ro og fred ønsks

[Togli]

Jeg synes det faktisk virker som noen voksne tenker mest på seg selv, og å realisere sine ønsket framfor å leve i et dødt, men ok ekteskap.

Det stemmer helt sikkert..... For min del stemte det derimot ikke, så jeg kan kun snakke for meg selv her...

[Togli]

Hei!

 

I denne tråden er jeg mye enig med deg.

 

Det virker ikke som noen forstår at man kan skille seg av kjærlighet.

 

Jeg elsker min mann og jeg vil elske han og være der for han, alltid.

 

Mest sannsynlig vil han ikke trenge det, men min forpliktende og evige kjærlighet til han er ikke slutt eller over ved noen skilsmisse.

 

Nettopp fordi jeg vil bevare det gode vi har, de gode følelsene, kjærligheten og minnene, nettopp derfor må jeg ta et så vanskelig valg.

 

Ikke nå, men om noen år.

 

Min mann har tydeligvis forstått at det er et brudd, vi samarbeider som alltid for barna godt, jeg elsker han hver kveld mer, kanskje fordi jeg har mistet han, og jeg sørger enda mer, fordi jeg aldri kan slutte å elske han.

 

Jeg vil ikke han skal hate meg, være bitter, være sint, for de dårlige genene jeg har og som lagde problemer for han og meg og oss. Det er no godt å hente ut av all sorg og smerte, den evnen har jeg, den mangler han, sånn er vi ganske forskjellige.

 

Jeg elsker han, og kun Gud vet hvor høyt og nettopp derfor vil jeg ikke lenger være gift med han.

 

Da tar jeg heller hjertesorgen og ensomheten og tårene og savnet og tristheten og alt det som medfølger.

 

Jeg tror av erfariing han blir sint, det er en bedre følelse enn sorg og ensomhet, likevel klarer jeg bære og forutse og det han ikke vet er at det kun og alene er fordi jeg elsker han.

 

Ikke en natt har jeg ikke tenkt dette :-

 

Jeg elsker deg.

 

Ikke en natt har jeg ikke fått tårer i øynene,

 

Ikke en natt har jeg tenkt eller veket fra at jeg tror dette er det beste for han og meg, kun fordi jeg vil bevare det fine vi har,, men det er vanskelig for mange å forstå.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår at du ønsker å skille deg fra en mann du elsker...... I deres tilfelle tror jeg at samtaleterapi ville hjulpet dere til å finne veien tilbake til hverandre. Har dere forsøkt samtaleterapi? Kan dere evt gå i samtaleterapi hos din psykolog?

[Togli]

Jeg søkte litt og finner ingen dokumenterte påstander om at så mange som 70% angrer. Noen steder står det "1 av 3", andre steder "opptil 50%" - men de fleste stedene står det bare at "mange angrer", og det kan jo bety hva som helst.

Det er da også mange usikkerhetsfaktorer ved slike påstander - hvordan teller man f.eks. de parene der den ene egentlig er mot bruddet hele veien? Og handler dette bare om gifte par som blir skilt, eller er samboere (med barn) inkludert?

Ikke hørt om slike dokumenterte påstander jeg heller, og tenkte det samme som deg - hva svarer de som "ble forlatt"................ Skulle vært interessant å vite de eksakte tallene, for jeg får dem ikke til å stemme i forhold til de av mine venner som ønsket å skilles iallefall

[morsan]

Ikke hørt om slike dokumenterte påstander jeg heller, og tenkte det samme som deg - hva svarer de som "ble forlatt"................ Skulle vært interessant å vite de eksakte tallene, for jeg får dem ikke til å stemme i forhold til de av mine venner som ønsket å skilles iallefall

Resultat kan vel også avhenge av formulering av spørsmål/tolkning av svar.

Hvis du spør meg om jeg aller helst ville unngått skilsmisse er svaret "ja". Rent ideelt synes jeg det beste - for meg - ville vært det livsvarige ekteskapet med faren til mitt barn. Og disse tankene var medvirkende til at jeg "holdt ut" så lenge - verre å gi slipp på dette idealet enn på mannen.

Men jeg kommer aldri til å angre på skilsmissen. Det er noe helt annet, fordi det valget er basert på faktum. Svar som nevnt i forrige avsnitt er derimot basert på et annet faktum - at han var en annen enn den han viste seg å være osv.

[Togli]

Resultat kan vel også avhenge av formulering av spørsmål/tolkning av svar.

Hvis du spør meg om jeg aller helst ville unngått skilsmisse er svaret "ja". Rent ideelt synes jeg det beste - for meg - ville vært det livsvarige ekteskapet med faren til mitt barn. Og disse tankene var medvirkende til at jeg "holdt ut" så lenge - verre å gi slipp på dette idealet enn på mannen.

