Ekspertsvar NHD; du som jobber på sykehus..

[Gjest]

Fordi det ikke alltid er bare å "ta seg sammen"?

Jeg er enig med deg i dette. Det er veldig lett å si til andre at de skal ta seg sammen, men ikke alltid like lett når du selv er oppi vanskelige situasjoner. Jeg har slitt lenge med det selv at det bare var å ta seg sammen når jeg ikke var bra, men så lett var det ikke.

[frosken]

Jeg er enig med deg i dette. Det er veldig lett å si til andre at de skal ta seg sammen, men ikke alltid like lett når du selv er oppi vanskelige situasjoner. Jeg har slitt lenge med det selv at det bare var å ta seg sammen når jeg ikke var bra, men så lett var det ikke.

Det kan være svært vanskelig å ta seg sammen i enkelte situasjoner. Allikevel er det sjelden noe godt alternativ å la sin voksne side abdisere fullstendig og la barnslige impulser overta.

[Marie Mel]

Hva skiller det nhd sa fra "å ta seg sammen"?

 

Det virker som om mange har et svært negativt forhold til det å skulle "ta seg sammen". Hvorfor?

Ordene  

Ja, det er negativt å få høre "ta deg sammen". NHD sa det ikke slik. Han oppfordrer til å finne den voksne delen av seg. 

Jeg oppfatter en liten forskjell i dette. 

Det ligger litt mer informasjon i at det finnes to sider å henvende seg til. Den ene fungerer bedre. 

 

Å sa seg sammen, betyr for meg at du kan bedre og gjør det ikke bra nå. 

 

Det ene høres bedre ut, men det er ikke mye som skiller. Det ene provoserer kanskje mer, for det er litt lite omsorg i det. 

[Løvemamma]

Fordi det ikke alltid er bare å "ta seg sammen"?

Men hva er egentlig alternativet i denne sammenhengen? La være å møte opp?

Har i jobbsammenheng vært borti begrepet egenkraftmobiliserering. Første gang jeg hørte det synesjeg det var et pussig bergep, men synes nå det er veldig dekkende begrep. Det er faktisk noe alle mennesker på gjøre for å vokse og komme videre; mobilisere vår indre drikraft. Ofte gjøres det helt ubevisst, men jeg vil påstå at alle mennesker i gitte situasjoner må jobbe bevisst med seg selv for å komme videre når de møter utfordringer av ulik art. Eller sagt på en kortere måte; ta seg sammen.

[AnonymBruker]

OT hvis du har peiling: hva bør jeg ta med meg dit utenom toalettsaker, mobil og medisiner?Jeg trenger kanskje ikke klær slik som joggebukse (bare undertøy)? Jeg aner jo ikke om jeg blir bare liggende eller om jeg skal opp.

De pleier vanligvis å sende med et skriv der det står hva man bør ha med seg, men hvis ikke og du vet du blir liggende noen dager, er det greit å ha med i alle fall toalettartikler inkl tannbørste osv, undertøy, privat tøy til å ha på seg dagen du skal hjem, mens du er innlagt går man ofte i sykehustøy... og mangler du noe så har de det ofte der, de har faktisk båte tannbørster og barberhøvler (for menn mest) der om noen ikke har... det samme med såpe og håndkler Og du er i trygge hender, de som jobber der er flinke og vil ta vare på deg. Er du redd, så ta det opp med lege/sykepleier der.... kan hende behøver du evnt. noe beroligende før en av undersøkelsene f.eks. 

Anonymous poster hash: 00dd0...7eb

[Gjest]

Det kan være svært vanskelig å ta seg sammen i enkelte situasjoner. Allikevel er det sjelden noe godt alternativ å la sin voksne side abdisere fullstendig og la barnslige impulser overta.

Jeg er enig med deg i det . Men vi må aldri glemme at det som kan virke enkelt for noen, kan være veldig mye vanskeligere for andre. I dette tilfelle ville jeg nesten følt det som luksus å ligge på sykehus, men jeg ville gruet meg til narkose og operasjon. For hww er det motsatt.

[Gjest]

Jeg er enig med deg i det . Men vi må aldri glemme at det som kan virke enkelt for noen, kan være veldig mye vanskeligere for andre. I dette tilfelle ville jeg nesten følt det som luksus å ligge på sykehus, men jeg ville gruet meg til narkose og operasjon. For hww er det motsatt.

Jeg også gruer meg tik narkosen og operasjonen. Og jeg gruer meg til evt smerter. Men dette går helt fint. Det jeg ikke fikser er rett og slett "fysisk nærhet" og å få mye oppmerksomhet rettet mot meg over tid. Jeg liker det ikke, jeg blir veldig stressa av det. Om jeg derimot er veldig dårlig, slapper jeg mer av. Forstå det den som kan og vil.

