Angst for store forsamlinger, men mestret det

[Gjest Maria-magalena]

Forleden var jeg med på en stor sammenkomst som jeg "måtte" være med på pga. et familiemedlem. Der var det mange leger og professorer og jeg sliter med autoritetsangt og i tillegg store forsamlinger.

Jeg traff tanter og onkler jeg ikke har sett på flere år og det var så koselig. Jeg pratet også med andre der, bl.a. en psykolog som er i vennekretsen til vedkommende. Hun smilte hele tiden et varmt og godt smil og jeg følte meg så "trygg" og smilte tilbake til henne og pratet litt med henne...Jeg gikk først bort til henne og presenterte meg for jeg visste hvem hun var, men hun visste ikke hvem jeg var. Jeg har bestemt meg for å ikke analysere alt jeg har sagt nå i ettertid. Men tenkte at kanskje hun gjorde det bevisst fordi jeg så så nervøs ut? Eller kan det være at hun bare var et varmt og godt menneske.....Det var nesten så jeg koste meg!!

I tillegg tok jeg initiativ til å hilse på noen jeg ikke kjente, men som jeg følte at det var naturlig at jeg måtte gå bort til å hilse på. Det gikk fint, men jeg har kanskje problemer med å holde en samtale over lengre tid. Men jeg har uansett utfordret meg selv!! Og det gir en god mestringsfølelse! Men føler på at jeg helst vil fortest mulig "unna......Usikkerheten min ligger i hva jeg egentlig kan snakke om/spørre andre om.. de som jeg ikke kjenner? Jeg er nysgjerrig av natur og liker å høre om andre, og det var endel interessante folk der og da kan jeg spørre en del om jobben deres osv. fordi jeg synes det er interessant... men så tenker jeg at det kanskje blir feil?

Jeg kan nok snakke før jeg tenker enkelte ganger, derfor blir jeg litt stiv, slik at jeg ikke skal si noe dumt. Er det flere som har det sånn ?

[Bella Dotte]

Hei! Det høres ikke ut som du har angst for hverken store eller små forsamlinger, men som om du enten har angst for å ikke finne på det riktige å si, eller som du sliter litt med å finne de riktige ordene, og etterpå "obduserer" situasjonen for å finne ut hva som gikk "galt".

Hvis du er interessert i å bli en bedre samtalepartner, finnes det mange gode bøker om dette - om bla smalltalk. Smalltalk trenger ikke være overflatisk, det er ofte en innfallsport til dypere og mer interessante samtaler. Overflatisk samtale i timesvis er gørr kjedelig!

Det er flott at du utfordrer deg selv og opplevde mestringsfølelse. Det er viktig å utfordre seg selv når det er noe man vil og man føler seg noenlunde kompetent. Ikke presse seg og kaste seg hodestups ut i noe som man vet av erfaring kommer til å ende med katastrofe, fordi man ikke har de tilstrekkelige ferdighetene. Men ta det i små steg og lære etterhvert.

De fleste vil ikke tenke at andre sier dumme ting, men at de er innadvendte eller usikre eller tenker på noe viktig.

En psykolog har som jobb å snakke med mennesker, og har valgt yrket ut fra personlig interesse, så jeg er sikker på at psykologen satte pris på samtalen med deg!

Ang. siste spørsmålet ditt: Jeg har hatt det veldig sånn. Veldig. Nå er det mye bedre og jeg mener selv at jeg ikke lenger har sosial angst. (Jeg er litt usikker på om jeg har hatt sosial angst, men siden jeg merker så stor forskjell nå, vil jeg si at jeg har hatt det.) Jeg vil ikke påstå at du har sosial angst, for på meg virker det mer som om du er ukomfortabel fordi du ikke er sikker på om du kan de sosiale kodene osv. Jeg fikk selv diagnose Asperger syndrom, og det har hjulpet meg veldig til å forstå hvordan og ikke minst hvorfor mennesker samhandler. Jeg vil ikke påstå at du har Asperger heller. Men det kan hende du kan ha nytte av å snakke med en profesjonell. Siden du likte denne psykologen, kan du ikke be om å få gå hos henne?

[DoleMari]

Hei! Det høres ikke ut som du har angst for hverken store eller små forsamlinger, men som om du enten har angst for å ikke finne på det riktige å si, eller som du sliter litt med å finne de riktige ordene, og etterpå "obduserer" situasjonen for å finne ut hva som gikk "galt".

Hvis du er interessert i å bli en bedre samtalepartner, finnes det mange gode bøker om dette - om bla smalltalk. Smalltalk trenger ikke være overflatisk, det er ofte en innfallsport til dypere og mer interessante samtaler. Overflatisk samtale i timesvis er gørr kjedelig!

Det er flott at du utfordrer deg selv og opplevde mestringsfølelse. Det er viktig å utfordre seg selv når det er noe man vil og man føler seg noenlunde kompetent. Ikke presse seg og kaste seg hodestups ut i noe som man vet av erfaring kommer til å ende med katastrofe, fordi man ikke har de tilstrekkelige ferdighetene. Men ta det i små steg og lære etterhvert.

De fleste vil ikke tenke at andre sier dumme ting, men at de er innadvendte eller usikre eller tenker på noe viktig.

En psykolog har som jobb å snakke med mennesker, og har valgt yrket ut fra personlig interesse, så jeg er sikker på at psykologen satte pris på samtalen med deg!

Ang. siste spørsmålet ditt: Jeg har hatt det veldig sånn. Veldig. Nå er det mye bedre og jeg mener selv at jeg ikke lenger har sosial angst. (Jeg er litt usikker på om jeg har hatt sosial angst, men siden jeg merker så stor forskjell nå, vil jeg si at jeg har hatt det.) Jeg vil ikke påstå at du har sosial angst, for på meg virker det mer som om du er ukomfortabel fordi du ikke er sikker på om du kan de sosiale kodene osv. Jeg fikk selv diagnose Asperger syndrom, og det har hjulpet meg veldig til å forstå hvordan og ikke minst hvorfor mennesker samhandler. Jeg vil ikke påstå at du har Asperger heller. Men det kan hende du kan ha nytte av å snakke med en profesjonell. Siden du likte denne psykologen, kan du ikke be om å få gå hos henne?

Hei og tusen takk for ditt svar!

Jeg er nok litt ute av trening sosial med folk jeg ikke kjenner. Jeg tror ikke jeg har Asberger, men kan føle meg veldig klønete eller stiv i større sammenkomster. Det var et godt tips med den boka du skriver. Den tror jeg at jeg skal kjøpe:)