Legen tror ikke noe på at jeg er narsissist...

[Bella Dotte]

Takk Madelenemie.

Jeg vet ikke jeg heller, men jeg tror man kan få depresjoner innimellom som jeg har hvor man innser alt det gale man gjort, men så går det over og så er alt tilbake til det vanlige igjen hvor man skader sine nærmeste.

Jeg har angret i mange år, men jeg vet ikke hva som er verst; skammen, eller det at det faktisk hendte. Jeg har forsøkt å gå videre siden, men det innhenter meg stadig, og jeg kommer ikke videre på innsiden. Det butter bare i alle ender når jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skal løse det og gå videre. Magen velter seg og protesterer mot det legen sier, jeg kjenner med hele meg at det ikke stemmer det hun sier.

Men jeg skal forsøke!

Etter hva du (omsider) forteller har du ikke vært aktivt med på disse forferdelige handlingene. Du har vonde minner fra disse episodene og du følte deg hjelpeløs? De som gjorde det har i tillegg klart å påføre deg skam og skyldfølelse... Skam kan sitte veldig hardt i og gjør at man ikke kommer videre. Jeg tror det er viktig at du snakker med din behandler om akkurat dette, selv om ikke alle er så kjent med skammens mekanikk. Det finnes noe litteratur om skam, jeg har selv "Skammens spor" av Marie Farstad, den kan anbefales og finnes på biblioteket.

[Bløtkaka]

Du var ikke engang aktivt med på det? Det er ikke noe rart om man blir "handlingslammet"! Hvilke konsekvenser ville det ha fått for deg om du "sladret"? Når man er ung har man ikke samme overikten over muligheter og konsekvenser som en voksen har.

Prøv å være litt grei med deg selv nå!!

Nei, det var ikke helt sånn det var. Jeg aktivt med på det (eneansvar), men handlingen var passiv, om det gir noen mening. I stedet for å gjøre oppgavene mine lot jeg det være, og jeg kan ikke engang begripe hvorfor. Jeg har ingen unnskyldning for det.

[Bella Dotte]

Nei, det var ikke helt sånn det var. Jeg aktivt med på det (eneansvar), men handlingen var passiv, om det gir noen mening. I stedet for å gjøre oppgavene mine lot jeg det være, og jeg kan ikke engang begripe hvorfor. Jeg har ingen unnskyldning for det.

Omsorgssvikt, med andre ord? Hvor mye ansvar skal man legge på en 15-åring?

[Bella Dotte]

Omsorgssvikt, med andre ord? Hvor mye ansvar skal man legge på en 15-åring?

Omsorgssvikt bruker man helst om mennesker. Vanskjøtsel, var nok heller ordet jeg mente å bruke...

[Bløtkaka]

Omsorgssvikt, med andre ord? Hvor mye ansvar skal man legge på en 15-åring?

Ja. Det var ikke så mye, det var kun to av arten. Jeg hadde fått det til helt fint i flere år før dette.

[Bella Dotte]

Ja. Det var ikke så mye, det var kun to av arten. Jeg hadde fått det til helt fint i flere år før dette.

Vet du hva som gjorde at du ikke klarte ansvaret lenger?

[Madelenemie]

Takk Madelenemie.

Jeg vet ikke jeg heller, men jeg tror man kan få depresjoner innimellom som jeg har hvor man innser alt det gale man gjort, men så går det over og så er alt tilbake til det vanlige igjen hvor man skader sine nærmeste.

Jeg har angret i mange år, men jeg vet ikke hva som er verst; skammen, eller det at det faktisk hendte. Jeg har forsøkt å gå videre siden, men det innhenter meg stadig, og jeg kommer ikke videre på innsiden. Det butter bare i alle ender når jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skal løse det og gå videre. Magen velter seg og protesterer mot det legen sier, jeg kjenner med hele meg at det ikke stemmer det hun sier.

Men jeg skal forsøke!

Hei!

Jeg vet ikke om du virkelig skader dine nærmeste eller om det også er noe du tror? Det syns jeg andre enn du bør uttale seg om.

Hvis du gjør det, er det jo svær alvorlig. Men innser du dine feil når du er "vanlig" og ikke har depresjon?

Eller mener du stort sett at du er et fantastisk menneske, skryter du og er selvhevdende når du er vanlig?

[Bløtkaka]

Vet du hva som gjorde at du ikke klarte ansvaret lenger?

