Ang venner.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har rotet vekk den inndelingen på hvem som er en venn.

Jeg trenger den, for nå er det gått helt i surr for meg.

Ordentlig i surr.

Jeg tror jo alle hyggelige mennesker er mine venner og det er de ikke og det er blitt komplisert.

Rådgivere, leger, psykologer, naboer m.fl, alt er et rot, jeg tror de er mine venner når de ønsker meg alt godt og stiller så mye opp for meg, spesielt de i helsetjenesten tror jeg er mine venner så blir jeg så overrasket når jeg forstår at de ikke er det.

Det er flaut å innrømme dette, men jeg forstår ikke dette med venner, jeg syns bare alle kunne være venner også ferdig med det.

Jeg får hyggelige mail fra hjelpsomme mennesker, så får jeg høre at de ikke er vennene mine.

Da jeg giftet meg ble min mann frustrert da jeg inviterte en del mennesker han ikke skjønte hvorfor jeg inviterte, jeg bare inviterte fordi hvem skulle jeg invitere da, når han bad meg sette opp noen venner? Jeg kom jo ikke på noen, hadde det vært i dag, kunne jeg jo invitert deler av spesialisthelsetjenesten!

Den dagen jeg giftet meg glemte jeg barnepsykologen min, han burde vært der, men det glemte jeg. Men jeg husket min barndomsvenn, og noen andre.

Om noen vet hvor det fine svaret om hvem som er en venn er, så blir jeg glad.

[stjernestøv]

Venner er de som ikke får betalt for å tilbringe tid med deg.

[Cilien]

De som er i helsetjenesten, som leger, psykologer, psykiatere, skal jo helst ikke være venner med dem de behandler. Det er jobben deres å gjøre det beste for deg.

Venner er vel noen du er en del sammen med, som du liker og som liker deg, og som du f.eks ringer eller besøker med gjevne mellomrom? De er sammen med deg fordi de vil det selv, det er ikke en del av deres jobb. Ellers kan venner vel være så mangt, unge som gamle, noen man kanskje bare ser en gang i måneden, andre man kanskje har kontakt med daglig. Kanskje du kan spørre din mann om hvem han tenker er dine venner av de menneskene du omgås? Han kan sikkert si det, som kjenner både deg og de du ser en del til?

[tonie]

Venner er de som ikke får betalt for å tilbringe tid med deg.

Jeg kan lett ramse opp 50 personer jeg omgås og tilbringer noe tid sammen med nå og da som ikke er mine venner. Bekjente er de, men ikke venner. Det er ikke sikkert vi liker hverandre engang.

[Mirabell]

Jeg husker at du lurte veldig på dette for en tid tilbake, og at det var vanskelig for deg å forstå. Jeg tror det er fordi ditt behov for venner og samvær med venner er forskjellig fra "folk flest", men jeg prøver med den slags definisjon likevel:

Vennskap er et personlig forhold preget av tillit og felles interesser, omsorg og respekt. De som hjelper deg i egenskap av sitt yrke (i helsevesenet, NAV, terapeut etc.) er ikke dine venner. Naboer og foreldrene til dine barns venner er ikke dine venner, selv om forholdet er vennskapelig. Men de KAN bli dine venner hvis dere deler felles interesser utover naboskap og barnas vennskap. Man er ikke nødvendigvis venner med søsken og kusiner osv., men man omgås en gang i blant fordi de er familie.

Hvis du tenker seg at mennesker er fordelt i rundt deg i et "kart", er det kanskje 3-5 personer er innen for den innerste sirkel og er dine nære venner (din mann og et par-tre til). I den nest innerste sirkelen er det kanskje 8-10 venner. I en sirkel utenfor vennene har du bekjente. Bekjente er ikke venner, men folk man vet hvem er og har snakket med noen ganger. Naboer og kolleger er typiske bekjente. Uten for denne sirkelen igjen, er folk du aldri har møtt eller snakket med.

1. Innerste sirkel med 3-5 nære venner

2. Nest innerste sirkel med 8-12 venner

3. Tredje sirkel med bekjente (dette kan være mange)

4. Uten for siste sirkel: Fremmede eller folk du ikke har møtt

Tallene varierer selvsagt veldig fra person til person.

Håper dette var til mer hjelp enn forvirring!

[Gjest togli]

Jeg tenker at folk du tilbringer tid med fordi dere besøker hverandre eller treffer hverandre i sosiale sammenhenger er venner av deg

Jeg jobber sammen med mange herlige mennesker, men kaller dem kollegaer. Jeg treffer dem stort sett kun på jobb, og så er vi sammen på sosiale tilstelninger som julebord, sommerfest med jobben etc.

Leger, mine barns lærere, foreldre jeg treffer i forbindelse med mine barns venner osv er ikke mine "venner" uten at vi også treffes privat uten barna våre.

Det er ikke alltid et veldig klart skille mellom hvem som kan kalles venn eller bekjent, og det er heller ikke så viktig synes jeg... Hvem man kaller venn/bekjent kan endres over tid.

