Hvorfor ikke nært forhold til behandler?

[Bella Dotte]

Reaksjonene er så sprikende når jeg forteller om hvor god kontakt jeg synes jeg har med mine behandlere. Noen synes det er fælt og ekkelt og uprofesjonelt og umoralsk, andre synes det er flott og spennende og at jeg er heldig og at alle behandlere burde ha vært sånn.

Er de(re) som er negative, selv i gode forhold med partnere? Er det det det går på? Jeg tror nok at jeg ikke hadde behøvd så mye omsorg og oppmerksomhet eller at det hadde føltes naturlig å be om det hvis jeg hadde hatt en snill og ordentlig kjæreste. Men det har jeg nå engang ikke, og det er ikke bare bare for en med en utviklingsforstyrrelse osv å finne seg en (det må være litt gi og ta i et forhold også, og jeg har vel ikke så mye å stille opp med selv heller).

Mine psykologer tar hensyn til dette og viser utrolig mye velvilje og stiller opp mye mer enn de strengt tatt har plikt til (og muligens lov til?). Jeg er derfor så opprømt og takknemlig at jeg ikke klarer å la være å snakke om det. Jeg vet at jeg maser om dette hver dag... beklager... men hvis jeg kan få et svar som jeg kan slå meg til ro med...

Kjør debatt!

[frosken]

Jeg stiller meg tvilende til at dette er bra på lang sikt, men håper at dine behandlere har en klar strategi for hvordan de skal hjelpe deg å etterhvert få tilfredsstilt dine behov for sosial kontakt utenfor behandlingsapparatet.

Det er ikke realistisk at du over svært lang tid kommer til å få denne typen oppfølgning fra psykologer ansatt i det offentlige. Jeg håper at dine behandlere holder styr på hvilke forventninger de skaper hos deg.

Jeg tror behandlingsopplegg med noe mer tydelige rammer er en fordel. Livet innebærer mange begrensninger, og det å gi noen illusjoner om det motsatte anser jeg for å være uetisk.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har selv fått reaksjoner på kontakten jeg har med min psykiater, den har vært veldig nær og veldig sånn jeg har trengt det.

Jeg hadde ikke kunnet fått hjelp av noen andre enn en som liksom viste seg seg selv, livet, hvordan det hele er, hvordan ekteskap er, svarer på sånne hverdags-spørsmål og forteller meg hvor bor, hvor er, hvor er hytten, hvor er på ferie :-)

Ut av det, vokste min kjærlighet og evige lojalitet og takknemlighet.

Derfor får min psykiater, kort og gaver, historier og dikt, for var det menneske som møtte meg der jeg var. Min mann møtte meg på et annet plan, som en liten dame som var idealistisk og som han ville ha barn med og som han så forsørger.

Det er noe annet med min psykiater, som møtte meg som voksen, som en som trengte svar og ikke viste, som ga svar og satte bitene i meg på plass, min psykiater er derfor kommet meg så nær at med meg litt hver dag:-)

Likevel Bella Dotte, la nå også andre slippe litt til, det mener jeg, du har mye å gi, men å leve i en relasjon er krevende, men det er det for alle. Jeg tror likevel man på sikt blir lykkeligst av å ha en å dele livet med, for de fleste, tror jeg det. Syns det burde være kurs for oss med asperger om ekteskap og kjæresteforhold, om hvordan man finner noen, frir og spør og sjekker opp og hva man sier og ikke, om blomster, vin og hva romantikk er. Hva man skal si hver dag og av og til, hva andre forventer osv... (håper du skjønner)

Alle mennesker også våre elskede psykiatere og psykologer har sine kjærester og ektefeller og barn og de betyr mest for dem.

Likevel er jeg takknemlig for den omsorgen og gode hjelpen min psykiater trofast gir meg hvert år, hver dag jeg trenger, i samtale, mail eller sms, det gjør meg trygg og glad og mer uavhengig.

Jeg tror nærhet er viktig, og kanskje burde det være mer dokumentert hvordan denne nærheten virker, fordi kanskje det er den som gir de beste resultater, således har vi to vært veldig heldige.

[frosken]

Hei!

Jeg har selv fått reaksjoner på kontakten jeg har med min psykiater, den har vært veldig nær og veldig sånn jeg har trengt det.

Jeg hadde ikke kunnet fått hjelp av noen andre enn en som liksom viste seg seg selv, livet, hvordan det hele er, hvordan ekteskap er, svarer på sånne hverdags-spørsmål og forteller meg hvor bor, hvor er, hvor er hytten, hvor er på ferie :-)

Ut av det, vokste min kjærlighet og evige lojalitet og takknemlighet.

Derfor får min psykiater, kort og gaver, historier og dikt, for var det menneske som møtte meg der jeg var. Min mann møtte meg på et annet plan, som en liten dame som var idealistisk og som han ville ha barn med og som han så forsørger.

Det er noe annet med min psykiater, som møtte meg som voksen, som en som trengte svar og ikke viste, som ga svar og satte bitene i meg på plass, min psykiater er derfor kommet meg så nær at med meg litt hver dag:-)

Likevel Bella Dotte, la nå også andre slippe litt til, det mener jeg, du har mye å gi, men å leve i en relasjon er krevende, men det er det for alle. Jeg tror likevel man på sikt blir lykkeligst av å ha en å dele livet med, for de fleste, tror jeg det. Syns det burde være kurs for oss med asperger om ekteskap og kjæresteforhold, om hvordan man finner noen, frir og spør og sjekker opp og hva man sier og ikke, om blomster, vin og hva romantikk er. Hva man skal si hver dag og av og til, hva andre forventer osv... (håper du skjønner)

Alle mennesker også våre elskede psykiatere og psykologer har sine kjærester og ektefeller og barn og de betyr mest for dem.

