Sosial forby og sjenanse

[Madelenemie]

Jeg tenker på Asperger når jeg leser din beskrivelse. Her prøver jeg å forklare litt om hvorfor jeg tenker det.

''Jeg snakket med psykologer både på universitet og utenfor, uten at det hjalp.''

Det er klassisk at mennesker med Asperger ikke kan nyttiggjøre seg vanlig psykologbehandling med fokus på endre feilaktige tankemønstre. Du har prøvd behandling, men det har ikke hjulpet? Hva har du gjort, og hvor lenge?

''Jeg tvinger meg til å å være med andre mennesker i arbeids liv eller i andre steder men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om. Jeg kan nesten ikke å snakke og blir sjenert hele tiden. ''

Du har eksponert deg, men du blir ikke bedre? Selvfølgelig blir man ikke bedre av å eksponere seg når man ikke vet hvordan og opplever at man feiler gang på gang.

''Jeg føler at jeg virker som en liten jente som trenger hjelp men jeg er voksen .''

Akkurat sånn hadde jeg det for 4-5 år siden. Ikke noe rart man føler seg hjelpeløs og virker bortkommen, om man ikke vet "hva som foregår".

''Jeg har snakket med psykologer og de anbefalte meg om jeg ikke bryr meg om mennesker når jeg har presentasjoner eller osv men problemer er at det hjelper ikke med kun råd. ''

Dette er også ganske typisk, at man får råd som liksom skal passe for alle, men de virker ikke, de er ikke brukbare. Mennesker med Asperger trenger litt mer tilrettelagt opplæring.

''Jeg har alltid slitt med sosiale problemer i mitt liv med mer eller mindre grad men nå merker jeg enda mer i arbeidslivet og i gruppe arbeid. ''

Dette er ikke noe som har oppstått i voksen alder, men har fulgt med deg hele livet?

Ta kontakt med din fastlege og forklar hva du sliter med. Han eller hun kan henvise deg til utredning og videre behandling. Du skal ikke behøve å ha det sånn. Dessverre er ikke alle fastleger oppdatert på alle tilstander, så sjekk litt på nettet om Asperger; hvis du synes det kan passe med hvordan du har det, må du kanskje presisere at du vil bli utredet for dette. Asperger hos kvinner blir ikke så lett oppdaget, og mange tror at det er bare noe barn har, evt menn. Men vi er ihvertfall to her på DOL som har den diagnosen, og jeg kjenner mange andre som har den, så den er slett ikke sjelden.

Hei!

Ja jeg tenkte nok helt som deg om de utdrag av teksten du har tatt :-)

Kan sikkert være annet, men akkurat som deg tenkte jeg at hun har tydeligvis forsøkt å få hjelp, og når man skriver man ønsker å dø, så har marerittet nådd dit at det er farlig.

I vertfall hvis man har asperger syndrom.

Hvis en med asperger syndrom tenker ta sitt liv tror jeg de lykkes på første forsøk!

[Cilien]

Hva i all verden mener du med å spørre om hva jeg mener med det? ;-) Jeg mener det jeg sier. Voksne er ikke sjenerte. Voksne kan være introverte, beskjedne, tilbakeholdne, engstelige. Men når vi må, har vi ressurser og kan bruke vår vilje og sosiale kompetanse til å skjære igjennom hemninger, vi KAN hilse på naboens bror og svigerinne, vi trenger ikke gjemme oss bak naboens kone. De av oss som ikke liker å sprade rundt nakne eller nesten nakne, er ikke sjenerte, men bluferdige.

Selvfølgelig kan mennesker i alle aldre være sjenerte. Jeg er voksen og fremdeles sjenert.

[Cilien]

Jeg tenker på Asperger når jeg leser din beskrivelse. Her prøver jeg å forklare litt om hvorfor jeg tenker det.

''Jeg snakket med psykologer både på universitet og utenfor, uten at det hjalp.''

Det er klassisk at mennesker med Asperger ikke kan nyttiggjøre seg vanlig psykologbehandling med fokus på endre feilaktige tankemønstre. Du har prøvd behandling, men det har ikke hjulpet? Hva har du gjort, og hvor lenge?

''Jeg tvinger meg til å å være med andre mennesker i arbeids liv eller i andre steder men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om. Jeg kan nesten ikke å snakke og blir sjenert hele tiden. ''

Du har eksponert deg, men du blir ikke bedre? Selvfølgelig blir man ikke bedre av å eksponere seg når man ikke vet hvordan og opplever at man feiler gang på gang.

''Jeg føler at jeg virker som en liten jente som trenger hjelp men jeg er voksen .''

Akkurat sånn hadde jeg det for 4-5 år siden. Ikke noe rart man føler seg hjelpeløs og virker bortkommen, om man ikke vet "hva som foregår".

''Jeg har snakket med psykologer og de anbefalte meg om jeg ikke bryr meg om mennesker når jeg har presentasjoner eller osv men problemer er at det hjelper ikke med kun råd. ''

Dette er også ganske typisk, at man får råd som liksom skal passe for alle, men de virker ikke, de er ikke brukbare. Mennesker med Asperger trenger litt mer tilrettelagt opplæring.

''Jeg har alltid slitt med sosiale problemer i mitt liv med mer eller mindre grad men nå merker jeg enda mer i arbeidslivet og i gruppe arbeid. ''

Dette er ikke noe som har oppstått i voksen alder, men har fulgt med deg hele livet?

Ta kontakt med din fastlege og forklar hva du sliter med. Han eller hun kan henvise deg til utredning og videre behandling. Du skal ikke behøve å ha det sånn. Dessverre er ikke alle fastleger oppdatert på alle tilstander, så sjekk litt på nettet om Asperger; hvis du synes det kan passe med hvordan du har det, må du kanskje presisere at du vil bli utredet for dette. Asperger hos kvinner blir ikke så lett oppdaget, og mange tror at det er bare noe barn har, evt menn. Men vi er ihvertfall to her på DOL som har den diagnosen, og jeg kjenner mange andre som har den, så den er slett ikke sjelden.

Jeg tenker absolutt ikke asperger når jeg leser innlegget, men heller sosial angst.

[Bella Dotte]

Jeg støtter de andre her som sier alt med sosial fobi ikke trenger åvære asperger. Jeg kan kjenne meg igjen i alt av det trådstarter sier som du siterer her. Jeg nevnte etterhvert for min psykolog at jeg kanskje kunne ha asperger da jeg var så sosialt klønete, og den tanken fikk hun meg da vekk fra rimelig fort kan du si. Alle med sosial angst har slett ikke asperger. Asperger er så mye mer.

Dessverre fikk min fastlege dengang meg også fort vekk fra tanken om at jeg hadde Asperger. Det betydde to år til med prøving og fatal feiling før jeg til slutt ble tatt på alvor. Sukk.

[Gjest Bjørneparken]

Dessverre fikk min fastlege dengang meg også fort vekk fra tanken om at jeg hadde Asperger. Det betydde to år til med prøving og fatal feiling før jeg til slutt ble tatt på alvor. Sukk.

Mener det er noe forskjell på fastlegen og spesialisthelsetjenesten, da. Men du har sikkert rett i at folk kan ta feil.

[Bella Dotte]

Mener det er noe forskjell på fastlegen og spesialisthelsetjenesten, da. Men du har sikkert rett i at folk kan ta feil.

Javisst, det sier seg vel selv at spesielistene er mer spesialiserte og letttere kan fange opp de mer kompliserte eller uklare tilfellene. Men fastlegen er ofte "portvakten", og mange har en nærmest blind tiltro til dennes kompetanse.