Nei, jeg vet ikke. Jeg vet ikke om det forklarer noe, jeg hadde jo dette selvmordsforsøket ett par år tidligere. Selvfølelsen var ikke sikkert ikke på topp. Men jeg husker ikke hvordan jeg tenkte da. Jeg gikk på skolen osv. Jeg tror jeg hadde dårlig samvittighet, men den var jo tydeligvis ikke så stor at jeg handlet utifra den. I ettertid, etter at det var oppdaget "maste" foreldrene mine om at jeg hadde forandret meg sånn de siste årene, og lurte veldig på hva som var i veien. Men jeg var bare sur, sinna og lukket. Klarte ikke snakke med dem om følelsene mine.

I dag har jeg en katt, som fulgte med samboer. Jeg var vanvittig engstelig i starten, grudde meg veldig til å flytte inn pga. katten. Kunne ikke tillate meg å bli glad i ett dyr igjen, og var redd for at jeg ikke klarte å passe på den. Men med tid og stunder smeltet den jo hjertet mitt. Og det går bra, selv nå, den går inn og ut av katteluke, og det er ikke så mye jobb å passe på at den har skålene fulle med mat og friskt vann, og det står for meg som det viktigste jeg gjør om dagen, men jeg kjenner jo at når jeg er som nå, at jeg er litt likegyldig ift. den. Jeg føler ikke for å gå bort til den for å kose, og føler for å vifte den vekk når den søker kontakt (men jeg tar meg i det, og tar den på fanget og koser, og det er jo deilig, og den sover inntil meg om natta).

[Bløtkaka]

Hei!

Jeg vet ikke om du virkelig skader dine nærmeste eller om det også er noe du tror? Det syns jeg andre enn du bør uttale seg om.

Hvis du gjør det, er det jo svær alvorlig. Men innser du dine feil når du er "vanlig" og ikke har depresjon?

Eller mener du stort sett at du er et fantastisk menneske, skryter du og er selvhevdende når du er vanlig?

Jeg tror nok jeg skader dem, det er jo bare å lese tråden om hva jeg gjorde mot samboer.

Når jeg ikke er deprimert, er jeg gjerne sta, egoistisk, og tenker ikke på de rundt meg, at de også har følelser. Det er meg, meg og atter meg, enten det gjelder å skulle ha den siste sjokoladebiten eller viktigere ting. Det er liksom en selvfølge at det er meg og mitt som skal tas hensyn til. Jeg forstår det jo, når det blir påpekt, men jeg tenker ikke på at det er sånn jeg er i det jeg gjør det. Det ligger på en måte bare i meg.

[Madelenemie]

Nei, jeg vet ikke. Jeg vet ikke om det forklarer noe, jeg hadde jo dette selvmordsforsøket ett par år tidligere. Selvfølelsen var ikke sikkert ikke på topp. Men jeg husker ikke hvordan jeg tenkte da. Jeg gikk på skolen osv. Jeg tror jeg hadde dårlig samvittighet, men den var jo tydeligvis ikke så stor at jeg handlet utifra den. I ettertid, etter at det var oppdaget "maste" foreldrene mine om at jeg hadde forandret meg sånn de siste årene, og lurte veldig på hva som var i veien. Men jeg var bare sur, sinna og lukket. Klarte ikke snakke med dem om følelsene mine.

I dag har jeg en katt, som fulgte med samboer. Jeg var vanvittig engstelig i starten, grudde meg veldig til å flytte inn pga. katten. Kunne ikke tillate meg å bli glad i ett dyr igjen, og var redd for at jeg ikke klarte å passe på den. Men med tid og stunder smeltet den jo hjertet mitt. Og det går bra, selv nå, den går inn og ut av katteluke, og det er ikke så mye jobb å passe på at den har skålene fulle med mat og friskt vann, og det står for meg som det viktigste jeg gjør om dagen, men jeg kjenner jo at når jeg er som nå, at jeg er litt likegyldig ift. den. Jeg føler ikke for å gå bort til den for å kose, og føler for å vifte den vekk når den søker kontakt (men jeg tar meg i det, og tar den på fanget og koser, og det er jo deilig, og den sover inntil meg om natta).

Hei!

Har du plaget dyr ?

Hvis du føler avsky for dine egne handlinger tror jeg ikke du gjør noe slikt igjen.

Jeg har sett foreldre tillate at deres barn plager dyr, klemmer i stykker frosker eller er hardhendte med andre dyr. Jeg har flere ganger måtte si i fra. Til en dame sa jeg at slik starter antisosial atferd hos barn, jeg forklarte mer. Det er svært alvorlig å plage dyr, men det kommer også litt an på hvilken oppdragelse man har fått.

