Hvordan snakke til og med

[Gjest råd etterlyses]

Jeg synes cathlin har gitt deg gode råd.

Det er jo ikke hvem som helst dette gjelder, men din datter. Regner derfor meg at du er villig til å tolerere noe mer enn du ville ha gjort fra andre. Da tror jeg at noe av det beste du kan gjøre er for det første å prøve å ikke la deg såre av hennes utbrudd og for det andre på en nøytral, men tydelig måte, formidle hva du forventer av henne. Jeg valgt å ikke lage for mye styr av hennes noe urimelige utbrudd.

Hennes behov skal selvfølgelig ikke gå foran søsterens, dersom hun har sagt noe som gir søsteren inntrykk av at hun bør holde seg borte, så synes jeg hun skal konfronteres med dette.

Det høres ut som om hun trenger en form for behandlingsopplegg siden hennes vansker har ført til at hun har droppet ut av studier. Jeg hadde nok brukt litt energi på å spørre henne om hun mener hun får den hjelpen hun trenger, og hvis ikke så ville jeg ha forsøkt å hjelpe henne med å finne ut av hvor hun kan henvende seg.

Det er svært viktig å forsøke at unge mennesker faller ut av skolegang eller jobb.

Jeg er helt enig i det du skriver.

Som regel klarer jeg overse en del av utbruddene hennes, men så kommer den dagen hvor man føler seg totalt utmatta og lar seg påvirke likevel.

Men det er desverre mange ikke samtaleemner.

For om jeg kommer inn på ting hun kanskje er flau for, så er det ting det ikke skal snakkes om.

Hun var glad for å flytte. Hadde klare intensjoner om å få seg en jobb. Men merket ganske fort på samtalene vi hadde når det var på tide å slutte å spørre om nettopp jobb. Og ei lita stund senere, forstod jeg at NAV var inne i bildet igjen. Selv om dette ikke skulle snakkes om. For når jeg spør om dette, så legger jeg altfor mye press på henne.

[Gjest råd etterlyses]

Jeg tror du må se gjennom fingrene med mye... Du har dårlig samvittighet for ting som har skjedd i livet hennes, og det synes jeg du skal slutte med. Noe sier meg at hun "nyter godt av" at du sliter med dårlig samvittighet?

Hun er voksen og må ta ansvar for sitt eget liv og sine egne reaksjoner. Fortsett å ringe henne, men kanskje ikke mer enn f.eks. annenhver dag? Og surmuler hun, så bruk humor der det er mulig. Jeg bruker dette selv mot min egen datter på femten.... Hvis jeg hadde ringt henne for å sjekke om flyet var i rute e.l. og hun hadde blitt gretten fordi jeg "passa på", så hadde jeg sikkert sagt noe sånt som at "jeg er bare engstelig for at du skal bli kidnappa i gaten, og at hun dessverre må takle en krisemaksimerende mor" og ledd av det Datra mi sa faktisk her for få dager siden at det var min skyld at vi aldri krangla

Hjelper det forresten at du sender sms istedetfor å ringe? Da bestemmer hun selv om hun vil svare, og du viser at du bryr deg...

IKKE gå på tå hev overfor henne! Selvsagt skal den andre datteren din også komme i jula! Inviter begge, og da er det begges egne valg om de vil komme eller ikke.

Sånn egentlig, har jeg ikke dårlig samvittighet. Hvertfall ikke "over all". Så klart noen enkelt episoder jeg skulle vært foruten, men hun har ikke opplevd ting som er noe verre enn andre sanlige samlivbrudd. Men om hun oppfatter det som om at jeg har gjort noe galt, så har jeg gjort det i forhold til hennes følelser.

Ser jo at to personer som opplever samme ting, ikke trenger reagere på samme måte, eller oppfatte det på samme måte.

Men som sagt, ingen direkte dårlig samvittighet. Likevel blir jeg fra tid til annen påvirket av humøret hennes. Og jeg går på nåler.

Når det gjelder telefon, så var det en periode hvor jeg ringte henne hver dag, for det føltes som om hun hadde behov for det. Når jeg merket at livet hennes var lettere, ble kontakten redusert, da vi til vanlig ikke er en familie som trenger å prate sammen hver dag.

