Helg=kaos?

[xxløvetannxx]

Er det flere som sliter ekstra i helgene? Jeg føler meg så ensom. Har ingen å gå til, ingen som har tid, ingen som ønsker å ta seg tid. 

 

Det er selvfølgelig koselig at mannen og barna er hjemme, men..ja. Det hjelper på en måte ikke på den uroen og smerten jeg kjenner innvendig. Føler meg så alene i verden - selv om jeg har et kjempeflott hjelpeapparat rundt meg.

 

Hva gjør du for å komme deg gjennom helga?

[stjernestøv]

Jeg liker helgene med mann og barn, det holder for meg og vi koser oss

 

Vi spiser god mat og ser på tv og slapper av, sover lenge.

[AnonymBruker]

Er det flere som sliter ekstra i helgene? Jeg føler meg så ensom. Har ingen å gå til, ingen som har tid, ingen som ønsker å ta seg tid. 

 

Det er selvfølgelig koselig at mannen og barna er hjemme, men..ja. Det hjelper på en måte ikke på den uroen og smerten jeg kjenner innvendig. Føler meg så alene i verden - selv om jeg har et kjempeflott hjelpeapparat rundt meg.

 

Hva gjør du for å komme deg gjennom helga?

Finnes det noen aktiviteter i helgene som er for alle, som du kunne tenkt deg å vært med på?

Hva er du glad i å¨gjøre? Kanskje er du glad i å gå turer og kunne blitt med på en turgruppe i helgene?

 

Kanskje du kan bli kjent med andre som du har felles interesser med, og som også savner noen som de kan treffe og gjøre noe sammen med i helgene

Anonymous poster hash: 7166e...c42

[frosken]

Er det flere som sliter ekstra i helgene? Jeg føler meg så ensom. Har ingen å gå til, ingen som har tid, ingen som ønsker å ta seg tid. 

 

Det er selvfølgelig koselig at mannen og barna er hjemme, men..ja. Det hjelper på en måte ikke på den uroen og smerten jeg kjenner innvendig. Føler meg så alene i verden - selv om jeg har et kjempeflott hjelpeapparat rundt meg.

 

Hva gjør du for å komme deg gjennom helga?

Hva er det du savner? Hva gjør dere i helgene og hva skulle du ønske at du kunne gjøre?

[Bella Dotte]

Når man er syk, har man ofte behov for regelmessig behov for kontakt med hjelpeapparatet, og de fleste ansatte følger vanlige rutiner for ferier og fritid. Det kan oppstå perioder med vakuum der behandlere ikke er tilgjengelige. Det gjelder å ha venner og bekjente som er på omtrent samme sted i livet. Når man er utenfor arbeidslivet selv, er det en fordel at ens venner også er uføretrygdet eller i diverse tiltak...

[xxløvetannxx]

 

Finnes det noen aktiviteter i helgene som er for alle, som du kunne tenkt deg å vært med på?

Hva er du glad i å¨gjøre? Kanskje er du glad i å gå turer og kunne blitt med på en turgruppe i helgene?

 

Kanskje du kan bli kjent med andre som du har felles interesser med, og som også savner noen som de kan treffe og gjøre noe sammen med i helgene

Anonymous poster hash: 7166e...c42

 

 

 

Jeg har ei venninne jeg går turer med i helgene..en slik været er her nå, frister det lite. Vi snakker jo ikke sammen - men det er godt å gå ute i naturen. Kanskje jeg skal invitere henne med ut på tur i morgenkveld, hvis været forbedrer seg. 

 

Hva er det du savner? Hva gjør dere i helgene og hva skulle du ønske at du kunne gjøre?

 

Jeg savner at noen som ikke får betalt for det, kan si hei - skal vi ta oss en prat? det er vel gjerne ikke sånn det fungerer. ingen er tankelesere, ikke i min virkelighet i hvert fall. Men jeg kjenner liksom ingen jeg kan si noe slikt til selv.

