Hvordan snakke til og med

[Gjest råd etterlyses]

Trenger råd og prøver meg her inne.

Jeg har ei datter som sliter. 20 år gammel, student, men har hoppet av studiene. Hun er samboer med en som også studerer.

Hun har slitt psykisk noen år. Jeg får av henne mye av skylden for dette. Faren også, men siden jeg er den hun av og til tør snakke med, får jeg skylden for mye. Samlivsbruddet, for store krav osv.

En ting jeg angrer på, er at jeg ikke var sterk nok og tok henne med til psykolog tidligere.

Men altså.

I går sendte jeg henne en melding å spurte hvordan det gikk med dem? Om de snør inne? De bor og studerer altså i Stavanger.

Etter lang tid fikk jeg svar om at de ikke merket så mye til været, men de kommer seg ikke ut av byen før veiene er åpne, og at det ikke hjelper at jeg driver og er negativ og maser på det viset der.

Vi var på tur sammen forrige helg. Flyet hennes var forsinket og da det bare var 8 min igjen til gaten vi skulle fly videre med stengte, ringte jeg henne... for andre gang den dagen, bare for å høre hvor langt borte hun var. Hadde da spurt dem i gaten om de kunne vente på henne, men fått beskjed om at de ikke kunne vente. Snakket med henne på telefonen mens hun sprang og guidet henne riktig. Hadde i mellomtiden også kjøpt frokost til henne, for hun kom så klart uten mat i magen og penger i lommeboka.

Ved hjemreise, måtte vi reise fra hver vår terminal. Ringte henne og spurte om innsjekk hadde gått greit, og fikk nok en overhøvling om maset mitt.

Ser at jeg på en måte oppfører meg som en bekymret mamma, mens jeg på den andre siden føler meg høflig som prøver vise henne at jeg bryr meg.

Men altså. Enten så maser jeg for mye på henne, eller så bryr jeg meg ikke om henne, fordi jeg ikke tar kontakt. Jeg skal hjelpe henne, men jeg skal ikke mase på henne, for da presser jeg henne. Det er feil av meg å si at hun kan bli hva hun vil og at jeg vil være like glad i henne om hun blir kassadame eller ingeniør. Men om jeg spør henne om hvordan det går med studiene hennes, så presser jeg henne for mye. Og da kan hun like gjerne bare droppe studiene. Når jeg spør om jobb, så er alt så fælt. Så nå er hun på NAV.

Jeg vet jo at hun sliter, derfor prøver jeg bare gå rundt grøten. Lister meg rundt henne, både når vi er sammen og når vi har kontakt på sms eller telefon. Vet at om jeg sier noe feil, blir dette brukt mot meg. Med at hun for eksempel ikke kommer hit til jul. Og da er det så klart min feil. Hun kan ikke si når de kommer hit eller når de skal dra igjen. For om jeg spør om noe konkret her, maser jeg igjen og ødelegger alt. (Har en del erfaring nå)

Aller helst har jeg lyst å ta tak i henne og filleriste henne litt. Be henne ta seg sammen. Det er hun som vil bli ingeniør, men klarer ikke forkurset. Hun gikk til psykolog eller veileder i den forrige byen hun bodde i, men om jeg spør om slike ting nå, får jeg bare beskjed om å slutte å mase.

Søstra hennes har også lyst å komme hit i jula, men etter en kommentar fra storesøster, sier hun at hun ikke vil ødelegge dagene for henne. Dermed risikerer lillesøster å sitte alene, for hun har ikke lyst å feire med faren.

Så vi er mange som går på tå og hev.

Hvordan bør jeg prate til henne? Kan jeg stille flere krav, med tanke på vanlig høflighet innenfor familen? Er jo redd for å presse henne over ei linje.

Skjønner at hun er stresset for været og oppfatter at jeg maser, selv om det ikke er ment som det. Skjønner at det koster å være samboer med en aktiv student, mens man selv bare går hjemme. Skjønner det er hardt å ha lite penger, men det har jo alle studenter.

[EnolaGay]

Sånn terror tror jeg ikke at jeg hadde orket. Jeg har ingen råd til deg. Men selv hadde jeg eksplodert til slutt. Skikkelig.

Jeg tror du er i en posisjon som gjør at du ikke kan vinne, uansett hva du gjør. Og da ville jeg i ditt sted i det minste sørget for at de andre søsknene og resten av gjengen kunne ha det bra. Feire jul og kose seg uten negativ kakling og surning.

[XbellaX]

''Hvordan bør jeg prate til henne? Kan jeg stille flere krav, med tanke på vanlig høflighet innenfor familen? Er jo redd for å presse henne over ei linje.''