SMS svarer hun så og si aldri på. Ringer sjelden opp igjen om jeg har ringt og hun ikke svarte.

[Gjest togli]

Sånn egentlig, har jeg ikke dårlig samvittighet. Hvertfall ikke "over all". Så klart noen enkelt episoder jeg skulle vært foruten, men hun har ikke opplevd ting som er noe verre enn andre sanlige samlivbrudd. Men om hun oppfatter det som om at jeg har gjort noe galt, så har jeg gjort det i forhold til hennes følelser.

Ser jo at to personer som opplever samme ting, ikke trenger reagere på samme måte, eller oppfatte det på samme måte.

Men som sagt, ingen direkte dårlig samvittighet. Likevel blir jeg fra tid til annen påvirket av humøret hennes. Og jeg går på nåler.

Når det gjelder telefon, så var det en periode hvor jeg ringte henne hver dag, for det føltes som om hun hadde behov for det. Når jeg merket at livet hennes var lettere, ble kontakten redusert, da vi til vanlig ikke er en familie som trenger å prate sammen hver dag.

SMS svarer hun så og si aldri på. Ringer sjelden opp igjen om jeg har ringt og hun ikke svarte.

Hun merker nok at du går på nåler (utrolig hvor vare barn er på foreldrenes følelser).... Tror du bør tenke at dette er hennes problem og ikke noe du kan ta ansvar for. Hun er voksen, og du kan være hennes mamma som er der for henne når hun trenger deg. Det kan du forøvrig si til henne - at du er der for henne når hun enn måtte trenge det. Da blir det også litt opp til henne å ta kontakt om det er noe. Utenom det kan du sende sms for å vise interesse - helt greit at hun ikke svarer, for da har du iallefall vist at du tenker på henne:)

[Gjest råd etterlyses]

Så bra at du bryr deg! Det må være vanskelig for deg å se datteren din ha det slik, og ikke vite hva man skal gjøre.

Jeg tror ikke det fins en "Den rette oppskrifta på hvordan best snakke til datteren din", og at du skal gå for langt i å tenke over nøyaktig hva du sier feil og rett osv. Altså ikke ha fokuset på å være innstilt i forhold til hennes følsomhet.

Du kan kanskje spørre henne en gang hun ikke er så eksplosiv hvordan hun syns det er best at du gjør, eller noe sånt når hun blir sånn.

Eventuelt kan du si at du hører at hun er sint og at dere kan snakkes litt senere, hun kan ringe deg senere.

Igjen takk for gode råd.

Det er etter spørsmål om hva jeg sier eller gjør galt, det har kommet opp såpass mange ikke samtaleemner som det har gjort.

Og når jeg merker hun blir sint, så skrur jeg av de fleste meningene mine og lar henne øse ut. Lytter til det hun sier. Prøver å ta til meg det som kan være reelt og prøver å overse det som jeg faktisk ikke kan gjøre noe med. Jeg merker jo også at når hun sliter med stress, for eksempel i forhold til andre ting, så er det jeg som får overhøvlinga.

Men av og til blir man mer sliten enn andre ganger.

Og da kommer det et spørsmål her inne fra meg. For det påvirker jo hele familien. Både hennes væremåte og hvordan jeg reagerer på den.

[Gjest råd etterlyses]

Hun merker nok at du går på nåler (utrolig hvor vare barn er på foreldrenes følelser).... Tror du bør tenke at dette er hennes problem og ikke noe du kan ta ansvar for. Hun er voksen, og du kan være hennes mamma som er der for henne når hun trenger deg. Det kan du forøvrig si til henne - at du er der for henne når hun enn måtte trenge det. Da blir det også litt opp til henne å ta kontakt om det er noe. Utenom det kan du sende sms for å vise interesse - helt greit at hun ikke svarer, for da har du iallefall vist at du tenker på henne:)

Takk igjen.

Jo da, hun merker nok også at jeg går på nåler. At jeg er usikker på hvordan jeg skal behandle henne fra tid til annen.

Og jeg sier med gjevne mellomrom, på kanskje litt forskjellige måter at jeg er der for henne.

