ro og fred ønsks

[Madelenemie]

Veldig enig!

Hei!

 

:-) takk kokkeline :-)

 

Svar meg nå på det med bakte fiken :-)

 

Og viktig kan man ha kreps til forrett til and?

[stjernestøv]

Du må tenke deg godt om, du har skrevet før at dere har det fint sammen. Etter som jeg har forstått er det mye harmoni i hjemmet deres, og barna dine har det bra. Men du vet jo selv om du ikke har det bra, og din mann ikke har det bra. Det er jo din beslutning.

[Madelenemie]

Du må tenke deg godt om, du har skrevet før at dere har det fint sammen. Etter som jeg har forstått er det mye harmoni i hjemmet deres, og barna dine har det bra. Men du vet jo selv om du ikke har det bra, og din mann ikke har det bra. Det er jo din beslutning.

Hei!

 

Vi har det stort sett bra alle sammen.

 

Jeg mener likevel dette er til det beste for min mann og meg, sånn at vi bevarer harmonien.

 

Jeg liker ikke bitterhet og sinte/rare følelser, da tror jeg det er beste å avslutte før man ødelegger det fine man har.

 

Men jeg skal bruke tid på å tenke ut en god løsning, dvs jeg har mye å tenke på nå, men snart begynner studier igjen, og da får jeg mindre tid, men jeg har en mann, sexolog som hjelper meg han har mange meninger han også. Jeg ønsker ikke snakke med han om alt, men jeg har sagt ok, jeg snakker om det (da er det noe konkret, det er en snill mann)

 

Nå må jeg forte meg, takk :-)

[Kayia]

Hei!

 

:-) takk kokkeline :-)

 

Svar meg nå på det med bakte fiken :-)

 

Og viktig kan man ha kreps til forrett til and?

Søte Madelenemie Svarer på fiken-spørsmålet i den andre tråden siden jeg ikke helt  husker spørsmålet, men sjøkreps-spørsmålet kan jeg her og nå svare ja på

Sjøkreps er en av mine favoritter også, vi pleier alltid å spise det (og Pavlova) på 17 mai.

Endret 30. desember 2013 av Kayia

[Madelenemie]

Søte Madelenemie Svarer på fiken-spørsmålet i den andre tråden siden jeg ikke helt  husker spørsmålet, men sjøkreps-spørsmålet kan jeg her og nå svare ja på

Sjøkreps er en av mine favoritter også, vi pleier alltid å spise det (og Pavlova) på 17 mai.

Hei!

 

Nå har jeg tatt opp ca 30 stk, kjempestore :-)

 

Så da må du ikke si det ikke passer til and, for nå ligger de på kjøkkenbordet 

 

Det er helt frosne og alle krusedullene dvs noe sånt de var pakket inn i har jeg fjernet, kastet den hvite isoporboksen, og jeg håper jeg skal få de inn i kjøleskapet, det må jeg jo.

 

Den jordbærkremen/sausen ble god :-) den mangler noe, men vet ikke hva ?

[Kayia]

Hei!

 

Nå har jeg tatt opp ca 30 stk, kjempestore :-)

 

Så da må du ikke si det ikke passer til and, for nå ligger de på kjøkkenbordet 

 

Det er helt frosne og alle krusedullene dvs noe sånt de var pakket inn i har jeg fjernet, kastet den hvite isoporboksen, og jeg håper jeg skal få de inn i kjøleskapet, det må jeg jo.

 

Den jordbærkremen/sausen ble god :-) den mangler noe, men vet ikke hva ?

Beklager sene svar, men jeg går mye til og fra mac'en i kveld. Jeg forbereder også det jeg kan i kveld, sånn at det ikke blir så mye å gjøre før gjestene kommer i morgen. Kreps passer kjempegod før anden, jeg ville likt godt å få det servert selv Jeg gjetter imidlertid at dere blir gode og mette i morgen med 30 store kreps, and, masse tilbehør og fondant Du får legge opp til et måltid som varer lenge! 

 

Ad. jordbærsausen - kan det være at den trenger syre (dvs noen dråper sitron)?

