoner eller osv men problemer er at det hjelper ikke med kun råd. Jeg har alltid slitt med sosiale problemer i mitt liv med mer eller mindre grad men nå merker jeg enda mer i arbeidslivet og i gruppe arbeid. Dette gjør at jeg hater meg selv. Jeg hadde alltid drømmer om å være en del av samfunnet som jeg lever i ,men kan ikke. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg har denne sykdommen og vet ikke hvordan jeg skal behandle den. Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å bli bedre.jeg alltid føler at jeg kan ingenting og klare ikke å snakke og være blant folk.Jeg føler at det eneste ting som kunne ha hjulpet meg var at jeg var død. Har dere noe å anbefale meg? På forhånd takk.

[Cilien]

Hei. Kanskje du skulle prøve medisiner?

[Madelenemie]

Hei!

Men da har vi mye samme erfaring.

For meg sitter nesten ordene fast foran andre mennesker, jeg får de ikke ut. Men i dag er det blitt mye bedre :-)

Jeg virker sjenert, men jeg er ikke egentlig det, jeg bare har alltid hatt sosiale vansker, jeg vet ofte ikke hva jeg skal si, men jeg vet jeg liker mennesker og på min måte er glad i dem og bryr meg.

Jeg setter meg likevel for meg selv.

Jeg ville også dø fra alt dette en gang, følte meg så annerledes og viste ikke hva det var, eller at det hadde noe navn, noen forklaring, men så fikk jeg svar og mulighet til å forstå meg selv på en annen måte.

Nå har jeg noe som heter asperger syndrom en mild form for autisme, den sitter fast og kan lite endres på, men jeg har lært meg gradvis og akseptere det. samt finne en måte å leve med de vanskene på. Jeg skriver mye fordi mine kommunikasjons og formidlings-vansker er størst muntlig, jeg kan uttrykke meg bra skriftlig. Derfor skriver jeg mye. Det har hjulpet meg slik at også ordene har løsnet litt foran andre mennesker, men det har tatt mange år.

Jeg vet ikke hva du har, men jeg vet jeg så veldig gjennom hele livet egentlig ville ha kontakt med mennesker, men jeg klarte det ikke, , fikk det ikke til, det var en god del hinder og stengsler for meg. den dagen jeg fikk vite jeg hadde asperger syndrom og fikk forklaringer og hjelp ut i fra det løsnet det, jeg følte at livet lå åpent foran meg og jeg føler det enda, det er en god følelse.

Jeg håper du kan få hjelp med dine vansker uansett hva det er,

men har du fått noen utredning for din tilstand da? Vet du noe om autisme og asperger syndrom? Jeg klarer fint studier selv, men ikke gruppearbeide og jeg sliter veldig i arbeidslivet, eller slet, jeg falt ut av det. Nå prøver jeg meg på nytt. For med den nye kunnskapen om meg selv, klarer jeg bedre å være med mennesker, noen ganger vet de om mine kommunikasjonsvansker og da er de vennlige og tålmodige.

Jeg er sikker på det fins hjelp for deg!

[Bella Dotte]

Hei. Kanskje du skulle prøve medisiner?

Utredning først, så evt medisiner. Jeg synes mye i hovedinnlegget peker i retning mistanke om Asperger. Jeg klarer ikke skrive like fint som Madelenemie, men jeg har mye av samme erfaring som henne og som trådstarter.

[Gjest svarer]

Utredning først, så evt medisiner. Jeg synes mye i hovedinnlegget peker i retning mistanke om Asperger. Jeg klarer ikke skrive like fint som Madelenemie, men jeg har mye av samme erfaring som henne og som trådstarter.

En kan godt ha de problemene trådstarter har uten at det er asperger. Jeg syns noen ganger du er litt raskt ute med å tro at det er asperger når folk skriver om sosiale problemer. Selv om sosiale problemer er et kjennetegn på asperger så har de aller fleste med sosiale problemer ikke asperger. Det er veldig få personer som har asperger.

[skipohoi]

Hei,

Det høres forferdelig ut å ha det slik som du beskriver situasjonen din. Men nå er du på vei, nå har du spurt om råd/hjelp og det vil helt sikkert gå bedre for deg.