Likevel er jeg takknemlig for den omsorgen og gode hjelpen min psykiater trofast gir meg hvert år, hver dag jeg trenger, i samtale, mail eller sms, det gjør meg trygg og glad og mer uavhengig.

Jeg tror nærhet er viktig, og kanskje burde det være mer dokumentert hvordan denne nærheten virker, fordi kanskje det er den som gir de beste resultater, således har vi to vært veldig heldige.

''Jeg tror nærhet er viktig, og kanskje burde det være mer dokumentert hvordan denne nærheten virker, fordi kanskje det er den som gir de beste resultater, således har vi to vært veldig heldige.

''

Det er grundig dokumentert at kvaliteten på relasjonen mellom pasient og behandler er noe av det som er mest avgjørende for god effekt av terapi. Jeg har stor tro på betydningen av en god relasjon, men jeg tror helst at rammene rundt den skal være tydelige :-)

[Madelenemie]

''Jeg tror nærhet er viktig, og kanskje burde det være mer dokumentert hvordan denne nærheten virker, fordi kanskje det er den som gir de beste resultater, således har vi to vært veldig heldige.

''

Det er grundig dokumentert at kvaliteten på relasjonen mellom pasient og behandler er noe av det som er mest avgjørende for god effekt av terapi. Jeg har stor tro på betydningen av en god relasjon, men jeg tror helst at rammene rundt den skal være tydelige :-)

Hei!

Ja min relasjon er nær, veldig nær, ikke mange psykiatere har jeg skjønt forteller hvor de er når og hvor deres hytter er.

Rammene er også tydelige, det er fint fordi det passer med min øvrige forståelse av samfunnsplikten, plikter for den yrkesaktive m.m At man ikke misbruker sin stilling osv... tiden skal brukes rettferdig så alle pasienter får god behandling.

Når Bella Dottes behandler/e, går inn i en så nær rellasjon, privat/ spising m.m så forplikter dette, det er ikke noe man kan gå tilbake på, i vertfall ikke i mitt hodet. Min psykiater har aldri vært hjemme hos meg, jeg hadde nok ikke hatt det så lett med det, da jeg slipper få mennesker andre enn barn, inn i mitt hus, min psykiater ville blitt så komplisert å få inn hit, at jeg ville måtte tenke en stund på det. Jeg ble så lettet da pga av helseloven ikke kunne bli med på Bartoli konsert at jeg da klarte sove godt igjen.

Huff nå må gå til min datter. skulle skrive noe mer, men kan ikke, må stryke foten..

[stjernestøv]

Så lenge du har det greit slik, er det det som teller :-)

Folk vil alltid mene noe om alt...

[Bella Dotte]

Så lenge du har det greit slik, er det det som teller :-)

Folk vil alltid mene noe om alt...

Ja... haters gonna hate. Takk for innspill, stjernestøv!

[XbellaX]

''eller at det hadde føltes naturlig å be om det hvis jeg hadde hatt en snill og ordentlig kjæreste.''

Er der andre måter/andre områder i livet du kan finne denne omsorgen og oppmerksomheten på?

Nærhet i relasjon mellom klient og terapuet er definitivt viktig (og nødvendig) men at den nærheten skal vedvare over år tror jeg ikke er heldig for din del. Jeg tror den kan begrense deg unødvendig mye.

[Gjest Smykkeskrin]

Nå tror jeg ofte at vi pasienter har et langt nærere forholdt til behandlerne våre enn de har til oss.

Jeg tror også det er vanskelig for oss å se dette og vi blir lett forvirret i relasjonen.

Jeg hadde i mange år et "nært" forhold til min behandler. Og jeg trodde det var bra for meg. Han sa det var bra for meg og at han brukte relasjonen vår til å helbrede mine relasjonsproblemer.

Han ble den viktigste personen i livet mitt. Jo nærmere relasjonen ble, jo mer tenkte jeg på ham og timene våre. Jeg levde for timene, var forelsket og hadde et datter/far forhold, vennskap, ja alt etter som.

Han sa til meg når jeg ble forvirret fordi jeg følte han kom for nær.

Et forhold mellom pasient og behandler kan være inderlig. Jeg lurte hele tiden på om han var mest inderlig med meg, eller med en av de alle som trippet ut av kontoret hans før meg.

relasjonen fikk en brå slutt som hverken han eller jeg kunne forutsi. Han ble syk og sykemeldt i en lang periode. Så flyttet han et godt stykke unna.

I ettertid, nei, nei, nei. Det ble for nært, for sårt for vanskelig

å takle. Jeg tror ikke et forhold mellom pasient og behandler skal være så nært.

Han var nær meg på så mange måter. Også fysisk, med klemmer og holding.

Jeg ble så opptatt av armene hans, og når han skulle holde meg inn til seg igjen.

Nei, nei, nei...

En del av meg vil ikke ha vært det foruten, og jeg føler takknemlighet.

Men, nei, jeg tror ikke det bare har vært bra for meg. Flere år etterpå er det fremdeles rart, sårt, skjørt og en sorg i meg. Fordi et menneske som kom meg så nær, ikke lenger er i livet mitt.

Min neste behandler hadde jeg et langt kjøligere forhold til. Og jeg løsrev meg uten problemer, tenker aldri på ham eller tiden ejg gikk hos ham. Og det er mye bedre. Jeg har nok sorg og savn å bære på