Psykoterapi for mennesker med Asperger syndrom

[Bella Dotte]

Jeg var på et foredrag om Asperger syndrom og samtidige psykiske lidelser i går, med Madelenemie, som allerede har referert til deler av det som skjedde, vi traff også mange andre venner og kjente, og jeg syntes det var både interessant og hyggelig.

Selv følte jeg meg ganske truffet - og rørt, glad, og samtidig litt flau - da foredragsholderen beskrev hvordan man burde legge opp behandlingen for mennesker med Asperger. Jeg synes at beskrivelsen gikk ganske nært opp til hva jeg allerede får! Pasienten får i det store og det hele ta "kommandoen" over timen og samværet. Behandlingen tar sikte på å bygge selvfølelse og selvtillit. Psykoedukasjon, lære om tilstanden og hvordan mestre tilværelsen. Opplæring i sosiale situasjoner, evt med rollespill. De pleide å bruke en del av timen til å spille spill og se på Youtube-snutter, og hun kunne massere pasientens føtter(!) SÅ langt tar ikke ikke jeg og mine psykologer det, men vi mailer og jeg sender lenker til youtubevideoer og artikler utenom timene, om det er noe jeg vil at de skal se, vi bruker timene som et "laboratorium" hvor det i grunnen bare er mine hemninger som begrenser hva vi kan gjøre/snakke om. Jeg får en 10 sek klem før jeg går. Samtalene er positive møter mellom to likeverdige mennesker, og de får meg til å føle meg virkelig vel, stolt, glad, rørt, oppegående og hyggelig. De er begge fleksible og tilpasser seg mine behov og tilegner seg mer kunnskap når de trenger det for å hjelpe meg. Vi snakker om alt mulig, ikke bare om "mine ting", det hender også at de drar inn personlige erfaringer og meninger. Den faste er full av selvtillit og utadvendt, mens vikaren er mer introvert og har sosial angst. Jeg trenger begge to, som omsorgspersoner og rollemodeller; den ene kan vise meg hvor "kul" og avslappet det går an å være i alle slags settinger, og den andre at det går an å presse seg til å gjøre ting man egentlig ikke tør, bare man har en sterk vilje. Nå har jeg hatt den faste psykologen på hjemmebesøk tre ganger, og det var en ny erfaring, det føltes veldig rart til å begynne med. Den faste har tre pasienter, vikaren har bare meg. Det føles bra, jeg tror det gjør at de ikke "kjører seg fast" i hvordan det "bør" være, og jeg kjenner meg eksklusiv. :-)

Siden dette passer så fint for meg, og jeg synes det hjelper meg så bra, og de fleste andre her inne forteller om opplegg som er helt motsatt, og de blir ofte fortvilte og frustrerte - men sånn skal det visst være! - lurer jeg på hvorfor det er så forskjellig. Skal mennesker med AS virkelig ha annerledes behandling enn andre? Hvorfor kan man ikke prøve noe som er hyggelig og vennlig og mildt og godt? Må medisin alltid smake vondt?

[Gjest togli]

Det ser ut til at du har vært heldig og funnet en behandling som funker veldig godt for deg

[Madelenemie]

Hei!

Ja vi er veldig heldige.

Har du tenkt på det at alle vi som går til terapi som har asperger syndrom er veldig heldige?

Flere fra Kari Steindal sin gruppe på autismeforeningen hadde det så hyggelig med sine behandlere, man gjør litt av hvert sammen, alt etter behovet virker det som :-)

Men enig med deg det er rart ikke dette overføres til alle mennesker, se på you tube sammen, skrive mail, le, ha det hyggelig, det er veldig fint alt dette her.

[Madelenemie]

Det ser ut til at du har vært heldig og funnet en behandling som funker veldig godt for deg

Hei!

Men jeg tenkte på dette nå at faktisk alle jeg kjenner med asperger syndrom har det svært hyggelig med sine behandlere, noen blir også forelsket og betatt.

Tony Attwood sa at ikke sjelden oppstod forelsket følelser, disse måtte hensynsfult veiledes.

Men vi som har asperger syndrom har det hyggelig i terapi, det hører jeg alle si, alt fra spille spill i timen, feks tredje hver time, se på film, you tube video, lese sammen, skrive til hverandre, le sammen, fortelle vitser m.m

Rart ikke alle mennesker får en slik behandling. De jeg kjenner med asperger syndrom, trives med timene, de som slutter holder kontakten sa damen i går, og jeg har jo avtalt at jeg skal ha kontakt med min psykiater til hun/jeg dør. Siden hun er 68 år snart så blir det vel høyst sannsynlig hun som dør før meg, men man vet jo aldri. jeg holdt på å kollidere for tre somre siden, en bil kom rett i mot meg, men føk over min bil, og landet opp ned. jeg gikk tilbake til denne bilen og bestilte ambulanse.