For eksempel nevnte jeg for henne i sommer at både hun og samboer så klart er invitert hit i jula i år også, selv om jeg har stor forståelse for at de kanskje vil feire med hans familie i stedet. (Hev inn den muligheten for henne, slik at hun skulle vite at hun er velkommen hit, men ikke skal føle seg presset til å feire jul her)

Ellers så nevnes det med gjevne mellomrom at jeg er her, kan stille opp for henne. Men når hun er langt nede, så ønsker hun seg tilbake til den tiden hvor vi bodde sammen med faren og hun sov på sitt gamle soverom. Og da er ikke gjesterommet her i huset noe alternativ.

[Gjest togli]

Takk igjen.

Jo da, hun merker nok også at jeg går på nåler. At jeg er usikker på hvordan jeg skal behandle henne fra tid til annen.

Og jeg sier med gjevne mellomrom, på kanskje litt forskjellige måter at jeg er der for henne.

For eksempel nevnte jeg for henne i sommer at både hun og samboer så klart er invitert hit i jula i år også, selv om jeg har stor forståelse for at de kanskje vil feire med hans familie i stedet. (Hev inn den muligheten for henne, slik at hun skulle vite at hun er velkommen hit, men ikke skal føle seg presset til å feire jul her)

Ellers så nevnes det med gjevne mellomrom at jeg er her, kan stille opp for henne. Men når hun er langt nede, så ønsker hun seg tilbake til den tiden hvor vi bodde sammen med faren og hun sov på sitt gamle soverom. Og da er ikke gjesterommet her i huset noe alternativ.

Skjønner.... Tror du gjør ditt beste, så sikkert like bra å fortsette på samme måten - men unngå å gå på tå hev... Vis at du er mammaen hennes og bryr deg om henne

[cathlin]

Igjen takk for gode råd.

Det er etter spørsmål om hva jeg sier eller gjør galt, det har kommet opp såpass mange ikke samtaleemner som det har gjort.

Og når jeg merker hun blir sint, så skrur jeg av de fleste meningene mine og lar henne øse ut. Lytter til det hun sier. Prøver å ta til meg det som kan være reelt og prøver å overse det som jeg faktisk ikke kan gjøre noe med. Jeg merker jo også at når hun sliter med stress, for eksempel i forhold til andre ting, så er det jeg som får overhøvlinga.

Men av og til blir man mer sliten enn andre ganger.

Og da kommer det et spørsmål her inne fra meg. For det påvirker jo hele familien. Både hennes væremåte og hvordan jeg reagerer på den.

Skjønner at du blir sliten. Du er også et menneske og rett til å ha dine følelser og hente deg inn. Finn ut hvor grensene dine er og sett dem.

Oppfordre henne til å oppsøke psykolog igjen.

[Gjest poncho]

Jeg ser at hun var mer stabil i humøret da hun gikk gjevnlig til samtale med psykolog.

Men det er et ikke tema. Ingen andre i slekta har fått vite om verken psykolog eller NAV støtte. Det er for flaut. (I følge henne selv.)

Noen synes jo det er flaut å gå til psykolog, det gjorde jeg også i begynnelsen. Nå bryr jeg meg ikke lengre om hva andre måtte mene om denne saken.

Jeg synes ikke at du skal gå på tå hev for datteren din. Slutt også med å ha dårlig samvittighet, du har sikkert gjort det beste du kan. Hvis du skal få respekt, må du ihvertfall sette grenser.

[meteora]

Kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver om din datter. Jeg har de samme reaksjonsmåtene som henne på ting jeg ikke ønsker å snakke om med min nærmeste familie. Jeg tror ikke du skal «gå på tå hev» rundt din datter, men la henne kanskje få litt tid fri for en del av de spørsmålene som du vet utløser et «utbrudd» hos henne. Da tror jeg hun vil komme til deg med ting selv om hun trenger hjelp til noe av deg, når tiden er moden for det. Jeg tror hun prøver å få orden på livet sitt selv (rundt skole og jobb situasjon), men dette kan erfaringsmessig ta noe tid og stadige spørsmål fra deg kan oppleves som et krav/press/mas for henne. Du skriver jo at hun kommer til deg med ting innimellom og det tror jeg er den beste løsningen her, gi henne litt rom for å ta ansvar i eget liv, men still opp for henne den dagen hun ber deg om hjelp eller vil prate med deg.