 

Jeg savner å finne glede i små ting, smile selv om det regner, synes det er greit å stå opp om morgenen, og å kunne legge meg til å sove om kvelden med et hjerte som ikke er tungt som stein...

 

Når man er syk, har man ofte behov for regelmessig behov for kontakt med hjelpeapparatet, og de fleste ansatte følger vanlige rutiner for ferier og fritid. Det kan oppstå perioder med vakuum der behandlere ikke er tilgjengelige. Det gjelder å ha venner og bekjente som er på omtrent samme sted i livet. Når man er utenfor arbeidslivet selv, er det en fordel at ens venner også er uføretrygdet eller i diverse tiltak...

 

Jeg tenker at det bare ville dra meg lenger ned om jeg hadde venner og bekjente som var på samme sted som meg i livet. Nå har det jo seg slik at jeg ikke kjenner så veldig mange da, og føler meg desto mer ensom. Jeg har jo blitt bruker av SMISO i nærområdet (senter mot incest og seksuelle overgrep) og begynner å få litt kjennskap til de andre der, men jeg snakker ikke med dem på en måte. Altså, jeg kommuniserer jo, men ikke på et vennskapsnivå.

[frosken]

Hva gjør at du føler deg så alene til tross for mann og barn? Kommuniserer du og mannen din dårlig?

 

Skjønner at du har det vanskelig og du kunne ønske å kjenne mer glede, men jeg blir opptatt av hvorvidt det er noe med relasjonene til dine nærmeste som bidrar negativt.

[xxløvetannxx]

Hva gjør at du føler deg så alene til tross for mann og barn? Kommuniserer du og mannen din dårlig?

 

Skjønner at du har det vanskelig og du kunne ønske å kjenne mer glede, men jeg blir opptatt av hvorvidt det er noe med relasjonene til dine nærmeste som bidrar negativt.

 

Vel, kommunikasjon er en "ikketing" her i huset. Jeg sa til mannen min på onsdag at jeg ikke hadde det bra, og at jeg hadde en legetime. Da fikk jeg et halvveis svar fra bak PCen. Da hadde jeg hørt stemmer og følt meg "utafor" i flere uker. Mulig han har merket det, men det vet jo ikke jeg noe om.

 

Det jeg skulle ønske, er at han kunne legge bort PCen, se på meg og fortelle meg at han støtter meg, ikke nødvendigvis så mye mer. Slik det er nå, nærmer jeg meg et bristepunkt. Jeg lever i et mellomstadium. Noe mellom sykdom jeg kan kjempe mot alene, og sykdom som må behandles i døgninstitusjon. Jeg klarer meg enn så lenge, men med støtte fra mannen min - kunne jeg nok greid meg bedre og lengre. Muligens unngå en innleggelse i det store og hele. Og det er jo det som må være målet.

[AnonymBruker]

Vel, kommunikasjon er en "ikketing" her i huset. Jeg sa til mannen min på onsdag at jeg ikke hadde det bra, og at jeg hadde en legetime. Da fikk jeg et halvveis svar fra bak PCen. Da hadde jeg hørt stemmer og følt meg "utafor" i flere uker. Mulig han har merket det, men det vet jo ikke jeg noe om.

 

Det jeg skulle ønske, er at han kunne legge bort PCen, se på meg og fortelle meg at han støtter meg, ikke nødvendigvis så mye mer. Slik det er nå, nærmer jeg meg et bristepunkt. Jeg lever i et mellomstadium. Noe mellom sykdom jeg kan kjempe mot alene, og sykdom som må behandles i døgninstitusjon. Jeg klarer meg enn så lenge, men med støtte fra mannen min - kunne jeg nok greid meg bedre og lengre. Muligens unngå en innleggelse i det store og hele. Og det er jo det som må være målet.