Men jeg kommer aldri til å angre på skilsmissen. Det er noe helt annet, fordi det valget er basert på faktum. Svar som nevnt i forrige avsnitt er derimot basert på et annet faktum - at han var en annen enn den han viste seg å være osv.

Ser hva du mener   Jeg må si jeg til tider misunner de som lever lykkelig i ekteskapet med mannen de har fått barn med Dette var også min drøm, men slik ble det ikke - så jeg må fokusere på at jeg gjorde det riktige i den situasjonen vi var i

[Gjest Xtra]

Hvis du spør meg om jeg aller helst ville unngått skilsmisse er svaret "ja". Rent ideelt synes jeg det beste - for meg - ville vært det livsvarige ekteskapet med faren til mitt barn. Og disse tankene var medvirkende til at jeg "holdt ut" så lenge - verre å gi slipp på dette idealet enn på mannen.

.

 

Godt forklart, skjønner hva du mener, og antar jeg ville føle likedan.

 

 

 

... - at han var en annen enn den han viste seg å være osv.

 

 

Den var litt kryptisk - men tror jeg skjønner hva du mener

[morsan]

Den var litt kryptisk - men tror jeg skjønner hva du mener

Ja Hadde han vært en annen, annerledes, så hadde jeg villet beholde han. Men ikke slik det en gang var. Drømmen om det livslange ekteskapet med han jeg traff som ung og fikk barn med var etterhvert tuftet på en situasjon som ikke fantes

[morsan]

Ser hva du mener Jeg må si jeg til tider misunner de som lever lykkelig i ekteskapet med mannen de har fått barn med Dette var også min drøm, men slik ble det ikke - så jeg må fokusere på at jeg gjorde det riktige i den situasjonen vi var i

Nettopp

[Dorthe]

Drømmer ikke alle om det da? Når vi gifter oss så tenker vi jo at vi gjør det for resten av livet. Men noen ganger blir det ikke sånn dessverre og da prøver man å gjøre det beste ut av situasjonen og noen ganger betyr det skilsmisse.

[morsan]

Drømmer ikke alle om det da? Når vi gifter oss så tenker vi jo at vi gjør det for resten av livet. Men noen ganger blir det ikke sånn dessverre og da prøver man å gjøre det beste ut av situasjonen og noen ganger betyr det skilsmisse.

Jo det tror jeg. Men hvor mye/lite som skal til før man kaster inn håndkleet varierer nok.

Men dette var flest og fremst kommentar til påstanden om at 70% angrer og hvordan man tolker "angrer".

[AnonymBruker]

Kan du hjelpe meg?

 

Jeg bor i Oslo.

 

 

Gro Isachsen har egen klinikk i Oslo, se www.sexolog.no

(Vet at ikke alle ekspertene er aktive i forumet, så ikke sikkert hun ser at du spør om hun kan hjelpe..)

Anonymous poster hash: 3ebb3...c31

[AnonymBruker]

 

Kan du hjelpe meg?

 

Jeg bor i Oslo.

 

 

Gro Isachsen har egen klinikk i Oslo, se www.sexolog.no

(Vet at ikke alle ekspertene er aktive i forumet, så ikke sikkert hun ser at du spør om hun kan hjelpe..)

Anonymous poster hash: 3ebb3...c31

 

Denne skulle være til Madelenemie, vet ikke hvorfor jeg ikke fikk til å sitere...

Anonymous poster hash: 3ebb3...c31

[AnonymBruker]

Amen! Jeg var selv Hyacinth Bucket i mange år - keeping up appearances. Tenkte ofte at jeg ikke kunne fortelle venner/familie hvordan jeg egentlig hadde det for da ville de si jeg ikke kunne ha det slik og at jeg burde flytte fra han. Jeg vet ikke hvorfor jeg var så redd for at folk skulle si det. Men jeg vet ihvertfall at jeg ikke har blitt snakket inn i skilsmisse av noen. Og jeg vet at folk rundt meg ikke ante hvor ille det var.

 

Jeg er en av dem som har veldig blandede følelser omkring mitt eget ekteskap, og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du har skrevet de siste månedene, morsan. Det siste året har jeg åpnet litt opp fasaden overfor to venninner, og hun ene er veldig klar på at hun synes ekteskapet vårt er uheldig både for meg og for barna. Hun andre har store problemer selv i sitt ekteskap, og kjenner seg igjen i mye av det jeg sier. De fleste andre ser nok på oss som en godt fungerende familie og et par som holder sammen i tykt og tynt.

