Dårlig selvtillitt

[Gjest jentexxx 21]

Hei! Jeg er en jente på 21 år som studerer sykepleie 2. året. Siden så lenge jeg kan huske har jeg hatt problemer med forholdet til meg selv, men jeg tror problemene begynte å utvikle seg i starten av tenårene. Det er allikevel etter at jeg begynte studieløpet mitt jeg har fått tankene opp for at jeg kanskje burde snakke med noen. Jeg er usikker på meg selv, noe jeg opplever går utover livskvaliteten i forhold til det sosiale. Jeg har mange venner og har aldri opplevd å bli mobbet eller lignende. Vennene mine vil nok ikke se på meg som soialt avvikende eller en med problemer, men jeg merker at den dårlige selvtillitten ødelegger livskvaliteten min. Jeg har for eksempel aldri hatt kjæreste på grunn av at jeg sliter med meg selv. Etter at jeg begynte å studere har jeg innsett at jeg burde snakke med noen med tanke på at jeg en gang i tiden kanskje skal jobbe med og hjelpe noen som sliter med det samme problemet. Jeg tør ikke kontakte psykolog fordi jeg er redd for å få en diagnose, og jeg har vanskelig for å snakke med det til andre. Tidligere har jeg hatt problemer med vekten og jeg var overvektig i sarten av tenårene. De senere årene fikk jeg interesse for kosthold og trening og har som følge av det klart å gå ned til en vekt som i utgangspunktet er normal. Trening og kosthold er likevel kanskje blitt en litt for stor del av livet mitt, da jeg tenker mye på det. Jeg spiser normale måltider og sunn mat. Har allikevel vanskelig for å unne meg enkelte typer mat uten å få dårlig samvittighet. Man kan jo til tider si at det kan minne om spiseforstyrrelser, men jeg har allikevel ikke problemer i å få i meg nok mat, jeg trøstespiser ikke og kaster dessuten heller ikke opp maten. Det ligger i psyken. Jeg klarer ikke å godta kroppen min uansett om folk sier jeg ser bra ut. Det var i en forelesning om psykisk helse hvor det var en gjesteforeleser som snakket om sine psykiske problemer. Hun fortalte at hun i begynnelsen av 20 årene utviklet depresjon og at hun hos psykologen hadde funnet ut at krangling mellom foreldrene hjemme har hatt en innvirkning på psyken hennes. Hun følte at hun måtte megle mellom foreldrene og at det tok mye av energien fra henne. Det var etter denne forelesningen det skremte meg. Jeg har hatt akkurat samme problem hjemme. En slik situasjon har det vært lenge hjemme, trolig siden begynnelsen av tenårene det også. Jeg har selv følt på det å være mekler for mamma og pappa. Jeg har et godt forhold til de og jeg vet at de ikke har ment noe vondt med det, men jeg er redd for at kranglingen har påvirket meg. Det er vanskelig å snakke med disse problemene med noen. Jeg har holdt det for meg selv, og jeg er sliten og lei av å føle meg liten. Det er vanskelig å forestille seg at folk kan ha det bra med seg selv. Jeg har hatt disse problemene så lenge. Jeg skammer meg over problemene mine, selv om jeg vet det ikke er noe å skamme seg over. Jeg vil så gjerne komme ut av den boblen hvor jeg tenker at det er flaut å ha problemer. Allikevel syns jeg det er vanskelig å ta skrittet til å kontakte noen. Hva skal jeg gjøre?

[cathlin]

Skulle ønske du fant deg en hyggelig psykolog! :-)

[skipohoi]

Hei,

Jeg tror også som du vel sier selv at det er vanskelig å bli glad i noen andre- viss du ikke er glad i og elsker deg selv.

Både "utseende" og indre skjønnhet er i aller høyeste grad subjektivt. Trenden i samfunnet er at vi skal være så slanke, iallefall dere jenter. For meg betyr slike trender ingenting, jeg søker jenter som er under 1,65 og helst 60 kg og oppover. Jeg har en venninne som jeg er glad i, hun er 1,62 og mellom 70-75 kg tung, minst. Men hun har kvinnelige former og er superdeilig. Min onkel sier at indianerane liker damer med stor rumpe, muligens eg har "indianerblod". Reint fysiologisk er det helt naturlig for jenter å bygge opp noe underhudsfett, det er et tegn på god "fruktbarhet" og evne til å ta vare på "avkommet". Dette vet alle menn instinktivt, men i dagens samfunn blir det noe "overkjørt".

Du kan trygt lene deg tilbake og være deg selv, du har like gode grunner som andre til å føle deg attraktiv og feminin. Synes du Viktoria Beckham er fin? Hun var fin- nå ser hun syk ut, etter mitt syn.

Lykke til, håper du finner en måte å sette pris på deg selv, du er uansett unik person som har en "mening" i verden. Da slipper nok problemene taket, og du er "fri".

Du sier det ikke hjelper at folk sier at kroppen din er fin.

[Gjest studentberta]

Enten må du takle dette og jobbe med dette på egenhånd, ellers kan du søke hjelp for det. Om du ikke ønsker å gå til psykolog så kan det hende du kan benytte deg av studenthelsetjenesten. Kanskje har de sykepleier, prest eller andre du kan snakke med.

Kanskje fins det også grupper på skolen der du kan jobbe med dette. Alternativt kan du kontakte fastlege og be om henvisning til psykolog, men kan hende du må vente lenge på å få hjelp.

Sjekk gjerne ut bøkene til Ingvar Wilhelmsen innen kognitiv terapi.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke du kommer utenom å søke profesjonell hjelp hos en psykolog om du skal får rettet på dette.

Hva er en diagnose? Det er et kortnavn på det som er problemet ditt. Problemet har du, det er det du skriver om i innlegget ditt. Det blir ille verre om noen setter et kortnavn på det.

Slik denne gjesteforeleseren fikk hjelp, slik vil også en psykolog kunne hjelpe deg.

Lykke til :-)