[AnonymBruker]

Du skal jo ikke bli tvunget til sex selv om du er gift, sex skal være frivillig for begge, men det er likevel viktig å stille opp av og til for hverandre selv om lysten ikke er helt på topp

Glad for at jeg velger å bo alene. Kunne ikke finne på å stille opp for noen uten å ha lyst. Så snill er jeg ikke, grøss:-)

Anonymous poster hash: bc0ce...061

[AnonymBruker]

Hei!

 

Vi har det stort sett bra alle sammen.

 

Jeg mener likevel dette er til det beste for min mann og meg, sånn at vi bevarer harmonien.

 

Jeg liker ikke bitterhet og sinte/rare følelser, da tror jeg det er beste å avslutte før man ødelegger det fine man har.

 

Men jeg skal bruke tid på å tenke ut en god løsning, dvs jeg har mye å tenke på nå, men snart begynner studier igjen, og da får jeg mindre tid, men jeg har en mann, sexolog som hjelper meg han har mange meninger han også. Jeg ønsker ikke snakke med han om alt, men jeg har sagt ok, jeg snakker om det (da er det noe konkret, det er en snill mann)

 

Nå må jeg forte meg, takk :-)

Forstår deg så inderlig godt. Hjelper ikke om mannen er snill , hvis ikke sex kjemien stemmer. Jeg holdt også ut i et sånt forhold til barna ble store. Det var grusomt. SMen samværet med barna betydde mest.  Masse, masse lykke til!

Anonymous poster hash: bc0ce...061

[Togli]

 

Glad for at jeg velger å bo alene. Kunne ikke finne på å stille opp for noen uten å ha lyst. Så snill er jeg ikke, grøss:-)

Anonymous poster hash: bc0ce...061

 

 

Valget den ene tar er ikke nødvendigvis riktig for den andre.... Noen kan velge å bli i forholdet til barna flytter ut, og forsøke å opprettholde et sexliv selv om man hater det - mens andre kjenner på at dette er så grusomt at man begynner å slite psykisk (angstrelaterte problemer osv). Hvis det sistnevnte er tilfellet, så mener jeg det er feil å bli boende sammen til barna er voksne. Det er nok generelt sett bedre for barn å ha to hjem og to psykisk friske foreldre, enn at de har et hjem med minst en forelder som sliter psykisk....

[Kayia]

Valget den ene tar er ikke nødvendigvis riktig for den andre.... Noen kan velge å bli i forholdet til barna flytter ut, og forsøke å opprettholde et sexliv selv om man hater det - mens andre kjenner på at dette er så grusomt at man begynner å slite psykisk (angstrelaterte problemer osv). Hvis det sistnevnte er tilfellet, så mener jeg det er feil å bli boende sammen til barna er voksne. Det er nok generelt sett bedre for barn å ha to hjem og to psykisk friske foreldre, enn at de har et hjem med minst en forelder som sliter psykisk....

Jøss, det var dramatisk! Blir man psykisk syk av manglende sexliv er det nok ikke så sikkert at vedkommende er superstabil etter en skilsmisse heller vil jeg tro... De fleste voksne mennesker kan vel leve noen år uten sex uten å gå på veggen, selv om det sikkert kan være både frustrerende og sårt...

[Togli]

Jøss, det var dramatisk! Blir man psykisk syk av manglende sexliv er det nok ikke så sikkert at vedkommende er superstabil etter en skilsmisse heller vil jeg tro... De fleste voksne mennesker kan vel leve noen år uten sex uten å gå på veggen, selv om det sikkert kan være både frustrerende og sårt...

Tror du misforstår meg nå - evt forklarer jeg for dårlig Glem sexen Når man lever sammen i et forhold der man ikke lenger ser på ektefellen som en man er glad i på den riktige måten, så vil man mest sannsynlig begynne å slite etter et visst antall år. Jeg vil tro det er utrolig tøft å leve sammen med et menneske man misliker av ulike grunner, og i tillegg forventes det at man skal være intim med dette mennesket. I slike tilfeller "mister man seg selv" og vil kunne begynne å slite med f.eks. angstrelaterte problemer.