Det viktige er at du prater hyggelig til folk og prøver å samtale med dem om ting - og er det f.eks. noen du liker ekstra godt så kan du kanskje invitere på en kaffekopp el. Hvis dere finner tonen, så kanskje dere etterhvert går fra å være bekjente til venner

[stjernestøv]

Jeg kan lett ramse opp 50 personer jeg omgås og tilbringer noe tid sammen med nå og da som ikke er mine venner. Bekjente er de, men ikke venner. Det er ikke sikkert vi liker hverandre engang.

Så sosial du er da.

[Madelenemie]

Jeg tenker at folk du tilbringer tid med fordi dere besøker hverandre eller treffer hverandre i sosiale sammenhenger er venner av deg

Jeg jobber sammen med mange herlige mennesker, men kaller dem kollegaer. Jeg treffer dem stort sett kun på jobb, og så er vi sammen på sosiale tilstelninger som julebord, sommerfest med jobben etc.

Leger, mine barns lærere, foreldre jeg treffer i forbindelse med mine barns venner osv er ikke mine "venner" uten at vi også treffes privat uten barna våre.

Det er ikke alltid et veldig klart skille mellom hvem som kan kalles venn eller bekjent, og det er heller ikke så viktig synes jeg... Hvem man kaller venn/bekjent kan endres over tid.

Det viktige er at du prater hyggelig til folk og prøver å samtale med dem om ting - og er det f.eks. noen du liker ekstra godt så kan du kanskje invitere på en kaffekopp el. Hvis dere finner tonen, så kanskje dere etterhvert går fra å være bekjente til venner

Hei!

Takk.

Jeg lurer ofte på disse tingene når noe begynner å bli for mye for meg. Jeg er ganske sliten for tiden.

I går gikk jeg rett og slett ut på et sosialt treff. Første gang siden Tromsøturen at jeg gikk ut for å være sosial. Jeg er glad jeg gjorde det, hadde det hyggelig og hilste på foredragsholder.

Grunnen til at jeg gjorde det var at hun/de lo av noe jeg sa. Jeg rakk opp hånden for å gi henne et lurt råd, det ble hun glad for, og det viste seg at de fleste av hennes asperger pasienter faktisk kommuniserte via mail :-) så jeg er ikke alene, men så lo de, jeg har ikke helt oversikten nå av hva som var så morsomt, men at de lo var helt i orden. Jeg tror det var fordi hun spurte meg i salen om jeg ikke også av og til snakket uten notater/mail, da sa jeg at jeg for ca 2 år siden fikk erfare at min mail til min psykiater ikke gikk igjennom, og at jeg fikk panikk og ble lettere fortvilt. da sa min psykiater "men vi kan jo øve oss på å være litt spontane" og jeg svarte "ja det kan vi" også startet vi med det. da sa foredragsholder "Ja ikke noe problem å være spontane når man bare avtaler det" så lo menneskene mer. (sånn var det, om du skjønte det nå)

Siden hun kalte meg "den søte damen med de pene øredobbene" rart sagt, men en spøk/ et kompliment, ikke lett å vite, så gikk jeg frem for å håndhilse på henne. Siden det var mange der som ville snakke med henne sa jeg kun "God dag jeg kommer bare for å håndhilse på deg, jeg heter...." hun ble glad for dette sa hun, så snudde jeg meg og gikk og satte meg/jeg stod litt egentlig, det var jo pause. Men før jeg skulle gå grep hun tak i meg, det var hyggelig, to ganger ristet hun i armen min og da så jeg på henne og smilte, rett inn i øynene så jeg faktisk så det går frem, jeg syns: 1 det var hyggelig å bli tatt slik i armen og ristet vennskapelig selv om det var uventet 2. Jeg syns det var hyggelig å snakke med et annet menneske.

Jeg traff også Bella Dotte for første gang siden Tromsøturen så det ble mye sosialt, og veldig hyggelig. Hun så meget vakker ut i går med rosa genser, jeg sa dette til henne "den fargen kler deg, du er nå farlig vakker". (jeg tenkte spøke litt når jeg la til farlig vakker, men hadde jeg vært mann ville jeg nok følt en viss tiltrekning, da fargen liksom fikk huden hennes til å skinne så pent)

jeg er glad i dag, og jeg skjønte i går at Bella Dotte er en venn, så har jeg en annen enn min psykiater, jeg kjente også god kontakt med foredragsholder, og hun bad meg sende henne en mail, det skal jeg gjøre etter at jeg har hvilt meg litt, noen dager.

Det vriene for meg med venner er mye, både at jeg glemmer dem, at jeg ikke alltid forstår meg på dem og at det er ringetider, det er ganske komplisert, og det hele bunner nok i at jeg er venn til andre mennesker på en helt annen måte.

Jeg blir så fort glad i mennesker, de kan ofte treffe meg i hjertet med ordene de sier, når jeg ser opp blir jeg nysgjerrig, det er da vanskelig å tenke på at de går videre og hvor de så blir av.