[Madelenemie]

Hei!

det er interessant å lese om dine behandlere.

Har den ene sosial angst?

jeg mente min psykiater hadde asperger syndrom, jeg kom på dette etter en stund, da jeg skrev dette kunne hun på det sterkeste tilbakevise at hun hadde asperger syndrom, hun har ikke det!!

Det kan derfor hende du tar feil, du kan jo skrive det til han hva du tror.

Glad på dine vegne :-)

[Bella Dotte]

Hei!

Ja vi er veldig heldige.

Har du tenkt på det at alle vi som går til terapi som har asperger syndrom er veldig heldige?

Flere fra Kari Steindal sin gruppe på autismeforeningen hadde det så hyggelig med sine behandlere, man gjør litt av hvert sammen, alt etter behovet virker det som :-)

Men enig med deg det er rart ikke dette overføres til alle mennesker, se på you tube sammen, skrive mail, le, ha det hyggelig, det er veldig fint alt dette her.

Jeg tenker hver dag på at vi er heldige! Men jeg har også oppfattet at mange som har AS ikke får den hjelpen de trenger - noen trenger bare "noen å snakke med", noen trenger hjelp og bistand i hjemmet, noen trenger begge deler. Man må slåss og/eller være heldig for å få det.

Jeg innser etter hvert at behandlingen jeg får, tar mer og mer form av miljøterapi... kanskje ikke så rart siden voksenhabiliteringen i stor utstrekning er for lavt fungerende og utviklingshemmede. Men jeg føler meg ikke lavt fungerende eller utviklinghemmet i møtet med dem. Det er så rart! De er veldig flinke til å møte folk på en respektfull måte uansett funksjonsnivå, og ikke minst uansett hvor ujevnt funksjonsnivået er!

[Bella Dotte]

Hei!

det er interessant å lese om dine behandlere.

Har den ene sosial angst?

jeg mente min psykiater hadde asperger syndrom, jeg kom på dette etter en stund, da jeg skrev dette kunne hun på det sterkeste tilbakevise at hun hadde asperger syndrom, hun har ikke det!!

Det kan derfor hende du tar feil, du kan jo skrive det til han hva du tror.

Glad på dine vegne :-)

''Har den ene sosial angst? Det kan [ ] hende du tar feil, du kan jo skrive det til han hva du tror.''

Jeg vil påstå at vikaren har det, ja, men han vil nok aldri innrømme det overfor meg! Han er veldig "følsom", ville faktisk sagt "hudløs"; nærtagende, oppfatter automatisk mange ting som kritikk, selv om det slett ikke er kritikk; tror at man ler av ham; han har vanskelig for å sette grenser og si nei, protestere når han blir urettmessig irettesatt; han blir veldig lei seg når han tror noe han har sagt har blitt oppfattet som kritikk, når det ikke var ment som kritikk.

Han er nesten som en lærebok i sosial angst, han har slett ingen grunn til å reagere som han gjør, det er fullstendig irrasjonelt, og det er akkurat dette som er angst!

Hans væremåte fungerer som speil for meg, jeg kan se hvordan jeg selv antageligvis blir og har blitt oppfattet. Litt av denne usikkerheten er bare inntagende, mens mye og hele tiden kan bli slitsomt og irriterende, også for omgivelsene. Det er også åpenbart at det er lett å unytte sårbare og engstelige personer som samtidig er perfeksjonister og altfor samvittighetsfulle og har en tendens til å ta alt bokstavelig. Han demonstrerer at det er mulig å komme langt om man arbeider hardt og har et godt hode, det er mulig å kombinere det med et varmt hjerte, selv om det gjør det mer anstrengende.

Han har et helt unikt utgangspunkt for å hjelpe meg når han selv vet godt "hvor skoen trykker". Det er ikke like lett å forholde seg til følelser og opplevelser man selv aldri har kjent på, eller aldri egentlig har vært plaget av. Han er sterkt plaget, men likevel står han på, og han oppnår både anseelse og anerkjennelse; han er virkelig tapper, derfor beundrer jeg ham sterkt.

Han har mye guttete ved seg selv om han faktisk er litt eldre enn meg, jeg synes ofte jeg ser ham for meg som liten gutt, og jeg får lyst til å trøste ham og beskytte ham! Men han trøster og beskytter meg, og jeg smelter helt!

