NHD - Slutte eller ikke slutte med AD?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.? Jeg får regelrett kjeft av min datter for at jeg bruker Cipralex . Hun fant tablettene i påsken. Vi hadde en diskusjon om det da. Hun studerer medisin og har sterke negative meninger om min AD-bruk. Nå skal det sies at hun alltid har vært litt sta og "verdensmester", så jeg vet ikke hvor alvorlig jeg skal ta det. Nå er hun hjemme på sommerferie, har hatt sin andre arbeidsdag på et rusmottak og er enda mer negativ til min AD-bruk (jeg bruker ikke rus i tillegg da) . Lang tale om hvor negativt dette er for meg som vanligvis ikke er plaget med depresjoner og som bare skal takle en normal livskrise. Hun snakker om seretonin (heter det det?) og at jeg har gjort så mange positive endringer i livet mitt (hun er enig i seperasjonen), jeg trener osv osv. og at jeg burde greie meg uten. Hun mener jeg bare vil utsette prosessen, at jeg nå er kunstig glad og at jeg må gjennom prosessen på nytt når jeg slutter med AD.

 

Mine forklaringer om at de positive endringene med treningen osv er noe jeg kom i gang med etter at AD begynte å virke, preller av på henne. Hun står på at det ikke er bra for hjernen min og dette fikk hun visst lært mer om på den nye sommerjobben sin i dag uten at hun kan gå i detaljer på det.

 

Så da lurer jeg på: Hva er det som vil skje med hjernen min? Hvorfor har jeg ikke bruk for det? Hva vil skje når jeg slutter ? Hadde egentlig tenkt å fortsette noen måneder til men...

 

 

Anonymous poster hash: 6d612...922

[Madelenemie]

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.? Jeg får regelrett kjeft av min datter for at jeg bruker Cipralex . Hun fant tablettene i påsken. Vi hadde en diskusjon om det da. Hun studerer medisin og har sterke negative meninger om min AD-bruk. Nå skal det sies at hun alltid har vært litt sta og "verdensmester", så jeg vet ikke hvor alvorlig jeg skal ta det. Nå er hun hjemme på sommerferie, har hatt sin andre arbeidsdag på et rusmottak og er enda mer negativ til min AD-bruk (jeg bruker ikke rus i tillegg da) . Lang tale om hvor negativt dette er for meg som vanligvis ikke er plaget med depresjoner og som bare skal takle en normal livskrise. Hun snakker om seretonin (heter det det?) og at jeg har gjort så mange positive endringer i livet mitt (hun er enig i seperasjonen), jeg trener osv osv. og at jeg burde greie meg uten. Hun mener jeg bare vil utsette prosessen, at jeg nå er kunstig glad og at jeg må gjennom prosessen på nytt når jeg slutter med AD.

 

Mine forklaringer om at de positive endringene med treningen osv er noe jeg kom i gang med etter at AD begynte å virke, preller av på henne. Hun står på at det ikke er bra for hjernen min og dette fikk hun visst lært mer om på den nye sommerjobben sin i dag uten at hun kan gå i detaljer på det.

 

Så da lurer jeg på: Hva er det som vil skje med hjernen min? Hvorfor har jeg ikke bruk for det? Hva vil skje når jeg slutter ? Hadde egentlig tenkt å fortsette noen måneder til men...

 

 

Anonymous poster hash: 6d612...922

 

Hei!

 

 

Du har en klok datter.

 

Det er absolutt grunn til å være skeptisk til bruk av AD når man bare har en normal livskrise.

 

Jeg har selv en psykiater som skiller tydelig på dette, hun gir SSRI til mennesker med depresjoner, tvang m.m. men ikke til en hver med en naturlig sorg og nedstemthet.

 

SSRI er å tilføre sin kropp og hjerne kjemikalier som kan og ofte fører til en ubalanse som kan gjenopprettes, men skal man alltid ta sjansen og risikoen, eller heller møte livskrisene og sorgen, gjennomleve den, vond som den er og uten medisiner, jeg er enig med din datter. Det er tross alt hun som genuint bryr seg og hun vet nå litt hva hun snakker om.

 

Jeg har perioder der jeg er skikkelig lei meg fordi jeg ikke blir kvitt min autisme, dette ville sikkert visse leger gitt ssri mot, men bedre er det å lære seg å leve med det, tåle smerten, tåle savnet, det er naturlig både når man har en funksjonshemning eller når livshendelser rammer en som ikke er gode.