[Madelenemie]

Jeg husker at du lurte veldig på dette for en tid tilbake, og at det var vanskelig for deg å forstå. Jeg tror det er fordi ditt behov for venner og samvær med venner er forskjellig fra "folk flest", men jeg prøver med den slags definisjon likevel:

Vennskap er et personlig forhold preget av tillit og felles interesser, omsorg og respekt. De som hjelper deg i egenskap av sitt yrke (i helsevesenet, NAV, terapeut etc.) er ikke dine venner. Naboer og foreldrene til dine barns venner er ikke dine venner, selv om forholdet er vennskapelig. Men de KAN bli dine venner hvis dere deler felles interesser utover naboskap og barnas vennskap. Man er ikke nødvendigvis venner med søsken og kusiner osv., men man omgås en gang i blant fordi de er familie.

Hvis du tenker seg at mennesker er fordelt i rundt deg i et "kart", er det kanskje 3-5 personer er innen for den innerste sirkel og er dine nære venner (din mann og et par-tre til). I den nest innerste sirkelen er det kanskje 8-10 venner. I en sirkel utenfor vennene har du bekjente. Bekjente er ikke venner, men folk man vet hvem er og har snakket med noen ganger. Naboer og kolleger er typiske bekjente. Uten for denne sirkelen igjen, er folk du aldri har møtt eller snakket med.

1. Innerste sirkel med 3-5 nære venner

2. Nest innerste sirkel med 8-12 venner

3. Tredje sirkel med bekjente (dette kan være mange)

4. Uten for siste sirkel: Fremmede eller folk du ikke har møtt

Tallene varierer selvsagt veldig fra person til person.

Håper dette var til mer hjelp enn forvirring!

Hei!

Tusen takk for ditt svar. Se mitt svar under Toglie, det er også til deg, jeg er så sliten i dag var sosial fra kl 17.00 til nesten kl 20.00 i går kveld, så jeg bare skriver takk akkurat nå :-)

[Madelenemie]

De som er i helsetjenesten, som leger, psykologer, psykiatere, skal jo helst ikke være venner med dem de behandler. Det er jobben deres å gjøre det beste for deg.

Venner er vel noen du er en del sammen med, som du liker og som liker deg, og som du f.eks ringer eller besøker med gjevne mellomrom? De er sammen med deg fordi de vil det selv, det er ikke en del av deres jobb. Ellers kan venner vel være så mangt, unge som gamle, noen man kanskje bare ser en gang i måneden, andre man kanskje har kontakt med daglig. Kanskje du kan spørre din mann om hvem han tenker er dine venner av de menneskene du omgås? Han kan sikkert si det, som kjenner både deg og de du ser en del til?

Hei!

Takk for ditt svar.

Jeg er veldig sliten i dag, så se mitt svar under Toglie :-)

[Madelenemie]

Venner er de som ikke får betalt for å tilbringe tid med deg.

Hei!

Jeg er ikke så sikker p det.

Men takk og se mitt svar under Toglie :-)

ha en fin dag

[Gjest togli]

Hei!

Takk.

Jeg lurer ofte på disse tingene når noe begynner å bli for mye for meg. Jeg er ganske sliten for tiden.

I går gikk jeg rett og slett ut på et sosialt treff. Første gang siden Tromsøturen at jeg gikk ut for å være sosial. Jeg er glad jeg gjorde det, hadde det hyggelig og hilste på foredragsholder.

Grunnen til at jeg gjorde det var at hun/de lo av noe jeg sa. Jeg rakk opp hånden for å gi henne et lurt råd, det ble hun glad for, og det viste seg at de fleste av hennes asperger pasienter faktisk kommuniserte via mail :-) så jeg er ikke alene, men så lo de, jeg har ikke helt oversikten nå av hva som var så morsomt, men at de lo var helt i orden. Jeg tror det var fordi hun spurte meg i salen om jeg ikke også av og til snakket uten notater/mail, da sa jeg at jeg for ca 2 år siden fikk erfare at min mail til min psykiater ikke gikk igjennom, og at jeg fikk panikk og ble lettere fortvilt. da sa min psykiater "men vi kan jo øve oss på å være litt spontane" og jeg svarte "ja det kan vi" også startet vi med det. da sa foredragsholder "Ja ikke noe problem å være spontane når man bare avtaler det" så lo menneskene mer. (sånn var det, om du skjønte det nå)

Siden hun kalte meg "den søte damen med de pene øredobbene" rart sagt, men en spøk/ et kompliment, ikke lett å vite, så gikk jeg frem for å håndhilse på henne. Siden det var mange der som ville snakke med henne sa jeg kun "God dag jeg kommer bare for å håndhilse på deg, jeg heter...." hun ble glad for dette sa hun, så snudde jeg meg og gikk og satte meg/jeg stod litt egentlig, det var jo pause. Men før jeg skulle gå grep hun tak i meg, det var hyggelig, to ganger ristet hun i armen min og da så jeg på henne og smilte, rett inn i øynene så jeg faktisk så det går frem, jeg syns: 1 det var hyggelig å bli tatt slik i armen og ristet vennskapelig selv om det var uventet 2. Jeg syns det var hyggelig å snakke med et annet menneske.