Uansett må du ikke ta deg nær av ting hun kan si til deg, det kan komme ubegrunnede anklager fra personer som silter psykisk som den nærmeste familie ofte får skylden for og er de det går mest utover. Vit at problemene med «sinneutbruddene» ligger hos henne og det er ikke noe du gjør galt, men noe hun må jobbe med selv for å få kontroll over sine egne reaksjoner.

Det er imidlertid to ting jeg synes du skal ta tak i «her og nå» og det er for det første dette med å feire jul sammen med deg og din andre datter, at hun må godta og oppføre seg hyggelig/voksent rundt sin søster selv om hun for tiden sliter litt psykisk, for det er ingen unnskyldning for dårlig/barnslig oppførsel fra henne. Du risikerer jo at hun dermed velger og ikke komme, men da er det hennes valg (kanskje hun føler det blir for vanskelig akkurat nå?) og du skal ikke få dårlig samvittighet. Det andre jeg tror du også bør ta tak i er dette med om hun får hjelp av lege/psykolog for tiden, for jeg mener hun bør ha noen hun kan prate med. Mulig trenger hun hjelp til å komme i kontakt med helsevesenet på det stedet hun bor nå, det er ikke alltid like lett å ta kontakt selv og mulig vet hun ikke hvor hun skal henvende seg om hun ikke har fastlege på stedet hun bor.

Vet ikke om noe av det jeg skriver er til hjelp, men håper det kan hjelpe både deg og din datter til litt bedre kommunikasjon mellom dere, lykke til.

[cathlin]

Føler jeg gjør en del av tingene du nevner. Prøver å være der for henne. Prøver å si at uansett hva som skjer, så vil jeg alltid være der og være glad i henne.

Men plutselig sier jeg noe galt og verden raser sammen. Det kan være seg at jeg spør om studier, om hvordan hun har det, om hvordan det går med samboeren, om økonomi. Og det er ikke alltid jeg rekker å si ferdig setninga ei gang før hun eksploderer.

Har tenkt en del på dette, og lurer på at noe i løsningen ligger i at du må slutte å behandle henne som hun var laget av glass. Hvis dere er like, så er dere sannsynligvis ganske følsomme begge to, og usikkerhet merkes.

Lykke til!

[Gjest råd etterlyses]

Har tenkt en del på dette, og lurer på at noe i løsningen ligger i at du må slutte å behandle henne som hun var laget av glass. Hvis dere er like, så er dere sannsynligvis ganske følsomme begge to, og usikkerhet merkes.

Lykke til!

:-)

Du er da god.

Følsomme er vi begge to, det er sant. Og hun merker nok at jeg går litt på tå og hev, samtidig som jeg også merker at hun jobber med seg selv i forhold til hvordan hun skal reagere på meg og andre.

Et av problemene er jo at jeg ser hvor mye hun jobber, og samtidig ser jeg jo hvor mye dette koster og forstår at jeg er den det er lettest å komme til, eller skylde på, eller bare øse ut frustrasjonen på.

Skjønner godt at mamma er den som det er lettest å la få gjennomgå.

Det hadde nok vært lettere å takle alt dette, om jeg som mamma hadde fått noen av de gode nyhetene også. Eller de glade tankene. For når man "bare" hører alt det negative og sjelden noe positivt, så blir man sliten...

[frosken]

:-)

Du er da god.

Følsomme er vi begge to, det er sant. Og hun merker nok at jeg går litt på tå og hev, samtidig som jeg også merker at hun jobber med seg selv i forhold til hvordan hun skal reagere på meg og andre.

Et av problemene er jo at jeg ser hvor mye hun jobber, og samtidig ser jeg jo hvor mye dette koster og forstår at jeg er den det er lettest å komme til, eller skylde på, eller bare øse ut frustrasjonen på.

Skjønner godt at mamma er den som det er lettest å la få gjennomgå.