Når jeg var 14-15 år var jeg redd for fremmede og særlig mange folk på lite område. Så disko holdt jeg meg langt unna. Men i 19 årsalderen reiste jeg bort på skole, bodde på internat og drakk min første øl "i godt selskap". Så etter 2 år på internat og også 2 år til borte på skole så lærte jeg vanvittgt mye om å sosialisere meg og ikkje være redd folk. De er jo veldig hyggelige de fleste.

Når jeg av ulike grunner har vært "sliten" i livet har jeg fått "hjelp til selvhjelp" alternativt. EFT- terapi og coaching.

For noen hjelper det sikkert med "sterke" medisiner, men jeg personlig har best tro på å ta problemene med roten, i stedet for symptombehandling til det kjedsommelige.

Det er alvorlig når du ikke har lyst og leve, men vil dø. Tror du ikke det vil bli bedre?

Du skriver om kultur, jeg har vært litt i Øst- Europa og sett. Der er jo folk endel "fattigere" på penger enn her, men jeg synest generelt at folk i gatene hvor jeg har vært virker glade og fornøyde. Men det er jo tiggere som i storbyene her, der også.

Har du noen hobby, noe du interesser deg for? Hva liker du å gjøre i fritiden? Liker du sport/ liker du musikk eller å synge? Når du treffer folk på jobb og sånn kan du snakke om interessene dine/ hobbyen din.

Du er flink som ikke gir opp, men som skriver her inne om dine problem. Det er jo en form for "snakk" dette også. Selv om det er anonymt.

Ellers, om en trivst best uten fremmede rundt seg, kan det jo være lurt å bo på landet. Så kan du gå ut å snakke med kuer og sauer som er ute og beiter langs veien. Dyr er alltid klar for en "samtale".

Jeg er gutt, 34 år og ser nesten på hele livet som et mysterium.

Håper disse ord er til nytte for deg på et vis. Jeg vil uansett ønske deg lykke til med "prosjektet".

[Gjest Ladytron]

Utredning først, så evt medisiner. Jeg synes mye i hovedinnlegget peker i retning mistanke om Asperger. Jeg klarer ikke skrive like fint som Madelenemie, men jeg har mye av samme erfaring som henne og som trådstarter.

Jeg har ikke asperger (det vet jeg med sikkerhet fordi jeg har vært gjennom nevropsykologisk utredning - ikke pga. sosiale problemer, men på grunn av andre vansker), men kjente meg godt igjen i det trådstarter skrev.

Slik hadde jeg det selv i mange år, på grunn av en vond barndom som førte til sosial angst... I dag har jeg mye mindre sosial angst, men det er fortsatt noen situasjoner som er vanskelig, primært det å komme som ukjent inn i en ny gruppe... Det går bedre nå som jeg er villig til å jobbe med angsten og prøver med små steg å gå utover comfort-sonen min, utvider den litt og litt og prøver å ha et positivt syn på andre mennesker.

Ville vel egentlig få fram at sosial fobi og asperger ikke trenger å ha noen sammenheng...

[Gjest germimate]

Hei. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver, og jeg vet hvor vondt det er å ha det sånn.

Det finnes god hjelp å få for dette. Jeg vil anbefale deg at du snakker med din fastlege og ber om henvisning til en kompetent behandler på sosial fobi. For meg har eksponering kombinert med terapi gjort underverker.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

[Bella Dotte]

Jeg tenker på Asperger når jeg leser din beskrivelse. Her prøver jeg å forklare litt om hvorfor jeg tenker det.

''Jeg snakket med psykologer både på universitet og utenfor, uten at det hjalp.''

Det er klassisk at mennesker med Asperger ikke kan nyttiggjøre seg vanlig psykologbehandling med fokus på endre feilaktige tankemønstre. Du har prøvd behandling, men det har ikke hjulpet? Hva har du gjort, og hvor lenge?

''Jeg tvinger meg til å å være med andre mennesker i arbeids liv eller i andre steder men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om. Jeg kan nesten ikke å snakke og blir sjenert hele tiden. ''

Du har eksponert deg, men du blir ikke bedre? Selvfølgelig blir man ikke bedre av å eksponere seg når man ikke vet hvordan og opplever at man feiler gang på gang.

''Jeg føler at jeg virker som en liten jente som trenger hjelp men jeg er voksen .''