Jeg traff også Bella Dotte for første gang siden Tromsøturen så det ble mye sosialt, og veldig hyggelig. Hun så meget vakker ut i går med rosa genser, jeg sa dette til henne "den fargen kler deg, du er nå farlig vakker". (jeg tenkte spøke litt når jeg la til farlig vakker, men hadde jeg vært mann ville jeg nok følt en viss tiltrekning, da fargen liksom fikk huden hennes til å skinne så pent)

jeg er glad i dag, og jeg skjønte i går at Bella Dotte er en venn, så har jeg en annen enn min psykiater, jeg kjente også god kontakt med foredragsholder, og hun bad meg sende henne en mail, det skal jeg gjøre etter at jeg har hvilt meg litt, noen dager.

Det vriene for meg med venner er mye, både at jeg glemmer dem, at jeg ikke alltid forstår meg på dem og at det er ringetider, det er ganske komplisert, og det hele bunner nok i at jeg er venn til andre mennesker på en helt annen måte.

Jeg blir så fort glad i mennesker, de kan ofte treffe meg i hjertet med ordene de sier, når jeg ser opp blir jeg nysgjerrig, det er da vanskelig å tenke på at de går videre og hvor de så blir av.

''Grunnen til at jeg gjorde det var at hun/de lo av noe jeg sa. Jeg rakk opp hånden for å gi henne et lurt råd, det ble hun glad for, og det viste seg at de fleste av hennes asperger pasienter faktisk kommuniserte via mail :-) så jeg er ikke alene, men så lo de, jeg har ikke helt oversikten nå av hva som var så morsomt, men at de lo var helt i orden. Jeg tror det var fordi hun spurte meg i salen om jeg ikke også av og til snakket uten notater/mail, da sa jeg at jeg for ca 2 år siden fikk erfare at min mail til min psykiater ikke gikk igjennom, og at jeg fikk panikk og ble lettere fortvilt. da sa min psykiater "men vi kan jo øve oss på å være litt spontane" og jeg svarte "ja det kan vi" også startet vi med det. da sa foredragsholder "Ja ikke noe problem å være spontane når man bare avtaler det" så lo menneskene mer. (sånn var det, om du skjønte det nå)''

Alle som var med på foredraget hadde asperger? Jeg tror alle lo fordi de har selvironi Det blir omtrent som når jeg sitter sammen med mange døve venner og prøver å "rope" på en av dem. Jeg roper, men vedkommende hører det ikke (slått av/tatt av seg høreapparatet e.l.) - og når hun/han endelig oppdager at jeg prøver å få kontakt, så kan jeg si "Du må HØRE etter!!" - og så ler vi litt fordi ingen av oss "hører etter"

''Siden hun kalte meg "den søte damen med de pene øredobbene" rart sagt, men en spøk/ et kompliment, ikke lett å vite, så gikk jeg frem for å håndhilse på henne. Siden det var mange der som ville snakke med henne sa jeg kun "God dag jeg kommer bare for å håndhilse på deg, jeg heter...." hun ble glad for dette sa hun, så snudde jeg meg og gikk og satte meg/jeg stod litt egentlig, det var jo pause. Men før jeg skulle gå grep hun tak i meg, det var hyggelig, to ganger ristet hun i armen min og da så jeg på henne og smilte, rett inn i øynene så jeg faktisk så det går frem, jeg syns: 1 det var hyggelig å bli tatt slik i armen og ristet vennskapelig selv om det var uventet 2. Jeg syns det var hyggelig å snakke med et annet menneske.''

Det var helt sikkert et kompliment til deg fordi hun syntes du var søt

''Jeg traff også Bella Dotte for første gang siden Tromsøturen så det ble mye sosialt, og veldig hyggelig. Hun så meget vakker ut i går med rosa genser, jeg sa dette til henne "den fargen kler deg, du er nå farlig vakker". (jeg tenkte spøke litt når jeg la til farlig vakker, men hadde jeg vært mann ville jeg nok følt en viss tiltrekning, da fargen liksom fikk huden hennes til å skinne så pent)''

Å gi komplimenter til andre er gull verd Hvis noen sier noe pent til meg, så husker jeg det - og dagen kan være reddet

''jeg er glad i dag, og jeg skjønte i går at Bella Dotte er en venn, så har jeg en annen enn min psykiater, jeg kjente også god kontakt med foredragsholder, og hun bad meg sende henne en mail, det skal jeg gjøre etter at jeg har hvilt meg litt, noen dager. Det vriene for meg med venner er mye, både at jeg glemmer dem, at jeg ikke alltid forstår meg på dem og at det er ringetider, det er ganske komplisert, og det hele bunner nok i at jeg er venn til andre mennesker på en helt annen måte.''

Bella Dotte tror jeg trygt du kan kalle en venninne Hun har jo vært med deg til frisøren også, så dere har hatt sosialt samvær privat Psykiateren og foredragsholderen gjør dette som en del av jobbene sine. De liker deg sikkert godt som menneske, og synes du er en flott person - men jeg tror ikke de ser på deg som en "venn" slik man ofte tenker at "venn" betyr. De føler allikevel omsorg for deg og vil at det skal gå deg godt i livet

''Jeg blir så fort glad i mennesker, de kan ofte treffe meg i hjertet med ordene de sier, når jeg ser opp blir jeg nysgjerrig, det er da vanskelig å tenke på at de går videre og hvor de så blir av.''

