NHD / Andre: Hvordan forholde seg til SF?

[Gjest En gammelgammel DOLer]

Hei!

Jeg har en venninne som har slitt med anorexi og bulimi i ca 16 år.

Det jeg lurer på er hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg er klar over at å begynne å belære vedkommende om ernæring er håpløst. Hun har hørt alt det der tusen ganger før. Dette samme gjelde å si ting som "spis opp maten din når du er sammen med meg".

Den vanskeligste delen er å forholde seg bulimien på en fornuftig måte. Av og til kan hun kaste opp over 20 ganger daglig, av og til blod, ta vanndrivende medikamenter. I tillegg har hun hjertefeil og mister av og til bevisstheten i de verste periodene. Hun hadde en stund "trykk i hodet" og blødde endel neseblod. Hun burde nok blitt tvangsinnlagt i perioder, men hun har vært i "gamet" så lenge at hun vet hvordan hun skal unngå det.

Haa kan jeg gjøre? Kan jeg gå til drastige skritt som å si at "jeg lar deg ikke være alene det neste døgnet, du skal drikke minst en Nutridrink (selv hun egentlig skal drikke fem i døgnet), du skal drikke mye vann og elektrolytttilskudd, du får ikke gå på do eller dusje alene". (Vi har vært "intime" flere ganger; vi har sett hverandre nakne før). Hun kommer garantert til å bli fly forbanna på meg og kanskje slå meg (hennes eget utsagn), men akkurat det kunne ikke brydd meg mindre. Her står det til tider om liv, og da kan jeg tåle det meste.

Er dette fornuftige tanker/fremgangsmåter eller er jeg helt på jordet (eventuelt langt forbi jordet). Råd mottas med største takknemmelighet.

På forhånd takk!

[Gjest Nikitava]

For en frytelig situasjon å se sin venninne i. Jeg har ingen erfaring med dette, vil bare si at jeg beundrer deg. Gjennomfører du det du tenker her, vil hun aldri være i tvil om at du virkelig bryr deg om henne. Jeg synes det er en glimrende ide, men husk å ta vare på deg selv oppi dette. Her bør strengt tatt medisinsk personell bistå, men jeg forstår det er ikke lett å få henne til å gå med på det. Men er ikke dette grunnlag nok for tvangsinnleggelse?

[BrightHope]

Jeg sier ikke at jeg har rett, men jeg tror det bare vil provosere henne når du prøver å hjelpe henne. Når hun blir frisk, vil hun se det med andre øyne, hun vil da se hvilken god venn du har vært for henne opp gjennom alle disse åra.

En del av henne ser det nok nå også, men sykdommen overskygger og er så sterk at det kun kan oppleves som at du "forstyrrer" henne, selv om du mener det godt.

Hun trenger profesjonell hjelp. Jeg er usikker på vilkårene for en eventuell tvangsinnleggelse, det skjer vel om man er i fare for sitt eget liv eller andres...?

Du kan snakke med en lege og få råd, evt av NHD.

Husk å ta vare på deg selv, og prøv ditt beste å ikke la deg dra ned av hennes sykdom. Blir hun tvangsinnlagt, kan hun finne på å kutte kontakten med deg, bli forferdelig sint. Uansett hva som skjer, så vit at du har gjort det rette!!! Stå fast ved det uansett, ok?

Varm klem til deg!

[XbellaX]

Din venn trenger profesjonell hjelp, det du bør gjøre er å oppmuntre henne til å skaffe seg det.

Vær varsom med å ta på deg et ansvar du ikke har styring over, ikke gjør hennes sykdom og lidelse til din jobb å kurere. Dette er et sammensatt tilfelle og du hjelper henne best ved å støtte henne i å søke kyndig hjelp.

[frosken]

Jeg synes ikke du skal gå til noen form for drastiske skritt av den typen du skisserer. Du hjelper henne ingenting ved å forsøke å gå inn og ta over ansvaret for hennes liv.

Det jeg derimot mener du kan gjøre, er å si noe om hva det gjør med deg å se hva hun holder på med. Ikke for å gi henne skyldfølelse, men for å bevisstgjøre henne på at hennes handlinger i forhold til sin egen kropp også gjør noe med deg. Oppfordr henne til å søke tilstrekkelig hjelp hos helsevesenet, hvis hun ikke gjør det i dag. Det å se noen ta livet av seg i sakte tempo er både smertefullt og provoserende. Det er også svært smertefullt å ha det slik hun har det, men du hjelper henne ikke noe ved å prøve å ta over hennes eget ansvar for sitt liv.

Ellers så har jeg størst tro på at dere lar hennes spiseforstyrrelse være nærmest et ikke-tema mellom dere. Jeg ville ikke vært villig til å være vitne til eller lytte til beskrivelser av destruktiv atferd så fremt hun ikke sørger for å få tilstrekkelig medisinsk hjelp for dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis jeg hadde en venninne med sf, ville jeg:

Sagt fra at jeg er klar til å hjelpe når hun ville ha hjelp, men at jeg ellers ikke ville bry meg om sf.

Sagt at jeg ville gripe inn om det oppsto en øhj/livstruende situasjon, og hun mistet bevistheten o.l.

Ellers ville jeg ikke forholdt meg til hennes sf i det hele tatt, men behandlet henne som en hvilken som helst annen venn/venninne.

[Gjest tenne tusen julelys]

Hvis jeg hadde en venninne med sf, ville jeg:

Sagt fra at jeg er klar til å hjelpe når hun ville ha hjelp, men at jeg ellers ikke ville bry meg om sf.

Sagt at jeg ville gripe inn om det oppsto en øhj/livstruende situasjon, og hun mistet bevistheten o.l.

Ellers ville jeg ikke forholdt meg til hennes sf i det hele tatt, men behandlet henne som en hvilken som helst annen venn/venninne.

Hvis det hadde vært en "liker" knapp på dol ille jeg ha trykket på den nå

[Gjest En gammelgammel DOLer]

Hvis jeg hadde en venninne med sf, ville jeg:

Sagt fra at jeg er klar til å hjelpe når hun ville ha hjelp, men at jeg ellers ikke ville bry meg om sf.

Sagt at jeg ville gripe inn om det oppsto en øhj/livstruende situasjon, og hun mistet bevistheten o.l.

Ellers ville jeg ikke forholdt meg til hennes sf i det hele tatt, men behandlet henne som en hvilken som helst annen venn/venninne.

Hei og takk for svar.

Det er "omtrent" den oppskriften jeg har brukt gjennom hele relasjonen vår, man skal jo ikke redusere et menneske til kun å være en diagnose, men jeg blir redd av og til fordi jeg vet at hun ikke ber om hjelp når det er nødvendig.

Jeg er klar over at bulimi kan føre til livstruende forstyrrelser i elektrolyttbalansen, og bruk av vanndrivende midler i en sånn setting kan vel resultatet bli fatalt (?) Når vedkommende i tillegg har en hjertelidelse fra før, begynner å besvime/blø neseblod, så blir jeg litt rådvill. Jeg vet at hun "lurer" legene (men mest seg selv) på forskjellige måter når det skal tas blodprøver osv, og hun bagatelliserer alvorlige situasjoner/hendelser.

Nå unner jeg ingen å slite så mye med selvbildet som min venninne gjør, men det er et mysterium for meg at det ofte er det "de beste" (ikke misforstå) som sliter mest.

Igjen: Takk for svar!

Mvh

[Gjest En gammelgammel DOLer]

u/t