Akkurat sånn hadde jeg det for 4-5 år siden. Ikke noe rart man føler seg hjelpeløs og virker bortkommen, om man ikke vet "hva som foregår".

''Jeg har snakket med psykologer og de anbefalte meg om jeg ikke bryr meg om mennesker når jeg har presentasjoner eller osv men problemer er at det hjelper ikke med kun råd. ''

Dette er også ganske typisk, at man får råd som liksom skal passe for alle, men de virker ikke, de er ikke brukbare. Mennesker med Asperger trenger litt mer tilrettelagt opplæring.

''Jeg har alltid slitt med sosiale problemer i mitt liv med mer eller mindre grad men nå merker jeg enda mer i arbeidslivet og i gruppe arbeid. ''

Dette er ikke noe som har oppstått i voksen alder, men har fulgt med deg hele livet?

Ta kontakt med din fastlege og forklar hva du sliter med. Han eller hun kan henvise deg til utredning og videre behandling. Du skal ikke behøve å ha det sånn. Dessverre er ikke alle fastleger oppdatert på alle tilstander, så sjekk litt på nettet om Asperger; hvis du synes det kan passe med hvordan du har det, må du kanskje presisere at du vil bli utredet for dette. Asperger hos kvinner blir ikke så lett oppdaget, og mange tror at det er bare noe barn har, evt menn. Men vi er ihvertfall to her på DOL som har den diagnosen, og jeg kjenner mange andre som har den, så den er slett ikke sjelden.

[Bella Dotte]

Jeg trodde også at jeg hadde sosial fobi, og alle sa til meg at jeg var sjenert. Men man er ikke sjenert når man er voksen! Det er bare barn som er sjenert!

Etter en nevropykologisk utredning fikk jeg diagnosen Asperger syndrom. Da falt mange biter på plass. For jeg var ikke egentlig redd for folk, jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med dem.

Jeg har også hatt sosial angst. Jeg ble helt tom i hodet i sosiale settinger. Visste ikke hva jeg skulle si. Visste ingen ting.

Jeg fikk noe hjelp av vanlig psykologbehandling, men det var mye mer effektivt og målrettet å snakke med en sosionom. Nå går jeg igjen til psykolog, men de vanlige trygdepsykologene er bare å droppe, de vet ikke hva de holder på med (eller de kan ingeting om hvordan behandle en pasient med Asperger) - jeg har heldigvis kommet inn på voksenhabiliteringen hvor det er ekspertise. Jeg har også gått i gruppe i Angstringen. Det var knalltøft til å begynne med, men det bidro etterhvert til å gi meg nødvendig trygghet og en del sosial trening. Nå er jeg ikke med i gruppa lenger, jeg har fått meg et sosialt liv utenom.

[Gjest Ladytron]

Jeg trodde også at jeg hadde sosial fobi, og alle sa til meg at jeg var sjenert. Men man er ikke sjenert når man er voksen! Det er bare barn som er sjenert!

Etter en nevropykologisk utredning fikk jeg diagnosen Asperger syndrom. Da falt mange biter på plass. For jeg var ikke egentlig redd for folk, jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med dem.

Jeg har også hatt sosial angst. Jeg ble helt tom i hodet i sosiale settinger. Visste ikke hva jeg skulle si. Visste ingen ting.

Jeg fikk noe hjelp av vanlig psykologbehandling, men det var mye mer effektivt og målrettet å snakke med en sosionom. Nå går jeg igjen til psykolog, men de vanlige trygdepsykologene er bare å droppe, de vet ikke hva de holder på med (eller de kan ingeting om hvordan behandle en pasient med Asperger) - jeg har heldigvis kommet inn på voksenhabiliteringen hvor det er ekspertise. Jeg har også gått i gruppe i Angstringen. Det var knalltøft til å begynne med, men det bidro etterhvert til å gi meg nødvendig trygghet og en del sosial trening. Nå er jeg ikke med i gruppa lenger, jeg har fått meg et sosialt liv utenom.

Er man sjenert som barn er man gjerne sjenert som voksen også...

Hilsen voksen og (i noen situasjoner) sjenert,

[tonie]

Er man sjenert som barn er man gjerne sjenert som voksen også...

