Vær glad du ikke har AS

[Madelenemie]

Hei!

Akkurat det sa min psykiater til en annen pasient, "vær glad du ikke har asperger syndrom", det betyr at min psykiater oppfatter AS som en alvorlig sykdom eller alvorlig utviklingsforstyrrelse. Hun satte en annen diagnose på en pasient som senere fikk AS et annet sted, derfor vet jeg hva min psykiater sa til dette menneske.

Det betyr nok at det er mer alvorlig enn annen psykisk sykdom, dette fordi det er umulig å bli kvitt det, det blir da mere snakk om tiltak for å gi best mulig livskvalitet.

På verdensbasis og med den lettvinte diagnostiseringen av tilstanden som er i USA, er det 5 % som er i jobb, da inkludert tilrettelagt arbeide.

Egentlig burde man være mye mer konkret og saklig hva angår fremtidsutsiktene når man setter denne diagnosen. Ellers blir det til at man kanskje pga av relativt gode evner lager seg ideer som er lite realiserbare, etter at de er knust kommer skuffelsen, sorgen og depresjonen.

De fleste er også deprimerte.

Men er man ensom og uten menneskelige relasjoner blir livskvaliteten der etter.

Mine barn skal bli de 5 % som kommer ut i jobb, men da krever det ganske mye av meg, og de vil trenge konkret veiledning på at de maks må få 2 barn ellers vil de ikke klare arbeidslivet.

Dette bør psykiatrien si klart i fra om til mennesker med AS.

Jeg tror ikke det blir gjort i dag, så da må vel vi som foreldre gjøre det vil jeg tro.

[EnolaGay]

Men dine barn, akkurat som deg, vil få en livspartner en eller annen gang. Forhåpentligvis. Og da er det denne som er med på å legge premissene for livet deres. Ikke du.

Så om de vil ha fem barn og heller være utenfor arbeidslivet. Så må de få velge dette uten innblanding fra deg.

;0)

[Gjest begrenset]

Det din psykiater sier er ikke nødvendigvis sannhet. Dette blir for navlebeskuende og snevert..

[Madelenemie]

Men dine barn, akkurat som deg, vil få en livspartner en eller annen gang. Forhåpentligvis. Og da er det denne som er med på å legge premissene for livet deres. Ikke du.

Så om de vil ha fem barn og heller være utenfor arbeidslivet. Så må de få velge dette uten innblanding fra deg.

;0)

Hei!

Ja men derfor er det best at habiliteringen gir noe mer konkret rådgivning til slike familier, jeg mener det med å få kun to barn.

Jeg mener dette ut fra erfaring. Ellers vil man ikke klare arbeidslivet og da blir man lei seg.

Det er lettere å høre slikt fra fagpersoner, og hvis jeg ikke hadde akkurat blitt ferdig med å få barn og min psykiater på et tidligere tidspunkt hadde diagnostisert meg, og hun hadde sagt, "jeg syns det er nok med to barn for deg fordi du har AS" så hadde jeg tatt rådet til meg og fulgt det.

Jeg har sagt til to unge kvinner som har AS som spurte meg, og som vil ha barn at ikke få mer enn to, de hørte på meg, veldig, de sa de var glad for å høre dette og de forstod det ut i fra sine vansker med slitenhet og mangel på oversikt at to er mer enn nok. At barn kanskje vil gjøre det umulig for dem å arbeide også.

Det bør evt en kjæreste ektemann vite/forstå.

Jeg syns de jeg kjenner med AS er veldig lydhøre for råd, de har lett for å ta råd som er etterfulgt av en grundig forklaring, så følger man rådene.

Det er ikke så lett når vi foreldre skal gi barna våre slike råd, men hvis habiliteringen tok dette ville det vært lettere.

Nå tror jeg flere kvinner med AS blir gift enn menn, dette fordi menn er mer aktive med å fri og spørre, AS gutter er reserverte, det er nok slik fortsatt og da vil det bli lettere for oss kvinner å bli fridd til av en vanlig mann.

jeg tror derfor mine døtre blir gift, med guttene mine vet jeg ikke, de er ikke så frampå.