Jeg kan gi et eks; en gang da jeg ble skikkelig syk pga det jeg skak opereres for og jeg måtte ringe 113 og de kom, så gikk det greit. Jeg badet i skikkelig svette, de måtte hente tørkepapir og jeg måtte kle av meg helt på overkroppen. For meg ville dette vanligvis vært en høy stressfaktor - men i denne situasjonen gikk det altså greit. Da jeg derimot begynte å komme til meg selv igjen, ble jeg stadig mer stressa. Jeg slet skikkelig på turen til sykehuset og til legen. Jeg følte meg altfor frisk og angret på at jeg hadde ringt etter hjelp. Jeg ville bare hjem og å få være i fred. Stressnivået var høyt hele tiden. Dessuten sliter jeg som sagt med å bli tatt på osv. sånn tenkte jeg ikke da jeg var midt oppi anfallet - da slappet jeg mer av. Det er også derfor jeg håper at jeg blir så dårlig at jeg slapper mer av.

Forstå det den som kan. Det er bare sånn jeg er dessverre. Og når jeg oppå det hele har mens under oppholdet.. det er enda en stor stressfaktor.

Det er skikkelig plagsomt å ha sånn angst eller hva det er. Jeg kan ikke noe råd for det. Og da er det enkelt for andre å si at det er bare å ta seg sammen. Jeg trodde nhd iallefall forsto dette mer fordi han er psykiater, derfor min reaksjon på hans svar - som jeg også opplevde som et velment spark bak.

Endret 28. juli 2013 av hww

[Gjest]

En felles takk til alle for svar.

[Gjest]

Vanligvis bruker det å hjelpe å ta frem den voksne delen av seg og deretter spørre seg selv: Hvordan går det med folk flest som legges inn på sykehus?

Hvis du leser mitt svar til toyan idag; er det fortsatt bare å "ta seg sammen"?

Takk for evt svar på dette også.

[Gjest]

Hvis du leser mitt svar til toyan idag; er det fortsatt bare å "ta seg sammen"?

Takk for evt svar på dette også.

Ps. Hvis det er så enkelt som bare dette, skal jeg bestrebe meg på å gjøre nettopp det.

[frosken]

Men hva er egentlig alternativet i denne sammenhengen? La være å møte opp?

Har i jobbsammenheng vært borti begrepet egenkraftmobiliserering. Første gang jeg hørte det synesjeg det var et pussig bergep, men synes nå det er veldig dekkende begrep. Det er faktisk noe alle mennesker på gjøre for å vokse og komme videre; mobilisere vår indre drikraft. Ofte gjøres det helt ubevisst, men jeg vil påstå at alle mennesker i gitte situasjoner må jobbe bevisst med seg selv for å komme videre når de møter utfordringer av ulik art. Eller sagt på en kortere måte; ta seg sammen.

Egenkraftmobilisering var et godt begrep. I realiteten betyr det vel omtrent det samme som å ta seg sammen, men siden det er så mange som reagerer negativt på disse ordene, så er det bra å finne nye måter å si det samme på.

[frosken]

Jeg også gruer meg tik narkosen og operasjonen. Og jeg gruer meg til evt smerter. Men dette går helt fint. Det jeg ikke fikser er rett og slett "fysisk nærhet" og å få mye oppmerksomhet rettet mot meg over tid. Jeg liker det ikke, jeg blir veldig stressa av det. Om jeg derimot er veldig dårlig, slapper jeg mer av. Forstå det den som kan og vil.

Jeg kan gi et eks; en gang da jeg ble skikkelig syk pga det jeg skak opereres for og jeg måtte ringe 113 og de kom, så gikk det greit. Jeg badet i skikkelig svette, de måtte hente tørkepapir og jeg måtte kle av meg helt på overkroppen. For meg ville dette vanligvis vært en høy stressfaktor - men i denne situasjonen gikk det altså greit. Da jeg derimot begynte å komme til meg selv igjen, ble jeg stadig mer stressa. Jeg slet skikkelig på turen til sykehuset og til legen. Jeg følte meg altfor frisk og angret på at jeg hadde ringt etter hjelp. Jeg ville bare hjem og å få være i fred. Stressnivået var høyt hele tiden. Dessuten sliter jeg som sagt med å bli tatt på osv. sånn tenkte jeg ikke da jeg var midt oppi anfallet - da slappet jeg mer av. Det er også derfor jeg håper at jeg blir så dårlig at jeg slapper mer av.