Det forstår jeg..... Det er naturlig at man gjennom livet møter mange mennesker som gjør inntrykk på ulike måter. Du får tenke at det er lyspunkter i hverdagen og at du lærer noe nytt hver gang du møter et slikt menneske, men at det ikke er sikkert du treffer på vedkommende igjen. Tror det er naturlig å kjenne på slikt, men de fleste går videre uten å tenke så mye på det

[Madelenemie]

''Grunnen til at jeg gjorde det var at hun/de lo av noe jeg sa. Jeg rakk opp hånden for å gi henne et lurt råd, det ble hun glad for, og det viste seg at de fleste av hennes asperger pasienter faktisk kommuniserte via mail :-) så jeg er ikke alene, men så lo de, jeg har ikke helt oversikten nå av hva som var så morsomt, men at de lo var helt i orden. Jeg tror det var fordi hun spurte meg i salen om jeg ikke også av og til snakket uten notater/mail, da sa jeg at jeg for ca 2 år siden fikk erfare at min mail til min psykiater ikke gikk igjennom, og at jeg fikk panikk og ble lettere fortvilt. da sa min psykiater "men vi kan jo øve oss på å være litt spontane" og jeg svarte "ja det kan vi" også startet vi med det. da sa foredragsholder "Ja ikke noe problem å være spontane når man bare avtaler det" så lo menneskene mer. (sånn var det, om du skjønte det nå)''

Alle som var med på foredraget hadde asperger? Jeg tror alle lo fordi de har selvironi Det blir omtrent som når jeg sitter sammen med mange døve venner og prøver å "rope" på en av dem. Jeg roper, men vedkommende hører det ikke (slått av/tatt av seg høreapparatet e.l.) - og når hun/han endelig oppdager at jeg prøver å få kontakt, så kan jeg si "Du må HØRE etter!!" - og så ler vi litt fordi ingen av oss "hører etter"

''Siden hun kalte meg "den søte damen med de pene øredobbene" rart sagt, men en spøk/ et kompliment, ikke lett å vite, så gikk jeg frem for å håndhilse på henne. Siden det var mange der som ville snakke med henne sa jeg kun "God dag jeg kommer bare for å håndhilse på deg, jeg heter...." hun ble glad for dette sa hun, så snudde jeg meg og gikk og satte meg/jeg stod litt egentlig, det var jo pause. Men før jeg skulle gå grep hun tak i meg, det var hyggelig, to ganger ristet hun i armen min og da så jeg på henne og smilte, rett inn i øynene så jeg faktisk så det går frem, jeg syns: 1 det var hyggelig å bli tatt slik i armen og ristet vennskapelig selv om det var uventet 2. Jeg syns det var hyggelig å snakke med et annet menneske.''

Det var helt sikkert et kompliment til deg fordi hun syntes du var søt

''Jeg traff også Bella Dotte for første gang siden Tromsøturen så det ble mye sosialt, og veldig hyggelig. Hun så meget vakker ut i går med rosa genser, jeg sa dette til henne "den fargen kler deg, du er nå farlig vakker". (jeg tenkte spøke litt når jeg la til farlig vakker, men hadde jeg vært mann ville jeg nok følt en viss tiltrekning, da fargen liksom fikk huden hennes til å skinne så pent)''

Å gi komplimenter til andre er gull verd Hvis noen sier noe pent til meg, så husker jeg det - og dagen kan være reddet

''jeg er glad i dag, og jeg skjønte i går at Bella Dotte er en venn, så har jeg en annen enn min psykiater, jeg kjente også god kontakt med foredragsholder, og hun bad meg sende henne en mail, det skal jeg gjøre etter at jeg har hvilt meg litt, noen dager. Det vriene for meg med venner er mye, både at jeg glemmer dem, at jeg ikke alltid forstår meg på dem og at det er ringetider, det er ganske komplisert, og det hele bunner nok i at jeg er venn til andre mennesker på en helt annen måte.''

Bella Dotte tror jeg trygt du kan kalle en venninne Hun har jo vært med deg til frisøren også, så dere har hatt sosialt samvær privat Psykiateren og foredragsholderen gjør dette som en del av jobbene sine. De liker deg sikkert godt som menneske, og synes du er en flott person - men jeg tror ikke de ser på deg som en "venn" slik man ofte tenker at "venn" betyr. De føler allikevel omsorg for deg og vil at det skal gå deg godt i livet

''Jeg blir så fort glad i mennesker, de kan ofte treffe meg i hjertet med ordene de sier, når jeg ser opp blir jeg nysgjerrig, det er da vanskelig å tenke på at de går videre og hvor de så blir av.''

Det forstår jeg..... Det er naturlig at man gjennom livet møter mange mennesker som gjør inntrykk på ulike måter. Du får tenke at det er lyspunkter i hverdagen og at du lærer noe nytt hver gang du møter et slikt menneske, men at det ikke er sikkert du treffer på vedkommende igjen. Tror det er naturlig å kjenne på slikt, men de fleste går videre uten å tenke så mye på det

Hei!

Takk for ditt grundige svar :-)

Nei alle hadde ikke asperger, det var også mange pårørende der.

Og noen fagpersoner.