[Kayia]

Tror du misforstår meg nå - evt forklarer jeg for dårlig Glem sexen Når man lever sammen i et forhold der man ikke lenger ser på ektefellen som en man er glad i på den riktige måten, så vil man mest sannsynlig begynne å slite etter et visst antall år. Jeg vil tro det er utrolig tøft å leve sammen med et menneske man misliker av ulike grunner, og i tillegg forventes det at man skal være intim med dette mennesket. I slike tilfeller "mister man seg selv" og vil kunne begynne å slite med f.eks. angstrelaterte problemer.

Jeg skjønner at det kan være tungt å leve i et ikke-fungerende forhold altså, men samtidig syns jeg slike utsagn kommer litt for ofte nå for tiden. Jeg merker at jeg er ganske ambivalent til sånne "miste-seg-selv"- historier, og tenker at de tjener andre hensikter enn å forklare hvorfor et brudd har skjedd. Folk har jo greid å være gode, kjærlige og tilstedeværende foreldre under verre kår enn et slapt parforhold sant. Jeg tror derfor at det handler mye mer om å legitimere eget, kanskje ikke alltid like rasjonelle eller uselviske valg...

 

Og med dét la jeg nok hodet solid på huggestabben vil jeg tro...

Endret 5. januar 2014 av Kayia

[Togli]

Jeg skjønner at det kan være tungt å leve i et ikke-fungerende forhold altså, men samtidig syns jeg slike utsagn kommer litt for ofte nå for tiden. Jeg merker at jeg er ganske ambivalent til sånne "miste-seg-selv"- historier, og tenker at de tjener andre hensikter enn å forklare hvorfor et brudd har skjedd. Folk har jo greid å være gode, kjærlige og tilstedeværende foreldre under verre kår enn et slapt parforhold sant. Jeg tror derfor at det handler mye mer om å legitimere eget, kanskje ikke alltid like rasjonelle eller uselviske valg...

 

Og med dét la jeg nok hodet solid på huggestabben vil jeg tro...

Det er helt sikkert mange forhold som kunne vært redda, men de forholdene som ender med psykisk nedbrutthet bør avsluttes - nettopp fordi barn fortjener å ha psykisk oppegående foreldre   Før jeg ble skilt selv, så mente jeg folk skiltes altfor lett.... Idag vet jeg at jeg ikke har noen som helst forutsetninger for å vite hvordan folk egentlig har det i ekteskapet sitt

[AnonymBruker]

Hei!

 

Vi har det stort sett bra alle sammen.

 

Jeg mener likevel dette er til det beste for min mann og meg, sånn at vi bevarer harmonien.

 

Jeg liker ikke bitterhet og sinte/rare følelser, da tror jeg det er beste å avslutte før man ødelegger det fine man har.

 

Men jeg skal bruke tid på å tenke ut en god løsning, dvs jeg har mye å tenke på nå, men snart begynner studier igjen, og da får jeg mindre tid, men jeg har en mann, sexolog som hjelper meg han har mange meninger han også. Jeg ønsker ikke snakke med han om alt, men jeg har sagt ok, jeg snakker om det (da er det noe konkret, det er en snill mann)

 

Nå må jeg forte meg, takk :-)

 

Har lest gjennom hele tråden. Du har et ekstremt høyt frustrasjonsnivå. Det er farlig. Det er i slike situasjoner at man gjør sine dårligste beslutninger, noen ganger med fatale konsekvenser. På de foregående sidene fikk du mange gode råd. Virkelig verdt å lytte til.

 

Jeg har hatt det mye vanskelig tidligere i livet, og det varte i flere år, før jeg ble gift. Den gang ga en lege meg det rådet at jeg ikke burde treffe noen beslutninger med store varige konsekvenser. Det var fordi jeg var i en tilstand at jeg ikke var i stand til å renonnere på langt nær så godt som jeg normalt ville ha gjort. Det samme rådet vil jeg gi deg nå. Utsett det til du får mer ro over deg, søk mer hjelp og rådgivning. Og for all del unngå tid i ensomhet, for sånt leder enda mer i feil retning. Spør heller din ektemann om dere kan reise vekk noen dager bare du og ham for å få mer ro i tilværelsen.