[frosken]

Jeg synes din ide om veiledning i forhold til hvordan leve sitt liv med kronisk sykdom, er en god ide. Dette gjøres jo i forhold til en del andre unge mennesker med kroniske funksjonsnedsettelser. Helsevesenet kan selvfølgelig ikke fullt ut bestemme over deres liv - men de kan godt komme med råd som øker sannsynligheten for en god livskvalitet.

[Madelenemie]

Jeg synes din ide om veiledning i forhold til hvordan leve sitt liv med kronisk sykdom, er en god ide. Dette gjøres jo i forhold til en del andre unge mennesker med kroniske funksjonsnedsettelser. Helsevesenet kan selvfølgelig ikke fullt ut bestemme over deres liv - men de kan godt komme med råd som øker sannsynligheten for en god livskvalitet.

Hei!

Fint du skjønner hva jeg mener :-)

De jentene jeg kjenner med asperger spurte jo meg om råd, fordi de ikke har noen som gir råd. Den ene har samboer og de tenker på barn, men da sa hun til meg at hun nok ikke klarte jobbe hvis hun også skulle få barn. Det er nettopp det vi trenger veiledning, men så er det ingen der. Og mange lurer på om de får barn med samme vansker og det vet jo ikke jeg.

Og gifte jenter med asperger er det mange flere av enn man tror, mange blir kanskje også forsørget?

[EnolaGay]

Hei!

Ja men derfor er det best at habiliteringen gir noe mer konkret rådgivning til slike familier, jeg mener det med å få kun to barn.

Jeg mener dette ut fra erfaring. Ellers vil man ikke klare arbeidslivet og da blir man lei seg.

Det er lettere å høre slikt fra fagpersoner, og hvis jeg ikke hadde akkurat blitt ferdig med å få barn og min psykiater på et tidligere tidspunkt hadde diagnostisert meg, og hun hadde sagt, "jeg syns det er nok med to barn for deg fordi du har AS" så hadde jeg tatt rådet til meg og fulgt det.

Jeg har sagt til to unge kvinner som har AS som spurte meg, og som vil ha barn at ikke få mer enn to, de hørte på meg, veldig, de sa de var glad for å høre dette og de forstod det ut i fra sine vansker med slitenhet og mangel på oversikt at to er mer enn nok. At barn kanskje vil gjøre det umulig for dem å arbeide også.

Det bør evt en kjæreste ektemann vite/forstå.

Jeg syns de jeg kjenner med AS er veldig lydhøre for råd, de har lett for å ta råd som er etterfulgt av en grundig forklaring, så følger man rådene.

Det er ikke så lett når vi foreldre skal gi barna våre slike råd, men hvis habiliteringen tok dette ville det vært lettere.

Nå tror jeg flere kvinner med AS blir gift enn menn, dette fordi menn er mer aktive med å fri og spørre, AS gutter er reserverte, det er nok slik fortsatt og da vil det bli lettere for oss kvinner å bli fridd til av en vanlig mann.

jeg tror derfor mine døtre blir gift, med guttene mine vet jeg ikke, de er ikke så frampå.

Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.

I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen.

Og selv om arbeidslivet er noe du personlig ser som viktigst, så er det slett ikke alle med asperger som er enige med deg i det. Aspergere er heller ikke en ensartet gruppe mennesker.

At kvinnelige aspergere har lettere for å finne en partner enn menn er kanskje sant. Men da tror jeg det kommer av at menn ikke nødvendigvis har så store behov for samtale eller vise omsorg utad som kvinner. Følgelig er det greit med en kone som ikke krever at han snakker og engasjerer seg i alt mulig. For å generalisere litt. Jeg vet om mange aspergermenn som har familie også. ;0) Da har de som deg, en partner som er villig til å se forbi diagnosen og ta en større del av ansvaret for at ting skal fungere.

[Løvemamma]

Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.

I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen.

Og selv om arbeidslivet er noe du personlig ser som viktigst, så er det slett ikke alle med asperger som er enige med deg i det. Aspergere er heller ikke en ensartet gruppe mennesker.