Jeg glemte at hun var med meg til frisøren, det som gjorde det komplisert var retoriske spørsmål, men hun hadde ikke skjønt hvor lei meg jeg ble av å ikke forstå, så det er oppklart.

Men jeg skal spørre om hun besøker meg hvis jeg blir lagt inn på sykehus, jeg mener kommer ut for en trafikk ulykke. Jeg vet min psykiater da vil komme.

Jo min psykiater er en venn, det har vi avklart skriftlig i mail der står det "jo jeg er din venn" feks. Min psykiater tenker på meg på julaften og av og til ellers. eks går ut med søppel, er på kino, er med sine barnebarn osv...

Foredragsholder var også sosial med tidligere asperger pasienter det hente hun feks så en film med dem et par ganger i året, slik holdt de kontakt.

Jeg tror jeg bør gå mere ut å være slik sosial, jeg ble glad av det faktisk.

[Gjest togli]

Hei!

Takk for ditt grundige svar :-)

Nei alle hadde ikke asperger, det var også mange pårørende der.

Og noen fagpersoner.

Jeg glemte at hun var med meg til frisøren, det som gjorde det komplisert var retoriske spørsmål, men hun hadde ikke skjønt hvor lei meg jeg ble av å ikke forstå, så det er oppklart.

Men jeg skal spørre om hun besøker meg hvis jeg blir lagt inn på sykehus, jeg mener kommer ut for en trafikk ulykke. Jeg vet min psykiater da vil komme.

Jo min psykiater er en venn, det har vi avklart skriftlig i mail der står det "jo jeg er din venn" feks. Min psykiater tenker på meg på julaften og av og til ellers. eks går ut med søppel, er på kino, er med sine barnebarn osv...

Foredragsholder var også sosial med tidligere asperger pasienter det hente hun feks så en film med dem et par ganger i året, slik holdt de kontakt.

Jeg tror jeg bør gå mere ut å være slik sosial, jeg ble glad av det faktisk.

Det er kjempeviktig å gå ut og være sosial

Jeg synes du skal la være å tenke mer på hvem som er venn eller ikke. Det viktige er å kjenne på hvilke mennesker man liker å prate med - om det er en venn eller ikke er faktisk ikke så viktig

[Madelenemie]

''Grunnen til at jeg gjorde det var at hun/de lo av noe jeg sa. Jeg rakk opp hånden for å gi henne et lurt råd, det ble hun glad for, og det viste seg at de fleste av hennes asperger pasienter faktisk kommuniserte via mail :-) så jeg er ikke alene, men så lo de, jeg har ikke helt oversikten nå av hva som var så morsomt, men at de lo var helt i orden. Jeg tror det var fordi hun spurte meg i salen om jeg ikke også av og til snakket uten notater/mail, da sa jeg at jeg for ca 2 år siden fikk erfare at min mail til min psykiater ikke gikk igjennom, og at jeg fikk panikk og ble lettere fortvilt. da sa min psykiater "men vi kan jo øve oss på å være litt spontane" og jeg svarte "ja det kan vi" også startet vi med det. da sa foredragsholder "Ja ikke noe problem å være spontane når man bare avtaler det" så lo menneskene mer. (sånn var det, om du skjønte det nå)''

Alle som var med på foredraget hadde asperger? Jeg tror alle lo fordi de har selvironi Det blir omtrent som når jeg sitter sammen med mange døve venner og prøver å "rope" på en av dem. Jeg roper, men vedkommende hører det ikke (slått av/tatt av seg høreapparatet e.l.) - og når hun/han endelig oppdager at jeg prøver å få kontakt, så kan jeg si "Du må HØRE etter!!" - og så ler vi litt fordi ingen av oss "hører etter"

''Siden hun kalte meg "den søte damen med de pene øredobbene" rart sagt, men en spøk/ et kompliment, ikke lett å vite, så gikk jeg frem for å håndhilse på henne. Siden det var mange der som ville snakke med henne sa jeg kun "God dag jeg kommer bare for å håndhilse på deg, jeg heter...." hun ble glad for dette sa hun, så snudde jeg meg og gikk og satte meg/jeg stod litt egentlig, det var jo pause. Men før jeg skulle gå grep hun tak i meg, det var hyggelig, to ganger ristet hun i armen min og da så jeg på henne og smilte, rett inn i øynene så jeg faktisk så det går frem, jeg syns: 1 det var hyggelig å bli tatt slik i armen og ristet vennskapelig selv om det var uventet 2. Jeg syns det var hyggelig å snakke med et annet menneske.''

Det var helt sikkert et kompliment til deg fordi hun syntes du var søt

''Jeg traff også Bella Dotte for første gang siden Tromsøturen så det ble mye sosialt, og veldig hyggelig. Hun så meget vakker ut i går med rosa genser, jeg sa dette til henne "den fargen kler deg, du er nå farlig vakker". (jeg tenkte spøke litt når jeg la til farlig vakker, men hadde jeg vært mann ville jeg nok følt en viss tiltrekning, da fargen liksom fikk huden hennes til å skinne så pent)''

Å gi komplimenter til andre er gull verd Hvis noen sier noe pent til meg, så husker jeg det - og dagen kan være reddet

''jeg er glad i dag, og jeg skjønte i går at Bella Dotte er en venn, så har jeg en annen enn min psykiater, jeg kjente også god kontakt med foredragsholder, og hun bad meg sende henne en mail, det skal jeg gjøre etter at jeg har hvilt meg litt, noen dager. Det vriene for meg med venner er mye, både at jeg glemmer dem, at jeg ikke alltid forstår meg på dem og at det er ringetider, det er ganske komplisert, og det hele bunner nok i at jeg er venn til andre mennesker på en helt annen måte.''