Ja det synes jeg du kan. Jeg forstår at hun har det vanskelig men hun kan ikke forvente at resten av verden går på tå hev for henne, psykisk syk eller ikke -det har ingenting å si. En er ikke fritatt for ansvar og normal høflighet fordi om man er syk.

Gi henne rom og mer avstand, la kontakten mellom deg og henne være opp til henne for en periode fremover (måneder). Dette er alltid vanskelig jo nærmere man står personen men forsøk å være stødig og rolig, og ikke minst tydelig, ikke vikle deg inn i hennes svingninger og overse dem gjerne, -men vær tilgjengelig om hun virkelig ønsker å nå deg og snakke med deg. Og støtt din andre datter på at hun selvsagt kan komme i julen, uavhengig av hva den første datteren din synes og menes.

[Gjest råd etterlyses]

''Hvordan bør jeg prate til henne? Kan jeg stille flere krav, med tanke på vanlig høflighet innenfor familen? Er jo redd for å presse henne over ei linje.''

Ja det synes jeg du kan. Jeg forstår at hun har det vanskelig men hun kan ikke forvente at resten av verden går på tå hev for henne, psykisk syk eller ikke -det har ingenting å si. En er ikke fritatt for ansvar og normal høflighet fordi om man er syk.

Gi henne rom og mer avstand, la kontakten mellom deg og henne være opp til henne for en periode fremover (måneder). Dette er alltid vanskelig jo nærmere man står personen men forsøk å være stødig og rolig, og ikke minst tydelig, ikke vikle deg inn i hennes svingninger og overse dem gjerne, -men vær tilgjengelig om hun virkelig ønsker å nå deg og snakke med deg. Og støtt din andre datter på at hun selvsagt kan komme i julen, uavhengig av hva den første datteren din synes og menes.

Takk for råd.

Jeg prøver å overtale den andre datteren om å komme uansett. At det ikke er søsteren som skal styre livet hennes. At alle vi andre veldig gjerne vil ha henne hit.

En periode ringte jeg ikke så ofte. Lot henne styre kontakten. Da var jeg ufølsom og brydde meg ikke henne.

En periode følte jeg at hun trengte meg, så vi snakket omtrent daglig. Men, ordene måtte velges med omhu.

Håper hun klarer eksamene hun har planlagt som privatist nå til våren. Krysser fingrene for en normal studenttilværelse for henne, eller at hun slår seg til ro med at man kan være lykkelig som kassadame eller barnehageassistent også. (for å bruke skrekkeksemplene på jobber til ei venninne av meg)

[Gjest råd etterlyses]

Sånn terror tror jeg ikke at jeg hadde orket. Jeg har ingen råd til deg. Men selv hadde jeg eksplodert til slutt. Skikkelig.

Jeg tror du er i en posisjon som gjør at du ikke kan vinne, uansett hva du gjør. Og da ville jeg i ditt sted i det minste sørget for at de andre søsknene og resten av gjengen kunne ha det bra. Feire jul og kose seg uten negativ kakling og surning.

Takk for svar.

Føler meg ganske låst ja. For det føles nettopp som om at uansett hva jeg gjør, så gjør jeg feil.

Prøver å overtale søster til å komme uansett.

En ting er om jeg satte litt hardt mot hardt når det gjelder storesøster og hun da valgte å ikke komme hit på julaften. Det hadde vært trist, men overkommelig. Problemet er at jeg faktisk er redd for at hardt mot hardt fører til å dytte henne over ei grense. Hun har tidligere brukt ordet selvmord. Og i forbindelse med forrige samlivsbrudd for henne, ble altfor store mengder smertestillende inntatt.... hvertfall etter hva hun forteller.

Hun er 20 år, viser ingen direkte tegn for at hun er suicidal nå, men er så redd for å dytte henner over til den siden. Redd for å snakke for mye med samboeren hennes om mine bekymringer. For selv om jeg finner han som verdens beste svigersønn, kjenner jeg ham ikke godt nok til å vite hvordan han vil håndtere en henvendelse fra meg. Familien hans har en spesiell måte å leve på. Litt sånn alternative. Foreldrene gjør mye for barnevernet, men på måter mange kanskje ikke ville sett på som vanlige.

[XbellaX]

Takk for råd.

Jeg prøver å overtale den andre datteren om å komme uansett. At det ikke er søsteren som skal styre livet hennes. At alle vi andre veldig gjerne vil ha henne hit.