At kvinnelige aspergere har lettere for å finne en partner enn menn er kanskje sant. Men da tror jeg det kommer av at menn ikke nødvendigvis har så store behov for samtale eller vise omsorg utad som kvinner. Følgelig er det greit med en kone som ikke krever at han snakker og engasjerer seg i alt mulig. For å generalisere litt. Jeg vet om mange aspergermenn som har familie også. ;0) Da har de som deg, en partner som er villig til å se forbi diagnosen og ta en større del av ansvaret for at ting skal fungere.

''Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.''

Det er ikke alltid følelser kan styre et så viktig valg som hvor mange barn man skal ha. For de aller fleste av oss som ikke har noen funksjonsnedsettelser er det greit, men det finnes mange grunner til at enkelte ikke bør få mange barn.

Endel får råd av leger om å ikke få flere barn på ulike medisinske grunnlag, på bakgrunn av stor risiko for mor, barn eller begge. Jeg synes også Madelenemies råd høres veldig fornuftig ut. Jeg sier ikke at Asbergere er dårlige foreldre, men det følger med endel utfordringer som vi uten den funksjonssvikten ikke bør forholde oss til. Jeg synes M viser veldig god evne til refleksjon og kjennskap til sine egne muligheter og begrensninger når hun kommer med et slik råd.

Det burde i det hele tatt være langt flere som burde veiledes bort fra å få flere barn, jeg tenker da i første rekke på foreldre som er i BV-systemet, med det er en halt annen diskusjon.

Madelenemie; vet du om det er gjort noen forskning på risikoen for at Asbergere får barn med AS?

[Løvemamma]

Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.

I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen.

Og selv om arbeidslivet er noe du personlig ser som viktigst, så er det slett ikke alle med asperger som er enige med deg i det. Aspergere er heller ikke en ensartet gruppe mennesker.

At kvinnelige aspergere har lettere for å finne en partner enn menn er kanskje sant. Men da tror jeg det kommer av at menn ikke nødvendigvis har så store behov for samtale eller vise omsorg utad som kvinner. Følgelig er det greit med en kone som ikke krever at han snakker og engasjerer seg i alt mulig. For å generalisere litt. Jeg vet om mange aspergermenn som har familie også. ;0) Da har de som deg, en partner som er villig til å se forbi diagnosen og ta en større del av ansvaret for at ting skal fungere.

''Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.''

Det er ikke alltid følelser kan styre et så viktig valg som hvor mange barn man skal ha. For de aller fleste av oss som ikke har noen funksjonsnedsettelser er det greit, men det finnes mange grunner til at enkelte ikke bør få mange barn.

Endel får råd av leger om å ikke få flere barn på ulike medisinske grunnlag, på bakgrunn av stor risiko for mor, barn eller begge. Jeg synes også Madelenemies råd høres veldig fornuftig ut. Jeg sier ikke at Asbergere er dårlige foreldre, men det følger med endel utfordringer som vi uten den funksjonssvikten ikke bør forholde oss til. Jeg synes M viser veldig god evne til refleksjon og kjennskap til sine egne muligheter og begrensninger når hun kommer med et slik råd.

Det burde i det hele tatt være langt flere som burde veiledes bort fra å få flere barn, jeg tenker da i første rekke på foreldre som er i BV-systemet, med det er en halt annen diskusjon.

Madelenemie; vet du om det er gjort noen forskning på risikoen for at Asbergere får barn med AS?

[laban]

''Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.''

Det er ikke alltid følelser kan styre et så viktig valg som hvor mange barn man skal ha. For de aller fleste av oss som ikke har noen funksjonsnedsettelser er det greit, men det finnes mange grunner til at enkelte ikke bør få mange barn.

Endel får råd av leger om å ikke få flere barn på ulike medisinske grunnlag, på bakgrunn av stor risiko for mor, barn eller begge. Jeg synes også Madelenemies råd høres veldig fornuftig ut. Jeg sier ikke at Asbergere er dårlige foreldre, men det følger med endel utfordringer som vi uten den funksjonssvikten ikke bør forholde oss til. Jeg synes M viser veldig god evne til refleksjon og kjennskap til sine egne muligheter og begrensninger når hun kommer med et slik råd.