Hilsen voksen og (i noen situasjoner) sjenert,

Nice try, men det er nok asperger:)

[Bella Dotte]

En kan godt ha de problemene trådstarter har uten at det er asperger. Jeg syns noen ganger du er litt raskt ute med å tro at det er asperger når folk skriver om sosiale problemer. Selv om sosiale problemer er et kjennetegn på asperger så har de aller fleste med sosiale problemer ikke asperger. Det er veldig få personer som har asperger.

Det er ikke veldig få som har Asperger, selv om det sikkert er færre enn de som "bare" har sosial angst. Likevel er det vel verdt å se på andre alternativer når behandling mot sosial angst ikke har ført fram. Det er et stort problem med feilidiagnostisering innenfor psykiatrien, og spesielt kvinner går u- eller feildiagnostisert i mange år og får da heller ikke adekvat hjelp. Asperger er blant diagnosene hvor det er vanlig å slite med å kjenne etter og sette ord på hvordan man har det, og høy intelligens som gjør det mulig å kompensere (les: late som), kombinert med en sterk grad av perfeksjonisme, gjør det ikke så lett å presentere og få forståelse for sine vansker.

Jeg synes mange er vel kjappe med å foreslå medisiner, jeg.

(Et annet moment er at mennesker med Asperger ofte reagerer uvanlig på medisiner.)

Det var uansett ikke min mening å "kuppe" denne tråden, beklager.

[frosken]

Jeg trodde også at jeg hadde sosial fobi, og alle sa til meg at jeg var sjenert. Men man er ikke sjenert når man er voksen! Det er bare barn som er sjenert!

Etter en nevropykologisk utredning fikk jeg diagnosen Asperger syndrom. Da falt mange biter på plass. For jeg var ikke egentlig redd for folk, jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med dem.

Jeg har også hatt sosial angst. Jeg ble helt tom i hodet i sosiale settinger. Visste ikke hva jeg skulle si. Visste ingen ting.

Jeg fikk noe hjelp av vanlig psykologbehandling, men det var mye mer effektivt og målrettet å snakke med en sosionom. Nå går jeg igjen til psykolog, men de vanlige trygdepsykologene er bare å droppe, de vet ikke hva de holder på med (eller de kan ingeting om hvordan behandle en pasient med Asperger) - jeg har heldigvis kommet inn på voksenhabiliteringen hvor det er ekspertise. Jeg har også gått i gruppe i Angstringen. Det var knalltøft til å begynne med, men det bidro etterhvert til å gi meg nødvendig trygghet og en del sosial trening. Nå er jeg ikke med i gruppa lenger, jeg har fått meg et sosialt liv utenom.

''Men man er ikke sjenert når man er voksen! Det er bare barn som er sjenert!

''

Hva i all verden mener du med det?

[Bella Dotte]

''Men man er ikke sjenert når man er voksen! Det er bare barn som er sjenert!

''

Hva i all verden mener du med det?

Hva i all verden mener du med å spørre om hva jeg mener med det? ;-) Jeg mener det jeg sier. Voksne er ikke sjenerte. Voksne kan være introverte, beskjedne, tilbakeholdne, engstelige. Men når vi må, har vi ressurser og kan bruke vår vilje og sosiale kompetanse til å skjære igjennom hemninger, vi KAN hilse på naboens bror og svigerinne, vi trenger ikke gjemme oss bak naboens kone. De av oss som ikke liker å sprade rundt nakne eller nesten nakne, er ikke sjenerte, men bluferdige.

[Gjest lykke til videre!]