 

Likevel har vi mye som er fint sammen, og vi prøver begge to å få det bedre. Vi kan lukke øynene for det som er vanskelig, og så ha veldig fine stunder sammen, men så kommer de vanskelige tingene frem igjen, og formørker dagliglivet. Jeg tenker hele tiden over fordeler og ulemper ved å fortsette slik vi har det, og å flytte hver til vårt. Det ligger som et mørkt bakteppe over hverdagen. Føler at hverdagen er veldig splittet mellom fine stunder og krangling/uenigheter.

 

Jeg kommer nok til å fortsette og kjempe for ekteskapet vårt og at vi fortsetter som en familie, men jeg kommer nok alltid til å ha en lengsel etter frihet og det å bestemme selv og leve alene/med barna uten ham. Dersom jeg en gang i fremtiden skulle bli alene, så har jeg absolutt ingen lengsel etter noen ny mann, men heller etter å være selvstendig og fri.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

[morsan]

Jeg er en av dem som har veldig blandede følelser omkring mitt eget ekteskap, og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du har skrevet de siste månedene, morsan. Det siste året har jeg åpnet litt opp fasaden overfor to venninner, og hun ene er veldig klar på at hun synes ekteskapet vårt er uheldig både for meg og for barna. Hun andre har store problemer selv i sitt ekteskap, og kjenner seg igjen i mye av det jeg sier. De fleste andre ser nok på oss som en godt fungerende familie og et par som holder sammen i tykt og tynt.

Likevel har vi mye som er fint sammen, og vi prøver begge to å få det bedre. Vi kan lukke øynene for det som er vanskelig, og så ha veldig fine stunder sammen, men så kommer de vanskelige tingene frem igjen, og formørker dagliglivet. Jeg tenker hele tiden over fordeler og ulemper ved å fortsette slik vi har det, og å flytte hver til vårt. Det ligger som et mørkt bakteppe over hverdagen. Føler at hverdagen er veldig splittet mellom fine stunder og krangling/uenigheter.

Jeg kommer nok til å fortsette og kjempe for ekteskapet vårt og at vi fortsetter som en familie, men jeg kommer nok alltid til å ha en lengsel etter frihet og det å bestemme selv og leve alene/med barna uten ham. Dersom jeg en gang i fremtiden skulle bli alene, så har jeg absolutt ingen lengsel etter noen ny mann, men heller etter å være selvstendig og fri.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

Leit å høre at du sliter! Håper det ordner seg for deg - på ene eller andre måten! Klem!

[Madelenemie]

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår at du ønsker å skille deg fra en mann du elsker...... I deres tilfelle tror jeg at samtaleterapi ville hjulpet dere til å finne veien tilbake til hverandre. Har dere forsøkt samtaleterapi? Kan dere evt gå i samtaleterapi hos din psykolog?

Hei!

Jeg er enig med min mann det fins ikke det menneske i denne verden som vil forstå meg om vi går til samtaleterapi.

Jeg leser du ikke heller forstår at man kan skille seg av kjærlighet. For meg er det opplagt at det kan man, det betyr ikke at sorgen blir mindre, den blir tror jeg verre fordi man må stå alene med en beslutning ingen forstår. Samt alene møte ensomheten og savnett. Det er uansett verre for meg med sinne og bitterhet, jeg trenger ro.

Jeg tror tiden leger alle sår, men den sorg vet jeg ikke.?

Men nei vi har ikke forsøkt samtaleterapi , jeg vet jo av erfaring at det er vanskelig for andre å følge tankegangen min.

[Togli]

Hei!

Jeg er enig med min mann det fins ikke det menneske i denne verden som vil forstå meg om vi går til samtaleterapi.

Jeg leser du ikke heller forstår at man kan skille seg av kjærlighet. For meg er det opplagt at det kan man, det betyr ikke at sorgen blir mindre, den blir tror jeg verre fordi man må stå alene med en beslutning ingen forstår. Samt alene møte ensomheten og savnett. Det er uansett verre for meg med sinne og bitterhet, jeg trenger ro.

Jeg tror tiden leger alle sår, men den sorg vet jeg ikke.?

Men nei vi har ikke forsøkt samtaleterapi , jeg vet jo av erfaring at det er vanskelig for andre å følge tankegangen min.

Din man kan ikke vite om du vil bli forstått eller ikke i samtaleterapi. Det er sikkert viktig at dere går til en terapeut som kan endel om asperger, for da tror jeg det vil bli lettere

 

Det er nettopp det med sinne og bitterhet overfor din mann (og han kanskje overfor deg?) som gjør det viktig at dere prøver familieterapi. Kanskje hjelper det ikke, men verre kan det vel neppe bli? Hvorfor ikke gi det et forsøk?