Forstå det den som kan. Det er bare sånn jeg er dessverre. Og når jeg oppå det hele har mens under oppholdet.. det er enda en stor stressfaktor.

Det er skikkelig plagsomt å ha sånn angst eller hva det er. Jeg kan ikke noe råd for det. Og da er det enkelt for andre å si at det er bare å ta seg sammen. Jeg trodde nhd iallefall forsto dette mer fordi han er psykiater, derfor min reaksjon på hans svar - som jeg også opplevde som et velment spark bak.

Ingenting av det du beskriver er spesielt uvanlig. Det er sånn mange har det i nærkontakt med helsevesenet.

[laban]

Jeg også gruer meg til narkosen og operasjonen. Og jeg gruer meg til evt smerter. Men dette går helt fint. Det jeg ikke fikser er rett og slett "fysisk nærhet" og å få mye oppmerksomhet rettet mot meg over tid. Jeg liker det ikke, jeg blir veldig stressa av det. Om jeg derimot er veldig dårlig, slapper jeg mer av. Forstå det den som kan og vil.

 

Hvis du har vært i narkose tidligere og det er lenge siden, vil du antakelig oppleve det mye lettere denne gangen.  Nå får man akkurat det som trengs så lenge det er nødvendig, og ettervirkningene blir minimale.

 

Hvis det er kikkhullsoperasjon som noen skrev her, regnes det som en enkel bagatell, og du får neppe spesielt mye oppmerksomhet etter at de har vekket deg.  Dersom du er på et stort sykehus, er de antakelig mest opptatt av å få deg ut av senga og deretter hjem, slik at neste pasient i køen kan overta din plass. 

 

Jeg skjønner godt at du gruer deg.  Når det er et planlagt inngrep med ventetid, er det jo noe som ikke er veldig plagsomt hele tiden (nå gjetter jeg bare, jeg vet jo ikke hva du skal opereres for).  Da får man lett en følelse av å bli "påført" noe utenfra - man går "frisk inn på sykehuset og kommer "skadet" (nyoperert) ut.  Men det går jo veldig fort, og det er en veldig fin følelse når det er overstått

 

Lykke til!

[Gjest]

Ingenting av det du beskriver er spesielt uvanlig. Det er sånn mange har det i nærkontakt med helsevesenet.

Jeg har det sånn ellers i livet også.

[frosken]

Jeg har det sånn ellers i livet også.

Akkurat nå gjelder det å mobilisere til å gjennomføre den kommende innleggelsen/operasjonen. Du får ikke løst dine relasjonelle vansker innen i morgen, så det er neppe noe poeng å gå dypest mulig inn i de vanskene du mener preger ditt liv.

 

Som jeg har sagt før, så er det normalt å grue seg i forkant av en operasjon. Det er mange ukjente faktorer, ens private sfære invaderes og i tillegg er det alltid en viss usikkerhet mht utfall og risiko for komplikasjoner. Du fikk et utmerket råd av nhd i denne tråden, prøv å følge det og mobiliser det du har av voksenhet og styrke.

 

Skal du møte fastende og blir operert i morgen, eller skal du opereres tirsdag?

[Gjest]

I morgen

[frosken]

I morgen

Da er det heldigvis snart overstått. Ta med deg en liste over det du ønsker å få vite, og ta det opp med sykepleieren som tar i mot deg.

 

Det ligger for øvrig mye stoff på nett om denne operasjonen, så du kan nok evt. finne ut ganske mye med å Google.

[Marie Mel]

hww, 

Du har en fin kommentar under navnet: 

Vær mot andre som du vil at andre skal være mot mot deg  

 

Hva ville du sagt til meg om jeg gruet meg slik du gjør til innleggelse? 

[Gjest]

hww, 

Du har en fin kommentar under navnet: 

Vær mot andre som du vil at andre skal være mot mot deg  

 

Hva ville du sagt til meg om jeg gruet meg slik du gjør til innleggelse?

Jeg ville sannsynligvis lyttet og ikke sagt noe bortsett fra å ønske deg lykke til fordi jeg ikke ville hatt noen råd å gi deg

[Gjest]

Da er det heldigvis snart overstått. Ta med deg en liste over det du ønsker å få vite, og ta det opp med sykepleieren som tar i mot deg.

 

Det ligger for øvrig mye stoff på nett om denne operasjonen, så du kan nok evt. finne ut ganske mye med å Google.

Jeg har lest mye om dette på nettet.

For øvrig ønsket jeg bare å bruke denne erfaringen i livet ellers, jeg prøvde ikke å løse noe idag.