[Bella Dotte]

Det ser ut til at du har vært heldig og funnet en behandling som funker veldig godt for deg

Ja, jeg er veldig heldig! Men jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er mer utbredt behandling for normalbefolkningen forøvrig!

[Madelenemie]

Jeg tenker hver dag på at vi er heldige! Men jeg har også oppfattet at mange som har AS ikke får den hjelpen de trenger - noen trenger bare "noen å snakke med", noen trenger hjelp og bistand i hjemmet, noen trenger begge deler. Man må slåss og/eller være heldig for å få det.

Jeg innser etter hvert at behandlingen jeg får, tar mer og mer form av miljøterapi... kanskje ikke så rart siden voksenhabiliteringen i stor utstrekning er for lavt fungerende og utviklingshemmede. Men jeg føler meg ikke lavt fungerende eller utviklinghemmet i møtet med dem. Det er så rart! De er veldig flinke til å møte folk på en respektfull måte uansett funksjonsnivå, og ikke minst uansett hvor ujevnt funksjonsnivået er!

Hei!

Ja jeg blir også møtt med respekt, hver eneste gang fra alt fra damene i resepsjonen til min psykiater eller om det har vært time med sosionom. Det satte min psykiater opp på Ullevål.

Vet du det at de har sosionomer i andre etasje der?

Jeg var ikke spesielt interessert, jeg ville ikke kaste bort tiden der, så jeg ville helst ikke gjøre noe mer der, men de har tilbudet. Jeg tror du liker sosionomer :-)

Jeg liker primært psykiatere, jeg elsker dem, men en holder!

For meg holder det med timer, der vi ler og jeg får svar, og alt er så fint, -) Jeg vil ikke stå 10 sek i armene å bli kost med, men kanskje var det annerledes hvis jeg ikke var gift? Jeg er glad jeg ikke går til en mann, i vertfall sånn til å begynne med, jeg kunne nok forelsket meg på en mer uheldig og komplisert måte innbiller jeg meg, men kanskje ikke, hem vet?

kloke ord er magi for meg og da kan psykiateren være 70 år og jeg bli forelsket, det tror jeg nok.

[Madelenemie]

''Har den ene sosial angst? Det kan [ ] hende du tar feil, du kan jo skrive det til han hva du tror.''

Jeg vil påstå at vikaren har det, ja, men han vil nok aldri innrømme det overfor meg! Han er veldig "følsom", ville faktisk sagt "hudløs"; nærtagende, oppfatter automatisk mange ting som kritikk, selv om det slett ikke er kritikk; tror at man ler av ham; han har vanskelig for å sette grenser og si nei, protestere når han blir urettmessig irettesatt; han blir veldig lei seg når han tror noe han har sagt har blitt oppfattet som kritikk, når det ikke var ment som kritikk.

Han er nesten som en lærebok i sosial angst, han har slett ingen grunn til å reagere som han gjør, det er fullstendig irrasjonelt, og det er akkurat dette som er angst!

Hans væremåte fungerer som speil for meg, jeg kan se hvordan jeg selv antageligvis blir og har blitt oppfattet. Litt av denne usikkerheten er bare inntagende, mens mye og hele tiden kan bli slitsomt og irriterende, også for omgivelsene. Det er også åpenbart at det er lett å unytte sårbare og engstelige personer som samtidig er perfeksjonister og altfor samvittighetsfulle og har en tendens til å ta alt bokstavelig. Han demonstrerer at det er mulig å komme langt om man arbeider hardt og har et godt hode, det er mulig å kombinere det med et varmt hjerte, selv om det gjør det mer anstrengende.

Han har et helt unikt utgangspunkt for å hjelpe meg når han selv vet godt "hvor skoen trykker". Det er ikke like lett å forholde seg til følelser og opplevelser man selv aldri har kjent på, eller aldri egentlig har vært plaget av. Han er sterkt plaget, men likevel står han på, og han oppnår både anseelse og anerkjennelse; han er virkelig tapper, derfor beundrer jeg ham sterkt.

Han har mye guttete ved seg selv om han faktisk er litt eldre enn meg, jeg synes ofte jeg ser ham for meg som liten gutt, og jeg får lyst til å trøste ham og beskytte ham! Men han trøster og beskytter meg, og jeg smelter helt!

Hei!

ja vel, det må være en utfordring for han å ha sosial angst og være psykolog!

Jeg hadde ikke taklet det, jeg må ha solide trygge mennesker som alltid er fylt av klokskap, sannhet, trygghet, det smitter liksom over på meg og gjør meg tryggere.