 

Tar du ut skilsmisse, kan du ikke såre din mann mer. Jeg kan ikke tenke meg en eneste mann med selvrespekt som ville latt en kvinne bo sammen med seg etter noe sånt, uansett hvor glad han var i henne. Jeg hadde nå aldri gjort noe sånt. Da var det i så fall ingen vei tilbake. Separasjon og skilsmisse følger noen regler du ikke kommer utenom.

 

Det er sant at emosjoner bør samsvare best mulig med sex. Sex uten kjærlighet er ikke så godt. Men det er lang vei derfra til din mulige beslutning om skilsmisse. Jeg har levd i mange år med så godt som ingen sex. Hun ville bare ikke. Det var selvfølgelig veldig vondt. Alternativet uten sex er faktisk mulig å leve med for en tid og det tror jeg også er et alternativ for deg inntil videre.

 

Men alternativet med skilsmisse tror jeg er enda vondere. Med ett eneste unntak har jeg aldri sett noen komme godt ut av en skilsmisse. Unntaket var ei dame som ble så grundig mishandlet både mentalt og fysisk at det stod om livet. Hun kom seg vekk i tide, og beholdt liv og helse, men ikke noe mer. Men alle andre fikk det verre - mye, mye verre. Det er faktisk vanlig. Ikke tro du kommer noe lettere ut av det hvis du velger å gå din vei. Blir du hos din ektemann har du faktisk en som kan være en god støtte for deg nr du har det vanskelig. Det tror jeg du trenger.

 

Med ønsker om alt godt fra

en mann

Anonymous poster hash: 2db96...6ca

[Togli]

 

Men alternativet med skilsmisse tror jeg er enda vondere. Med ett eneste unntak har jeg aldri sett noen komme godt ut av en skilsmisse.

 

Da lurer jeg virkelig på hvilke mennesker du kjenner... Ca halvparten av alle ekteskap går dessverre i oppløsning, så det er like normalt å skilles som å ikke gjøre det. Jeg mener absolutt ikke å bagatellisere skilsmisser, for jeg mener man bør gjøre alt som står i sin makt for å unngå å skilles der det er barn med i bildet. Allikevel vil jeg påstå at det virker utrolig merkelig og fremmed for meg at noen kan si at så og si alle skilsmisser ender "ulykkelig"..... Mange i min omgangskrets er skilte, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som angrer på det valget de tok - i så fall har de ikke sagt det...

 

Jeg er selv skilt og har vært det i tre år nå. Jeg ble aldri noensinne mishandla av min eksmann, men måtte av ulike grunner allikevel ta det vonde valget om skilsmisse. Jeg kan med hånden på hjertet si at ikke 10 millioner kroner hadde fått meg til å gå tilbake.

[Lillemus]

 

Men alternativet med skilsmisse tror jeg er enda vondere. Med ett eneste unntak har jeg aldri sett noen komme godt ut av en skilsmisse. Unntaket var ei dame som ble så grundig mishandlet både mentalt og fysisk at det stod om livet. Hun kom seg vekk i tide, og beholdt liv og helse, men ikke noe mer. Men alle andre fikk det verre - mye, mye verre. Det er faktisk vanlig.

 

Nåja. Vi er da flere her inne som har det mye bedre etter en skilsmisse, både de voksne og barna. Selv om et ekteskap kan se problemfritt og fint ut utenfra så kan det være helt annerledes for de som er i det.

[Kayia]

Det er helt sikkert mange forhold som kunne vært redda, men de forholdene som ender med psykisk nedbrutthet bør avsluttes - nettopp fordi barn fortjener å ha psykisk oppegående foreldre   Før jeg ble skilt selv, så mente jeg folk skiltes altfor lett.... Idag vet jeg at jeg ikke har noen som helst forutsetninger for å vite hvordan folk egentlig har det i ekteskapet sitt

Jeg er enig med deg når det kommer til forhold som er så destruktive at friske mennesker blir syke av å leve i dem, men når det gjelder brorparten av "vanlige" forhold uten hverken psykisk eller fysisk vold tror jeg mye kunne vært rettet på om man ikke var så - vet ikke - lukket og private og opptatt av å vise til en fasade. Jeg tror mange med fordel kunne vært ærlige om problemer, gnistninger og avtenning, og søkt hjelp før problemene ble for store. Jeg har mange ganger stusset over par som har hatt innmari kort tid mellom "vi er så happy" og "du kan ikke ane hvor dust han er". Men vet ikke jeg, alle har vel sin historie og sin måte å gjøre ting på...