Det burde i det hele tatt være langt flere som burde veiledes bort fra å få flere barn, jeg tenker da i første rekke på foreldre som er i BV-systemet, med det er en halt annen diskusjon.

Madelenemie; vet du om det er gjort noen forskning på risikoen for at Asbergere får barn med AS?

Det er en ganske stor arvelig komponent i de fleste diagnoser innenfor autismespekteret.

[Madelenemie]

''Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.''

Det er ikke alltid følelser kan styre et så viktig valg som hvor mange barn man skal ha. For de aller fleste av oss som ikke har noen funksjonsnedsettelser er det greit, men det finnes mange grunner til at enkelte ikke bør få mange barn.

Endel får råd av leger om å ikke få flere barn på ulike medisinske grunnlag, på bakgrunn av stor risiko for mor, barn eller begge. Jeg synes også Madelenemies råd høres veldig fornuftig ut. Jeg sier ikke at Asbergere er dårlige foreldre, men det følger med endel utfordringer som vi uten den funksjonssvikten ikke bør forholde oss til. Jeg synes M viser veldig god evne til refleksjon og kjennskap til sine egne muligheter og begrensninger når hun kommer med et slik råd.

Det burde i det hele tatt være langt flere som burde veiledes bort fra å få flere barn, jeg tenker da i første rekke på foreldre som er i BV-systemet, med det er en halt annen diskusjon.

Madelenemie; vet du om det er gjort noen forskning på risikoen for at Asbergere får barn med AS?

Hei!

Takk for at du skjønner :-)

Ja vi kan være gode foreldre vi med AS, jeg er feks en ganske god mor, andre barn har sagt til mine barn at de er heldige fordi deres mamma er så snill, det har jeg tatt til meg.

Jeg har valgt å minne meg selv om dette for jeg syns så synd på mine barn fordi de må vokse opp med en mamma som til tider er så i sin egen verden, som må ristes litt og snakkes til på en litt annerledes måte.

For jeg er jo langt fra perfekt, jeg bare tillater mye, baking og jeg finner frem ting, og jeg tegner litt og jeg vasker opp, jeg liker å se dem ha det hyggelig, jeg kan le da og si til min mann "å så fint det er å se dem leke", da sier min mann jeg er nokså barnslig, og minner meg om hvor godt barna har det, og at han slett ikke hadde orket med alt det ekstra det blir når feks 7 åringer baker muffins alene.

Så jeg har mine begrensinger, men på noen områder er jeg riktig god/flink og når det kommer til den dype kjærligheten til mine egne eller andres barn så er den som for andre mennesker, den er der og den gjør at man orker litt mer fordi man gjør det for andre.

Jeg vet ikke så mye om arvelighet ved asperger/autisme, jeg vet det er arvelig, men ikke i hvilken grad. Men de fleste jeg vet med en foreldre med autisme har barn med det, men jeg kjenner ikke mange. Jeg kjenner et ektepar som ikke har asperger syndrom, men som har tre gutter med syndromet, de er begge ingeniører, og jeg vet mange realfagmennesker er mer representert enn andre når det gjelder å få barn med autisme, men jeg vet ikke % for foreldre med autisme selv.

Det er jo ikke at man skal fraråde mennesker med autisme å få barn, men gi veiledning til å se utfordringer og egne ressurser og kapasitet i forhold til barn og familie. Jeg hadde nok hatt det bedre med to barn, da det ville vært letter for meg å ikke føle stress og kaos i hverdagen, jeg plages med lyder og stemmer, selv om vi har noen spesielt stille barn .-)

Fint du forstod det.

[Madelenemie]

Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.

I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen.

Og selv om arbeidslivet er noe du personlig ser som viktigst, så er det slett ikke alle med asperger som er enige med deg i det. Aspergere er heller ikke en ensartet gruppe mennesker.

At kvinnelige aspergere har lettere for å finne en partner enn menn er kanskje sant. Men da tror jeg det kommer av at menn ikke nødvendigvis har så store behov for samtale eller vise omsorg utad som kvinner. Følgelig er det greit med en kone som ikke krever at han snakker og engasjerer seg i alt mulig. For å generalisere litt. Jeg vet om mange aspergermenn som har familie også. ;0) Da har de som deg, en partner som er villig til å se forbi diagnosen og ta en større del av ansvaret for at ting skal fungere.