Jeg trengte også et kvinnelig forbilde, og det fine er at min psykiater bruker samme deodorant som meg og ville bli pilot, hun er derfor en tøffing tror jeg, men en kvinnelig tøffing, sånn pen og flott dame, men ikke jålete, jeg liker ikke jåleri og masse sminke og rare dufter. Det forstyrrer meg, min psykiater og jeg bruker faktisk litt samme type klær og flere ganger har hun kjøpt klær som jeg har hatt, det er jo interessant, hun har sagt det til meg.

Sist likte hun godt min sennepsgule bukse, og den blå ullcardigan, hun sa det var en fargekombinasjon hun likte godt, og at hun viste hun hadde en slik jakke selv som hun hadde kjøpt på en tur til utlandet, hun skulle derfor hjem å lete etter den jakken da hun måtte finne den. Hun hadde også slike bukser som jeg har, samme farge.

Min psykiater er så vakker, hver gang tenker jeg på det, men jeg tror godheten i hjertet hennes får den der utstrålingen enda mere frem,- hun fortalte også litt om sine barnebarn, en liten historie, jeg likte å høre den :-)

[Madelenemie]

Ja, jeg er veldig heldig! Men jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er mer utbredt behandling for normalbefolkningen forøvrig!

Hei!

Det var jo det jeg også kom på er veldig rart?

Hvorfor får vi slik fantastisk behandling?

Selv da jeg kom på det merkelige stedet på Ullevål, det med alle låsene, var de veldig hyggelige der også. De snakket med meg, ulike mennesker helt til min mann kom. de viste litt om asperger syndrom, men ikke mye, de lurte på hva jeg kunne mye om, og jeg tenkte en stund på det, jeg svarte plankton tror jeg.

Da smilte damen til meg og jeg slapp flere spørsmål, jeg ble lettet. Jeg fikk te mens jeg ventet, og psykiateren sa vennlig hade og jeg fikk jo egentlig lyst til å sove der, men siden det var så rart sånn at de måtte ta tingene mine så var jeg egentlig glad for å få dra. Og tanken på at det kunne bli skrik inn i ørene mine, fikk meg til å ta avgjørelsen, tenk skrik inn i ørene, det hadde jeg ikke taklet. Det var psykiateren som sa at det kunne gå en time så ble det bråk. Men uansett de var så søte der også, flere smilte til meg, og da den ene strengt sa "gi meg beltet ditt" og jeg ble mildt sagt overrasket meg ga henne alt hun bad om så viste det seg etter hvert som vi snakket og hun fikk vite at jeg hadde asperger syndrom at hun ble mer og mer hyggelig. Hun lurte på om hennes venninnes mann ikke hadde asperger syndrom.

[Gjest togli]

Ja, jeg er veldig heldig! Men jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er mer utbredt behandling for normalbefolkningen forøvrig!

Jeg aner ikke..... Vil tro det er mye som burde vært endra mht slike ting - uten at jeg vet så mye om det....

[Bella Dotte]

Hei!

ja vel, det må være en utfordring for han å ha sosial angst og være psykolog!

Jeg hadde ikke taklet det, jeg må ha solide trygge mennesker som alltid er fylt av klokskap, sannhet, trygghet, det smitter liksom over på meg og gjør meg tryggere.

Jeg trengte også et kvinnelig forbilde, og det fine er at min psykiater bruker samme deodorant som meg og ville bli pilot, hun er derfor en tøffing tror jeg, men en kvinnelig tøffing, sånn pen og flott dame, men ikke jålete, jeg liker ikke jåleri og masse sminke og rare dufter. Det forstyrrer meg, min psykiater og jeg bruker faktisk litt samme type klær og flere ganger har hun kjøpt klær som jeg har hatt, det er jo interessant, hun har sagt det til meg.

Sist likte hun godt min sennepsgule bukse, og den blå ullcardigan, hun sa det var en fargekombinasjon hun likte godt, og at hun viste hun hadde en slik jakke selv som hun hadde kjøpt på en tur til utlandet, hun skulle derfor hjem å lete etter den jakken da hun måtte finne den. Hun hadde også slike bukser som jeg har, samme farge.

Min psykiater er så vakker, hver gang tenker jeg på det, men jeg tror godheten i hjertet hennes får den der utstrålingen enda mere frem,- hun fortalte også litt om sine barnebarn, en liten historie, jeg likte å høre den :-)

''ja vel, det må være en utfordring for han å ha sosial angst og være psykolog!''

