Når skal man be om hjelp?

[Gjest misc.]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i varierende grad/art i 20 år. Nå er jeg normalvektig og vet hvor jeg må holde meg for å være sunn og ha overskudd, men greier ikke å slippe kontrollen over maten. Jeg spiser stort sett de samme tingene og helst ikke mer enn jeg "har lov til", skjer det at jeg faller for fristelsen til å ta et ekstra rundstykke eller en ekstra latte gir det meg et ubehag og jeg ender opp med å trene ekstra mye eller spise mindre dagen etter. Jeg bruker også avførende midler 1-2 ganger i uka. Jeg har vært uten bulimiske episoder i snart et år men hadde et tilbakefall for tre uker siden etter å ha blitt invitert på kvelds jeg ikke kunne si nei til. Kjente veldig på lettelsen etter å ha renset meg for kveldsen og føler nå at det begynner å bygge seg opp igjen, tenker mye på mat og prøver å utsette måltider. Har ikke begynt å hoppe over måltider ennå eller trene ekstra mye, men i hodet mitt begynner tankene å bli usunne. Jeg føler mer vemmelse over kroppen min og kler meg slik at jeg slipper å se valkene. Jeg føler meg udugelig og mislykka som anorektiker fordi jeg er så stor, og minst like mislykka som den friske kvinna jeg nesten klarte å bli for at jeg lar meg dra inn i tankemønsteret igjen.

Jeg har også merket at ting fra barndom/ungdom har begynt å våkne i minnene mine, ting jeg i mange år har greid å fortrenge. Det er mange vonde minner som nå bryter seg frem, og denne gangen er det vanskelig å trykke dem ned igjen. Det ligger og ulmer i meg av fortrengte minner om sårhet, svik, misbruk og ensomhet.

Frem til nå har jeg aldri bedt om hjelp med problemene mine. Ikke engang da jeg spiste en gang om dagen og kvittet meg med det etterpå, og gikk hjem midt i veien i fylla mens jeg gråt og håpet på at en trailer ville kjøre meg ned, ba jeg om hjelp. Den gangen hadde jeg ikke så mye å leve for, nå har jeg en fantastisk samboer. Han vil jeg gjerne ha et langt og godt liv med, og jeg vil gjerne føle meg hel og verdifull ikke oppstykket og råtten som nå.

Bør jeg be om hjelp nå? Er dette i det hele tatt nok til å ta opp verdifull tid hos en psykolog, når man vet hvor mange som venter på hjelp? Jeg er jo ikke egentlig syk...

[Gondor]

Jeg synes du høres rimelig syk ut og at du bør oppsøke hjelp så fort som mulig. Ikke vent! Det er nok å være "normalt" opphengt i kroppshysteriet, om man ikke skal ta det fullstendig ut i sykelige former.

[Gjest misc.]

Jeg synes du høres rimelig syk ut og at du bør oppsøke hjelp så fort som mulig. Ikke vent! Det er nok å være "normalt" opphengt i kroppshysteriet, om man ikke skal ta det fullstendig ut i sykelige former.

Takk for at du tok deg tid til å svare:-)