Hei! Du har fått mange, lange og fine svar her i tråden, og det tror jeg er fordi mange kjenner seg igjen i problemstillingen din og fordi du høres ut som en trivelig og sympatisk person, og du må for all del ikke finne på å ta ditt eget liv. Det er flere personer som sliter med å finne seg til rette sosialt og som føler at de ikke er verd noen ting pga dette, og noen snur denne frustrasjonen mot seg selv i form av selvhat. Disse menneskene ser en ofte ikke slite fordi det ikke vises så godt utenpå. Samfunnet i dag er så ensporet fokusert på at personer skal være så utadvendte, trygge og sosialt kompetente at de som er usikre lett føler seg mindreverdige og mindre kompetente. Men slik er det ikke! Det fins mange fantastiske sjenerte personer som er svært dyktige i arbeidet sitt, de trenger bare å få mer selvtillit. Det må være fælt å ha det sånn som du har det. Men vet du hva? Mange blir tryggere på seg selv med alderen. Det høres kanskje flåsete ut, men det stemmer. En klarer å senke skuldrene litt. Kanskje møter du en venn eller kjæreste som gir deg mer trygghet. Du må aldri gi opp selv om du er fortvilet, føler deg utenfor og ikke ser noen løsninger på det her. Det dukker helt sikkert opp en løsning for deg i framtiden, om du utfordrer og utvikler deg, eller finner en type arbeidsplass som er trygg for deg og hvor du finner deg til rette. Kunne du f.eks tenkt deg å jobbe i en barnehage et år? Barna gir deg mange positive tilbakemeldinger og de voksne er snille Mine beste venninner er sjenerte og er verdens beste og snilleste venninner. De sjenerte tror ikke bestandig de har så mye verdi, men er de mest spennende menneskene syns jeg

[Bella Dotte]

Hei! Du har fått mange, lange og fine svar her i tråden, og det tror jeg er fordi mange kjenner seg igjen i problemstillingen din og fordi du høres ut som en trivelig og sympatisk person, og du må for all del ikke finne på å ta ditt eget liv. Det er flere personer som sliter med å finne seg til rette sosialt og som føler at de ikke er verd noen ting pga dette, og noen snur denne frustrasjonen mot seg selv i form av selvhat. Disse menneskene ser en ofte ikke slite fordi det ikke vises så godt utenpå. Samfunnet i dag er så ensporet fokusert på at personer skal være så utadvendte, trygge og sosialt kompetente at de som er usikre lett føler seg mindreverdige og mindre kompetente. Men slik er det ikke! Det fins mange fantastiske sjenerte personer som er svært dyktige i arbeidet sitt, de trenger bare å få mer selvtillit. Det må være fælt å ha det sånn som du har det. Men vet du hva? Mange blir tryggere på seg selv med alderen. Det høres kanskje flåsete ut, men det stemmer. En klarer å senke skuldrene litt. Kanskje møter du en venn eller kjæreste som gir deg mer trygghet. Du må aldri gi opp selv om du er fortvilet, føler deg utenfor og ikke ser noen løsninger på det her. Det dukker helt sikkert opp en løsning for deg i framtiden, om du utfordrer og utvikler deg, eller finner en type arbeidsplass som er trygg for deg og hvor du finner deg til rette. Kunne du f.eks tenkt deg å jobbe i en barnehage et år? Barna gir deg mange positive tilbakemeldinger og de voksne er snille Mine beste venninner er sjenerte og er verdens beste og snilleste venninner. De sjenerte tror ikke bestandig de har så mye verdi, men er de mest spennende menneskene syns jeg

Uhu... flashback... jeg hadde praksisplass på et eldresenter, før jeg fikk diagnosen Asperger. Jeg var så positivt innstilt, jeg ville gjerne jobbe med eldre, og nå skulle jeg snart komme meg tilbake i jobb! Stillingen var miljøarbeider. Det skar seg fullstendig. Jobben passet ikke for meg i det hele tatt! Jeg skulle sette i gang og holde i gang samtaler - men jeg ante ikke hvordan man gjorde det! Jeg klarte ikke å forholde meg til kritikk/irettesettelser, og jeg opplevde mange av instruksjonene som motstridende. Mange av arbeidsoppgavene så jeg på som direkte meningsløse. Kollegaene var fantastiske, sjefen halvveis psykopat. Jeg følte meg presset til å fortsette, og ante ikke at eller hvordan jeg kunne si ifra at jeg ikke syntes dette var stedet for meg. Jeg ble totalt nedbrutt psykisk. Jobbkonsulenten kom med gullkornet: at jeg skulle "jobbe på meg selvtillit"! Han som skulle hjelpe meg, gikk bak ryggen min og skrev rapporter sammen med saksbehandler på Aetat som jeg ikke kjenner meg igjen i i det hele tatt, jeg fremstår som dum og lat og uengasjert og uhederlig. Jeg gikk på flere smeller mens jeg var med i det "prosjektet". Etterpå kom jeg endelig til psykolog. Det var på tide. På overtid, virkelig.