Først plager man dyr, så plager man barn, så dreper man mennesker, omtrent sånn tror jeg det går.

[Madelenemie]

Jeg tror nok jeg skader dem, det er jo bare å lese tråden om hva jeg gjorde mot samboer.

Når jeg ikke er deprimert, er jeg gjerne sta, egoistisk, og tenker ikke på de rundt meg, at de også har følelser. Det er meg, meg og atter meg, enten det gjelder å skulle ha den siste sjokoladebiten eller viktigere ting. Det er liksom en selvfølge at det er meg og mitt som skal tas hensyn til. Jeg forstår det jo, når det blir påpekt, men jeg tenker ikke på at det er sånn jeg er i det jeg gjør det. Det ligger på en måte bare i meg.

Hei!

Jeg har ikke lest i den tråden, men hvem sier at du er sånn, skal ha den siste biten og tenker bare på deg selv?

Slår du mennesker eller dyr?

[Bløtkaka]

Hei!

Har du plaget dyr ?

Hvis du føler avsky for dine egne handlinger tror jeg ikke du gjør noe slikt igjen.

Jeg har sett foreldre tillate at deres barn plager dyr, klemmer i stykker frosker eller er hardhendte med andre dyr. Jeg har flere ganger måtte si i fra. Til en dame sa jeg at slik starter antisosial atferd hos barn, jeg forklarte mer. Det er svært alvorlig å plage dyr, men det kommer også litt an på hvilken oppdragelse man har fått.

Først plager man dyr, så plager man barn, så dreper man mennesker, omtrent sånn tror jeg det går.

Ja, jeg plaget dyr, men aldri på den måten du snakker om. Jeg har "reddet" edderkopper og humler og bier og vepser osv. siden barnsben av. Men jeg har latt være å gi de for, utegang eller gjort rent for dem.

[Gjest togli]

Bløtkaka la inn noen fraser fra "lignende saker" i media i en annen tråd her. Jeg søkte på dem og så fant jeg det ut.

Ok.....

[Madelenemie]

Ja, jeg plaget dyr, men aldri på den måten du snakker om. Jeg har "reddet" edderkopper og humler og bier og vepser osv. siden barnsben av. Men jeg har latt være å gi de for, utegang eller gjort rent for dem.

Hei!

Gjorde du det med vitende og vilje, med ønske om å plage dem?

Eller var du syk og ulykkelig?

[Bløtkaka]

Hei!

Jeg har ikke lest i den tråden, men hvem sier at du er sånn, skal ha den siste biten og tenker bare på deg selv?

Slår du mennesker eller dyr?

Jeg sier at jeg er sånn, og av og til lurer noen på hvorfor jeg alltid skal bestemme alt osv.

Nei, jeg har aldri slått hverken mennesker eller dyr, heldigvis.

[Gjest togli]

Jeg gjetter på at hun gikk inn i ett av mine tidligere innlegg, og googlet det jeg har limt inn fra internett.

Ingenting av det jeg limte inn der er forøvrig direkte knyttet til meg, sånn at det er sagt. Jeg har aldri vært voldelig eller gjort noe aktivt, men jeg var veldig, veldig passiv og gjorde ikke det som var mitt ansvar. Heldigvis ble det oppdaget veldig fort, så resultatet ble langt fra det som det skrives om i media, men jeg vet ærlig talt ikke hvor langt det hadde gått om det ikke ble oppdaget så fort.

Om det kunne ha skjedd igjen, vet jeg ikke, jeg har aldri satt meg i den situasjonen igjen hvor jeg har hatt lignende ansvar, og ikke har jeg noe ønske om å gjøre det igjen heller. Derfor er jeg så redd for at de skal gjøre meg "bra", slik at jeg kanskje trooor at det ikke vil skje igjen, også får jeg barn eller noe, også skjer det igjen, men med langt, langt alvorligere konsekvenser.

Skjønner...

Uansett er du veldig bevisst på hva som gikk galt den gangen, og du er en stor erfaring rikere. Synes du skal legge dette bak deg og ikke la dette definere deg som menneske!

[Bløtkaka]

Hei!

Gjorde du det med vitende og vilje, med ønske om å plage dem?

Eller var du syk og ulykkelig?

Vel, jeg gjorde det jo med vitende iallefall, men jeg hadde ikke akkurat noe ønske om at de skulle lide.

Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg forstår det ikke, det er bare grusomt.

[Madelenemie]

Vel, jeg gjorde det jo med vitende iallefall, men jeg hadde ikke akkurat noe ønske om at de skulle lide.

Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg forstår det ikke, det er bare grusomt.

Hei!

Hvis du gjorde det med vitende så ville du vel at de skulle lide.

Hvis du glemte å gi mat kanskje fordi du var syk er det uansvarlighet, men ikke ondskapsfullt på samme måte.

Jeg får nå en følelse av at du overdriver det, jeg vet ikke hvorfor men jeg får den følelsen. Når jeg har vært dårlig har det vært mer tiltak å stelle med dyrene mine, jeg gjør det likevel, men det er fordi jeg er obs på deres behov, samt er ansvarlig. Hvis du er umoden og litt uansvarlig, er det nok det du er og ikke ond.

Mine foreldre var umodne og uansvarlige, ikke direkte onde, det er en forskjell der. Umodenhet tror jeg man kan jobbe med, både selv og ved å gå til en psykiater. Alle mennesker kan ha noen umodne trekk, er man umoden i sin personlighet er det verre, da er det nok en personlighetsforstyrrelse, men slik jeg har forstått det fins det mye god hjelp for dette.

Men du må altså ville det og det medfører som første steg at du må bestemme deg for å tåle ubehag. Kanskje kan du tenke ut noe du ikke liker å gjøre, også gjør du det, for å gi deg selv litt ubehag, trene opp følelsen av å utholde det.

Hvis det er noe som er vanskelig for deg, men som du vet din samboer liker/setter pris på, så gi deg selv ubehaget for å gjøre han nor godt, feks. Du kan tenke ut noe.

[Bella Dotte]

Nei, jeg vet ikke. Jeg vet ikke om det forklarer noe, jeg hadde jo dette selvmordsforsøket ett par år tidligere. Selvfølelsen var ikke sikkert ikke på topp. Men jeg husker ikke hvordan jeg tenkte da. Jeg gikk på skolen osv. Jeg tror jeg hadde dårlig samvittighet, men den var jo tydeligvis ikke så stor at jeg handlet utifra den. I ettertid, etter at det var oppdaget "maste" foreldrene mine om at jeg hadde forandret meg sånn de siste årene, og lurte veldig på hva som var i veien. Men jeg var bare sur, sinna og lukket. Klarte ikke snakke med dem om følelsene mine.

I dag har jeg en katt, som fulgte med samboer. Jeg var vanvittig engstelig i starten, grudde meg veldig til å flytte inn pga. katten. Kunne ikke tillate meg å bli glad i ett dyr igjen, og var redd for at jeg ikke klarte å passe på den. Men med tid og stunder smeltet den jo hjertet mitt. Og det går bra, selv nå, den går inn og ut av katteluke, og det er ikke så mye jobb å passe på at den har skålene fulle med mat og friskt vann, og det står for meg som det viktigste jeg gjør om dagen, men jeg kjenner jo at når jeg er som nå, at jeg er litt likegyldig ift. den. Jeg føler ikke for å gå bort til den for å kose, og føler for å vifte den vekk når den søker kontakt (men jeg tar meg i det, og tar den på fanget og koser, og det er jo deilig, og den sover inntil meg om natta).

Uff, jeg hadde ikke lagt merke til at du hadde skrevet at du hadde forsøkt å ta livet ditt. Da kan vi vel nesten regne med at du ikke hadde det så bra! Det er helt vanlig at man ikke kan snakke om vanskelige ting med foreldrene sine. Det er blant annet derfor det finnes profesjonelle.

Jeg tror pusekatten deres kjenner deg og forstår deg og at den har tilgitt deg..! La den få lov til å ta plass i hjertet og livet ditt.

[Bløtkaka]

Etter hva du (omsider) forteller har du ikke vært aktivt med på disse forferdelige handlingene. Du har vonde minner fra disse episodene og du følte deg hjelpeløs? De som gjorde det har i tillegg klart å påføre deg skam og skyldfølelse... Skam kan sitte veldig hardt i og gjør at man ikke kommer videre. Jeg tror det er viktig at du snakker med din behandler om akkurat dette, selv om ikke alle er så kjent med skammens mekanikk. Det finnes noe litteratur om skam, jeg har selv "Skammens spor" av Marie Farstad, den kan anbefales og finnes på biblioteket.

Takk for bokanbefaling. Den er bestilt!