Bella Dotte tror jeg trygt du kan kalle en venninne Hun har jo vært med deg til frisøren også, så dere har hatt sosialt samvær privat Psykiateren og foredragsholderen gjør dette som en del av jobbene sine. De liker deg sikkert godt som menneske, og synes du er en flott person - men jeg tror ikke de ser på deg som en "venn" slik man ofte tenker at "venn" betyr. De føler allikevel omsorg for deg og vil at det skal gå deg godt i livet

''Jeg blir så fort glad i mennesker, de kan ofte treffe meg i hjertet med ordene de sier, når jeg ser opp blir jeg nysgjerrig, det er da vanskelig å tenke på at de går videre og hvor de så blir av.''

Det forstår jeg..... Det er naturlig at man gjennom livet møter mange mennesker som gjør inntrykk på ulike måter. Du får tenke at det er lyspunkter i hverdagen og at du lærer noe nytt hver gang du møter et slikt menneske, men at det ikke er sikkert du treffer på vedkommende igjen. Tror det er naturlig å kjenne på slikt, men de fleste går videre uten å tenke så mye på det

Hei!

Forresten har jeg også selvironi :-)

Det er fint å kunne tulle med ting, men akkurat den humoren i går forstod jeg ikke, jeg så på gutten ved siden av meg han hadde asperger og han lo heller ikke,. men det var helt i orden for meg at de lo, de andre.

Jeg sa da tydelig i fra til Bella Dotte at jeg mislikte og ble lei av de spørsmålene, men hun skjønte det ikke likevel? Merkelig?

kanskje den mailen min ikke ble sendt? det har jeg ikke tenkt på. Men nå hadde hun skjønt det sa hun i går, så saken er avklart og helt i orden. Jeg hadde nesten lyst til å spørre henne om vi skulle gå å drikke kaffe etter kurset i går, men så kom jeg på at "tenkt om jeg blir sliten" så tenkte jeg det var best å kjøre fort hjem, men jeg hadde egentlig lyst til å ta en kopp kaffe med henne, men så har jeg ting jeg MÅ gjøre i dag fordi jeg MÅ studere og det selv om jeg ikke er i form, jeg er stresset, stresset av alt med barna og skoler og utredninger og svar og sykehus og habiliteringer og IOP er, det er ikke rart jeg prøver å bli kvitt asperger syndrom, men akkurat det har jeg forstått ikke går altså.

[Madelenemie]

Det er kjempeviktig å gå ut og være sosial

Jeg synes du skal la være å tenke mer på hvem som er venn eller ikke. Det viktige er å kjenne på hvilke mennesker man liker å prate med - om det er en venn eller ikke er faktisk ikke så viktig

Hei!

neida, men tankene om det kommer når jeg blir sliten og fortvilt, jeg kom på det i går, at det er alltid slik at jeg begynner rote med inndelinger når det begynner å bli for mye for meg :-)

Jeg rydder da mye, prøver å skape orden og går mye frem og tilbake, prøver skape orden i kaos.

[Gjest togli]

Hei!

Forresten har jeg også selvironi :-)

Det er fint å kunne tulle med ting, men akkurat den humoren i går forstod jeg ikke, jeg så på gutten ved siden av meg han hadde asperger og han lo heller ikke,. men det var helt i orden for meg at de lo, de andre.

Jeg sa da tydelig i fra til Bella Dotte at jeg mislikte og ble lei av de spørsmålene, men hun skjønte det ikke likevel? Merkelig?

kanskje den mailen min ikke ble sendt? det har jeg ikke tenkt på. Men nå hadde hun skjønt det sa hun i går, så saken er avklart og helt i orden. Jeg hadde nesten lyst til å spørre henne om vi skulle gå å drikke kaffe etter kurset i går, men så kom jeg på at "tenkt om jeg blir sliten" så tenkte jeg det var best å kjøre fort hjem, men jeg hadde egentlig lyst til å ta en kopp kaffe med henne, men så har jeg ting jeg MÅ gjøre i dag fordi jeg MÅ studere og det selv om jeg ikke er i form, jeg er stresset, stresset av alt med barna og skoler og utredninger og svar og sykehus og habiliteringer og IOP er, det er ikke rart jeg prøver å bli kvitt asperger syndrom, men akkurat det har jeg forstått ikke går altså.

Det er mulig dette var mest morsomt for de pårørende som jo vet godt hvordan det kan være å ha asperger

Det er litt morsomt sagt at de med aspergere godt kan være impulsive, men de må planlegge det først (husker ikke om det var helt dette som ble sagt, men noe lignende..) Impulsive folk planlegger jo ikke, de bare GJØR det de har lyst til der og da - derfor ble det litt morsomt

Det blir omtrent som en jeg kjenner som er veldig kreativ og flink til å lage ting. Hun har en venninne som IKKE er kreativ i det hele tatt! Venninnen sa til henne "Jeg er kjempekreativ jeg! Du må bare fortelle meg hvordan jeg skal lage dette!"