 

Klem

[mariaflyfly]

 

Jeg er en av dem som har veldig blandede følelser omkring mitt eget ekteskap, og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du har skrevet de siste månedene, morsan. Det siste året har jeg åpnet litt opp fasaden overfor to venninner, og hun ene er veldig klar på at hun synes ekteskapet vårt er uheldig både for meg og for barna. Hun andre har store problemer selv i sitt ekteskap, og kjenner seg igjen i mye av det jeg sier. De fleste andre ser nok på oss som en godt fungerende familie og et par som holder sammen i tykt og tynt.

 

Likevel har vi mye som er fint sammen, og vi prøver begge to å få det bedre. Vi kan lukke øynene for det som er vanskelig, og så ha veldig fine stunder sammen, men så kommer de vanskelige tingene frem igjen, og formørker dagliglivet. Jeg tenker hele tiden over fordeler og ulemper ved å fortsette slik vi har det, og å flytte hver til vårt. Det ligger som et mørkt bakteppe over hverdagen. Føler at hverdagen er veldig splittet mellom fine stunder og krangling/uenigheter.

 

Jeg kommer nok til å fortsette og kjempe for ekteskapet vårt og at vi fortsetter som en familie, men jeg kommer nok alltid til å ha en lengsel etter frihet og det å bestemme selv og leve alene/med barna uten ham. Dersom jeg en gang i fremtiden skulle bli alene, så har jeg absolutt ingen lengsel etter noen ny mann, men heller etter å være selvstendig og fri.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

 

 

Så lenge begge parter er innstilte på å gjøre en innsats for å få ting til å fungere, tror jeg det alltid vil være håp. Dersom man klarer å være ærlige og åpne på at problemene finnes, og ikke bare feie dem under teppet og late som at de ikke finnes, har man et godt grunnlag for å arbeide videre sammen. 

 

Jeg tror at savnet etter frihet og selvstendighet er noe som til tider slår enhver forelder. Når man sitter fint i klisteret og skal sjonglere tidsklemme og fiskepinnetirsdager, tror jeg man alltid vil tenke at det ikke var dette man hadde sett for seg at var den store lykken eller det man strebet for å oppnå. Og så vil det alltid være slik at livet ikke er for pyser, og at den store hverdagslykken kanskje ligger på is i en del år der man ikke har muligheten til å sette sine egne behov først. 

 

Jeg skilte meg for snart 8 år sida. Jeg har aldri et eneste sekund tenkt at det ikke var den rette avgjørelsen. Samtidig er jeg heller ikke i tvil om at fiskepinnetirsdagene og tidsklemma er langt enklere å sjonglere når man er to. Men det er langt, langt enklere å takle det når man ikke har en hverdag fylt med intense krangler, diskusjoner og en evig runddans der jeg må forsvare meg selv, mine valg og mine meninger. 

 

Hvorvidt det er skadelig for dine barn eller ikke at du blir i et halvhjerta ekteskap, skal jeg ikke uttale meg om. Men dersom du virkelig tror det kan være tilfelle, kan det kanskje være en idé å snakke åpent om dette også med partneren. Jeg har trua på å ta opp ting i god tid før det blir for seint. Å få hjelp til å sortere ting sammen med en nøytral tredjepart er kanskje det mest bærekraftige man kan gjøre i en situasjon der begge er innstilt på å få ting på skinner igjen. Men det bør gjøres på et så tidlig tidspunkt som mulig. Hvis man bare lar det skure og gå i for mange år, tror jeg man sjøl legger opp til en blindvei.

 

Ønsker deg lykke til. Jeg håper det ordner seg til det beste for dere, hva nå det måtte være.

[tonie]

Hei!

Jeg er enig med min mann det fins ikke det menneske i denne verden som vil forstå meg om vi går til samtaleterapi.

Jeg leser du ikke heller forstår at man kan skille seg av kjærlighet. For meg er det opplagt at det kan man, det betyr ikke at sorgen blir mindre, den blir tror jeg verre fordi man må stå alene med en beslutning ingen forstår. Samt alene møte ensomheten og savnett. Det er uansett verre for meg med sinne og bitterhet, jeg trenger ro.

Jeg tror tiden leger alle sår, men den sorg vet jeg ikke.?

Men nei vi har ikke forsøkt samtaleterapi , jeg vet jo av erfaring at det er vanskelig for andre å følge tankegangen min.

