Uopprettelig tilknytningsskadet?

[AnonymBruker]

Jeg vil, men tør ikke - og får ikke til å - knytte meg til en potensiell kjæreste. Hva kan jeg gjøre med det?

 

Med årene har jeg skjønt at det bare er meg selv jeg kan stole på, og at alle andre har sine begrensninger og egeninteresser som alltid vil komme i første rekke. Selvfølgelig. Alikevel gjør det at jeg ikke får til å forelske meg lenger. Da jeg var yngre forelsket jeg meg i de jeg følte var trygge, kloke og tok vare på meg. Nå får jeg ikke til å føle det sånn med noen. Er bare så alt for klar over begrensningene og svakhetene deres. Samtidig har jeg så veldig lyst til å ha et forhold igjen, og jeg savner tosomheten veldig.

 

Tankeeksperiment: For at jeg skulle ha turt å knytte meg til noen ser jeg for meg at de må ha vært fullstendig vanntett uknuselig lojale og til å stole på. Det vet jeg at ingen er, men hvis de hadde vært det er uansett instinktet mitt å slå meg vrang og dobbeltteste. Det vet jeg er feil og jeg gjør det selvfølgelig ikke, og jeg hadde aldri blitt fornøyd uansett. Likevel er dette som en hangup i systemet mitt.

 

Før kunne jeg bli sjalu og kjempe for å opprettholde en tilknytning, men nå melder jeg meg helt ut. Viser han positive følelser for en annen, noe jeg vet er helt normalt og noe jeg må leve med, melder jeg meg helt ut. Trekker meg tilbake og gir opp. Da får han heller ta henne, tenker jeg, og vil bare forsvinne. De får aldri til å gjenvinne den gode kontakten med meg igjen etter slike episoder.

 

Jeg skulle ønske jeg fant en som er kjempestødig, veldig klok og full av livserfaring, som ikke gjør alle de typiske feilene unge menn gjør. Kanskje hadde jeg greid å forelske meg igjen da. Kan løsningen være så enkel som å finne en som er 30-40 år eldre enn meg?

 

 

Anonymous poster hash: 7a37b...33a

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Løsningen må være å behandle din persersonlighetsforstyrrelse inkl prøve å modne din personlighet.

[AnonymBruker]

Løsningen må være å behandle din persersonlighetsforstyrrelse inkl prøve å modne din personlighet.

 

Da lurer jeg på hva du legger i personlighetsforstyrrelse? Så lenge jeg vet at dette er feil følelser, og tenker modne tanker. Tester aldri, selv om jeg innerst inne har en drivkraft mot det, og utagerer aldri.

Dette er noe som sitter langt inne, og jeg ble egentlig ikke bevisst på det før nå nylig.

 

Er det personlighetsforstyrrelse selv om jeg tidligere knyttet meg til andre?

 

 

Anonymous poster hash: 7a37b...33a