Vi som ikke har asperger kan også bli kjempeslitne i en hektisk hverdag. Idag er jeg f.eks. invitert på et stand up show med tre døve komikere fra USA, Storbritannia og Australia. Showet varer fra kl 21-23 og er visst fantastisk morsomt! Fordi jeg har syke barn hjemme idag og fordi jeg skal på jobb imorgen, så vet jeg at resten av uka vil bli dårlig og stressende dersom jeg blir med på showet i kveld...så jeg kommer til å takke nei selv om lysten så absolutt er der

[Gjest togli]

Hei!

neida, men tankene om det kommer når jeg blir sliten og fortvilt, jeg kom på det i går, at det er alltid slik at jeg begynner rote med inndelinger når det begynner å bli for mye for meg :-)

Jeg rydder da mye, prøver å skape orden og går mye frem og tilbake, prøver skape orden i kaos.

Det blir lett kaos i hodet til en med asperger, og man har behov for å kategorisere og lage systemer for seg selv. Jeg vet ikke om du greier å bestemme deg for at det ikke er nødvendig å lage slike system for "venner"? Det med venner kan være såpass diffust at kanskje jeg ser på en person som en venn av meg, mens vedkommende bare ser på meg som en bekjent

Jeg har ikke asperger, men jeg trenger å ha systemer hjemme for at hverdagen skal gå opp og for at hodet mitt skal "være med" For meg handler det om å holde huset ryddig. Jeg greier ikke å slappe av med rot rundt meg når rotet er i mitt hus. Tror nok nesten alle mennesker har _noe_ de trenger å ha system og kontroll på, asperger eller ei

[Madelenemie]

Det er mulig dette var mest morsomt for de pårørende som jo vet godt hvordan det kan være å ha asperger

Det er litt morsomt sagt at de med aspergere godt kan være impulsive, men de må planlegge det først (husker ikke om det var helt dette som ble sagt, men noe lignende..) Impulsive folk planlegger jo ikke, de bare GJØR det de har lyst til der og da - derfor ble det litt morsomt

Det blir omtrent som en jeg kjenner som er veldig kreativ og flink til å lage ting. Hun har en venninne som IKKE er kreativ i det hele tatt! Venninnen sa til henne "Jeg er kjempekreativ jeg! Du må bare fortelle meg hvordan jeg skal lage dette!"

Vi som ikke har asperger kan også bli kjempeslitne i en hektisk hverdag. Idag er jeg f.eks. invitert på et stand up show med tre døve komikere fra USA, Storbritannia og Australia. Showet varer fra kl 21-23 og er visst fantastisk morsomt! Fordi jeg har syke barn hjemme idag og fordi jeg skal på jobb imorgen, så vet jeg at resten av uka vil bli dårlig og stressende dersom jeg blir med på showet i kveld...så jeg kommer til å takke nei selv om lysten så absolutt er der

Hei!

Det er synd du ikke får gått det hadde sikkert blitt morsomt for deg

Jeg har en blind venn som går på kino, da han sa dette begynte jeg å tenke, jeg syns først det er rart at blinde går på kino?

De ser jo ikke filmen? De hører jo, men de må jo gå glipp av ganske mye tenkte jeg.

Jeg har selv forsøkt etter dette å se på film når jeg lukker øyene, det går ganske bra egentlig, siden jeg er god på stemmer, mye bedre enn ansikter, jeg kjenner jo ikke igjen mennesker på film, så jeg er avhengig av stemmer og informasjon for å følge handlingen.

Sånn sett er det kanskje en fordel å se på film med bind for øynene?

Men det ville vel ikke akkurat gått så fint for deg. Er du flink med ansikter du da? Jeg gjenkjenner figurer og former, jeg vet derfor ofte at jeg har sett en film fordi jeg husker interiør, arkitektur og veisystemer.

[Madelenemie]

Det blir lett kaos i hodet til en med asperger, og man har behov for å kategorisere og lage systemer for seg selv. Jeg vet ikke om du greier å bestemme deg for at det ikke er nødvendig å lage slike system for "venner"? Det med venner kan være såpass diffust at kanskje jeg ser på en person som en venn av meg, mens vedkommende bare ser på meg som en bekjent

Jeg har ikke asperger, men jeg trenger å ha systemer hjemme for at hverdagen skal gå opp og for at hodet mitt skal "være med" For meg handler det om å holde huset ryddig. Jeg greier ikke å slappe av med rot rundt meg når rotet er i mitt hus. Tror nok nesten alle mennesker har _noe_ de trenger å ha system og kontroll på, asperger eller ei

Hei!

ja det er sant som du skriver.

Jeg slapper bedre av med dette med vennerotet når jeg har det bra, forvirringen og grubleriene mine rundt dette kommer slik jeg forstod det i går, når andre ting begynner å bli for mye, det er kanskje et symptom på slitenhet.