[frosken]

Det kan være noe ulike oppfatninger om hvor høy terskel man skal ha for å starte med AD, men dette valget tok du for noen uker siden og du har siden fått det  mye bedre. Da synes jeg du skal fullføre behandlingen. Jeg husker ikke hva NHD pleier å si er behandlingstiden for en førstegangsdepresjon, men jeg lurer på om det er minimum seks måneder.

 

Medisinerstudenter tidlig i studiet kan være usedvanlig påståelige og bedrevitende;-)  Synes du skal holde fast ved din egen avgjørelse og ikke la deg påvirke at datters intense motvilje.

[mariaflyfly]

Jeg synes du skal høre på legen som valgte å skrive ut medisinen framfor en halvstudert røver.

[Madelenemie]

Det kan være noe ulike oppfatninger om hvor høy terskel man skal ha for å starte med AD, men dette valget tok du for noen uker siden og du har siden fått det  mye bedre. Da synes jeg du skal fullføre behandlingen. Jeg husker ikke hva NHD pleier å si er behandlingstiden for en førstegangsdepresjon, men jeg lurer på om det er minimum seks måneder.

 

Medisinerstudenter tidlig i studiet kan være usedvanlig påståelige og bedrevitende;-)  Synes du skal holde fast ved din egen avgjørelse og ikke la deg påvirke at datters intense motvilje.

Hei!

 

 

 

Det er ikke hvilken som helst medisinstudent da :-) men en som virkelig bryr seg!

 

Smerte er en del av livet har man ikke bipolar lidelse el andre psykiske lidelser.... må man gjennomleve nedstemtheten, man kan komme styrket ut av den smerten. 

 

Jeg er aldri blitt medisinert mot min tristhet, det har gjort meg sterkere og mer selvstendig.

[Madelenemie]

Jeg synes du skal høre på legen som valgte å skrive ut medisinen framfor en halvstudert røver.

Hei!

 

 

Den halvstuderte røveren er den røveren som bryr seg mest! og har kompetanse, jeg mener motsatt: lytt til datter med medisinsk kompetanse mer enn til en fastlege som tenker skjema og sånn gjør jeg det alltid.....

 

Å ha det vondt skal ikke medisineres, det skal tåles, gjennomleves, og derfra blir man styrket.

[frosken]

Hei!

 

 

Den halvstuderte røveren er den røveren som bryr seg mest! og har kompetanse, jeg mener motsatt: lytt til datter med medisinsk kompetanse mer enn til en fastlege som tenker skjema og sånn gjør jeg det alltid.....

 

Å ha det vondt skal ikke medisineres, det skal tåles, gjennomleves, og derfra blir man styrket.

Det er ingen tvil om at datteren vil sin mor det beste. Men jeg mener at denne situasjonen må vurderes ut i fra det forhold at trådstarter allerede har begynt med AD.  Kanskje kunne det vært større grunn til å ha hørt på datteren om hennes argumenter hadde blitt fremført i forkant av oppstarten på medisinene. Når man først har begynt så har man allerede igangsatt en kjemisk prosess i kroppen, og da tror jeg det beste er å fullføre behandlingen.

 

Jeg har i hovedsak samme syn på det å tåle livsbelastninger som du har, men mener at man kan ikke kategorisk si at AD ikke kan være nødvendig selv om depresjonen er fremkalt av en livskrise.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Nja jeg vet ikke, men vi er langt på vei enige i vertfall.

 

Jeg mener man bare har litt for mye tro på SSRI= løsning på "litt le meg  for tiden"

 

Jeg er glad jeg har en psykiater (tysk) som har samme lynne som meg og sier "dette er ikke angst!"

 

Eller "det tåler du!" hver gang hun sier sånt, selv om lei meg, så er det som en magisk ssri som gjør meg sterk og hver gang har hun rett, jammen tåler jeg, 

 

Håper du skjønner at slike psykiatere vokser ikke på trær :-)

 

Og er menneske, nær og med og elsker og bryr seg og klemmer og sender tanker på dager der nhd har fri, feks julaften, sånne psykiatere gjør mennesker sterke og friske   og best av alt selvstendige fordi de lar en få tid til å finne styrlen og tryggheten som er der i et hvert menneske.