En periode ringte jeg ikke så ofte. Lot henne styre kontakten. Da var jeg ufølsom og brydde meg ikke henne.

En periode følte jeg at hun trengte meg, så vi snakket omtrent daglig. Men, ordene måtte velges med omhu.

Håper hun klarer eksamene hun har planlagt som privatist nå til våren. Krysser fingrene for en normal studenttilværelse for henne, eller at hun slår seg til ro med at man kan være lykkelig som kassadame eller barnehageassistent også. (for å bruke skrekkeksemplene på jobber til ei venninne av meg)

Leser under om ordet selvmord. Hun er 20 år og må ta ansvar for livet sitt selv. Ikke la deg trues eller skremmes, overse disse svingningene hennes, tål å bli kalt ufølsom og si det gjerne til henne at du opplever det som slitsomt og vanskelig, -vær også tydelig på at dersom hun trenger deg og ønsker hjelp så er du der. Jeg har stor forståelse for at dette er enklere sagt enn gjort når det handler om mennesker man står så nær men jeg tror denne formen for tilnærming er gunstig ikke kun for hennes del men og for resten av familien. La henne kjøre sitt løp, la henne ha de svingningene hun har, gi henne rom og avstand og overse utbruddene hennes, -men vær tilgjengelig dersom hun oppsøker deg.

[Gjest råd etterlyses]

Leser under om ordet selvmord. Hun er 20 år og må ta ansvar for livet sitt selv. Ikke la deg trues eller skremmes, overse disse svingningene hennes, tål å bli kalt ufølsom og si det gjerne til henne at du opplever det som slitsomt og vanskelig, -vær også tydelig på at dersom hun trenger deg og ønsker hjelp så er du der. Jeg har stor forståelse for at dette er enklere sagt enn gjort når det handler om mennesker man står så nær men jeg tror denne formen for tilnærming er gunstig ikke kun for hennes del men og for resten av familien. La henne kjøre sitt løp, la henne ha de svingningene hun har, gi henne rom og avstand og overse utbruddene hennes, -men vær tilgjengelig dersom hun oppsøker deg.

Igjen takk for råd.

Jeg vet du har rett. Det er bare så vanskelig. For reddselen er der jo hele tiden.

Men du har jo rett. Hun er 20 år og burde ta ansvar for sitt eget liv. Om det så fører til en tur ned i mørket for en periode.

Jeg har jo en søster som er alkoholiker. Hun måtte miste alt, for å komme på rett kjøl. Men det var lettere å være hard mot søster enn datter.

[EnolaGay]

Takk for svar.

Føler meg ganske låst ja. For det føles nettopp som om at uansett hva jeg gjør, så gjør jeg feil.

Prøver å overtale søster til å komme uansett.

En ting er om jeg satte litt hardt mot hardt når det gjelder storesøster og hun da valgte å ikke komme hit på julaften. Det hadde vært trist, men overkommelig. Problemet er at jeg faktisk er redd for at hardt mot hardt fører til å dytte henne over ei grense. Hun har tidligere brukt ordet selvmord. Og i forbindelse med forrige samlivsbrudd for henne, ble altfor store mengder smertestillende inntatt.... hvertfall etter hva hun forteller.

Hun er 20 år, viser ingen direkte tegn for at hun er suicidal nå, men er så redd for å dytte henner over til den siden. Redd for å snakke for mye med samboeren hennes om mine bekymringer. For selv om jeg finner han som verdens beste svigersønn, kjenner jeg ham ikke godt nok til å vite hvordan han vil håndtere en henvendelse fra meg. Familien hans har en spesiell måte å leve på. Litt sånn alternative. Foreldrene gjør mye for barnevernet, men på måter mange kanskje ikke ville sett på som vanlige.

Jeg tror at slike trussler må du ta opp med noen profesjonelle, for din egen del.

Jeg tenker litt at de som bråker mest om det, de er så bevisste på hva de gjør, at de bruker det for å få viljen sin...Der må du sette en grense, for deg selv. Hun kan ikke få lov til å holde på å true på den måten.

Folk som faktisk har så vondt at de tar sitt eget liv, de sier ikke noe. De bare forsvinner fra oss. Uten en lyd.

[EnolaGay]

Leser under om ordet selvmord. Hun er 20 år og må ta ansvar for livet sitt selv. Ikke la deg trues eller skremmes, overse disse svingningene hennes, tål å bli kalt ufølsom og si det gjerne til henne at du opplever det som slitsomt og vanskelig, -vær også tydelig på at dersom hun trenger deg og ønsker hjelp så er du der. Jeg har stor forståelse for at dette er enklere sagt enn gjort når det handler om mennesker man står så nær men jeg tror denne formen for tilnærming er gunstig ikke kun for hennes del men og for resten av familien. La henne kjøre sitt løp, la henne ha de svingningene hun har, gi henne rom og avstand og overse utbruddene hennes, -men vær tilgjengelig dersom hun oppsøker deg.