Hei!

:-)

''. Jeg vet om mange aspergermenn som har familie også. ;0) Da har de som deg, en partner som er villig til å se forbi diagnosen og ta en større del av ansvaret for at ting skal fungere.''

Det er hyggelig du vet om, da er det håp for mine sønner :-)

De er flinke faglig, jeg tror de får sine utdanninger og de har det bra inni seg, er noe stødige gutter, men de er ganske så klossete med enkelte ting og ganske klønete med sine formuleringer.

Hvorfor kjenner du så mange? Har du noen spesiell jobb med dette? Jeg kjenner få, kun noen jenter som er gift med barn, jeg tror alle guttene jeg kjenner, ikke er i noe forhold. Men ganske mange av jentene har normale kjærester/menn uten autisme.

[Katt-ja]

Max to barn synes jeg er en grei regel for vanlige folk uten spesielle utfordringer også - med mindre de er et oppkomme av energi ;-)

Kanskje litt spøkefullt sagt, men jeg mener det nesten. Om det kommer utfordringer av ett eller annet slag - sykdommer etc., er man veldig på grensen når man har mer enn to barn - i alle fall hvis de er tett i alder....

[Gjest Kayia]

''Egentlig burde man være mye mer konkret og saklig hva angår fremtidsutsiktene når man setter denne diagnosen. Ellers blir det til at man kanskje pga av relativt gode evner lager seg ideer som er lite realiserbare, etter at de er knust kommer skuffelsen, sorgen og depresjonen'' Dette er jeg enig med deg i. Jeg tror også at man kanskje kunne få et mer realistisk forhold til hva en skal forvente av seg selv og få en håndterbar hverdag om de profesjonelle ga god veiledning og råd ved diagnostisering. Jeg trodde faktisk at dette var bedre etablert pr i dag...

[Gjest Kayia]

Fortsatt er det følelser som skal styre menneskers liv i denne sammenhengen. Ikke et system eller psykiatere/fagfolk.

I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen.

Og selv om arbeidslivet er noe du personlig ser som viktigst, så er det slett ikke alle med asperger som er enige med deg i det. Aspergere er heller ikke en ensartet gruppe mennesker.

At kvinnelige aspergere har lettere for å finne en partner enn menn er kanskje sant. Men da tror jeg det kommer av at menn ikke nødvendigvis har så store behov for samtale eller vise omsorg utad som kvinner. Følgelig er det greit med en kone som ikke krever at han snakker og engasjerer seg i alt mulig. For å generalisere litt. Jeg vet om mange aspergermenn som har familie også. ;0) Da har de som deg, en partner som er villig til å se forbi diagnosen og ta en større del av ansvaret for at ting skal fungere.

''I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen'' Sånn er det nok i noen tilfeller, i andre "bare skjer" det, altså feks en graviditet, og i begge tilfeller kan - jeg sier kan - det innimellom være fatalt for et barn. Jeg mener heller ikke at det skal utvikles en Norsk Standard for personlige beslutninger som frarøver frihet til egne valg, men en del diagnoser har så åpenbare og kjente konsekvenser som ikke nødvendigvis er like åpenbare for den som får dem, og de burde veiledes bedre både for selv å få en bedre hverdag, samt å kunne være en god foresatt. Ser ikke at god veiledning fra profesjonelle med god oversikt over utfordringer knyttet til en diagnose (ikke bare asberger) ville kunne hatt en bedre hverdag om dette fungerte slik Madelenemie etterspør.

[PieLill]

Hei!

Ja men derfor er det best at habiliteringen gir noe mer konkret rådgivning til slike familier, jeg mener det med å få kun to barn.

Jeg mener dette ut fra erfaring. Ellers vil man ikke klare arbeidslivet og da blir man lei seg.

Det er lettere å høre slikt fra fagpersoner, og hvis jeg ikke hadde akkurat blitt ferdig med å få barn og min psykiater på et tidligere tidspunkt hadde diagnostisert meg, og hun hadde sagt, "jeg syns det er nok med to barn for deg fordi du har AS" så hadde jeg tatt rådet til meg og fulgt det.

