Gå til innhold

Savner av og til avdelingen


Captain Cheeseheart

Anbefalte innlegg

Captain Cheeseheart

Jeg har vært innlagt på et psykehus noen ganger. Ikke tvang/lukket, helt frivillig og åpent.

 

Egentlig så var det no møkk å være der. Trives bedre hjemme i min egen kåk, ja.

 

På en annen side så var det jo litt kjekt at det var andre mennesker der... og ikke bare familiemedlemmer som du ikke kan snakke med, men folk som har taushetsplikt (teoretisk sett i alle fall).

 

Så ja, jeg savner av og til det.

 

(Familiemedlemmene kan jeg helt sikkert snakke med de, men jeg klarer bare ikke selv, jeg klarer ikke vise mine sårbare sider, men det gjør jeg ovenfor en terapeut, da kan jeg fint snakke om problemer.)

 

Jeg vil selvsagt ikke innlegges, ikke hadde jeg trengt det, og ikke hadde det vært konstruktivt.

 

Men er jo fint med mennesker, da.

 

Så kan jo sikkert noen spørre seg om jeg egnetlig ser andre mennesker. Jeg tror egentlig ikke jeg gjør det, det er bare meg meg meg det går i. Så det er jo noe å tenke over i denne sammenhengen...

 

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg er så ensom nå. "Ensom", oppmerksomhetssyk kan det kanskje kalles. Men men.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har vært innlagt på et psykehus noen ganger. Ikke tvang/lukket, helt frivillig og åpent.

 

Egentlig så var det no møkk å være der. Trives bedre hjemme i min egen kåk, ja.

 

På en annen side så var det jo litt kjekt at det var andre mennesker der... og ikke bare familiemedlemmer som du ikke kan snakke med, men folk som har taushetsplikt (teoretisk sett i alle fall).

 

Så ja, jeg savner av og til det.

 

(Familiemedlemmene kan jeg helt sikkert snakke med de, men jeg klarer bare ikke selv, jeg klarer ikke vise mine sårbare sider, men det gjør jeg ovenfor en terapeut, da kan jeg fint snakke om problemer.)

 

Jeg vil selvsagt ikke innlegges, ikke hadde jeg trengt det, og ikke hadde det vært konstruktivt.

 

Men er jo fint med mennesker, da.

 

Så kan jo sikkert noen spørre seg om jeg egnetlig ser andre mennesker. Jeg tror egentlig ikke jeg gjør det, det er bare meg meg meg det går i. Så det er jo noe å tenke over i denne sammenhengen...

 

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg er så ensom nå. "Ensom", oppmerksomhetssyk kan det kanskje kalles. Men men.

Hei!

 

Jeg tror du skal kalle følelsen ensom, og ikke oppmerksomhets-syk.

 

Jeg ble berørt, på en rar måte av det du skrev nå.

 

Det å ha sånne følelser er normalt, og ikke alle klare like bra å leve alene, i leiligheten(kåk :-), helt alene, hver dag, hver stund, hver time, minutt etter minutt er ikke like lett for alle. Man er forskjellig.

 

Jeg har fått en god venn, som er både veldig lik meg og ulik meg, hun klarer ikke bo alene, det er som om hjertet hennes lettere knuses enn mitt av stillheten og noe jeg ikke finner ord på nå. Men jeg kan kjenne det i meg når hun strever og sier ordene, da blir det som helt forståelig. Jeg har en avtale med henne, fordi ingen er der av hjelpeapparatet etter ca kl 16.00 og hun ikke klarer å involvere sin familie i sine vansker... at hun sender meg sms, når den indre ensomheten, uroen, fortvilelsen som ikke alltid er så lett å sette ord på kommer.

 

For jeg tåler den, jeg tåler det ukonstruktive hun vil gjøre, jeg tåler hele henne, og jeg tåler å vente/være der, når hun er trøtt. Hun er den første og beste venn jeg har fått. Hun er ikke feilfri, ikke det samfunnet vil kalle vellykket, men hun er ærlig og hel, på sin måte, og hun er min venn! Og fordi hun bare er seg, så hel, og så fin i sin ærlighet, liker jeg henne, så for meg er hun vellykket.

 

Et slikt menneske som lider, som kjemper, som er lik og ulik meg, er min venn.

For en slik venn kan jeg orke mer og gjøre mer, og være der, i alt det fine vi har sammen og i de dagene som kommer, og vil komme, og som ikke er gode.

 

Som bryter med det som er logisk, men lærer meg mer, om det å være helt flink nok, men likevel ikke klare det som skal være så enkelt, bo alene,, være der i leiligheten alene, dag etter dag, time etter time, minutt etter minutt.

 

Det du skriver minnet meg om ord hun har sagt.

 

De berører meg. Og jeg har hørt dem før, for også hun vil være hjemme, men likevel er det ikke lett.

 

Nå ikke lett for henne, men hun så viktig for meg at forelesning får være forelesning i dag,  å kunne være der, og enda mer, få lov å være der kjennes også fint, det viser hennes ærlighet.

Jeg forstår at man ikke orker eller vil involvere familie i alt man strever med.

 

Jeg skulle ønske du hadde et menneske som du visste orket hele deg på dager som er vondt ensomme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...