[frosken]

Hva i all verden mener du med å spørre om hva jeg mener med det? ;-) Jeg mener det jeg sier. Voksne er ikke sjenerte. Voksne kan være introverte, beskjedne, tilbakeholdne, engstelige. Men når vi må, har vi ressurser og kan bruke vår vilje og sosiale kompetanse til å skjære igjennom hemninger, vi KAN hilse på naboens bror og svigerinne, vi trenger ikke gjemme oss bak naboens kone. De av oss som ikke liker å sprade rundt nakne eller nesten nakne, er ikke sjenerte, men bluferdige.

Vi har tydeligvis forskjellig begrepsinnhold mht hva sjenanse innebærer. Ut i fra min forståelse av begrepet, så kan både barn og voksne oppleve sjenanse.

[Gjest svarer]

Hva i all verden mener du med å spørre om hva jeg mener med det? ;-) Jeg mener det jeg sier. Voksne er ikke sjenerte. Voksne kan være introverte, beskjedne, tilbakeholdne, engstelige. Men når vi må, har vi ressurser og kan bruke vår vilje og sosiale kompetanse til å skjære igjennom hemninger, vi KAN hilse på naboens bror og svigerinne, vi trenger ikke gjemme oss bak naboens kone. De av oss som ikke liker å sprade rundt nakne eller nesten nakne, er ikke sjenerte, men bluferdige.

Voksne kan være sjenerte

[Gjest Bjørneparken]

Jeg tenker på Asperger når jeg leser din beskrivelse. Her prøver jeg å forklare litt om hvorfor jeg tenker det.

''Jeg snakket med psykologer både på universitet og utenfor, uten at det hjalp.''

Det er klassisk at mennesker med Asperger ikke kan nyttiggjøre seg vanlig psykologbehandling med fokus på endre feilaktige tankemønstre. Du har prøvd behandling, men det har ikke hjulpet? Hva har du gjort, og hvor lenge?

''Jeg tvinger meg til å å være med andre mennesker i arbeids liv eller i andre steder men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om. Jeg kan nesten ikke å snakke og blir sjenert hele tiden. ''

Du har eksponert deg, men du blir ikke bedre? Selvfølgelig blir man ikke bedre av å eksponere seg når man ikke vet hvordan og opplever at man feiler gang på gang.

''Jeg føler at jeg virker som en liten jente som trenger hjelp men jeg er voksen .''

Akkurat sånn hadde jeg det for 4-5 år siden. Ikke noe rart man føler seg hjelpeløs og virker bortkommen, om man ikke vet "hva som foregår".

''Jeg har snakket med psykologer og de anbefalte meg om jeg ikke bryr meg om mennesker når jeg har presentasjoner eller osv men problemer er at det hjelper ikke med kun råd. ''

Dette er også ganske typisk, at man får råd som liksom skal passe for alle, men de virker ikke, de er ikke brukbare. Mennesker med Asperger trenger litt mer tilrettelagt opplæring.

''Jeg har alltid slitt med sosiale problemer i mitt liv med mer eller mindre grad men nå merker jeg enda mer i arbeidslivet og i gruppe arbeid. ''

Dette er ikke noe som har oppstått i voksen alder, men har fulgt med deg hele livet?

Ta kontakt med din fastlege og forklar hva du sliter med. Han eller hun kan henvise deg til utredning og videre behandling. Du skal ikke behøve å ha det sånn. Dessverre er ikke alle fastleger oppdatert på alle tilstander, så sjekk litt på nettet om Asperger; hvis du synes det kan passe med hvordan du har det, må du kanskje presisere at du vil bli utredet for dette. Asperger hos kvinner blir ikke så lett oppdaget, og mange tror at det er bare noe barn har, evt menn. Men vi er ihvertfall to her på DOL som har den diagnosen, og jeg kjenner mange andre som har den, så den er slett ikke sjelden.

Jeg støtter de andre her som sier alt med sosial fobi ikke trenger åvære asperger. Jeg kan kjenne meg igjen i alt av det trådstarter sier som du siterer her. Jeg nevnte etterhvert for min psykolog at jeg kanskje kunne ha asperger da jeg var så sosialt klønete, og den tanken fikk hun meg da vekk fra rimelig fort kan du si. Alle med sosial angst har slett ikke asperger. Asperger er så mye mer.