Det hadde nok vært lettere å takle alt dette, om jeg som mamma hadde fått noen av de gode nyhetene også. Eller de glade tankene. For når man "bare" hører alt det negative og sjelden noe positivt, så blir man sliten...

''Skjønner godt at mamma er den som det er lettest å la få gjennomgå.

''

Kanskje kan det være en liten trøst for deg at hun sannsynligvis velger deg som hoggestabbe fordi hun på sett og vis er trygg på at du tåler det, at hun vet at du ikke forsvinner selv om hun er vrang og tverr.

Jeg tenker at det er vanskelig å være mamma i en slik posisjon. Når barna er små, så regner man jo med at de periodevis kan være trassige, egosentriske, vrange osv.- uten at det rammer ens egen selvfølelse. Avvisning fra voksne barn er mye vanskeligere å håndtere uten at det går ut over egen selvfølelse.

[Gjest råd etterlyses]

''Skjønner godt at mamma er den som det er lettest å la få gjennomgå.

''

Kanskje kan det være en liten trøst for deg at hun sannsynligvis velger deg som hoggestabbe fordi hun på sett og vis er trygg på at du tåler det, at hun vet at du ikke forsvinner selv om hun er vrang og tverr.

Jeg tenker at det er vanskelig å være mamma i en slik posisjon. Når barna er små, så regner man jo med at de periodevis kan være trassige, egosentriske, vrange osv.- uten at det rammer ens egen selvfølelse. Avvisning fra voksne barn er mye vanskeligere å håndtere uten at det går ut over egen selvfølelse.

Jeg føler jo at det er flott at hun kommer til meg. Og det er flott at hun øser ut alt som er galt. Regner med at det kan være positivt i forhold til psyken hennes.

Men som jeg har nevnt i en del innlegg, så finnes det en del ikke samtalemner. Og det er jo her jeg går litt på tå og hev, eller på nåler.

Og når det stadig blir flere slike ikke samtalemner, så blir jeg sliten av å vokte ord og handling. Er vel litt det som er hovedproblemet.

For om vi ikke kan snakke om skole, helse, NAV, jobb, penger, personlige relasjoner eller gi råd som kan føles som press, så blir det lite igjen å prate om. Og når jeg i tillegg bare spør hvordan det går med dem og om de snør inne, og da får svar om at jeg maser og er negativ, ja da vet jeg ikke hva jeg skal si eller gjøre.

Det svaret jeg fikk da, er allerede glemt, så jeg kan fint overse en del av svarene. Det går mer på at en melding fra meg som føltes som en høflig melding, skal føre til en remse med negative kommentarer tilbake. Kommentarene er jo en ting, men at hun skal få det vondt og reagerer slik hun gjorde på meldingen, er jo mye verre, for henne.

[Gjest Tankevekkende]

Har tenkt en del på dette, og lurer på at noe i løsningen ligger i at du må slutte å behandle henne som hun var laget av glass. Hvis dere er like, så er dere sannsynligvis ganske følsomme begge to, og usikkerhet merkes.

Lykke til!

Tror du har rett. Hjelper ikke å pakke inn barnet sitt i en ekstra dyne for at hun ikke skal slå seg.

[frosken]

Jeg føler jo at det er flott at hun kommer til meg. Og det er flott at hun øser ut alt som er galt. Regner med at det kan være positivt i forhold til psyken hennes.

Men som jeg har nevnt i en del innlegg, så finnes det en del ikke samtalemner. Og det er jo her jeg går litt på tå og hev, eller på nåler.

Og når det stadig blir flere slike ikke samtalemner, så blir jeg sliten av å vokte ord og handling. Er vel litt det som er hovedproblemet.

For om vi ikke kan snakke om skole, helse, NAV, jobb, penger, personlige relasjoner eller gi råd som kan føles som press, så blir det lite igjen å prate om. Og når jeg i tillegg bare spør hvordan det går med dem og om de snør inne, og da får svar om at jeg maser og er negativ, ja da vet jeg ikke hva jeg skal si eller gjøre.