Jeg forstår deg. Jeg forstår ditt behov for ro, at du synes det er tungt å leve sammen med en som er så til de grader forskjellig fra deg selv, og at du ikke holder ut bli presset til sex. Det eneste jeg ikke forstår er "samboerløsningen" din.

[Madelenemie]

Din man kan ikke vite om du vil bli forstått eller ikke i samtaleterapi. Det er sikkert viktig at dere går til en terapeut som kan endel om asperger, for da tror jeg det vil bli lettere

 

Det er nettopp det med sinne og bitterhet overfor din mann (og han kanskje overfor deg?) som gjør det viktig at dere prøver familieterapi. Kanskje hjelper det ikke, men verre kan det vel neppe bli? Hvorfor ikke gi det et forsøk?

 

Klem

Hei!

Jeg blir ikke bitter og sinne går over, jeg vil for evig være takknemlig min mann har vært og er en god forsørger, hardtarbeidende og stabil, jeg elsker han for de tingene, ingen ting forandrer jo det som har vært og det er mye bra, men jeg ser bitterheten/ sinne i han vokser, da syns jeg det er bedre å skilles som venner.

For vår del mest, men også for barna, det er mange ting jeg ikke bør skrive om her, for vår families situasjon.

Jeg skal finne en vei å komme meg videre, men akkurat nå har jeg for mye alvorlig med barn som strever, så jeg må ha fokus på det. Men mest sliten blir jeg av å ha mistet min første kjærlighet.

Men jeg har tålt mye smerte før, men på sett og vis oppleves dette veldig vondt.

Det er kjent at foreldre med funksjonshemmede barn har forhøyet skilsmisseprosent, det spesielle for oss er kanskje at det er så stille mellom oss, jeg vet ikke. Men jeg vet jeg er lei meg og det skal jeg være lenge, ser ingen snarlig utvei,

Det blir nok bedre uansett om en stund, nå må jeg få til alle ting for barnet mitt, som er veldig sykt.

Jeg har mistet matlyst, konsentrasjon, søvn, og er urolig, alt det takler jeg. Jeg kjenner ikke glede ved å studere og det er nytt, jeg er bare en maskin som vet jeg må virke og jeg står opp , kjører hjemmefra kl 08.15, og gjør alle ting jeg må, uten batteriladning. Jeg bad derfor en studievenn om hjelp i dag, sa jeg klarer ikke konsentrere meg, leser og leser og vet ikke hva...og vennen skal hjelpe meg/ lese med meg, snilt, jeg må bare over en sorg.

Vi er sjelden hjemme samtidig nå etter nyttår, men vi samarbeider fint når vi må, pga av barns sykdom.

Vi samarbeidet fint i dag på et møte, øynene våre møttes, men jeg orket ikke, vi kjørte bort i hver våre biler og ingen av oss sa hade,

Jeg er knust på innsiden, og har influensa, fikk i natt:-( ,men med ibux og paracet, går det fint, han er sint enda, jeg håper det går over.

Det viktigste og vanskeligste for meg nå, er å være alene med ansvar for et veldig sykt barn, for to dager siden vurderte jeg legevakten, men isteden ble jeg sittende på et gulv ved barnet mitt sin seng. Jeg merket ikke hvor kald jeg ble, men i natt fikk jeg feber og mye annet, jeg skalv på møtene i dag, tror feber, men nå er jeg bedre.

Jeg må prøve å finne ut hva jeg skal gjøre, jeg er ikke flink på sånt som å passe syke, derfor tenker jeg hele natten, hva skal jeg gjøre? Jeg trenger en barnepsykiater, men finner ingen fort, tenkte i dag på at jeg har lest at det fins et ambulerende team, man kan ringe til, jeg får ikke sove fordi må sjekke barnet mitt hele natten, jeg er så redd. I natt var jeg oppe hver time. Jeg skrev til sykehuset i går at jeg er sliten, at vær så snill hjelp meg, kanskje de svarer i morgen. Det går bra på sett og vis, men barnet mitt vil snakke, og det klarer jeg ikke, så da lager jeg mat istedet, det klarer jeg. Jeg lagde suppe fersk brød etter at jeg kom hjem og nå lagde jeg vafler.

Barnet mitt sier ord jeg ikke forstår hva man skal svare på, derfor trenger jeg hjelp av en psykiater.

[Madelenemie]

Jeg forstår deg. Jeg forstår ditt behov for ro, at du synes det er tungt å leve sammen med en som er så til de grader forskjellig fra deg selv, og at du ikke holder ut bli presset til sex. Det eneste jeg ikke forstår er "samboerløsningen" din.

Hei!

Takk for at du forstår så mye!! Takk