Sitter han med PC-n omtrent hele dagen? Er det ikke tider på dagen at dere gjør noe sammen, som å gå tur eller se TV eller annet der det er rom for å snakke ordentlig sammen?

Kan du evt spørre ham om å ta en pause fra PC-n eller avtale tidspunkt med ham der dere kan snakke sammen?

Anonymous poster hash: 7166e...c42

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne jeg går turer med i helgene..en slik været er her nå, frister det lite. Vi snakker jo ikke sammen - men det er godt å gå ute i naturen. Kanskje jeg skal invitere henne med ut på tur i morgenkveld, hvis været forbedrer seg. 

 

 

Jeg savner at noen som ikke får betalt for det, kan si hei - skal vi ta oss en prat? det er vel gjerne ikke sånn det fungerer. ingen er tankelesere, ikke i min virkelighet i hvert fall. Men jeg kjenner liksom ingen jeg kan si noe slikt til selv.

 

Jeg savner å finne glede i små ting, smile selv om det regner, synes det er greit å stå opp om morgenen, og å kunne legge meg til å sove om kvelden med et hjerte som ikke er tungt som stein...

 

 

Jeg tenker at det bare ville dra meg lenger ned om jeg hadde venner og bekjente som var på samme sted som meg i livet. Nå har det jo seg slik at jeg ikke kjenner så veldig mange da, og føler meg desto mer ensom. Jeg har jo blitt bruker av SMISO i nærområdet (senter mot incest og seksuelle overgrep) og begynner å få litt kjennskap til de andre der, men jeg snakker ikke med dem på en måte. Altså, jeg kommuniserer jo, men ikke på et vennskapsnivå.

Du kan bli bedre kjent med noen av dem etterhvert og finne venner der. Kanskje er dere flere som har samme hobbyer/interesser?

Kanskje noen av de er like ensomme som deg og savner venner å gå turer eller finne på noe sammen med.

Arrangerer de kurs og tilstelninger, kan du kanskje bli med på en del av de tingene?

 

Anonymous poster hash: 7166e...c42

[frosken]

Vel, kommunikasjon er en "ikketing" her i huset. Jeg sa til mannen min på onsdag at jeg ikke hadde det bra, og at jeg hadde en legetime. Da fikk jeg et halvveis svar fra bak PCen. Da hadde jeg hørt stemmer og følt meg "utafor" i flere uker. Mulig han har merket det, men det vet jo ikke jeg noe om.

 

Det jeg skulle ønske, er at han kunne legge bort PCen, se på meg og fortelle meg at han støtter meg, ikke nødvendigvis så mye mer. Slik det er nå, nærmer jeg meg et bristepunkt. Jeg lever i et mellomstadium. Noe mellom sykdom jeg kan kjempe mot alene, og sykdom som må behandles i døgninstitusjon. Jeg klarer meg enn så lenge, men med støtte fra mannen min - kunne jeg nok greid meg bedre og lengre. Muligens unngå en innleggelse i det store og hele. Og det er jo det som må være målet.

Er dette noe dere har diskutert tidligere? Har han vært med deg til behandler og snakket om hvordan han opplever din sykdom?

 

Jeg tenker at det må oppleves som ekstra ensomt å leve så nær en annen person som for tiden ikke virker å ville "se deg" som den du er eller er innstilt på å imøtekomme noen av dine behov.

[xxløvetannxx]

Er dette noe dere har diskutert tidligere? Har han vært med deg til behandler og snakket om hvordan han opplever din sykdom?

 

Jeg tenker at det må oppleves som ekstra ensomt å leve så nær en annen person som for tiden ikke virker å ville "se deg" som den du er eller er innstilt på å imøtekomme noen av dine behov.

 

Han har vært med til behandling flere ganger og fått mulighet til å komme med sin oppfatning av hvordan ting er. Men han er en mann av få ord, han er en tenker. Det bekymrer meg faktisk at han ikke har noen å prate med. Det kan da umulig være sunt å gå og bære slikt inni seg.