[Togli]

Jeg er enig med deg når det kommer til forhold som er så destruktive at friske mennesker blir syke av å leve i dem, men når det gjelder brorparten av "vanlige" forhold uten hverken psykisk eller fysisk vold tror jeg mye kunne vært rettet på om man ikke var så - vet ikke - lukket og private og opptatt av å vise til en fasade. Jeg tror mange med fordel kunne vært ærlige om problemer, gnistninger og avtenning, og søkt hjelp før problemene ble for store. Jeg har mange ganger stusset over par som har hatt innmari kort tid mellom "vi er så happy" og "du kan ikke ane hvor dust han er". Men vet ikke jeg, alle har vel sin historie og sin måte å gjøre ting på...

Man må også være to for å kunne gå i parterapi Min generelle erfaring er at svært mange menn ikke ser problemet i ekteskapet og har det fint der de er. Når kona ønsker parterapi, så skjønner de ikke hvorfor - for de har det jo bra! Tilslutt går det skeis..... (snakker her generelt altså )   

 

For mange er det for tøft og skremmende å virkelig se at man sliter i ekteskapet. Man velger å overse det og gjøre det beste ut av situasjonen, og da kan man iallefall ikke gå inn i grubing omkring hvordan man har det. Det er der jeg tror ballongen tilslutt sprekker for mange... Plutselig er det bare stopp og man greier ikke holde fasaden mer.... Bakdelen er at da tror "alle" at man plutselig bare har fått en fiks ide om at man vil skilles.

[Kayia]

Man må også være to for å kunne gå i parterapi Min generelle erfaring er at svært mange menn ikke ser problemet i ekteskapet og har det fint der de er. Når kona ønsker parterapi, så skjønner de ikke hvorfor - for de har det jo bra! Tilslutt går det skeis..... (snakker her generelt altså )   

 

For mange er det for tøft og skremmende å virkelig se at man sliter i ekteskapet. Man velger å overse det og gjøre det beste ut av situasjonen, og da kan man iallefall ikke gå inn i grubing omkring hvordan man har det. Det er der jeg tror ballongen tilslutt sprekker for mange... Plutselig er det bare stopp og man greier ikke holde fasaden mer.... Bakdelen er at da tror "alle" at man plutselig bare har fått en fiks ide om at man vil skilles.

Helt alvorlig mener jeg det er en god ide å innføre obligatoriske samlivskurs for alle som skal bli foreldre faktisk, og da kan ingen motsette seg heller Jeg prøver ikke å si at jeg tror dette er enkelt, men jeg tror ikke det er sånn som den rådende diskursen fremstiller det heller, og det er dét jeg prøver å formidle her Også jeg tror det er vanlig at foreldrene er fornøyd i ettertid, men det blir spennende (dårlig ord) å høre hvordan unger har opplevd å farte mellom to hjem om noen år. Dette har vi jo bare antagelser om i dag, 50/50- ungene er jo ikke store nok til at man kan se hvordan dette har preget dem som voksne ennå. 

 

De fleste av mine skilte venner er relativt fornøyde også, men ikke alle. Flere har hatt mange forhold, og det er mange som først løftes som prinser som kjapt ender som frosker - men da gjerne en god stund etter at ungene har vent seg til at de har kommet inn i livet deres, og mange unger ser ut til å streve med to-hjem-ordningen. Mange har prøvd mange alternativ (46/60, to-ukers-intervall, til og med tre-ukers-intervall) fordi en uke her og en uke der oppleves hjemløst og stressende. 

Endret 5. januar 2014 av Kayia

[cilie]

Jeg tror ikke det skal undervurderes hva en skilsmisse kan føre med seg for barna.