Enig med deg. Du skriver så mye bedre enn meg altså! :0)

[cathlin]

Jeg tror det beste er å ikke gå så mye på tå hev, men være tydelig med henne i at du bryr deg, og vil at hun skal ha det bra, og hvis du gjerne stiller opp hvis det er noe. Og ellers gi rom for at hun er utrygg og litt utstabil i væremåten. Ikke la henne gi deg og familien dårlig selvtillitt, det hjelper ingen av dere. Hvis du klarer det.

[cathlin]

Igjen takk for råd.

Jeg vet du har rett. Det er bare så vanskelig. For reddselen er der jo hele tiden.

Men du har jo rett. Hun er 20 år og burde ta ansvar for sitt eget liv. Om det så fører til en tur ned i mørket for en periode.

Jeg har jo en søster som er alkoholiker. Hun måtte miste alt, for å komme på rett kjøl. Men det var lettere å være hard mot søster enn datter.

Enig med xbellax. Du trenger ikke å være hard, men du trenger kanskje å ikke la datteren din få så stor innvirkning på selvtillitten din, selv om det er vanskelig og du blir usikker.

[cathlin]

Sånn terror tror jeg ikke at jeg hadde orket. Jeg har ingen råd til deg. Men selv hadde jeg eksplodert til slutt. Skikkelig.

Jeg tror du er i en posisjon som gjør at du ikke kan vinne, uansett hva du gjør. Og da ville jeg i ditt sted i det minste sørget for at de andre søsknene og resten av gjengen kunne ha det bra. Feire jul og kose seg uten negativ kakling og surning.

Det er ikke uvanlig at det er i de nære relasjonene som ofte blir vanskelige, eller der man viser frustrasjon når man sliter, spesielt når man er ung.

[Gjest poncho]

Jeg mener at selv om hun er psykisk syk så bør du stille krav til henne. Synes hun virker litt bortskjemt? Hun bør være glad for at hun har en mor som bryr seg og være voksen nok til ikke å oppfatte dette som mas. Psyken hennes synes jeg derimot en psykolog el noe kan ta seg av.

[frosken]

Jeg synes cathlin har gitt deg gode råd.

Det er jo ikke hvem som helst dette gjelder, men din datter. Regner derfor meg at du er villig til å tolerere noe mer enn du ville ha gjort fra andre. Da tror jeg at noe av det beste du kan gjøre er for det første å prøve å ikke la deg såre av hennes utbrudd og for det andre på en nøytral, men tydelig måte, formidle hva du forventer av henne. Jeg valgt å ikke lage for mye styr av hennes noe urimelige utbrudd.

Hennes behov skal selvfølgelig ikke gå foran søsterens, dersom hun har sagt noe som gir søsteren inntrykk av at hun bør holde seg borte, så synes jeg hun skal konfronteres med dette.

Det høres ut som om hun trenger en form for behandlingsopplegg siden hennes vansker har ført til at hun har droppet ut av studier. Jeg hadde nok brukt litt energi på å spørre henne om hun mener hun får den hjelpen hun trenger, og hvis ikke så ville jeg ha forsøkt å hjelpe henne med å finne ut av hvor hun kan henvende seg.

Det er svært viktig å forsøke at unge mennesker faller ut av skolegang eller jobb.

[Gjest togli]

Jeg tror du må se gjennom fingrene med mye... Du har dårlig samvittighet for ting som har skjedd i livet hennes, og det synes jeg du skal slutte med. Noe sier meg at hun "nyter godt av" at du sliter med dårlig samvittighet?

Hun er voksen og må ta ansvar for sitt eget liv og sine egne reaksjoner. Fortsett å ringe henne, men kanskje ikke mer enn f.eks. annenhver dag? Og surmuler hun, så bruk humor der det er mulig. Jeg bruker dette selv mot min egen datter på femten.... Hvis jeg hadde ringt henne for å sjekke om flyet var i rute e.l. og hun hadde blitt gretten fordi jeg "passa på", så hadde jeg sikkert sagt noe sånt som at "jeg er bare engstelig for at du skal bli kidnappa i gaten, og at hun dessverre må takle en krisemaksimerende mor" og ledd av det Datra mi sa faktisk her for få dager siden at det var min skyld at vi aldri krangla

Hjelper det forresten at du sender sms istedetfor å ringe? Da bestemmer hun selv om hun vil svare, og du viser at du bryr deg...