Det svaret jeg fikk da, er allerede glemt, så jeg kan fint overse en del av svarene. Det går mer på at en melding fra meg som føltes som en høflig melding, skal føre til en remse med negative kommentarer tilbake. Kommentarene er jo en ting, men at hun skal få det vondt og reagerer slik hun gjorde på meldingen, er jo mye verre, for henne.

''Og når det stadig blir flere slike ikke samtalemner, så blir jeg sliten av å vokte ord og handling. Er vel litt det som er hovedproblemet.

''

Jeg mener at du har rett til å snakke til henne om din opplevelse av dette. Du har ikke krav på svar hun ikke vil gi, men du har så avgjort rett til å si hva dette gjør med deg.

Mitt hovedpoeng er kanskje at det vil være til hjelp for dere begge om du klarer å gjøre deg selv minst mulig sårbar for hennes "lunefulle" opptreden, siden du vel oppfatter hennes oppførsel som uttrykk for at hun har det vanskelig og ikke at hun primært bare er vanskelig, men kan bedre?

Hvis det som foregår kun er at hun har null forståelse for hva hun skaper av reaksjoner rundt seg ved sin oppførsel, så vil det være et poeng å bevisstgjøre henne på dette. Dersom hun allerede har skyldfølelse i bøtter og spann fordi hun vet hun er urimelig i forhold til deg, så vil det sannsynligvis være bra for dere begge om du klarer å la deg såre minst mulig.

Det er en utakknemlig posisjon du har for tiden !

[Gjest råd etterlyses]

''Og når det stadig blir flere slike ikke samtalemner, så blir jeg sliten av å vokte ord og handling. Er vel litt det som er hovedproblemet.

''

Jeg mener at du har rett til å snakke til henne om din opplevelse av dette. Du har ikke krav på svar hun ikke vil gi, men du har så avgjort rett til å si hva dette gjør med deg.

Mitt hovedpoeng er kanskje at det vil være til hjelp for dere begge om du klarer å gjøre deg selv minst mulig sårbar for hennes "lunefulle" opptreden, siden du vel oppfatter hennes oppførsel som uttrykk for at hun har det vanskelig og ikke at hun primært bare er vanskelig, men kan bedre?

Hvis det som foregår kun er at hun har null forståelse for hva hun skaper av reaksjoner rundt seg ved sin oppførsel, så vil det være et poeng å bevisstgjøre henne på dette. Dersom hun allerede har skyldfølelse i bøtter og spann fordi hun vet hun er urimelig i forhold til deg, så vil det sannsynligvis være bra for dere begge om du klarer å la deg såre minst mulig.

Det er en utakknemlig posisjon du har for tiden !

Utakknemlig, eller hvertfall vanskelig.

Som mamma ønsker man jo mest av alt at barna skal ha det bra.

Jeg ser mange av tingene hun sliter med og jeg ser hun ønsker å endre på dette. Skyldfølelse har hun. Og vi har i grunnen hatt mange gode samtaler de siste årene, men når ting går henne i mot og hun blir stresset, så faller hun fort tilbake i det gamle mønsteret og mamma er igjen god å kjefte på.

Og som regel takler jeg dette bra. Selvfølgelig kan jeg bli såret der og da, men uten å diskuterer dette videre igjen. Har gjort det tidligere og da blir det brukt mot meg igjen ved neste runde. At jeg gir henne dårlig samvittighet og øker presset hennes enda mer. Så sånn sett, er det også et ikke emne.

Jeg ønsker jo ikke å gjøre meg selv til ei dørmatte for henne. Så som ved den meldingen om at jeg var negativ og masete fordi jeg spurte hvordan de hadde det, fortalte jeg henne at det bare var vanlig høflighet å bry seg om andre og dermed spørre om hvordan det går. Hun hadde vel hatt et døgn å tenke på, så svaret hennes var at hun hadde hatt så mye å gjøre, dermed hadde svaret hennes blitt som det ble. At hun ikke hadde ment å kjefte på meg.

Men det er ganger jeg kunne tenke meg å filleriste henne. :-) Eller hvertfall si til henne at hun må skjerpe seg og bli voksen.

Tusen takk for råd, frosken.

Hjelper utrolig mye bare å få ut frustrasjonen min her inne.