Ekspertsvar Når skal man synes synd på legen/tenke jeg=håpløs pasient?

[frosken]

. Mesteparten av selvskadingen tror jeg likevel ikke har noe med omsorg og oppmerksomhet å gjøre, men en dårlig mestingsstrategi for komme gjennom vanskelige følelser.

 

Det ene utelukker ikke det andre. Det kan fort komme til å handle om både en måte å forholde seg til vanskelige følelser i øyeblikket _og_ et sug om omsorg/oppmerksomhet/kontakt.

[Bella Dotte]

Jeg tror det igjen dreier seg om ulike oppfatninger av betydningen av ord. Omsorg kan bety koseprating og klemming og sjokoladekjeks, men det kan også bety å bli pumpet og sydd og jagd ut på løpetur i striregnet.

 

Ja, jeg lar det bli med det.

[Gjest]

Det ene utelukker ikke det andre. Det kan fort komme til å handle om både en måte å forholde seg til vanskelige følelser i øyeblikket _og_ et sug om omsorg/oppmerksomhet/kontakt.

Det har iallefall ikke hatt noenting med det å gjøre hos meg. Det har kun vært en måte å takle uro og vanskelige følelser på. Men så har aldri jeg vært på legevakten heller. Jeg har ikke gjort det etter at jeg ble bra.

Men selv om det er for å få omsorg og oppmerksomhet på så tror jeg at pasienten har det vondt og skal behandles med respekt og omsorg. Ikke overdreven omsorg, men at pasienten føler at noen bryr seg. Hadde jeg opplevd å møte en kald skulder så ville det bare forsterket de negative følelsene.

[Marie Mel]

 

Etiske regler for leger:

http://legeforeningen.no/Om-Legeforeningen/Organisasjonen/Rad-og-utvalg/Organisasjonspolitiske-utvalg/etikk/etiske-regler-for-leger/

 

I. Alminnelige bestemmelser

 

§ 1 En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.

Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn.

§ 2 Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.

 

Jeg kan ikke se at kirurgisk legevakt er fritatt fra reglene på noe vis? Ei heller at reglene åpner for at behandler – i jobbsituasjon – kan tillate seg å betrakte det hele som "dumt"? 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

 

Jeg både liker og ikke liker ditt svar  

 

Jeg liker påminnelsen om hva leger skal gjøre. Jeg kunne tenkt meg at en lege holdt av en halv time til en hel klokketime til bare meg en gang  Så kunne han få trøstet litt og vist et par sider jeg aldri har rukket å se. Jeg ville ha fått dårlig samvittighet etterpå, for mine venninner trøster nok vel så bra og flere på venteværelse kunne fått viktig hjelp, kanskje viktig førstehjelp også.

 

Det er noe med selve bruken av en slik tekst jeg ikke liker. Var det ment som å støtte en side i debatten? Var ikke svaret til nhd bra nok? Er det ordenes innhold som trenger å debatteres?

Det blir hengende litt i luften om det å sy selvpåførte skader uten å kommunisere så mye er dårlig i forhold til teksten om omsorg, barmhjertighet osv..

Jeg har fått veiledning tidligere i livet til å huse en med selvskading. All litteratur og kurs vi fikk handlet om at selvskaderen i stor grad skulle plastre de skader de påførte seg selv om det var mulig. Skader som var uhell skulle vi bidra med vanlig trøst og det foreldre gjør. Det skulle altså være forskjell på å behandle de som påfører seg skade med vilje som mønster, og andre typer skader. Det skulle undersøkes hvor mye kontroll vedkommende hadde og hva de styrte selv. Målet var å få omsorgsuttrykket over i andre og bedre former. 

 

Så jeg liker ikke postingen av teksten uten din forklaring, men jeg liker teksten som står. Så er det omsorg i å ikke gi omsorg i visse situasjoner, samtidig som det også er omsorg å sy skader. Omsorg er et vidt begrep.   

[Marie Mel]

Til AnomymBruker! 

Jeg redigerte teksten, men kom utenfor tiden. Jeg skriver den om igjen, for jeg så etterpå at du hadde kommentert med et par setninger. Da vet vi hvorfor du brukte teksten og mine spørsmål til deg blir feil. 

 

Jeg både liker og ikke liker ditt innlegg 

 

Det er noe med selve bruken av en slik tekst jeg ikke liker og finner ufullstendig. Så henger din tolkning av at "kirurgen" her utøver sitt yrke feil, på kanskje mangelfull kunnskap? 

 

Er det å sy selvpåførte skader, uten å kommunisere så mye, dårlig i forhold til teksten du printet eller dårlig i forhold til behandlingen av selvskader? 

 

Jeg har fått veiledning tidligere i livet til å huse en med stor grad av selvskading (på flere måter enn å skjære seg). All litteratur, kurs og veiledning vi fikk den gangen handlet om at selvskaderen i stor grad skulle plastre de skader vedkommende påførte seg selv om det var mulig. Skader som var uhell skulle vi bidra med vanlig trøst og det foreldre gjør i slike situasjoner. Samtaler om selvskading tok psykologen. Det skulle altså være forskjell på behandllingen av selvpåførte skader med viten og vilje som mønster, og andre typer skader. Det skulle undersøkes andre ting også, som hvor mye kontroll vedkommende hadde ved å notere steder som ble skadet, samme sted hver gang, og konsekvenser av skader for vedkommende i ettertid. Mye er rimelig selvkontrollert. Målet var å få omsorgsuttrykket over i andre og bedre former. 

 

Så er det omsorg i å ikke gi omsorg i visse situasjoner, samtidig som det også er omsorg å sy skader. Omsorg er et vidt begrep.