IKKE gå på tå hev overfor henne! Selvsagt skal den andre datteren din også komme i jula! Inviter begge, og da er det begges egne valg om de vil komme eller ikke.

[Gjest råd etterlyses]

Jeg tror at slike trussler må du ta opp med noen profesjonelle, for din egen del.

Jeg tenker litt at de som bråker mest om det, de er så bevisste på hva de gjør, at de bruker det for å få viljen sin...Der må du sette en grense, for deg selv. Hun kan ikke få lov til å holde på å true på den måten.

Folk som faktisk har så vondt at de tar sitt eget liv, de sier ikke noe. De bare forsvinner fra oss. Uten en lyd.

Det sies ofte det samme som det du sier. At de som roper ut, bruker det som pressmiddel. Men av og til gjør de noe med saken også. Og hun roper det ikke ut i hver diskusjon. Det har kommet frem under rolige samtaler.

Hun synes helt klart synd på seg selv. Og jeg som mor får jo skylda, nettopp fordi jeg er mamma og fordi jeg lytter til henne.

[Gjest råd etterlyses]

Jeg tror det beste er å ikke gå så mye på tå hev, men være tydelig med henne i at du bryr deg, og vil at hun skal ha det bra, og hvis du gjerne stiller opp hvis det er noe. Og ellers gi rom for at hun er utrygg og litt utstabil i væremåten. Ikke la henne gi deg og familien dårlig selvtillitt, det hjelper ingen av dere. Hvis du klarer det.

Føler jeg gjør en del av tingene du nevner. Prøver å være der for henne. Prøver å si at uansett hva som skjer, så vil jeg alltid være der og være glad i henne.

Men plutselig sier jeg noe galt og verden raser sammen. Det kan være seg at jeg spør om studier, om hvordan hun har det, om hvordan det går med samboeren, om økonomi. Og det er ikke alltid jeg rekker å si ferdig setninga ei gang før hun eksploderer.

[Gjest råd etterlyses]

Jeg mener at selv om hun er psykisk syk så bør du stille krav til henne. Synes hun virker litt bortskjemt? Hun bør være glad for at hun har en mor som bryr seg og være voksen nok til ikke å oppfatte dette som mas. Psyken hennes synes jeg derimot en psykolog el noe kan ta seg av.

Jeg ser at hun var mer stabil i humøret da hun gikk gjevnlig til samtale med psykolog.

Men det er et ikke tema. Ingen andre i slekta har fått vite om verken psykolog eller NAV støtte. Det er for flaut. (I følge henne selv.)

[cathlin]

Føler jeg gjør en del av tingene du nevner. Prøver å være der for henne. Prøver å si at uansett hva som skjer, så vil jeg alltid være der og være glad i henne.

Men plutselig sier jeg noe galt og verden raser sammen. Det kan være seg at jeg spør om studier, om hvordan hun har det, om hvordan det går med samboeren, om økonomi. Og det er ikke alltid jeg rekker å si ferdig setninga ei gang før hun eksploderer.

Så bra at du bryr deg! Det må være vanskelig for deg å se datteren din ha det slik, og ikke vite hva man skal gjøre.

Jeg tror ikke det fins en "Den rette oppskrifta på hvordan best snakke til datteren din", og at du skal gå for langt i å tenke over nøyaktig hva du sier feil og rett osv. Altså ikke ha fokuset på å være innstilt i forhold til hennes følsomhet.

Du kan kanskje spørre henne en gang hun ikke er så eksplosiv hvordan hun syns det er best at du gjør, eller noe sånt når hun blir sånn.

Eventuelt kan du si at du hører at hun er sint og at dere kan snakkes litt senere, hun kan ringe deg senere.

[frosken]

Jeg tror at slike trussler må du ta opp med noen profesjonelle, for din egen del.

Jeg tenker litt at de som bråker mest om det, de er så bevisste på hva de gjør, at de bruker det for å få viljen sin...Der må du sette en grense, for deg selv. Hun kan ikke få lov til å holde på å true på den måten.

Folk som faktisk har så vondt at de tar sitt eget liv, de sier ikke noe. De bare forsvinner fra oss. Uten en lyd.

''Folk som faktisk har så vondt at de tar sitt eget liv, de sier ikke noe. De bare forsvinner fra oss. Uten en lyd.''

Dette varierer. Noen snakker om sine tanker, andre lar det være.