[AnonymBruker]

Madelenemie: Det er forskjell på å være nedstemt, lei seg og å være deprimert. Psykiateren din som du snakker om , er sikkert kjempeflink. Jeg tviler ikke på det. Men min og sin hjerne fungerer ganske ulikt. For meg vil det ikke hjelpe om en psykiater sender meg en tanke på julaften. Det er helt uinteressant for meg om legen sender meg en tanke eller ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg elsker ikke legen min. Bare respekterer han for jobben han gjør. Jeg tenker også at det er mange måter å være klok på. Jeg blir riktignok litt forvirret nå, men dette er kanskje stygt og si om sin egen datter, men hun har noen egenskaper som dessverre ligner litt på faren sine og som ikke er så kloke bestandig. Hun har arvet hans gode også altså, men staheten og kranglelysyen er slitsom og gjør meg i tvil om den er verd å høre på.

Anonymous poster hash: 6d612...922

[mariaflyfly]

Hei!

 

 

Den halvstuderte røveren er den røveren som bryr seg mest! og har kompetanse, jeg mener motsatt: lytt til datter med medisinsk kompetanse mer enn til en fastlege som tenker skjema og sånn gjør jeg det alltid.....

 

Å ha det vondt skal ikke medisineres, det skal tåles, gjennomleves, og derfra blir man styrket.

Jeg vil tro det er begrensa hva en førsteårs medisinstudent har av kompetanse kontra trådstarters lege.

[AnonymBruker]

Er det mulig å endre nicket mitt til anonym? Sitter med IPhone og tabbet meg litt ut her nå.

Anonymous poster hash: 6d612...922

[Dima -76]

Madelenemie: Det er forskjell på å være nedstemt, lei seg og å være deprimert. Psykiateren din som du snakker om , er sikkert kjempeflink. Jeg tviler ikke på det. Men min og sin hjerne fungerer ganske ulikt. For meg vil det ikke hjelpe om en psykiater sender meg en tanke på julaften. Det er helt uinteressant for meg om legen sender meg en tanke eller ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg elsker ikke legen min. Bare respekterer han for jobben han gjør. Jeg tenker også at det er mange måter å være klok på. Jeg blir riktignok litt forvirret nå, men dette er kanskje stygt og si om sin egen datter, men hun har noen egenskaper som dessverre ligner litt på faren sine og som ikke er så kloke bestandig. Hun har arvet hans gode også altså, men staheten og kranglelysyen er slitsom og gjør meg i tvil om den er verd å høre på.

Anonymous poster hash: 6d612...922

Godt svart!

 

Utifra hvordan du skriver så virker det som magefølelsen din "vet svaret", men at du er redd for å mene noe stygt om datteren din.

 

Jeg syns du skal be datteren din passe sine egne saker og heller konsentrere seg om studiene sine istedet.

Hun er på langt vei lege ennå, og har ikke noe greie på dette.

 

Det er frustrerende når velmenende familie/venner blander seg opp i hva slags medisiner andre bruker og påberoper seg kunnskap om hva som er rett og galt og trosser den kunnskapen legen har.

Ofte ender sånt med at pasienten slutter med medisinene når han/hun egentlig burde fortsette å ta dem slik som behandlede lege har sagt.

Være seg Aspirin eller Cipralex.

 

Medisinen du bruker er mellom deg og din lege, ikke mellom deg og din datter.

Endret 5. juni 2013 av Dima -76

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din datter er mildt sagt "på jordet". Også ved reaktive depresjoner har AD absolutt en plass.

 

Alle hennes tanker om "at en må ta det igjen siden osv" er gammelt tankegods som ikke har noen rot i virkeligheten.

 

Det er du og legen din som må vurdere nytten av medisinbruken.

[AnonymBruker]

Din datter er mildt sagt "på jordet". Også ved reaktive depresjoner har AD absolutt en plass.

 

Alle hennes tanker om "at en må ta det igjen siden osv" er gammelt tankegods som ikke har noen rot i virkeligheten.

 

Det er du og legen din som må vurdere nytten av medisinbruken.

Takk, det var veldig godt å høre, da jeg har blitt hjulpet av medisinene  Hun høres bare så veldig overbevisende ut når hun setter i gang med tale sine og det gjorde meg litt usikker.

Anonymous poster hash: 6d612...922