Det er egentlig litt absurd og komisk. Men han jobber altså ikke med pasienter (bare meg), han driver med opplæring av ansatte i kommunen og prosjekter og det er vel relativt lite "krevende" sosialt. Han er likevel vennlig og flink med folk, ihvertfall med meg, han vet hva han skal si osv, ikke sånn som vi som har Asperger sliter med.

''Jeg hadde ikke taklet det, jeg må ha solide trygge mennesker som alltid er fylt av klokskap, sannhet, trygghet, det smitter liksom over på meg og gjør meg tryggere.''

Han er trygg og solid og oppriktig og klok. Men den faste er nok solidere og tryggere. En klippe. (Meget treffende er det. Say no more.)

[Madelenemie]

''ja vel, det må være en utfordring for han å ha sosial angst og være psykolog!''

Det er egentlig litt absurd og komisk. Men han jobber altså ikke med pasienter (bare meg), han driver med opplæring av ansatte i kommunen og prosjekter og det er vel relativt lite "krevende" sosialt. Han er likevel vennlig og flink med folk, ihvertfall med meg, han vet hva han skal si osv, ikke sånn som vi som har Asperger sliter med.

''Jeg hadde ikke taklet det, jeg må ha solide trygge mennesker som alltid er fylt av klokskap, sannhet, trygghet, det smitter liksom over på meg og gjør meg tryggere.''

Han er trygg og solid og oppriktig og klok. Men den faste er nok solidere og tryggere. En klippe. (Meget treffende er det. Say no more.)

Hei!

Ja min psykiater er også en klippe...

Jeg ser henne mer som en uglemor da. I helgen da jeg skulle tegne småfugler, ble jeg fascinert av fuglevingens anatomi, jeg satt så med bøker, og begynte etter hvert å tenke på å tegne min psykiater.

Da tegnet jeg en ugle. Jeg slo opp i flere bøker og der satt de ulike uglearter og flere av de knuste en mus mellom klørne, det syns jeg ble komisk for ingen av dem lignet på min psykiater, jeg hadde glemt den dimensjonen der.

Men nå er jo ikke min psykiater en vegetarianer, så kanskje er det greit nok :-) men det ble litt komisk.

Heldige er vi i vertfall. Men du hørte vel også hvor godt forhold Ph.d. Trine Lise Bakken hadde til sine asperger pasienter, de har det helt sikkert like morsomt som oss på timene. De så jo også film. Jeg ville se you tube videoer med min psykiater, men så kom hun ikke inn på det pga av sykehusregler, det var dumt jeg hadde gledet meg til å se på dem med henne.

[Madelenemie]

Jeg tenker hver dag på at vi er heldige! Men jeg har også oppfattet at mange som har AS ikke får den hjelpen de trenger - noen trenger bare "noen å snakke med", noen trenger hjelp og bistand i hjemmet, noen trenger begge deler. Man må slåss og/eller være heldig for å få det.

Jeg innser etter hvert at behandlingen jeg får, tar mer og mer form av miljøterapi... kanskje ikke så rart siden voksenhabiliteringen i stor utstrekning er for lavt fungerende og utviklingshemmede. Men jeg føler meg ikke lavt fungerende eller utviklinghemmet i møtet med dem. Det er så rart! De er veldig flinke til å møte folk på en respektfull måte uansett funksjonsnivå, og ikke minst uansett hvor ujevnt funksjonsnivået er!

Hei!

ja jeg glemmer nok det.

Men alle i gruppen får jo mye hjelp, men de fleste er utredet på voksen-habiliteringen.

Jeg er glad jeg takket ja til å gå der, for min psykiater sa etter at hun hadde utredet meg at det var frivillig å få timer, hun sa du må ikke komme hit, men hvis du vil kan jeg sette opp noen timer til deg fremover. Jeg tenkte meg om, og siden jeg likte henne ville jeg gjerne ha de timene, jeg ble nysgjerrig på henne, på et menneske som viste akkurat hvordan jeg hadde det, selv om jeg syntes det var litt rart. Jeg er så glad at jeg svarte riktig den gangen for ellers hadde jeg ikke blitt venn med min psykiater.

Det var riktig å si at det var frivillig, ellers kunne jeg komme til å tro jeg hadde plikt til å møte, så også det viser hennes forståelse for hvordan det er å ha autisme. Men det er morsomt at hun sa det var frivillig .-) Ikke tvang .-)og a spurte meg hva jeg ville :-)

Noen ganger ser hun på meg over brillekanten, da skjer hun jo enda mere ut som en ugle. Men det er når hun leser noe, også sier jeg noe også snur hun seg og ser på meg.