Jeg har sagt til to unge kvinner som har AS som spurte meg, og som vil ha barn at ikke få mer enn to, de hørte på meg, veldig, de sa de var glad for å høre dette og de forstod det ut i fra sine vansker med slitenhet og mangel på oversikt at to er mer enn nok. At barn kanskje vil gjøre det umulig for dem å arbeide også.

Det bør evt en kjæreste ektemann vite/forstå.

Jeg syns de jeg kjenner med AS er veldig lydhøre for råd, de har lett for å ta råd som er etterfulgt av en grundig forklaring, så følger man rådene.

Det er ikke så lett når vi foreldre skal gi barna våre slike råd, men hvis habiliteringen tok dette ville det vært lettere.

Nå tror jeg flere kvinner med AS blir gift enn menn, dette fordi menn er mer aktive med å fri og spørre, AS gutter er reserverte, det er nok slik fortsatt og da vil det bli lettere for oss kvinner å bli fridd til av en vanlig mann.

jeg tror derfor mine døtre blir gift, med guttene mine vet jeg ikke, de er ikke så frampå.

''Jeg mener dette ut fra erfaring. Ellers vil man ikke klare arbeidslivet og da blir man lei seg.''

_Du_ blir lei deg for å ikke klare arbeidslivet. For andre, med eller uten asberger, kan den tradisjonelle om enn utskjelte hjemmearbeidende morsrollen være å foretrekke.

Det er selvsagt klokt å ta hensyn til egne begrensninger. Samtidig skal man ikke være for ivrig med å fortelle folk hva de ikke kan.

mvh

[EnolaGay]

''I et forhold er man to mennesker som bestemmer. Sammen'' Sånn er det nok i noen tilfeller, i andre "bare skjer" det, altså feks en graviditet, og i begge tilfeller kan - jeg sier kan - det innimellom være fatalt for et barn. Jeg mener heller ikke at det skal utvikles en Norsk Standard for personlige beslutninger som frarøver frihet til egne valg, men en del diagnoser har så åpenbare og kjente konsekvenser som ikke nødvendigvis er like åpenbare for den som får dem, og de burde veiledes bedre både for selv å få en bedre hverdag, samt å kunne være en god foresatt. Ser ikke at god veiledning fra profesjonelle med god oversikt over utfordringer knyttet til en diagnose (ikke bare asberger) ville kunne hatt en bedre hverdag om dette fungerte slik Madelenemie etterspør.

Ingen motforestillinger i den sammenheng altså. Jeg bare ser (og har erfart) at folk gjør som de vil okke som. Og at arbeidslivet ikke nødvendigvis er alle menneskers gud. ;0)

[Gjest Kayia]

Ingen motforestillinger i den sammenheng altså. Jeg bare ser (og har erfart) at folk gjør som de vil okke som. Og at arbeidslivet ikke nødvendigvis er alle menneskers gud. ;0)

Det stemmer nok, men enkelte med reflektert forhold til egen begrensning kan nok ha nytte av råd mht konsekvenser de ikke selv har oversikt over

[Gjest Elextra]

Max to barn synes jeg er en grei regel for vanlige folk uten spesielle utfordringer også - med mindre de er et oppkomme av energi ;-)

Kanskje litt spøkefullt sagt, men jeg mener det nesten. Om det kommer utfordringer av ett eller annet slag - sykdommer etc., er man veldig på grensen når man har mer enn to barn - i alle fall hvis de er tett i alder....

''

Max to barn synes jeg er en grei regel for vanlige folk uten spesielle utfordringer også - med mindre de er et oppkomme av energi ;-)

''

Enig, i hvertfall om man har tenkt å ha et yrkesliv som mor eller far.

[Katt-ja]

''

Max to barn synes jeg er en grei regel for vanlige folk uten spesielle utfordringer også - med mindre de er et oppkomme av energi ;-)

''

Enig, i hvertfall om man har tenkt å ha et yrkesliv som mor eller far.

..og så skal man ha litt flaks, alle bør helst være friske for at ting går i hop om det er mange barn... Jeg har ofte vært fryktelig glad for at jeg "bare" har to.